Vepser og Ukraina

Vi har fått et vepsebol utenfor inngangsdøren. Det var der da vi kom hjem fra sommerferien. Vi så vepsene krype opp, mellom plankene, i overhenget fra taket, krype opp på loftet vårt. Særlig jeg er glad i å sitte ute ved enhver anledning. Er det minste tegn til sol og varmt, går jeg heller ut og gjør hva jeg nå skal. Vi spiser alltid ute når vi kan, Olia og jeg. Men nå forstyrrer vepsene oss. Det er som i en vond film, jo flere vi dreper og fanger, dess flere kommer det til. Vi har satt opp en flaske med syltetøyd i, og avskåret topp, snudd oppned nedi, det nye trikset fra nettet. Flasken fylles opp med fluer og veps, men det er likevel like mange i luften rundt oss. Jeg slår vepser i hjel med blad og aviser til de blir skitne og slitt, 10 – 15 – 20 – 50 vepser. Hvem vet hvor mange?

Fra mor fikk vi låne en spray, insektsspray. Jeg sprayet i vei på vepsene foran inngangsdøren, i det de krøp opp i bolet sitt. Jeg sprayet og sprayet, vepsene ramlet ned på trappen i møtet med sprayen. Det kom hele tiden nye til, som om tapet ikke engang merktes. Som om det aldri ville gå tomt. Jeg sprayet om kvelden, og neste morgen, slik bruksanvisningen sier man skal. Da jeg kom hjem fra jobb var trappen full av døde, sammenkrøllede veps. Min kjære kone Olia sa at hun hadde valgt å ikke rydde dem opp, slik at jeg kunne se hvor godt sprayen virket.

Men vepser var det hele tiden. Vi har en flaske stående med syltetøy og den avskårede toppen oppned inni, foran huset også. Den fylles også opp av fluer og veps. Uten at det merkes. Jeg sprayer mer spray på vepsene som kryper inn i bolet sitt, selv om bruksanvisningen sier det ikke er nødvendig. De ramler jo ned og dør, men det forandrer ikke på situasjonen med at vi har fullt av veps som flyr omkring like utenfor inngangsdøren vår. Jeg går til full kamp, tar en avis, og klasker i vei der også, på vepsene, i det de trosser stanken og døden fra sprayen, og kryper inn i bolet sitt, mellom plankene. Da slår jeg dem. De ramler ned, 50 – 70 – 100, hvem kan telle? Jeg klarer aldri å drepe nok. De er alltid like mange.

I dag gikk også en til motangrep. Mens jeg stod der og slo, styrtet en av dem ned på magen min, og stakk til, før jeg rakk å reagere. Jeg smalt igjen døren, og løp inn i gangen, egentlig uten å skjønne hva som hadde hendt. Det gjør jo så vondt, når vepser stikker. Jeg kunne ikke tro det skulle gjøre så vondt. Og at vepsen bare skulle fly rett bort på meg, stikke til, så fort, og så vondt.

Situasjonen i Ukraina er nå vesentlig forandret. Drømmen om at man skulle få til en fredelig løsning, eller en voldelig løsning, der ukrainsk side knuste opprøret med makt, den er nå tapt. Russland vil ikke gi etter for sanksjoner, ikke raskt nok. De er heller ikke redde for å gi stor og åpenlys støtte til separatistene, midt i synet til EU og NATO og hele den vestlige verden. Vi kan fremdeles kreve at separatistene skal legge ned våpnene, og at russerne skal slutte med å støtte dem. Men vi kan ikke vente at kravet vil bli etterfulgt. Gjør vi det, er vi ikke på høyde med situasjonen.

Og mens Russland går over grenser vi ikke trodde var mulig, for å oppnå hva vi ikke helt har skjønt, i Ukraina, så fortsetter også ukrainerne i kjent – og deprimerende – stil. Mange har reagert på og i helgen diskutert at statsminister Jatseniuk fredag kunngjorde at Ukraina skulle gjøre om konstitusjonen, slik at de kan bli medlem i NATO, noe de nå vil. Det var ment som en provokasjon, men russerne tok det kjølig. Et slikt forslag må legges frem i parlamentet, der det kreves 2/3 flertall. Ukraina har for tiden ikke noe parlament. Det ble oppløst på mandag. Nytt valg er planlagt 25. oktober. Hva som vil være Ukraina på den datoen, er uvisst. Skulle valget være holdt i dag, ville mange områder være utestengt fra å kunne stemme, ute som de er, av Kievs kontroll.

Putin og Russland har denne helgen oppført seg med en bent frem provoserende selvtillit. Fra Kreml kom pressemeldinger om at «fred var på vei», og at man måtte diskutere status til ikke bare de opprørskontrollerte områdene rundt Donetsk og Lugansk, men hele den delen av Ukraina som russerne nå kaller Novajarussia. Det går fra Kharkiv i nordøst, og helt ned til Odessa i sørvest. Det er hele den russiskvennlige delen av Ukraina, hele den delen som tradisjonelt har støttet folk som Janukovitsj, de pro russiske presidenter og partier. Ut i fra meldingene, kunne det virke som om disse delene skulle løsrives, og gå inn i en egen stat.

I løpet av dagen har disse meldingene blitt moderert, og det kan se ut som det i morgen bare vil bli vanlige samtaler, og at det ennå ikke er noen fred i sikte. Men det er lagt et betydelig press på Kiev, om at de ikke har noe annet valg, enn å la Russland få viljen sin.

For USA, NATO og EU er dette provoserende. Og desto mer provoserende, siden de tilsynelatende er ute av stand til å gjøre noe. Jeg har to ganger lagt inn lenke av en fortvilet Jatseniuk, etter at det ble klart hvor store styrker russerne egentlig sendte inn, nå i siste omgang. Han snakker ukrainsk, og det er ikke oversatt, men en av de tingene han sier, er at sanksjonene ikke hjelper noen ting. Det samme sier sir Tony Brenton, tidligere britisk ambassadør i Russland. Sanksjonene skader russisk økonomi, det er utvilsomt, men dette hjelper ikke, siden Ukraina for Russland ikke er noe økonomisk spørsmål. Det er et sikkerhetspolitisk, og da ofrer man økonomien. Det er på sett og vis det samme Ukraina selv nå gjør, for å forsøke å jage russerne ut. Mange regner på desimaler for hvor hardt russisk økonomi er rammet, hvordan prisene stiger, hvordan vanlige folk får det vanskeligere. Men den russiske økonomien går bare litt svakere, litt mindre vekst, mens den ukrainske går rett i grøften. Alt vondt som skjer i russisk økonomi, skjer langt, langt verre i den ukrainske.

Andre alternativ enn økonomisk press har ikke NATO og EU. De aller mest aggressive ønsker militær hjelp. Få har tatt direkte til orde for NATO-soldater, men det er en del som mener at den vestlige verden må hjelpe med våpen og utstyr, strategisk planlegging, etterretning, rådgivning, penger, alt som ikke innebærer direkte involvering på bakken. Man skal være ytterst, ytterst forsiktig med dette. Det vil dra krigen ut, kreve flere menneskeliv, ødelegge mer i Ukraina, landet de som tar til orde for dette ønsker å hjelpe. Jeg tror dette vil være en katastrofe, og er glad maktpolitikerne ennå styrer unna å diskutere dette som en mulighet.

Når det gjelder økonomisk press, kommer USA og særlig EU i klemme fordi sanksjonene allerede er skrudd til ganske stramt. De gjør vondt, også for oss. Mange som selv ikke er direkte berørt, mener at dette må vi ofre, for å hjelpe et land som er angrepet av en fremmed militærmakt. Men de som jobber i bedriftene som taper penger og kontrakter, og på sikt arbeidsplasser, de er mer skeptiske. Det samme er de som har ansvar for statsfinansene. Stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia ser ut til å ville presse gjennom flere sanksjoner. Mindre makter, som Tsjekkia og Slovakia, har sagt at det begynner å bli nok. Slovakia har sågar reservert seg, og sagt de kommer til å legge ned veto mot flere sanksjoner nå.

Så vanskelig er det for EU å bli enige.

Man skulle ikke gått så tungt inn i en konflikt i Ukraina. Vi har også satt vår troverdighet på spill, og det er mer enn ganske dumt, når verden ser at vi ikke klarer å følge opp. Vi sier at Ukraina må få følge sin egen vei, men vi har jo presset ganske hardt, for at de skal følge den veien vi har valgt ut for dem, vår vei. Det er kanskje ikke riktig at NATO og EU skal diktere hvordan verden skal se ut. Særlig har USA store problemer med å holde hodet kaldt, når det er noen som kan utfordre dem, og legge tyngde bak utfordringen. Man skulle nok atskillig tidligere gått inn på en løsning som russerne kunne leve med. Prisen for å la være, er veldig, veldig høy.

Det er den fortsatt. Og akkurat nå, i dette øyeblikk, ligger det an til at russeren får mye mer, enn de ville fått, om for eksempel EU og USA hadde lagt press på ukrainerne, for å få dem til å respektere avtalen som ble forhandlet frem 21. februar, og som ville gitt nyvalg i desember, et par måneder før det uansett ville være nytt valg. Eller om de hadde ofret Krim, for at resten av Ukraina skulle forbli ukrainsk. Eller om de hadde gitt større selvstyre til opprørsregionene i Donbass, men underlagt Kiev. Om de hadde kommet russerne og separatistene lite grann i møte, på et eller annet tidspunkt, før det hadde kommet så langt som nå.

Andre interessante hendelser fra i dag, er at parhestene Jatseniuk og Turtsjenov forlater Fedrelandspartiet til Timosjenko, sammen med innenriksminister, Avakov. Det er erketypisk ukrainsk politikk, hvis meldingene er riktig. Det gjelder å være på vinnerlaget, og Timosjenko er ikke lenger dronningen. Det ligger veldig i kortene at disse tre har tenkt å bli sentrale i Porosjenkos parti, eller Porosjenkos blokk, som det vil kalles. I Ukraina er det vanlig at man skifter allianser, danner og skifter navn på partier, og styrer og ordner, fordi personlig makt er viktigere enn meninger og ideologi. I et annet famøst videoklipp som nå blir spredd, snakker Jatseniuk i 2010, om hvordan Timosjenko og Janukovitsj er samme dritt, i det han vil lansere seg selv som presidentkandidat. Det er jo noe annet, enn hvordan han ser på tingene nå i år, for eksempel.

