Sanksjoner og Putin

I dag kom ventede meldinger om ytterligere sanksjoner mot Russland for deres involvering i krisen i Ukraina. Det er rapporter om at Russland forsyner rebellene i øst med kraftige våpen, som har gjort at styrken i sanksjonene særlig fra EU nå har økt betydelig. Det er det at noen av disse våpnene meget sannsynlig ble brukt til å skyte ned MH17, som virkelig har satt sinnene i kok, og gjort det mulig å samles om så sterke sanksjoner, som det nå er. En fornuftig og moderat statsleder som Angela Merkel, sa at sanksjonene nå var uunngåelige. Det var de kanskje, men da helst overfor egen befolkning på hjemmebane. Som en analyst skrev på BBC, EU vil miste troverdighet hvis de ikke gjør noe nå. Som middel til å løse krisen i Ukraina vil virkningen være mer tvilsom. Den kan til og med gjøre tingene verre.

Folk som forsvarer sanksjonene, gjør det ofte med et veldig sinne. De har et håp om at sanksjonene skal virke, kanskje ikke nå, men en gang «på sikt». Det deprimerende er at slik «sikt» måles i tiår, ikke måneder eller år. Cuba har vel vært under sanksjoner i femti år nå. Fremdeles skal vel de amerikanske sanksjonene virke «på sikt». Sanksjoner er ikke noe middel til løsning, det er vanskelig å underbygge noe sånt i forskningen. Ingen eksempel har i alle fall sivet ut i forskningen. Så kanskje skulle man begynne å kalle sanksjoner med sitt rette navn: det er ikke noe virkemiddel for å løse kriser eller bøye et lands vilje, det er en straff. Den vestlige verden vil straffe Russland for deres handlinger i USA.

Det rimer mye mer med de faktiske forholdene. Det passer også godt med at Russlands gamle fiender, USA, Polen og Litauen, er de som presser hardest på for å øke styrken i sanksjonene. Russland skal straffes for sine handlinger.

Etter alt som har skjedd, og slik det blir fremstilt, er det et rimelig ønske. Men det betyr ikke at det er lurt. Og så alvorlig som denne krisen er, så er det kanskje nødvendig å handle fornuftig, ikke som man skulle ønske at man kunne. Hvis sanksjonene gjør forholdene verre, vil man likevel støtte dem?

Noen er så blendet av sitt hat til Russland og Putin, at de vil ikke høre snakk om at situasjonen kan bli verre av at Putin blir tatt hardt. Det er argumentene man bruker, man skal «ta ham». Det er eneste utvei. Sinnet er så sterkt at innvendinger blir blankt avvist. For dem er flyet som er skutt ned argument godt nok, og bare det siste av en haug argumenter. Putin nytter det ikke å snakke med. Han må tas hardt, og det er synd det ikke finnes verre straff enn sanksjoner.

Jeg vil anbefale å ta en titt på verden. Russland har en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Det er verdens største land, suverent, det er 150 millioner mennesker som bor der, og ytterligere millioner som bor utenfor landets grenser. Det er verdens nest sterkeste militærmakt. Det er blant verdens største produsenter av en rekke av verdens viktige ressurser. Russland er et land å ha på lag. Man må være på talefot med dem. Landet trengs for å løse foruroligende kriser i Midt-østen, Iran, Syria og Irak, med mange flere. Landet trengs for å finne en løsning på klimaproblemene. Landet er også nødvendig, hvis Kina fortsetter sine aggresjoner utenfor kysten, og andre steder. Å gjøre Putin til paria, som enkelte har tatt til orde for, vil gi en verden umulig å komme til felles løsninger i. Slik det var under den kalde krigen.

Man har ikke noe valg, vil man argumentere. Putin var aldri på lag. Han bare vant tid. Slike ting. Det er en veldig farlig argumentasjon, for det vil gjøre Putin umulig å snakke med. Og han kommer til å sitte med makten til langt ut på 2020-tallet. Det er ikke noe alternativ.

