La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.
Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.
Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.
Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.
Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.
I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.
Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.
Hele uken har vært forferdelig i Ukraina. Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.
Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.
Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.
Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.
Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.
Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.
Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.
Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.
En helt grei blogg 