Disse tingene gjør at man skulle ikke se det som en katastrofe om Ukraina er delt. Landet er allerede temmelig delt, der blokken folk som Jatseniuk og Turtsjenov til enhver tid tilhører gjør tilnærmet rent bord i vest, mens blokken som Janukovitsj tidligere hadde styringen over, og som nå ligger nede, får så godt som alle stemmene i øst. Det kunne til og med være mulig med en deling, med håp om at landet skulle bli forent igjen en gang med tiden. Man skulle i alle fall diskutere aktuelle og realistiske løsninger, og ikke la drømmer om rettferdighet ta overhånd. Rettferdighet er subjektivt, må man også huske.

Forresten, Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, har solgt jern- og stålverket sitt i Mariupol, kystbyen som nå har kommet i spill. Det er ganske illevarslende. Folk som Akhmetov pleier å være ganske godt informert om hvordan tingene ligger an i Ukraina. Han hadde neppe solgt stålverket sitt, om han hadde trodd det skulle gå bra der borte.

Det er noe med disse vepsene. Man kan drepe dem og drepe dem. Hvis det bare kommer nye hele tiden, hjelper det ikke stort. Plutselig kommer en av dem og stikker deg.

Petro Porosjenko: Vi er snart der det er ingen vei tilbake

Det går uhyggelig fort i Ukraina. Denne uken har president Petro Porosjenko formelt oppløst det ukrainske parlamentet, og annonsert nyvalg i slutten av oktober. Det var på mandag. Tirsdag var det det store møtet i Minsk, der Putin og Porosjenko tok hverandre i hendene, og det vel langt på vei var det første ordentlige møtet med alle involverte parter til stede med sine øverste representanter. Ellers har det jo helst vært på utenriksministernivå møtene har vært, og Russland og Ukraina har langt på vei unngått hverandre. Onsdag var vel dagen russiske fallskjermssoldater ble fanget langt inne i Ukraina. Torsdag sendte russerne mer eller mindre åpenlyst inn store og tunge militære styrker, med offisiell unnskyldning at «de var på ferie», og fredag som var i går, så var det allerede klart at disse ekstra styrkene og det ekstra utstyret endrer situasjonen på bakken øst i Ukraina, helt. I hele sommer var det ukrainsk side som var på offensiven, nå ser det håpløst ut for dem.

I det forrykende kaoset som har vært Ukraina denne uken, har dette vært en nokså vanlig uke. Det går uhyggelig fort. Man får ikke tid til å få oversikt over situasjonen, og bestemme seg for hva man skal gjøre, før ting har hendt, og situasjonen er helt forandret. Og alltid til det verre.

Forverringen denne uken kom samtidig som det var planlagt EU-toppmøte i Milano. Dette møtet var planlagt lenge før krisen i Ukraina begynte, det var et møte der en god del av ledelsen i EU skulle skiftes ut. Men krisen i Ukraina dominerte naturlig nok agendaen. Det spilte sannsynligvis også avgjørende inn på hvem som ble valgt i ulike poster. Polakken Donald Tusk ble valgt til EU-president etter gamlefar Herman von Rompuy, det er ventet at Tusk vil være langt tøffere mot russerne, enn Rompuy var, mens italienske Frederica Mogherini overtar for britisike Catherine Ashton som EUs representant for utenrikspolitikk. Dette er nok et skifte russerne liker bedre.

Ukrainas president, Petro Porosjenko, var også til stede på møtet. Valgene var klargjort på forhånd, så de fleste var nok mer opptatt av hva han hadde å si, og hva EUs toppolitikere hadde å uttale i forbindelse med krisen. Fra Porosjenko kom veldig blandede signaler. På pressekonferansen i Milano sa han at Ukraina nå var nær «the point of no return», han snakket engelsk. Han rotet vel til og med litt, og sa at «the point of no return» var «a full scale war», før han rettet og sa at det hadde man allerede, øst i landet. Så sa han at «the point of no return» var hvis separatistene kom på offensiven. Derfor ville de gjøre alt for å stoppe dette.

Jeg vet ikke om han her håndterte situasjonen helt elegant. Men man må nok ta høyde for at han snakket på et fremmed språk, og han har grunn til å være nervøs. Det er ikke sikkert han legger det samme i uttrykket «ingen vei tilbake», som vi gjør. Det kan godt hende at vi har passert punktet der det er ingen vei tilbake, for lenge siden. Og separatistene kom på offensiven denne uken. De fikk vist at de er i stand til å fylle på med utstyr, og presse ukrainerne tilbake, når som helst, og hvor som helst. Det er en presset president Porosjenko som er i Milano. Men han viser det ikke så tydelig, som Jatseniuk, på det famøse YouTube-klippet som er lagt ut av HromodskoeTV.

På Twitterkontoen sin la Porosjenko ut en ganske annen melding: 

Brukerhandlinger

Følg

Петро ПорошенкоVerifisert konto‏@poroshenko

Agression against Ukraine won’t continue. We are too close to reaching peace.

Det er vanskelig å vite hva han mente med den. Det har også vært andre antydninger om at noe har vært på gang, meldinger om at stadig flere i Porosjenkos krets begynner å skjønne at krigen ikke kan vinnes, kilder i det offentlige Ukraina som sier de skal inn på en annen vei, en fredens vei. Det var slike ting som gjorde meg optimistisk i forhold til møtet i Minsk. Denne ukens hendelser, har jo gjort alle ting verre. Nå vil freden måtte avtales med separatistene på offensiven.

Oppmerksomme lesere vil ha fått med seg at jeg har skiftet til å kalle opprørerne separatister nå. Til å begynne med var det mest et opprør, målet var ikke nødvendigvis en oppdeling av Ukraina, det var mer et opprør mot Kiev. Nå begynner det å bli vanskelig å se for seg noe annet enn en deling. Den lange krigen og den stygge hatretorikken på begge sider har økt splittelsen i Ukraina. Det er ikke sikkert Donbassenget kan komme inn og fungere under Kiev igjen. Økt selvstyre vil kanskje ikke lenger være nok. Og at opprørerne bare skal legge ned våpnene, og gå med på ukrainsk overherredømme, det kommer nok ganske enkelt ikke til å skje. Ukrainerne er ikke sterke nok til å tvinge dem, selv ikke med den hjelpen EU og NATO er i stand til å gi, og frivillig kommer aldri disse opprørerne til å legge ned våpnene. Det måtte være hvis Russland sluttet å støtte dem. Og det har vel Russland vist, mer enn tydelig, det kommer ikke Russland til å gjøre.

Så situasjonen er riktig dyster. Men man skal kanskje våge seg til å antyde at en deling av Ukraina ikke vil være den katastrofen som en del andre mulige konsekvenser av denne krisen ville være. Det er ikke noe som er ønskelig, og det vil være et stort nederlag for EU og USA og NATO, som har lagt veldig mye prestisje og tyngde i dette, og det vil selvfølgelig også være farlig for respekten for lover og regler i det internasjonale samfunn. Det vil være at Russland tar Krim fra Ukraina med makt, og deretter deler resten av Ukraina i to. Det er slett ikke pent. Men det er ikke enden på alt håp om fred og fordragelighet, som enkelte forsøker å gjøre det til.

Foreløpig er vi ikke der. Foreløpig skal det kunne være mulig å holde på Ukrainas enhet og suverenitet. Men man skal være ytterst forsiktig. Det er ingen selvfølge at det vil gå bra. Det begynner til og med å bli sannsynlig at det ikke vil gjøre det. På nytt vil jeg minne om ukraineren fra Donetsk, eller om det var Kharkiv, som ble intervjuet av NRK, rett etter at Janukovitsj var falt. – Hva tror du kommer til å skje? spurte NRKs korrespondent, jeg husker ikke hva hun heter. – Vi blir nok delt, svarte den unge ukraineren.

For meg var det noe skjebnesvangert over den uttalelsen. Som om det fra da av var den veien det må gå.

Jeg vil også få med at det er kommet meldinger om at de mange russerne som skal ha krysset grensen i løpet av uken, nå er borte igjen. Russiske myndigheter nekter som vanlig alt, og et parlamentsmedlem har overfor BBC forsikret om at russiske soldater som tilbringer ferien i Ukraina for å krige, de vil bli straffet. Det er en del av det russiske spillet, selvsagt. Det er klart soldatene var til stede. Men alle byene der de skal ha kriget, er fredelige igjen nå. Det blir spekulert i om det var et nytt pokerutspill fra Russland, bare for å vise hva de er i stand til, mer enn å ta noe og holde på det. At soldatene nå er borte, gjør det også akkurat litt vanskeligere å få særlig EU til å enes om nye straffereaksjoner. Det gir oss også noe å diskutere, og er med på å forvirre oss. Det samme er meldingen om en ny hjelpekonvoi som er i ferd med å bli gjort klar, for å sendes til Ukraina.

Tyske myndigheter melder at situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll. Det er farlig når de sier det, det er den politiske makten mest å stole på her. De fleste andre ser ut til å være for sterkt farget av sitt historiske forhold til Russland. Det er allerede mye skjedd, som ikke lar seg reparere så lett. Eller overhodet.

Jeg vil til slutt legge til en lenke til en artikkel fra the Guardian. Forfatteren, Agnus Roxbough, har også skrevet andre artikler. Han er som man vil se tidligere korrespondent i Russland. Det er et poeng at mange som har studert Russland, russisk kultur og russisk politikk, mange av dem er mye mer skeptisk til sanksjonene og vestens reaksjoner, enn dem som ikke kjenner landet så godt. Det er også blant disse fiendtligheten til Putin og Russland er størst, og der man er minst villige til å gå inn på noe som helst kompromiss. Som også Roxbough påpeker, så kan det hende at det er akkurat denne linjen som gjør Russland og Putin sterkest.