Joda, vil man si. Putin kan miste makten. Det kan komme demonstrasjoner, som i Ukraina. Folket kan ta makten. Russland kan bli et sant demokrati, og ikke bare et skinndemokrati uten demokratiske rettigheter, slik det er nå.

På dette tidspunkt er det på tide å bremse. Ta en titt på hvordan det har gått der «folket har tatt makten» gjennom demonstrasjoner, i det siste. Folket har aldri tatt makten. De har bare erstattet ett udugelig, kriminelt styre, med et annet. Eller de har svekket sentralmakten så sterkt at den har sluttet å fungere. Man kan diskutere hva som er verst. Det er en skikkelig diskusjon. Libya, Egypt, Syria, Thailand, Venezuela… og Ukraina. Eksemplene er mange på at folkelige demonstrasjoner har endt i at alt bare har blitt verre. Det er svært vanskelig å peke på eksempler der det har gått bra. De siste fem år, siste ti, på denne siden av 2000. I flere av landene er det krig. I noen kommer også nabolandene, og blander seg inn.

Så kan åpne tankene for hvordan det vil bli om noe lignende skjer i Russland. Verdens største land, og nest største militærmakt. Bare Kina grenser til like mange land, og ingen grenser til flere. Russland er atommakt, på linje med USA. Man skal være sjeleglad landet har en sterk, effektiv, fungerende statsmakt. Alternativet er mye, mye verre.

Tro ikke det finnes demokratiske krefter klar til å overta. Navalnyj og hans krets har oppnådd forbløffende resultater, tross røff behandling fra russiske myndigheter, men det er noe ganske annet å være aktiv på sosiale medier og skrive tøffe blogger, enn å styre et helt land. Særlig når landet er Russland. Det finnes hundrevis av småkonger på alle hauger i det enorme landet, klare til å berike seg selv ved første mulighet, om staten skulle løsne grepet. Man er avhengig av venner med makt. Det går ikke å bygge seg opp alene. Selv om man ved et mirakel skulle få makten, ville man ikke klare å forvalte den.

Å håpe på at Putin skal miste makten i Russland er ikke optimisme, det er dumt. Alternativet vil nesten sikkert være verre.

Den vestlige verden må derfor innfinne seg med at Putin styrer Russland, og forholde seg til at Putin er som han er. Det er unison enighet om han ikke kan ture frem som han gjør, særlig ikke i Ukraina, og at Vesten må reagere. Men det er ikke samstemthet om hva man vil oppnå med reaksjonen, og heller ikke noe samsvar mellom reaksjonen og det man eventuelt ønsker. Et minste felles multiplum er at Putin skal slutte å forsyne opprørerne med våpen, slutte å støtte dem, og i det hele tatt få slutt på hele opprøret. Her har ikke reaksjonen lyktes i det hele tatt. Kort etter nye sanksjoner, har det kommet rapporter om at situasjonen fortsetter akkurat som før. Det blir heller verre, enn bedre.

Slik har det vært siden denne krisen begynte. Det har forverret seg horribelt fra dag én, i en tilsynelatende endeløs spiral nedover, der det nå daglig dør titalls sivile som følge av bombeangrep, 22 stykker bare siste døgn, på russiske, sosiale medier, bilder av sprengte og forbrente mødre og barn, på ukrainske en unison stemning av at dette er hva svina fortjener. Det er ingen som helst sympati for den andre sidens ønsker og behov. Det er hat, som ikke står tilbake for noe jeg har sett.

