Olia og jeg snakker lite om flykatastrofen. Fra moren har jeg bare hørt en setning, «hørte du hva som har skjedd», og et vilt, skremt uttrykk i ansiktet. Ужас (uzjas) – det betyr forferdelig.
Jeg har hatt lyst til å spørre Olia hva hun mener om at de pro russiske militærstyrkene i øst nekter det internasjonale observatørkorpset tilgang til vrakområdet, og at de fjerner likene og kjører dem bort med tog. Det synes jeg er fælt. Hvis det krever så mye å skjule sporene fra nedskytingen, så stiller de seg i en posisjon umulig å forsvare. Man skal ha respekt for de døde. De etterlatte skal få sine kjære hjem, og ikke måtte leve i uvisshet, på toppen av alt det andre ufattelige de har gjennomgått.
Men jeg har latt være å spørre. Vi er på sommerferie. Olia føler ganske sterkt på kampene i øst, og hvordan Ukraina har fått Russland som fiende og hater dem. Hun har vært på nettsider og funnet telefonnummer, og ringt for å tilby sin lille datsja til flyktninger. Det er ganske rørerende. De hadde en ganske lang telefonsamtale, hun og en kvinne fra Donetsk. Denne takket for tilbudet, men mente det ville være lite aktuelt. Sjansene vil være større i Russland, der mange av flyktningene har slektninger, og utsiktene for jobb er bedre. Kvinnen sa også at hun ikke vil bo i Kiev-området, der alle hater dem.
Dette er ikke sant, men hva skal man tro? Både russiske og ukrainske medier er fulle av hatpropaganda om motparten. Det graver grøfter som ikke vil være enkle å fylle igjen. Russere og ukrainere er brødrefolk, det er ingen vesentlige religiøse og kulturelle skiller, det er ingen grunn til at det skal bli så bittert. Men i urolige tider som dette er det ikke vanskelig å fyre opp stemningen, noe begge sider gjør sitt beste for å få til.
Nå har også vestlige medier slengt seg på. Det er vanskelig å klandre dem. Først det vanvittige i å skyte ned et passasjerfly. Så det groteske i å ville skjule sporene etterpå, selv når det betyr å med våpenmakt hindre innsyn, og flytte rundt på lik og vrakdeler i dagevis. Rebellene har ikke noen ordentlig talsmann. De selvutnevnte lederne både over militærstyrkene og regionene er vanskelige å forholde seg til. Man har liksom ikke lyst til å vise dem den respekt det vil si å ta dem på alvor. Man vil ikke la dem representere Donetsk og Lugansk. De har et mildt sagt tvilsomt mandat.
Så fingeren og vreden rettes mot Russland, og deres leder, Vladimir Putin. Her har hatet bygget seg opp i årevis. Lenge før krisen i Ukraina begynte var kritikken mot Putin knallhard. Det er utgitt mange bøker om ham, laget mange dokumentarer. De fleste er intenst anti. Så hindrer han Ukraina å vende seg mot vest, som det blir fremstilt, vil ikke ha noe demokrati der, som det blir sagt, og går til og med og forsyner seg av landområder i landet. Deretter trekker han i trådene for et militært opprør i øst. Og så har det nå toppet seg med at han har levert våpnene som har skutt ned et sivilt passasjerfly.
Det er ikke alt dette som er helt sant. Det er ikke alt som er helt sikkert. Bildet er litt mer balansert. Putin er ingen tyrann på linje med Ghadaffi, Hussein og al-Hassad, og alle de andre fra fortiden. Amerikanerne gjør sitt beste for å tegne et slikt bilde av ham. Putin er skurken, han må tas. Men USA har en historie for å peke ut slike superskurker, for så å måtte ta dem. Det er ikke alltid de har hatt helt rett. Og det er slett ikke alltid det har gått så bra, etter skurken er tatt.