Det er i alle fall verd å ha med i regnskapet. Og det hadde ikke gjort noe om utenriksdepartementene i de vestlige landene som involverer seg i krisen, hadde tatt inn flere Russlandseksperter som rådgivere. Det er et faktum at mange av dem fikk sparken etter den kalde krigen. Det er også et faktum at et land som USA ikke er så nøye på å sette seg inn i kulturen og historien til landene de går i konflikt med. De er et stort land med ypperlige universitet. De har ekspertene. Men de kommer ikke til orde. Cowboyene som stoler mest på sin egen pistol og sitt eget hode, vinner frem. Det har vært et problem i en rekke av de arabiske og muslimske landene USA har involvert seg i. Nå kan det hende de gjør samme feilen mot Russland

Vi er snart der det er ingen vei tilbake, sa Porosjenko i Milano i dag. Da han ble bedt om å forklare hva han mente, forklarte han seg slik at det endte opp med å bli slik at vi er der allerede. Han kan ha rett i det.

 

En ubehagelig verden

2014 vil gå inn i historien som et av de aller mest spesielle jeg har hatt. Personlig har det vært bare lykke. Det har kanskje vært det beste året sammen med Olia, og dermed også det beste året for meg. I verden har det vært aldeles forferdelig. Man kan nesten ikke tro hva man leser i Libya, Syria, Palestina, Irak, for å nevne de verste, men også Egypt, Afghanistan, Thailand og mange flere. Deriblant vårt kjære Ukraina, der det som har skjedd nå i år, var fullstendig utenkelig bare for måneder tilbake. Jeg husker da det var krig mellom Russland og Georgia og 2008. Da gjorde man et stort poeng av at noe lignende aldri ville skje med Ukraina. Russland ville aldri krige med lille vennen sin, brødrefolket, krangling kan det være nok av, men aldri ordentlig, aldri krig. Og så er nå Russland og Ukraina i en mye dypere konflikt enn Russland og Georgia noen gang har vært.

Hvordan har man kommet dit? Hvordan kunne man la dette skje? Det er ganske ufattelig. Det er lett å peke på hvert punkt i krisen der det har vært en vesentlig eskalering. Fra EU begynte sin flørting med nye medlemsland lenger øst, noe som vel selv de mest entusiastiske EU-tilhengerne etter hvert må kunne se har vært en gigantisk fiasko. Moldova, Georgia og Ukraina, alle har de regioner som har erklært seg uavhengig av moderstaten, og som de facto har lykkes med å bli det, om de jur ikke har hengt helt med. Alle disse landene har også hatt kriger, og alle har involvert Russland, i varierende grad.

Det er kanskje misvisende å ta med Moldova i dette, da deres problemer hører til en tid før EU begynte å bevege seg mot dem. For Georgia og særlig Ukraina er det EU som har innledet problemene, og på noen måter utløst dem.

Før noen slutter å lese fordi jeg gir EU skylden for noe Russland gjør, så skal jeg ta med at det er betydelige problemer i Ukraina, som EU kan hjelpe med å løse. Jeg tenker på korrupsjonen, den elendige forståelsen og repsekten for demokratiske spilleregler og elementære rettigheter, og det forferdelig ineffektive energisystemet. For eksempel er det mye ved Ukraina som er ineffektivt, mye EU kunne bidratt med. Russland vil aldri ta disse problemene helt på alvor. De sliter jo selv med de fleste av dem, om enn i en annen skala enn Ukraina. Putin får kritikk i vesten som var han et udyr. Men han tok et oppgjør med Russlands oligarker, med det fikk han mer av Russlands enorme rikdom ut til det russiske folket. Noe lignende har aldri blitt gjort i Ukraina.

Russland har fremdeles store forskjeller, og et svært urettferdig økonomisk system. Men det er ingenting mot sånn det var under Boris Jeltsin, der en håndfull liten klan ble avsindig rike, mens den vanlige russer levde i fattigdom, og noen nærmet seg sultegrensen. De som ble rike i denne perioden blir omfavnet i vesten. De har flotte eiendommer i London, har kjøpt fotballklubber, og vil aldri bli utsatt for noen sanksjoner. Vi i vesten synes dette er helt greit. Noen holder seg kanskje for nesten når man tenker på hvor pengene til Chelseas spillere og deres lønninger kommer fra. Det er det som skulle være det russiske folkets oljefond. Herfra skulle den vanlige russer fått pensjonene sine. Vi i vesten bryr oss ikke om det. Men den vanlige russer ser det, og bryr seg. De synes det er topp at Putin tok knekken på Khodorkovskij, vi synes det var helt horribelt, fordi han brukte rettsapparatet til å tjene statsmakten. Han hevet seg suverent over vår etablerte tredeling av makten, viste null respekt for lover og regler innen finansverdenen, og oppløste Khodorkovskijs selskap, Yukos, mens Khodorkovskij selv satt i fengsel. Og så solgte han restene til spottpris, til Rosneft, et av selskapene som i dag er under sanksjoner.

Det er selvfølgelig ganske stygt. Men det må nok kanskje kalles en formildende omstendighet at både Khodorkovskij og alle de andre som ble rike i Russland på 90-tallet, brukte akkurat den samme strategien. De tok imidlertid ikke pengene fra rikfolk, men fra folket. Kanskje var det flere, heller enn færre, som skulle hatt selskapene og verdiene sine tvangsoppløst.

Verden er selvsagt ikke så enkel som dette. Putin har jo flyttet noen av verdiene i Russland over fra de frittgående oligarkene som først hadde dem, og over til sin klikk av nære og lojale medarbeidere på ulike nivå. Rikdommen er selvsagt ikke jevnt fordelt i Russland. Det var ikke for at rettferdigheten skulle skje fyllest at han tok pengene fra Khodorkovskij, og satte ham i fengsel. Det var fordi Khodorkovskij hadde utfordret ham om makten. Da slår Putin knallhardt og nådeløst til.

Nå har den vestlige verden fått seg en overraskelse hvor langt Putin er villig til å gå når makten hans er truet. Og det skulle EU vite, så mye må man kunne stole på rådgiverne EUs toppolitikere omgir seg med, at EU vil utvide til Ukraina, vil oppleves som en trussel for Russland. Retorikken EU og særlig USA forsøker å føre, at det også vil tjene Russland om Ukraina får til økonomisk vekst i et godt samarbeid med EU og vestlige land, det må jo i beste fall kalles nokså spesielt sagt. La meg si det slik at EU og USA er lettlurte om de selv har lurt seg til å tro på det de her står og sier. Jeg tror ikke de er så lettlurte.

Det er selvsagt mye å forvente at EU skulle forutse alt Russland har funnet på etter at krisen ble utløst. Men at EU har opptrådt uforsiktig, den kritikken må de tåle. De visste godt at Janukovitsj ikke kom til å underskrive avtalen de forhandlet frem, det hadde de etterretning på. De forsøkte å få den gjennom likevel, ved å støtte demonstrasjonene i Kievs gater, og være med på å kreve Janukovitsj’ avgang. Det gjaldt særlig etter at Janukovitsj selv eskalerte konflikten, og opptrådte altfor brutalt mot demonstrantene.

Ja, jeg skal ikke gjøre posten for lang, med å skrive på ny hva jeg har skrevet mange ganger før. Russland gikk all in etter at Janukovitsj stakk av, de sikret først Svartehavsflåten sin og resten av Krim, i et landrøveri uten sidestykke i historien. Så skrudde de opp gassprisen, og fyrte opp det som nok også var et allerede gryende opprør i øst.

Det er det siste her jeg vil si er kommet ut av kontroll. Det er kommet ut av kontroll for Russland, for Ukraina, for EU og for NATO. Om Russland sendte inn små eller store grupper spesialsoldater i Donbassenget vet ingen. Man så bare offentlige bygninger bli okkupert, og russiske flagg heist på dem. Ofte var det også demonstrasjoner i gatene, rundt bygningene.

Til å begynne med var det bare pinlig sånn Kiev forsøkte å reagere på dette opprøret. Filmer ble lagt ut på nettet, der forsagte ukrainske soldater overgir seg og sine tanks til sivile gamle menn og kvinner, og lokalbefolkningen som skjeller dem ut for ikke å ha noe der å gjøre. Om bare lokalbefolkningen hadde visst hvor rett de hadde, hvor ille det skulle bli.

Da Petro Porosjenko overtok presidentposten etter å ha blitt valgt i mai, fikk krigen mot opprøret en helt annen kraft. Jeg tror det gikk under radaren til de fleste. Jeg fikk i alle fall ikke med meg hvor ille det var, før det sivile flyet fra Malaysian airlines ble skutt ned. Det var en vekker for hele verden. Ingen kunne fatte og begripe hvordan bøller og banditter kan være utstyrt med noen av de beste bakke-til-luft-rakettene den moderne verden har å by på. Man gremmes når man leser om hvor effektive og farlige disse rakettene er. De er jo ment til å skyte ned fly, ment til å drepe. At det var et sivilt fly med vestlige passasjerer, gjorde at den vestlige verden plutselig skjønte hva det vil si å bli drept.

Reaksjonen var voldsom. Russland ble utsatt for nye sanksjoner, hatet mot dem var enormt, og det ble forsterket av at det ikke så ut til at de tok nedskytingen alvorlig. De lot jo bare flyet ligge der. Og de tuklet med vrakrestene, likene. Og de løy, og benektet all kjennskap til ugjerningen. Og de forsøkte å dikte opp noen tvilsomme, alternative historier, om hva som hadde skjedd.

Få fikk med seg at ukrainerne gjorde det samme. Løgnene har vært ganske godt fordelt mellom russisk og ukrainsk side gjennom hele konflikten. Den vestlige verden reagerer bare på de russiske.

Det var veldig synd at denne tragiske ulykken ikke ble brukt til å finne en løsning på problemene. Hvorvidt det ble gjort er diskutert litt på denne bloggen, også i kommentarfeltet. Det kan være ting her ble forsøkt, men ikke lyktes. Retorikken som ble brukt, gjør at jeg tviler.

Etter denne ulykken begynte jeg på ny å følge intenst med. Og jeg har sett ukrainsk side oppføre seg på en måte som slår hull i argumentet at det var riktig å kaste Janukovitsj, selv om han var en demokratisk valgt president, for han oppførte seg jo ikke demokratisk. Det gjør ikke de nåværende styresmaktene heller. Jeg har skrevet om mange eksempler på det.

