Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Advertisements

5 comments on “Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

  1. Dag Chr. Halvorsen sier:

    Denne bloggen er gull verd for tiden. Du gir god og reflektert informasjon om hva som skjer i Ukraina. Sitter selv i Russland og følger nyhetene her. Det er tidvis en demagogi uten like i omtalen av Ukraina iblandet rørende reportasjer om slitne flyktninger som kommer over grensen og som blir vel tatt imot.

    Det er mye kritikk av USA, og man får nesten inntrykk av at USA er den egentlig onde drivende kraften bak hele konflikten. Blant folk her merker jeg tydelige anti-amerikanske holdninger. Rundt om i bybildet har jeg og merket meg at den kyriiliske bokstavkombinasjonen CCCP er blitt blankpusset på diverse minnesmerker fra sovjettiden.

    I Vesten har de sin klokketro på økonomiske sanksjoner, men jeg tror de forregner seg stygt med å tro at det vil få myndighetene her til å lye. Det trigger snarere enda flere anti-vestlige holdninger. Folk vet at dette enorme landet med alle sine ressurser og kompetanse godt kan greie seg uten Vesten og stå på egne bein, slik de gjorde i Sovjetunionens dager.

    Og skulle det komme til økonomiske nedgangstider og folk begynner å klage, har myndighetene forklaringen på rede hånd: Dette er Vesten sin skyld, men vi skal klare oss.

    Leser for tiden Christopher Clarks «The sleepwalkers. How Europe went to war in 1914». Skal ikke påstå vi er helt der, men foruroligende mange av mekanismene som ledet opp til 1914 er i funksjon i denne konflikten.

    • esalen sier:

      Takk skal du ha! Jeg har skrevet litt til på posten, etter din kommentar. Jeg er hjertens enig i det du skriver, og der overrasker ikke det minste. Det er neppe noen sak å skape antiamerikanske strømninger i Russland nå for tiden. USA har nok seg selv å takke for det. «Vi har alltid sett på Russland som en alliert, som en venn, nå ser vi at vi ikke kan det lenger.» Den holdningen der, provoserer nok inderlig. Det samme at finanskrisen kom fra USA, at dollarkursen styrker seg når russisk og ukrainsk valuta svekker seg, og at USA innfører sanksjoner som ikke koster dem noe, og vil ha Europa med på sanksjoner som vil svekke både Russland og Europa. Snowden-avsløringene ligger sikkert også inni her et sted, som utvidelsen av NATO, bombingen av Serbia, at de ikke holdt seg til FN-mandatet i Libyia, det er mulig å lage en veldig lang liste. Ukraina kommer bare på toppen. Her går USA til frontalkonfrantasjon, og er med på å gjøre en lokal og tragisk krise til en geopolitisk.

      Her i Ukraina er mediene voldsomme i karakteristikkene i separatistene, terroristene og bandittene, som de kalles, og det bygges opp hat mot Russland og Putin. Det er klart det påvirker folk, men de fleste er jo ganske russiske i store deler av Ukraina. Det finnes alltid en russisk slektning eller kjenning. I folkelivet i Kiev er det ingenting som tilsier at det er en vond konflikt eller dyp krise på gang. Men på sosiale medier er hatet intenst. Det er det kanskje også lenger vest i landet, og for dem som har ukrainsk som morsmål. Det vet ikke jeg.

      Hva som virkelig overrasker, er hvor antirussisk stemningen har blitt også hos i Vesten. Det gjelder særlig de skandinaviske landene, Storbritannia og USA. For Storbritannia kan det kanskje virke som om det er helst politikerne, og at de helst er lydige overfor USA. Men i Norge, Sverige og Danmark er også vanlige folk helt rabiate, og fullstendig ukjent med at normalt utstyrt og dannede mennesker i Russland kan synes Putin er helt ok. De kan til og med like ham. På Krim så jeg nettopp en undersøkelse vise at 95 % støtter Russlands utenrikspolitikk, referert på BBC (den samme undersøkelsen som viser at Hellas er det eneste landet i Europa der et flertall støtter denne politikken). I Norge er det også blant opplyste og erfarne kommentatorer en stemning som om Krim nærmest må frigjøres. Journalistene i Norge tier jeg om.