Krigen må slutte. Det skapes nå sår som aldri vil bli reparert. Hvordan tror den vestlige verden at Ukraina kan bli et helt land, et samlet land, når pro ukrainerne i Kiev sender bomber i hodet på pro russerne i Donetsk. Tror de som snakker om at «Ukraina må få velge sin egen vei», at innbyggerne i Donetsk og Lugansk noensinne ville vil tilgi den? At Oslo kan sende bombefly og grad-raketter til Bergen, tvinge dem til å snakke østlandsk, og så skal alt være greit? Det skjer ikke. Ukrainerne bryr seg ikke. Der går bare diskusjonen ut på hvordan disse områdene skal undertrykkes. Jeg har tidligere skrevet om hvordan politikere derfra blir banket opp, i og utenfor parlamentet, etter Tv-debatter, forskjellige steder, kommunistpartiet derfra er oppløst og gjort forbudt, av parlamentet de selv sitter i (som om Frp skulle forbudt SV, og kvittet seg med dem på den måten). Det er vanvittig. Det siste jeg har sett, er forslag om å tegne om grensene i Ukraina, tvinge de russiskvennlige områdene til å gi fra seg kommuner til mer ukrainskvennlige (tilfeldigvis Dnjepropetrovsk, for eksempel, ledet av oligarken Kolomoiskij, en av det nye regimets støttespillere), for å redusere disse områdenes makt og innflytelse.

Den vestlige verden har ikke ymtet et pip om disse åpenbare brudd på demokrati og menneskerettigheter. Folk – vanlige folk, mødre og barn, gamle – er vettskremte for hva som venter dem. Hvem er det som forsvarer deres interesser? Hvem er det som sympatiserer med dem? Hvem er det de kan vende seg til?

Det er Russland. Det er Putin.

I Russland har de unison støtte. Folk forventer at Putin står opp mot særlig USA, og forsvarer sine egne. Om de har valget mellom å gi etter, eller å oppleve en nedgang i egen og landets økonomi, så er valget soleklart. Russerne svikter ikke sine egne. Og garantisten for at det ikke vil skje, er Vladimir Putin, som har gjort Russland til en stormakt igjen. Dette er bygget opp av russisk propaganda, selvfølgelig. Men det er like fullt realiteter. Putin kan lede landet inn i økonomiske nedgangstider, det vil man tåle, man er vant til lidelser og forsakelser i det landet der. Men hvis Russland forråder sitt eget folk, og bøyer seg for Vesten. Det vil bli opptøyer. Det er ingen garanti for at det vil ende godt.

Så sanksjoner vil bare gjøre russerne mer innbitt. Det vil bare øke avstanden mellom øst og vest. Allerede er det slik at man ikke lenger snakker med hverandre, i hvert fall ikke offentlig. Man snakker på hver sin side, hisser hverandre opp. Det er en livsfarlig, livsfarlig utvikling. Ikke bare for Ukraina, der folk dør mens jeg skriver denne posten, og du leser den. Det vil gjelde hele verden. Det er problemer overalt, enorme problemer, og man må stå sammen, forstå hverandre, lytte, tenke, for å løse dem.

La gjerne Russland bli straffet med sanksjoner for sin innblanding i Ukraina. Men krev ikke at opprørerne skal legge ned våpnene alene. Det er for innlysende urettferdig. Kreve at de legger ned sine bakke-til-luft-raketter, så Ukraina kan få bombe i fred. Dere kan godt mene jeg her fremstiller situasjonen helt feil, og at Ukraina vil slutte å bombe straks opprøret er over. Det er ikke slik det blir sett i områdene det gjelder, og de har med respekt å melde mer innsikt i situasjonen enn de som får sin informasjon fra vestlige medier, og synes det er for galt at Russland hjelper disse opprøerne å forsvare seg mot ukrainske bomber og raketter.

Legg ned våpnene. På begge sider. Så kan diplomatiet fortsette. Så kan det ha det minste håp om å lykkes.

Men jeg er pessimist ned til det ytterste svartsyn. Urettferdighet og uvitenhet styrer verden. Mens sanksjonene mot Russland stadig blir tøffere, vil krigen øst i Ukraina fortsette. Taperne vil være oss alle. Men ingen vil være større tapere enn stakkarne som endte opp med å bli født i Donetsk eller Lugansk, og hver dag sovner og våkner til frykten om det nå er de selv eller deres kjære, som skal ende sine liv som følge av en bombe på villspor, som følge av en verden på villspor.