Og det er full krig i det østlige Ukraina. Krigen har vært skjult bak begreper som anti-terror-operasjoner og «kamper» og «krigshandlinger». Også jeg har brukt begreper som det. Men det er en regulær krig. Det blir brukt svært tunge våpen. Argumentet opprørerne bruker om at de stjeler våpnene fra den ukrainske hæren, det lyder lite troverdig, så mye, og tungt utstyr som de har. Men det er Putin og Russland som har gått all in, også etter Krim. De har slått inn på en vei de ikke kan gå tilbake fra. Det er veldig, veldig farlig.

Problemet som jeg har skrevet om hele tiden, og som jeg også har fått kritikk for, er at Ukraina er mye viktigere for Russland, enn det er for EU og NATO. For oss i vest er det vel nå mest av alt et moralsk spørsmål. Russland må gi seg, for de har ingen rett til å blande seg inn i andre lands anliggender, og i alle fall ikke med utstyr og våpen. Eller med soldater og tanks, som det nå er kommet beviser på at de har gjort. Dette mener vi i vest at vi ikke kan akseptere. Det moralske argumentet er viktig. Det er også viktig å vise at internasjonale avtaler og spilleregler skal overholdes, å bryte dem må få konsekvenser. Begge disse argumentene veier tungt når vesten setter inn sine reaksjoner, i form av sanksjoner og fordømmelser.

Men ingen av disse argumentene er sterke nok til at vi vil risikere armageddon. Vi vil ikke gå inn i noen storkrig. Vi vil ikke sette vår egen økonomi alvorlig på spill. Vi vil ikke gjøre alt som må til, for virkelig å sette makt bak våre krav. Det vil Russland. Det er det viktig at alle får med seg, når man skal gjøre seg opp en mening om hva man skal gjøre med krisen som nå er på vei i en meget farlig retning. For Russland er Ukraina eksistensielt. De skal ikke ha noen amerikanske rakettbaser der, ikke noen NATO-styrker, ingen spioner. Det skal være under russisk kontroll. Jeg vil minne om at USA fremdeles har sin Monroe-doktrine, den som sier at hele det Sør- og mellom-Amerikanske kontinentet skal være under amerikansk kontroll. Europeisk innblanding der, vil amerikanerne oppfatte som fiendtlig. Det er et vesentlig sikkerhetsspørsmål. Russland kan ikke og vil ikke gi se på det.

Det er også eksistensielt for Russlands ønske om å være og forbli en stormakt. Da må de også evne å sette makt bak sine krav, da må de kunne stå opp mot vestens ønsker, da må de klare å holde på Ukraina. Hvis de gir fra seg det, har de ikke lenger troverdighet som stormakt. Klarer de å holde på det, i den veldige konflikten som nå har bygget seg opp, så vil de være både farlige og troverdige. Da vil de ha vist at verden er nødt til å høre på dem, også EU og USA. Det er et være eller ikke-være for Russland. Jeg skriver ikke her at jeg støtter dette, jeg skriver at det er slik det er. Russland vil gjøre alt som er nødvendig for ikke å tape i denne konflikten. Det har de alltid gjort så langt, og det er ingenting som tyder på at de ikke kommer til å fortsette med det. De vil alltid ta det ekstra skrittet, alltid gjøre det utenkelige. De vil aldri stille spørsmålet om det er verdt det, for når alternativet er et vestlig orientert, anti-russisk Ukraina, så er det ingen moralsk fordømmelse, vestlig isolasjon eller økonomisk kostnad som er verre. 

For oss i EU og NATO vil alltid spørsmålet om hva vi er villige til å risikere, være påtrengende. Det er det jeg mente, da jeg langt tidligere skrev i en post av ikke skulle ta kampen opp mot Russland over Ukraina, deres viktigste naboland. Det er en kamp vi kommer til å tape. Russland disponerer rett og slett langt flere midler, og de er i langt større grad villig til å ta dem i bruk. Det er en ubehagelig sannhet. Men det er ikke mindre sant, av at vi ikke liker det. Etter alle krisene og konfliktene jeg ramset opp i begynnelsen av denne posten, må vesten begynne å akseptere at verden ikke lenger helt passer inn i vårt bilde. Vi kan ikke lenger insistere på at verden er bedre enn den er. Vi må forholde oss til virkeligheten.

Og i Ukraina har virkeligheten blitt grim.

Det har allerede gått for langt. Skulle Putin og Russland gi seg, hvor mye skulle de da gi tilbake? Hele Øst-Ukraina, hele Krim? Hva da med folkene som bor der, særlig på Krim, de som var så glade da de fikk vende tilbake til moder Russland? Og hva da med Putins stormaktsambisjoner, som han har fått sånn oppslutning om, han må jo tape enhver troverdighet på hjemmebane? Han vil få enorme problemer med å beholde makten. Og såpass realisme skulle man ha her i vesten, når man leker med ild og sprengstoff som man her gjør, Putins farligste utfordrere kommer ikke fra den liberale og demokratiske siden. De som overtar vil like gjerne kunne være dem som mener Putin ikke går langt nok.

Selv om Putin skulle kunne gå på et nederlag i Ukraina, og likevel beholde makten i Russland, så vil allerede for mye være tapt på den internasjonale arenaen. Man vil aldri komme tilbake til sånn det var. Putin og Russland vil overalt bli møtt med enorm skepsis, akkurat sånn som nå, kritikerne vil ha lett for å komme til orde, og han vil være uvelkommen og utstøtt på den internasjonale arenaen. Som han er nå. Da kan han like gjerne rappe med seg det han vil i Ukraina.

Det er veldig, veldig farlig. Det er kommet så langt at det er ikke så lett for EU og NATO å komme seg ut av det heller. De som sier at det er viktig å stå opp for Putin, vil få rett, fordi Putin vil vise for andre aggressive statsledere at den vestlige verden trekker seg, om man bare kjører hardt nok, stygt nok, lenge nok.

Helt latterlig i dag begynte Jatseniuk å mase om at Ukraina skal inn i NATO. Fogh Rasmussen følger i kjent stil opp med at dette «skal man se på». Det gjør meg vondt at Fogh Rasmussen av mange blir sett på som en helt, fordi han et så tøff mot Russland. Det er lett å være tøff på andres vegne. Han gir Ukraina inntrykk av at de kan få en hjelp de aldri vil få. NATO-medlemskap er noe Russland vil blokkere med alle midler. Man skulle minne om at hvis Ukraina gikk inn i NATO på blunket nå, så ville vi hatt atommakter i krig.

Putin minnet om dette i dag, da han besøkte en slags ungdomsleir. Vel vitende om at det han sa der, blir spredd i alle vestlige medier, sa han først at situasjonen i Ukraina minnet om dem Sovjetunionen (= vi) opplevde under andre verdenskrig, i Leningrad, da vi ble beleiret av fascistene. Det er en stygg sammenligning. Han sa det likevel. Han vet at mange russere vil feilkoble, og se på også ukrainerne som fascister. Og så sa han at vi i Russland har et av verdens største Arsenal av kjernefysiske våpen, og vi har tenkt å øke det.

Det er selvfølgelig uhyggelig. Men det er også realiteter. NATO kan ikke gå til regulær krig mot Russland, selv om USA alene har mye sterkere regulære hærstyrker enn Russland har. Det er nemlig en reell risiko for at Russland også i en slik situasjon vil ta det utenkelige skritt. Denne krisen kan ende i en virkelig katastrofe.

Dette ser heldigvis den vestlige verden, og utelukker militær innblanding. Ukraina må klare seg selv.

Det betyr at de ikke vil klare seg i det hele tatt. På YouTube florerer det nå en film av Jatseniuk, der han snakker ukrainsk, på ukrainsk TV. Det er utrolig at han lar seg filme, og at klippet er gjort tilgjengelig. Han er fullstendig rådløs, helt satt ut, og famler bare med to papirark, mens han ramser opp alle byene russerne nå har, og at de ikke har noenting å stille opp mot dem. Det er slike snutter som ikke akkurat virker som en oppmuntring for et hardt prøvet, pro ukrainsk folk.

På noen måter er det også litt rettferdighet i dette klippet. Jatseniuk er jo den som konsekvent har kalt opprøret russisk-støttet, han og hans regime har hele tiden oppført seg og uttalt seg som om problemene i Donbass kommer fra russerne, de er russere og terrorister. De har aldri vært i nærheten av å innrømme å ha problemer også med sin egen befolkning. Nå får de helt rett, i det de har sagt lenge og under mange forskjellige omstendigheter, at vi har å gjøre med en russisk invasjon, at det er russisk-støttede terrorister, at det er russisk utstyr og russiske menn. Fordi de er det, har ikke Ukraina noen sjanser til å vinne. Det syntes meget godt på en plaget Jatesniuk, i det videoklippet. Det kan ses uten oversettelse.

Helt til slutt i en lang og alvorlig post, som ikke etterlater mye til optimistene, så skal jeg ta med det problemet som er aller størst. I EU og USA snakker man oppglødd om at sanksjonene mot Russland at den økonomiske veksten der kryper ned mot null. I EU er inflasjonen nå på 0,3 %, farlig nær deflasjon. Russisk, amerikansk og europeisk økonomi sliter. Ukrainsk økonomi er i fritt fall. Og den var mer enn anstrengt allerede før denne krisen startet, den var vel kanskje den aller største årsaken til den. Ukrainsk økonomi har falt 4,7 % første halvår i år, og forventningene er at den skal falle med 6 % i løpet av året. Det er ikke rart at det går dårlig, når det er krig i landets viktigste industriområde, og landet er i krig med sin viktigste handelspartner.

Ukraina er et forgjeldet land. Og det pøser på med mer gjeld, for å klare sine løpende utgifter (som det knapt nok klarer, uansett, se bare på hæren, pensjoner, lønninger til offentlig ansatte, for ikke å snakke om betaling av gassregningen til Russland). Samtidig har valutaen UAH falt 40 % mot dollar. Det merket vi godt, da vi var på ferie der i sommer. Alt var latterlig billig for oss. For ukrainerne er det umulig dyrt.