      Jeg er også fullstendig enig i at sanksjonene aldri kommer til å virke, uansett hvor sterke de kommer til å bli, og hvor lenge de kommer til å vare. I likhet med resten av verden har jeg vanskelig å komme opp med et eneste eksempel der sanksjoner faktisk har virket. Cuba er et veldig godt eksempel. De har vært under amerikanske sanksjoner alle år, men har ikke endret politikken det grann. Jeg tror sanksjoner mest av alt vil gjøre russerne enda mer innbitt, enda mer innstilt på å vinne, og det vil gjøre hatet til USA og isolasjonen fra vesten større. Det er ikke bare Russland som vil tape på det. Også Vesten vil være mye mer tjent på å ha et Russland det går an å snakke med, som ikke ser på oss som fiender som vil dem vondt. Jeg tror også politikerne er klar over dette. I hvert fall må embetsverket være det. Så sanksjonene må ha en annen årsaken enn å ville løse krisen i Ukraina. De har nok større virkning på hjemmebane, der hjemlige velgere har følelsen at noe blir gjort, enn for dem sanksjonene er rettet mot. Selv der sanksjonene gjør vondt, endrer det ikke politikken for landene som er utsatt for dem. Stoltheten over å stå opp mot omverdenen for egne verdier, veier alltid tyngre enn marginale, økonomiske nedgangstider. Som du påpeker, gir det også landet utsatt for sanksjonene en unnskyldning for problemene som uansett er der. Igjen er Cuba et godt eksempel.

      Jeg er også enig i din sammenligning med første verdenskrig. Jeg har selv tenkt tanken, som kanskje er ekstra nærliggende, nå som det er 100 års jubileum, akkurat i disse dager. Vanligvis går sammenligningen til andre verdenskrig, der Putin er Hitler, som må stoppes i tide. Jatseniuk har i hvert fall brukt den, og han er ikke den eneste. Noen paralleller er der, men en sammenligning fører etter min mening til grovt feile konklusjoner. Putin har ikke mange fellestrekk med Hitler, de er helt ulike typer med helt ulik politikk, og verden den gang og nå er også vesentlig forskjellig. Putin er slett ingen mann «man må stoppe i tide», slik man måtte med Hitler. Det skaper en farlig verden å danne det inntrykket. Det ligner mer på første verdenskrig, som også startet uten at noen etterpå egentlig helt kunne si hvorfor. Det er opprustning og allianser, og en situasjon som blir verre og verre, uten at noen trykker på bremsen. «Deeskalering» var et uttrykk som ble mye brukt i en fase av krisen. Det høres ut som sarkasme.

    • Dan sier:

      Er enig i det du skriver her. Jeg sitter også i Russland for tiden, men er dessverre ikke stødig nok til å forstå de russiske nyhetene ( dog bilder og hjelp til oversettelse hjelper jo). Eneste jeg vet fra vesten sin side, det er att vi iallefall har blitt påvirket av den ensidige propagandaen vi har blitt bombardert med. Mange som skriver vanvittig mye negativt om Russland for tiden. Virker som om alt hadde blitt bra viss bare Russland ikke hadde annektert Krim og de sluttet med støtten til de pro-russiske styrkene i Øst-Ukraina. Tror virkelig folk att dette hadde vært løsningen, så hadde alt vært ok? Jeg blir irritert når folk tar slike raske konklusjoner, som viser tydelig mangel på innsikt i selve saken. Jeg selv kan for lite om historie, men det skal vel ikke så mye til for å forstå att saken er litt mere kompleks enn dette. Att folk fortsatt ser på USA som den trygge storebroren som alltid sitter med fasit, det sjokkerer meg i 2014. De har jo blitt tatt med buksene nede flere ganger, men de er vel mestere i å kamuflere slikt. Se bare på da Kerry uttalte seg om gaza konflikten ( trodde mikrofonen var av) eller når USA nå prøver seg på att Russland har skutt opp raketter fra sin side ( men de vil absolutt ikke legge fram beviser). Vi trenger vel heller ikke å glemme Irak saken ( masseødeleggelsesvåpen) som vel ga grunnlag for invasjon.
      Der må da vel være folk i de statlige apparatene i Europa som ser dette og veien dette her går viss vi hele tiden skal skylde på Russland for alt det vonde? Der må da være folk som forstår Ukraina og problemene som er der?
      Slik vesten, Ukraina og USA nå kjører propagandaen og krigen, så skaper vi bare mere og mere distanse til Russland. På et eller annet tidspunkt må jo nok være nok og hva skjer da? Føler vi nærmere oss stadig mere en kald krig ( men på en annen måte enn uten atom kappløpet). Det er tragisk hele greiene.