NATO-leder, Fogh Rasmussen er tøffingen som snakker om militær hjelp til Ukraina. Han gjør det ikke direkte, men han er tøff i tonen, på vegne av NATO. Han snakker som om han ikke er redd for å provosere Russland. Sveriges utenriksminister, Carl Bildt, gjør det samme når det gjelder penger. Han har vært leder for EUs program om utvidelse mot øst. Det virker som han tar det personlig at dette programmet har endt i katastrofe. Bildt er særdeles aktiv på sosiale medier, og har kvitret om at 

Important that Germany Chancellor Merkel now raises the issue of EU help in rebuilding of Donbass region. Will be needed. And expensive.

noe som blir godt satt på plass i denne artikkelen av Mark Adomanis, blogger på Forbes. Han viser at EU ikke er i stand til å betale, de har mer enn nok med sine egne økonomiske problemer, og de smått symbolske summene som hittil er lånt bort, bidrar til å holde Ukraina i gang i noen uker, eller måneder. Noen «gjenoppbygging av Donbass» er langt frem. Mildt sagt.

Det er blitt en ubehagelig verden. Og den blir ikke bedre av at våre toppolitikere ikke forholder seg til den som den er. En alvorlig feil Vesten gjorde i Georgia, var å gi president Saakashvili inntrykk av vi ville komme støttende til, i en konflikt med Russland. Det gamblet han på, ble latt i stikken, og mistet to regioner i nordvest, i tillegg til å bli grundig ydmyket av russerne. Nå er det samme i ferd med å skje i Ukraina. Nokså hodeløse ukrainere går på i militær krig mot separatistene i øst og handelskrig mot Russland. Det er å kjøre Ukraina på dunken. Skal EU støtte dem økonomisk og NATO med militær rådgivning og hjelp i dette, så vil det kreve offer vi hittil ikke har vært i nærheten av å være villige til å gi. Kanskje er det like bra. Kanskje skulle vi vente med å gå i full konflikt med russerne, til vi har makt og vilje til å vinne den.

Vi er i en verre konflikt enn noen skulle trodd det var mulig mellom Russland og Ukraina, med EU og NATO involvert. Fremdeles er det lettest å se hvordan dette skal kunne gå videre nedover, enn å begynne å gå oppover igjen. Det er i sannhet en ubehagelig verden.

 

 

En svært farlig eskalering

Det er ting jeg brenner etter å skrive, men som ligger utenfor denne bloggens mål. Det tar imidlertid tid og tankearbeid, og går på bekostning av hvor nøye jeg får oppdatert bloggen med de siste hendelsene fra Ukraina. Det er dumt, for det er nå veldig mye å skrive om. Men som levende menneske er det veldig fint. For Olia og jeg koser oss, og har et spesielt år med å ha det veldig bra med hverandre, veldig dårlig med landet hennes.

Nå har Russland begynt å sende våpen og mannskap så åpenlyst inn i Ukraina, at det begynner å bli for dumt at de fortsatt benekter det. Det er som om de peker nese til oss. De viser at tross alle sanksjoner og tross alt press, så kan vi sende inn akkurat så mye militær styrke som vi trenger, for at vi skal styre begivenhetene i det østlige Ukraina. Vi lyver, vi vet det selv, og later vel knapt lenger som om vi ikke vet det. De siste meldingene fra separatistlederne, om at russerne var frivillige militære «på ferie», den er jo nesten litt humoristisk, om det ikke var så alvorlig det som skjer.

For det er nok slik at om separatistene er støttet av Russland, så vil ikke Ukraina ha styrke til å slå dem ned. Den vestlige verden kan støtte Ukraina, og bør selvfølgelig gjøre det, men skal også være litt forsiktig. Verken EU eller NATO er i stand til å gi Ukraina hjelpen landet trenger for å klare seg mot Russlands ressurser. EU kan ikke og vil ikke gi den økonomiske hjelpen, NATO må for all del ikke gi den militære. Middelet er sanksjoner. Men det vil ta lang, lang tid før de vil virke. Og Ukraina er i akutte problemer nå. Det er den helt enkle og åpenbare oppgaven å finansiere soldatene sine i felten. De pengene har ikke Ukraina. De vil ikke holde ut en langvarig krig, en langvarig konflikt. Det vil Russland. Og sanksjonene vil ikke ramme Russland hardt nok, fort nok.

Det vet Russland utmerket godt. Derfor kan de gå ut så hardt som de gjør nå, like etter møtet i Minsk, og nesten flire mens de gjør det. Ukraina blir stilt i en umulig situasjon. De var avhengig av å få krigen avsluttet raskt. Nå ser de at det aldri vil gå. Opprørerne kan – støttet av Russland – til og med gå på med en ny og stor offensiv. Da har ukrainerne fint lite å stille opp med.

Det er en ubehagelig sannhet. Det er en veldig ubehagelig sannhet. Og den har ligget i kortene hele tiden. Ukraina kan ikke vinne en krig mot separatistene, hvis de er støttet av Russland, som de er. Da er de nødt til å finne en fred, og den freden vil innebære betingelser som vil gjøre dem vondt. Det er ganske urealistisk at de skal få Ukraina tilbake som det var, bare med et pro vestlig og pro ukrainsk styre. Ingen er i stand til å gi noen troverdig forklaring på hvordan dette skal gå til. Russland har allerede spilt for høyt, de har slått inn på en vei de ikke kan trekke seg fra. De må kjøre denne kampen til endes.

Og det er slik dette har eskalert. Hele tiden, fra første stund, og helt frem til nå. Alle parter har bare trukket hverandre mer og mer inn i konflikten, og mer og mer nedover. Med det resultat at det har blitt verre og verre å finne en løsning. Det er veldig bitre sår som blir dannet. Det er ikke sikkert de vil bli leget.

Russland har heller ingen kontroll på hva de driver med, vil jeg si. De stoler på sin evne til å improvisere. I dette er de flinke, det må man gi dem, men heller ikke de kan kontrollere alle kreftene som utløser seg i konflikter som denne, de kan ikke styre alle tingene som skjer. Det kan ende i en virkelig katastrofe. Det er virkelig skummelt, slik det har utviklet seg nå.

I morgen er det møte i EU, Russland holder møte med Iran. Hvordan er det verden vår er endt opp? Det er allerede lenge siden russerne i en kåring valgte verdens mest vennlige og fiendtlige land. Kina kom veldig langt oppe, Ukraina veldig langt nede. Det er slett ikke bra. Russerne orienterer seg med skurkestater. Og vesten, som vil isolere Russland, må passe seg så vi ikke blir isolert selv. Det er et veldig høyt spill man holder på med for tiden.

Altfor høyt.

Møte i Minsk

Det blir en kort post i dag også. Foreløpig. Møtet i Minsk har vært. Det har ikke kommet frem, alt som har skjedd der ennå. Noe fremgang har det vært. Putin og Porosjenko har tatt hverandre i hånden, og de har snakket sammen. Både offentlig, i samtale mellom alle partene, og bak lukkede dører, de to,

Foreløpig virker det som om man er litt avventende til resultatet.

Dagen før møtet mellom Putin og Porsjenko i Minsk

Det er dagen før det avgjørende møtet i Minsk, og det mangler ikke på store begivenheter i Ukraina. Det er et eller annet på gang i Mariupol, kystbyen, og Porosjenko skal ha oppløst parlamentet. Det siste kan ha veldig stor betydning. Kanskje gjør han det for å ha fri rygg til møtet i morgen? Ellers er det litt vanskelig å vite hvorfor han måtte gjøre det akkurat i dag.

Ukraina koker av rykter. Det er en ny russisk hjelpesending på gang. Carl Bildt mener på Twitter at den forrige brakte viktig last ut av Ukaina. Ukrainas hemmelige tjenester, SBU, mener at Russland kjører tanks over grensen, og at ukrainerne skyter dem. En rådgiver til det ukrainske innenriksministeriet poster bilde av Putin og Gollum ved siden av hverandre.

Og så videre, og så videre.

Jeg skal ikke skrive så altfor lang post i dag. Det er kveld, og jeg må legge meg. Det er viktig å huske på at det er krig i Ukraina, med krigens redsler. En blogg fra New York Times har bilder for å illustrere, nydelige og redselsfulle. Alle skulle lese den. Så ville man nok kanskje dempe seg litt, i de klare tankene om hva som skal gjøres, og hvem som har rett og galt. Denne fotografen fotograferer på begge sider, og serverer de menneskelige historiene. Her er mye fryktelig, som krigen er. Det viktigste er å få slutt på den. Det må være det aller viktigste for møtet i morgen.

Forbes har også en artikkel det kunne være nyttig å lese. Det gjelder særlig for Ukraina selv. Og for Carl Bildt, som snakker så varmt om hjelp til Ukraina, som om dette var mulig. Verken Sverige eller andre land i EU er villige til å bla opp noe i nærheten av hva som trengs. De er ikke engang villige til å bla opp for å redde landene som sliter innad i unionen. Selvsagt vil de ikke dekke kostnadene for et vanstyrt, korrupt og krigsherjet Ukraina. Carl Bildt er tøff på Twitter. Han skulle bli konfrontert med sine uttalelser. De fører folk bak lyset.

Ukraina er født til å finne en plass mellom Russland og EU. Det er bare det som kan gi landet den freden og velstanden det så sårt trenger. EU kan bidra med kamp mot korrupsjon, med reformer av rettssystemet og en opprustning av den håpløst ineffektive energiforsyningen. Disse tingene tar ikke Russland så nøye, dessverre. Men Russland kan bidra med finanser og handelsforbindelser. De har pengene, og de er vel de eneste som er ordentlig interessert i varene Ukraina har å selge.

Så i morgen kan Porosjenko velge å kjøre hardt på. Det vil si å fortsette med å gå i full konfrontasjon med Russland. Det betyr krig i det østlige Ukraina, og en sterkt ødeleggende handelskrig. Eller han kan forsøke å få til en eller annen form for minnelig løsning, et eller annet Russland kan gå med på. Kanskje har pessimistene rett i at Russland vil ikke gå med på noen ting, som ikke innebærer full kontroll over Ukrainas fremtid. Da er det ikke lett å se hvordan dette skal kunne gå bra.

Helgen har vært fryktelig, dagen i dag underlig. Jeg er moderat optimist for morgendagen, og tror egentlig det er nokså sterk vilje mellom partene for å komme frem til noe. Som jeg har skrevet mange ganger, så er situasjonen som er nå så opplagt destruktiv, at man vel egentlig ikke har noe valg. Man må ut av det. Det er håpet. Jeg tror man nå er godt klar over hva som står på spill.

En ubehagelig uavhengighetsdag i Ukraina

Jeg søkte for moro skyld på «national day» i «Ukraine» på Google, og fikk som første treff uavhengighetsdagen, som er i dag. Det er uavhengighetserklæringen fra Sovjetunionen som er markeringen. Erklæringen fulgte augustkuppet det året, da såkalte hauker i Moskva forsøkte å gripe makten mens Gorbatsjov var på helsekur, på Krim. Det var noen skumle dager, jeg husker dem selv. Og det var Jeltsin som stod frem som den store helten. Han talte kuppmakerne midt i mot, og Gorbatsjov kom tilbake med redusert respekt og autoritet. Det var Jeltsin som hadde ordnet opp, ikke han. I Ukraina, som i andre Sovjetrepublikker, benyttet man sjansen, og erklærte uavhengigheten. Innen året var omme, var erklæringene realisert, og Sovjetunionen oppløst.

For Ukraina sin del er det jo kanskje verd å merke seg at vedtaket om uavhengighet var stikk i strid med konstitusjonen i Sovjetunionen. De ble til som følge av en rettighet tok seg, ikke som de hadde. De har en tendens til å glemme det, når for eksempel Krim gjør vedtak om det samme. Situasjonen har paralleller, men er selvfølgelig ikke helt lik.

De 5 årene jeg har levd sammen med Olia har det aldri vært noe spesielt med uavhengighetsdagen, eller noen av de andre dagene Ukraina har feiring. Det er nyttår som er skikkelig, ellers er de fleste feiringer slike som man overser, om det er tradisjoner fra Sovjettiden, gamle ukrainske, eller forskjellige dager som har hatt betydning for forskjellige regimer. For et land som Ukraina, som er så delt, og har så ulikt syn på sin egen historie, i ulike deler av egen befolkning, så er dette med nasjonaldager og nasjonale markeringer betent. Det er også den side av saken som vi i vest har så vanskelig for å forstå, at det er dem i Ukraina som ikke synes det er noe å feire at Sovjettiden tok slutt. Man husker det som en bedre tid, enn tiden som fulgte.

Og økonomene gir dem rett, må man huske. Ukraina har lavere brutto nasjonalprodukt i dag, enn de hadde i 1991. Det året de startet på sin selvstendighet. Det året var også rikdommen, eller fattigdommen, bedre fordelt. I dag er Ukraina et skammens land i Europa, med klamt rike oligarker, businessmenn og politikere – ofte alt i ett – og en befolkning som strever med å få endene til å møtes, og som i motsetning til oss i Norge, får det vanskeligere og vanskeligere, år for år.

Det er et land hvor det er vanskelig å vekke begeistring. Mange hadde en god følelse med Maidan. Jeg hadde ikke det, men man skal ikke ta fra folk gleden de den gang følte. Det er imidlertid vanskelig å finne den samme begeistring i dag. Man roper ennå «slava Ukraina!» (ære til Ukraina, er kanskje best å oversette med), men det lyder unektelig litt anstrengt. Folk flest skjønner godt at det er vanskelig, og at det fortsatt vil være vanskelig. Selv når man ser bort fra krigen i øst, så er det slik at kommunale avgifter er steget kraftig, i likhet med andre faste utgifter, og valutaen er falt, noe som gir dyrere importvarer, mens lønnen gjerne er den samme gamle. Hvis den blir utbetalt i det hele tatt. Fremdeles er de fleste yrkesgrupper avhengige av å være litt korrupte, for å få det til å gå rundt. Og denne lille hverdagskorrupsjonen er ingenting mot korrupsjonen man finner på toppene, blant Ukrainas rike elite. Jeg har ikke sett noen rapporter eller avisartikler som kan tyde på at korrupsjonssituasjonen er i ferd med å bedre seg. Men jeg har sett eksempler på det motsatte. Dessverre finner jeg ikke lenken i farten, men det dreier seg om en av de aktive fra Maidan, en kvinne, som ble satt inn i en komite for å bekjempe korrupsjon. Nå har hun trukket seg, fordi ingenting blir gjort. Hun uttaler at ingen politikere tør utfordre oligarkene, og virkelig gjøre noe med korrupsjonen. Oligarkene kontrollerer nemlig mediene, og kan lett ødelegge karrièren for en politiker som kan bli en trussel.

I dag prøvde statsmakten i Ukraina å vekke begeistring blant sine innbyggere. Som alltid er det blant de vestlig orienterte, ukrainskvennlige delen av befolkningen de vil at begeistringen skal være. Som alltid blir den østlige orienterte, russiskvennlige delen ignorert. Resultatet er at også denne dagen øker splittelsen i folket, og gjør det betimelig å stille spørsmålet hvordan i all verden man ser for seg at en fremtidig, ukrainsk stat skal være?

Petro Porosjenko ble valgt til president 25. mai. Han er ikke så enkel å få tak på som galningene i parlamentet og i den ukrainske regjeringen. Han er ikke så enkel å mislike. Det er ikke så enkelt å vise til motbydelige uttalelser han har kommet med. Han lyver ikke så åpenbart, og overdriver ikke så voldsomt. Dessuten snakker han rolig og behersket. Det kan være han er rette mann til å lede Ukraina, det kan være han vil få det til. Han har et hatsk og aggressivt parlament å holde i kontroll, han har også oligarkene å måtte forholde seg til. Det er ikke lett å anslå hvor stort handlingsrom han egentlig har. Men han ser ut til å manøvrere ikke så aller verst, i en situasjon som ikke er langt unna å være umulig.

Når dette er sagt, så er det han som er statsoverhodet for dagens Ukraina. Han står dermed med det øverste ansvaret for krigen som føres i øst. Den synes jeg det er merkelig ikke blir møtt med sterkere kritikk i vesten, eller av Ukrainas egen befolkning. Han har gitt ordre om å knuse opprøret med militærmakt, koste hva det koste vil. Det er ganske drøyt.

Og i dag valgte Porosjenko i likhet med resten av statsmakten å markere nasjonaldagen med en veldig militæroppvisning i sentrum av Kiev. I det Olia og jeg reiste derfra, var opprydningsarbeidet av demonstranter akkurat kommet i gang. Den ene dagen måtte vi til og med lukke vinduet, i leiligheten vår oppe i Petsjersk, for ikke å få inn røyken fra brente gummidekk nede på plassen. Siste gang jeg sjekket var det fremdeles mye rot igjen, og mange demonstranter som ikke så ut til at de hadde tenkt å flytte seg. Men statsmakten virket nå bestemt på at det fikk være nok. For sikkerhets skyld kom de også med beskyldninger om at demonstrantene var «finansiert av Russland», for å gjøre dem fiendtlige og farlige nok til at det gikk an å bruke litt makt.

Så demonstrerte de Ukrainas veldige militære makt med en ekstravagant parade etter mønster fra Sovjettiden. Vent litt. Dette var noe president Janukovitsj hadde sluttet med, straks han var kommet til makten. Nå er det det vestlig orienterte styret som tar tradisjonen opp igjen. Det skjer, samtidig som landet er i krig, mot sin egen befolkning. I Kievs egen narrativ er ikke motstanderen egen befolkning, i deres verden er opprøret i øst så ledet av russere at de ikke kan regnes som ukrainere, de som deltar i det. Begrepene som brukes om dem er også konsekvent seperatister, terrorister og banditter, ofte med «Moskva-» eller «Kreml-støttede» som vedheng, for å gjøre det helt klart hva dette dreier seg om. Det er avskum, ikke verd en tåre når de dør. Opprørerne blir umenneskeliggjort, som innbyggerne i Donetsk og Lugansk også blir det. De står altfor tett til fienden, Russland, til at det går an å ta hensyn til dem, eller bry seg om dem. Man er nødt til å være patriot. Hvis ikke, så er det bare å ta konsekvensene. Forvent ikke en tåre, ikke en vennlig tanke, ikke et plaster.

Det er stygt skrevet. Det er enda styggere gjort. I hele helgen har krigen fortsatt, i Donetsk, og i Lugansk. Det er meldinger om en kirke som ble truffet, under messen, med bilde av det sammenrasede treverket. Bygninger, åpne plasser, det er jo nokså tilfeldig hvor bombene treffer. De er jo ikke så treffsikre, våpnene som blir brukt. Sivile dør. Men det er sivile som ikke støtter 100 % opp om Ukraina. Så du finner ikke en eneste stemme i Ukraina som bryr seg om dem. I dag ble våpnene som blir brukt til å bombe disse byene, og drepe disse menneskene, brukt til utstilling for Ukrainas potente militærmakt. Midt i sentrum av Kiev. Til stor jubel fra folkemassene.

Grad-raketter, kritisert av Humans Rights watch for å være en krigsforbrytelse å bruke i boligområder. De ble vist frem for en fornøyd og jublende befolkning i Kiev. Like før de blir sendt østover, for å ta livet av noen tilfeldige mennesker i Donetsk, eller Lugansk. Det er grotesk. Det er stygt. Ukraina er i ferd med å bli en militærmakt. Og EU, USA og NATO står bak og heier.

Opprørerne i Donetsk er knapt noe bedre. De hadde også sin «parade». De marsjerte ikke tanks eller grad-raketter. Derimot lot de ukrainske krigsfanger marsjere, filmet opptrinnet, og la det direkte ut på nettet. For en ekstra ydmykelse vasket de gatene etterpå, og la også dette ut på film. Det er banditter som gjør sånt. Det er nesten så man ikke orker å kritisere dem, for man vet de har ikke vett nok til å ta det til seg. Mer enn noe annet må opptrinnet være ment som en ren provokasjon mot regimet i Kiev, vise at man er ikke redd for noen ting.

På Twitter gikk indignasjonen høy over denne marsjeringen med krigsfanger. Det er regnet som en krigsforbrytelse, man skal ikke bruke krigsfanger i propagandaøyemed. Detaljen med å vaske gatene etterpå, er noe også de gamle, tyske nazistene brukte, noe som gir en ytterst stygg klang, særlig i denne delen av verden. Men en kar som heter Roberto Monotti brakte kanskje indignasjonen til sitt rette nivå, med å minne om at hva som virkelig er grunn til å bli opprørt over, er alle de sivile liv som går tapt, og alle skadene og ødeleggelsene krigen fører med seg. Fremvisningen av krigsfanger er gal, og veldig lett å unngå. Men det er kanskje ikke den skandalen den vestlige verden forsøker å gjøre det til. Det skjer verre ting i Ukraina.