      • Dan sier:

        Vil bare legge til en liten notis ang. noe jeg kom over idag på nrk. Legger ikke ved en link, men er det dårlig journalistikk, propaganda eller feilinformasjon når artikkelen sier Jatseniuk er kjent som en svært sindig, stillferdig og intellektuell politiker? Itillegg skal han vissnok vært en stabil politisk anker som har stor respekt i det internasjonale miljøet..Itillegg får han cred for å stå bak avtalen med EU og sikret økonomisk hjelp til landet sitt..
        Itillegg nevnes det utskriving av nyvalg.
        Han høres ut som en helt ifølge artikkelen som ble publisert.
        Ikke rart folk blir forvirret………

      • esalen sier:

        Det er ikke ordene jeg vil brukt om Jatseniuk. Sindig mener jeg er faktisk feil, det er svært sjelden han uttaler seg på en måte som ikke hisser opp stemningen. Han er aldri den som sier «her må vi besinne oss». Stillferdig kan komme av at han snakker lavmælt, og ikke la synlige følelser ta overhånd. Men ordene hans er ikke lavmælte, retorikken er ikke stillferdig. Ordbruken hans er aggressiv. Intelligent kan jeg gå med på. Han er nok smart, men helst av den utspekulerte typen. Her i Ukraina blir han kritisert for å være maktsyk, og for å søke posisjoner. Jeg har forsøkt å finne ut av det, men går man tilbake og nøster opp i ukrainsk politikk fra år tilbake, så er det lett å miste tråden, med stadig skiftende allianser og partier som oppstår og forsvinner, og skifter navn, og blir slått sammen med andre. Respekten i det internasjonale miljøet er nok større enn i det ukrainske, skjønt, jeg stiller meg tvilende til den også. Riktignok var han ønsket av USA, i den famøse, lekkede telefonsamtalen til sekretær i utenriksdepartementet, Victoria Nuland, der hun betegnende kom med sin «fuck EU», og ville ha Jatseniuk, heller enn Klitsjko. Jatseniuk har etter å kommet til makten voktet seg vel for ikke å kritisere USA, eller EU, og holdt seg på god fot med den. Det er kanskje den internasjonale «anerkjennelsen». Jeg husker jeg så et sted at europeiske politikere i EU var «imponert» eller om det var «overrasket» over Jatseniuks kunnskapsnivå og innsikt i situasjonen, og hans forslag til løsninger. Jeg synes bare det er nedlatende.

        Avtalen med EU var vel ikke akkurat vanskelig å komme frem til, de stod jo og trippet. Den økonomiske hjelpen er det litt av hvert å si om, som vi ser i disse dager, og vil se ytterligere i de kommende. Men akkurat her er ikke Jatseniuk å laste, det er ikke han som har fått Ukraina opp i det økonomiske uføret landet er i, og det vil ikke være lett for noen å få det ut av dem igjen.

        Nyvalg av parlamentet er det nødt til å bli. Men det er klart, det vil ikke bli ordentlig, siden områdene i øst ikke har mulighet til å drive valgkamp, og kanskje ikke får reell mulighet til å stemme heller. Det vil være en mulighet for partiene som er sterkest nå, å få fylt opp parlamentet, før de som er slått ned kan reise seg igjen. Hvis det så går 5 år igjen til neste valg, blir det skikkelig stygt.

        Det er i det hele tatt rot og kaos hele greiene. Artikkelen til NRK virker ikke til å bringe klarhet i saken. I Ukraina er det neppe mange som ser på Jatseniuk som en helt, selv ikke blant hans egne velgere. Kanskje har han høyere status internasjonalt, det vet jeg ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s