Det meldes også fra Donetsk om stor oppslutning til fordel for den shaky republikken som er opprettet, den som ingen bryr seg om. De har nok en ikke helt ubetydelig støtte i befolkningen, og de som støtter den, mener selvfølgelig at bombene fra Kiev øker oppslutningen. Her er det vanskelig å vite noe sikkert. Mitt inntrykk er at den store stemningen i folket, der borte, er at de bare vil ha fred. Samme hvem som får makten. Og så vil de beholde litt flere av pengene sine. Det siste er sitat, fra en dame fra Lugansk, som vi traff i lekeparken utenfor boligblokken vår i Kiev. Det siste der treffer garantert en nerve. Regimet i Kiev har en formidabel jobb med å få folkene i Donbass at de vil dem noe godt. Det virker sant å si temmelig håpløst, akkurat det.

Så Ukrainas nasjonaldag viser en nasjon og et folk i stor, indre splittelse. Dette får liten respekt i den vestlige verden. Også hos oss, er den delen som støtter Russland akkurat som mindreverdige å regne. Porosjenko er nødt til å ha fått klarsignal for sin veldige militærmarkering, han er jo som resten av Ukraina avhengig av vestens støtte og forståelse, nå som de forsøker å være i konflikt med Russland. De kan ikke bare ta seg til rette. Ved å demonstrere den ukrainske hærens tunge utstyr, i en kostbar parade, i et land med store økonomiske problemer, og i krig med deler av seg selv, så øker de kanskje moralen i den delen av befolkningen som støtter krigen, men det er ikke egnet til annet enn å skremme de som ikke gjør det.

Hvor godt skremselet virker, ser man i Donetsk. En sterkere langfinger opp med stygg påskrift i tillegg ser man ikke, enn ydmykelsen av ukrainske krigsfanger der borte. Hvordan man skal få til forsoning, ser ikke ut til å være noe spørsmål.

Og som om ikke dette alene var nok, så var det også minnemarkeringer. Selvfølgelig. Alle som dør på ukrainsk side, blir straks helter, de dør for landet sitt, heder og ære, man sparer ikke på noe. Det gjelder også de som døde på Maidan. Alle russere og russisk-vennlige som har dødd, blir forbigått i taushet. Det gjelder også de som døde i Odessa, brent inne, mens ukrainere sang nasjonalsangen, 40 stykker pro Russland, men en del av Ukraina. Ikke et ord, ikke en tåre. Sivile i Donetsk, Lugansk, eller andre områder i Ukraina. Ikke et ord, ikke en tåre. Frivillige som verver seg til hæren, reiser i krigen i øst, og blir skutt. De blir helter, får ord og tårer og blomster og alt som hører med.

Det gjelder selvfølgelig også de som er med i Høyre sektor, de høyreekstreme ultranasjonalistene, som gjerne ser Ukraina rensket for alt russisk.

Porosjenko annonserte også i dag at Ukraina de kommende årene skal bruke 3 mrd dollar på å ruste opp militæret. Det er fra en president i et land på randen av konkurs, som er avhengig av en jevn strøm friske penger fra EU og IMF, og andre vestlige kilder. Det er et land som ikke har råd til å betale lønninger til egne ansatte, der pensjonene er en skam, og der man ser ut til selv å ville bestemme prisen på russisk gass, og om det er nødvendig å betale den, eller ikke. Begrunnelsen til Porosjenko er at Ukraina alltid vil være truet, så de må beskytte seg. Men å satse så mye på militæret, i en stat med så store økonomiske problemer, det er jo ikke særlig bra. Ukraina må passe seg så de ikke ender opp som en militærstat, finansiert med vestlige penger. De burde nok heller satse på å forsvare seg diplomatisk. Mange vil si det er umulig med Russland, men det er jo mulig å peke på land som klarer det. Og for ingen land er det viktigere enn for Ukraina. For ingen er forbindelsene viktigere.

Mens jeg skrev på denne posten kom propagandaforsvaret fra russisk side, mot beskyldningene om at Donetsk-opprørerne bruker ukrainske krigsfanger i en parade. Det er ikke offisiell russisk propaganda, men en kar på Twitter, som poster en video av demonstrantene på Maidan. De tar til fange en gjeng som øyensynlig er mot dem, og binder dem, og skriver «slave» i pannen på dem. Så blir de tvunget til å marsjere i gatene, mens de blir filmet. Det blir hevdet at videoen er falsk, men påstanden er ikke så kraftfull, all den tid det er ukrainsk TV som har laget klippet, og reporteren snakker ukrainsk. Så det er stygge ting som skjer på begge sider.

Det var uavhengighetsdagen til Ukraina i dag. Det er en glede og en selvfølge for dem, at de skulle bli fra Russland. De ser ikke ut til å skjønne med en celle i sin hjerne, at det kanskje er noen i deres land som også ønsker å bli fri fra dem. De reagerer mot Donetsk og Lugansk med å bombe dem, mot Krim med å kreve halvøyen tilbake. Hvem er det som bestemmer hvem et landområde skal tilhøre? Internasjonale avtaler skal respekteres. Men det er veldig få land som har fått sin selvstendighet, uten at nasjonale eller internasjonale avtaler er brutt. Hvis Ukraina ønsker frihet fra Russland, skulle de ikke å det? Hvis deler av Ukraina ikke ønsker denne friheten, men foretrekker frihet fra Kiev, enn fra Moskva? Skulle ikke dette også respekteres? Hvem er det som har rett til å bestemme, hvem som skal høre til hvem?

Akkurat nå blir disse spørsmålene avgjort med våpenmakt, og med sanksjoner. Den sterkeste vinner. Det er krig om retten til å styre over Donbassenget. Russland har fyrt opp muligheten for opprørerne å forsvare seg med våpenmakt, også tung våpenmakt. Ukraina – støttet av vesten – har svart med å angripe med enda sterkere våpenmakt. Det er ren, skjær galskap. Man er nødt til å komme frem til fungerende avtaler. Man kan ikke bombe folk til lydighet. USA skjønner ikke det, de gir seg aldri med å prøve. Man kan bombe folk til de tier stille. Men de vil være bitre og hatefulle, og bare vente på en mulighet til å reise seg igjen, bare vente på en mulighet til hevn. I land etter land, fra cirka Algerie, og østover, vil man se meget gode eksempler. Mange har jo også etter hvert sett at Israel ikke kan bombe Palestina til å akseptere Israelsk overherredømme. Det utsetter problemet, men forsterker det, og gjør det verre.

Å komme frem til avtaler gjennom diplomati kan være vanskelig. Men det er gjerne eneste mulighet. Avtaler gjennom tvang er nemlig ingen avtaler. De gjelder bare så lenge den undertrykte part ikke er sterk nok til å gjøre noe med det. Slike ting pleier å forandre seg. Reell enighet, er mer holdbar. Vi i Norge skulle jo vite litt om det, århundrer som vi har levd, uten grensekonflikter. Alt som er med oss, er kommet frem gjennom reelle forhandlinger, reell enighet. Det samme vil gjelde i Ukraina. De er nødt til å komme frem til en ordning som befolkningen finner seg i, ikke fordi de må, men fordi de vil.

Sjansen kommer nå på tirsdag, da Putin og Porosjenko skal møtes i Minsk, sammen med toppledere fra EU og den eurasiske unionen. Opptakten til møtet lover ikke så altfor godt, med en uavhengighetsdag der militær makt og militær styrke blir markert, og man ikke etterlater noen tvil om at denne styrken skal brukes mot de som prøver seg. Kanskje er det på en uavhengighetsdag som denne rett å avslutte med et spørsmål: Hvem er det som har rett på uavhengighet? Alle som vil? Eller bare de der sentralmakten tillater det?

I Ukraina er spørsmålet selvfølgelig mer komplisert av at områdene som ønsker sterkere frigjøring fra Kiev, samtidig ønsker sterkere tilknytning til Russland, et større og sterkere naboland. Det er også et naboland som bruker de midler det har til rådighet for å øke sin innflytelse i disse områdene, også midler som er klart ulovlige og umoralske. Ja, til og med uakseptable. Men man skulle ikke møte uakseptable midler med enda mer uakseptable midler, da mister man jo litt den moralske overlegenhet man ellers ville hatt. Russland smugler inn våpen og utstyr i fremmed land, Ukraina sender kraftige bomber inn i egne boligområder. Det er vilt uakseptabelt begge deler. Det løser ingen som helst problemer. Det bare skaper dem.

Og vi i vest, vi som skulle være dem som følger spillereglene, vi lukker øynene for Ukrainas forbrytelser, og holder Russland som den største og eneste skurken. Det løser heller ingen problemer. For selv om et samlet NATO og EU skulle ha krefter til å presse Russland, er det mange som vil se at den vestlige verden tar parti, og at man har null sjanse for støtte og sympati fra dem. Den eneste veien man da har for å nå frem – er vold. I Midt-Østen, og landene rundt, ser man hva det betyr. Det er noe man slett ikke skulle ønske.

Det er helt nødvendig å komme frem til en avtale i Ukraina, og det er helt nødvendig at den avtalen blir respektert og akseptert. Man bør ikke lenger late som man har en avtale, når man ikke har det. Man bør ikke gå med på at tingene blir verre, fordi man ikke klarer å lage avtaler. Og man bør ikke på noe sett og vis, akseptere krig i Europa, eller andre steder i verden. Krig legger grobunn for nye kriger. Det er så ødeleggende at det er vondt å få sagt det. Få gjerne Putin til å forstå at prisen for å levere våpen til opprørsgrupper i nabolandene, er høyere enn gevinsten man kan få ut av det. Men gjør det ikke ved å finansiere statsmaktens borgerkrig i landene det gjelder. Løs ikke Ukrainas problemer, med å levere våpen og penger til våpen. Det løser ikke problemer, men skaper dem.

Tirsdag blir en veldig viktig dag. Det er på tide samtaler overtar for våpen i Ukraina. Det er på tide verden krever partene kommer til enighet. Ikke at det er som nå, der den vestlige verden står utenfor og skriker og hyler som om det var et idrettsarrangement vi så på. Denne tevlingen er veldig blodig alvor. Veldig blodig alvor. Vi bør oppføre oss deretter, og gjøre alt vi kan for at krigen i Ukraina tar slutt, og at landet kommer seg på en vei det kan gå, og klare seg på. Veien det nå går, er en vei dit ingen vil være.

Til lykke med dagen, Ukraina. Ingen skal få meg til å si «ære til heltene». Det er ikke helter som dør i Ukraina, det er offer. Offer i en konflikt som kunne og skulle vært unngått, og som ingen, ingen er tjent med. Man må få slutt på forestillingen om at helter dør i krig, den slags hører fortiden til. Dagens helter bygger landet, bygger tillit, bygger forståelse og fellesskap. Det er den slags helter Ukraina trenger. Ikke folk som er villig til å risikere livet for å gjøre skade på andre. Det er ikke helter som dør, det er helter som overlever. Ukraina er på helt ville veier, med sin markering av nasjonaldagen i dag, og sin glorifisering av de militære. Det er ikke den slags som gjør et land stolt og sterkt i vår verden.

«Ære til Ukraina» er også noe som blir ropt i tide og utide om dagen, særlig når soldater har dødd, eller andre voldelige og stygge ting har skjedd. Det er ikke dette som er ære. Ære vil det være, om Ukraina greier å komme frem til en avtale på tirsdag. Først da kan man rope Slava Ukraina, og ha grunn til å mene det.

Merkel i Kiev – blandede signaler

Så har hun vært der. Og så har hun reist hjem igjen. Besøket Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, gjorde i Kiev, varte bare i seks timer. Men det var viktige timer, for Ukrainas og Europas fremtid. De første signalene er blandede. Jeg var mer optimistisk før besøket, enn jeg er nå etterpå. Hvis det er noen mulige løsninger på gang for toppmøtet i Minsk på tirsdag, så skjuler de det godt. Det er de også kanskje nødt til å gjøre, så hardt de ulike frontene går ut mot hverandre, i ord og i gjerning.

Jeg hører med til dem som hadde forventninger til Merkels besøk i dag, og til samtalene som skal være i Minsk på tirsdag. I disse samtalene skal også Putin være med. Han pleier ikke å delta, uten at det blir til noe. Representanter fra Kasakhstan og Hviterussland skal også være med, noe som har en viktig symbolsk betydning. Det plasserer Ukraina mellom EU og den eurasiatiske union, den eneste farbare veien for landet, gitt dagens situasjon. Ukraina er som andre land nødt til å ta hensyn til sin egen beliggenhet, og sin egen historie. Det er også en fin gest av EU, som også skal delta i samtalene, å anerkjenne den eurasiatiske union som en partner, med synspunkter verdig å bli hørt. Det er også den eneste farbare vei. Man skulle etterstrebe tettere integrering mellom Europa og Russland, mellom EU og den eurasiske union. Ukraina kan her være et viktig mellomland, det kan være det frie landet i midten. Det er også Ukrainas eneste håp, skal de ønske å beholde landet sitt samlet, som en enhet. De er nødt til å ta hensyn til den store delen av befolkningen i landet, som ikke ønsker en tettere integrering med EU, og i alle fall ikke når det skal gå på bekostning av båndene til Russland. Disse kreftene er sterkt splittende. Samholdet blir ikke større, av krigen og den forferdelig sterke retorikken som pågår nå.

Uttalelser fra alle parter, stenger muligheter, heller enn å åpne dem.

De første meldingene som når offentligheten i løpet av besøket, er at Merkel støtter Porosjenko og Ukraina. Det er ingen antydninger om at Ukraina må være forberedt på å gi litt, for å kunne oppnå freden og stabiliteten de så sårt trenger. Jeg har i mange poster skrevet om sammensetningen av det ukrainske parlamentet. Ingen av de tre partiene ved makten har hatt en eneste forsonlig uttalelse siden de overtok i slutten av februar, ikke en setning som viser at de har forståelse for den delen av folket som ikke støtter dem, ikke en antydning om at man vil komme motparten i møte, ikke en gnist av forståelse og respekt. De bruker Russland som et land hvorfra det umulig kan komme noe godt for Ukraina, det som Russland støtter er nødt til å være fælt, og de som støtter Russland er nødt å være onde eller dumme, og helst begge deler. Det er vanskelig å se for sg hvordan dette parlamentet kan gå med på noen som helst innrømmelser overfor naboen i øst. Så skal man få til det, må man presse dem. Det er EU den eneste makten i verden som er i stand til å gjøre, og Tyskland det landet som er best egnet, siden de sitter på pengesekken Ukraina trenger, og de har verdens ledende diplomatiske statsleder i Angela Merkel. Hun er den som kan presse på for fred i Ukraina, og ikke full seier.

USA, NATO, EU-landene Storbritannia, Sverige, Danmark, Polen og de baltiske (særlig Estland og Litauen) ser ikke ut til å være villig til å gå inn på noe kompromiss. Og Russland vil neppe si fra seg interesser i Ukraina. Det er duket for en lang, vond og destruktiv konflikt, om man ikke klarer å finne et sted å møtes i mellom ytterpunktene av hver parts egne interesser. Prisen for å kjempe for full seier, kan være mye verre enn det denne seieren vil være verd.

Men Merkel og Tyskland har også et ansvar for konflikten. De er den sterkeste makten i EU, og det var EU som forhandlet frem avtalen Janukovitsj forkastet, hvorpå demonstrasjonene i sentrum av Kiev startet. EU gikk her sterkt og tydelig ut på demonstrantenes side. De var også svært raske på å anerkjenne det nye regimet, da den gamle presidenten Janukovitsj hadde stukket av. De har gått langt i å love Ukraina hjelp og støtte. Slike løfter forplikter. EU kan ikke godt la Ukraina i stikken. Det tar seg ikke ut, om EU nå ofrer Ukraina, til fordel for gode relasjoner til den større og viktigere naboen, som er Russland. Så besøket til Merkel er mer solgt inn som et uttrykk for støtte, for å vise verden og Putin at Tyskland og EU står ved siden av Porosjenko og Ukraina, like før landets fremtid skal forsøkes å bli avgjort.

Det er med andre ord forferdelig kompliserte forhold. Og man kan enda en gang gremmes over hvordan i all verden vi greide å havne i denne situasjonen, hvordan vi klarte å gå fra forholdet NATO, EU, Russland og Ukraina for ett år siden, til det forholdet vi har i dag. Det skulle vært kalt en forbrytelse mot ettertiden. Maken til vanskelig verden vi legger igjen for våre etterkommere. 

Vi vet selvfølgelig ikke hva som ble sagt i dette møtet, mellom Merkel og Porosjenko. Vi vet bare hva de velger å offentliggjøre. Der er alt av den type ting, ukrainerne vil like å høre. Merkel lover blant annet penger, 500 milloner euro, til å bygge opp Donetsk-området og Donbassenget etter krigsødeleggelsene. Det er dråper i havet, selvfølgelig, det vil trenges langt mer for å bygge opp igjen de fysiske og ikke minst psykiske ødeleggelsene måneder med krigføring har gjort med Donbass. Det er en symbolsk sum, mer enn det er hva som skal til. Ukraina er jo også notoriske til å få penger til å forsvinne i korrupsjon og underslag på veien mot det de skal brukes til. Jeg tror ikke folket i Donetsk og Lugansk får se mye til disse pengene, men her er jeg kanskje mer pessimistisk av instinkt, enn man skulle prøve å være. Ukraina må jo få en sjanse til å prøve å bygge seg opp igjen, og de må få støtte så lenge de prøver å gjøre det skikkelig. På den annen side har de sviktet så mange ganger, at de må finne seg i at folk som følger med er skeptiske til dem. Pengene er også ment å være et lån. Så noen ren gave er det ikke.

Merkel uttaler også at Krim er ukrainsk, og å anerkjenne Russlands annektering av halvøyen, vil være å destabilisere Europa. Hun er nok forpliktet til å uttale seg slik. Bare det å antyde at Krim kan forbli russisk, at dette er et spørsmål å diskutere, vil sette alle pigger ut hos ukrainerne, og en rekke med andre som engasjerer seg, det vil gjøre det åpent å akseptere at man tar til seg landområder med en militærmakt. De siste uttalelsene om hvordan Krim ble annektert har riktignok vært litt skjeve, kanskje, det blir fremstilt som om det var en russisk invasjon, nærmest en erobring. Men det var en erobring som ikke utløste et eneste skudd. Militærmakten ble brukt for å tvinge frem en folkeavstemning, og ville ikke vært mulig uten at «invasjonsstyrkene» hadde stor støtte fra befolkningen, mye større støtte enn de ukrainske styrkene som skulle «beskytte» dem. Annektering er riktig ord, «militær erobring» er vel litt misvisende, kanskje. Det var ikke militærmakten som gjorde at russerne lyktes i å annektere Krim. Det var stemningen i folket som bodde på halvøyen. Det er vanskelig å se for seg at noe slikt som skjedde der, skal få presedens. Til det var forholdene på Krim for spesielle. Jeg kan i alle fall ikke få øye på noen andre områder i verden det vil være mulig å få til noe lignende.

Uansett, skal man forsøke å tvinge Russland å gi fra seg Krim igjen, så må man være forberedt på en konflikt som kan pågå i mange tiår. Jeg tror det aldri vil skje, og at det nok kanskje kunne være lurere for Ukraina å arbeide etter en plan om at Krim er tapt. De facto er nok de fleste klar over at slik er det, selv om det er noe man umulig kan innrømme offentlig. Om Taxisjåfører er gode temperaturmålere, er i alle fall de taxisjåførene vi har brukt i Kiev i år, helt klare på at Krim er tapt for alltid, bare å glemme. Det samme mener eieren av en sterk pro-ukrainsk avis som Kyivpost. Merkel uttaler at å anerkjenne Russlands annektering av Krim vil være å destabilisere Europa. Det er lett å skjønne hva hun mener, respekten for landegrenser må være hellig. Grenser som er, må bestå, om man ikke kommer frem til enighet og avtaler. Merkel vet godt at det kan komme frem temmelig mange tvilsomme grupper, som vil ha landegrenser tegnet om igjen, fordi de ikke er fornøyd med dem. Finnes det i det hele tatt en eneste grense i hele Europa, det ikke har vært krig og konflikt om?

Samtidig er det nå en gang slik at Europa allerede er ustabilt, når det gjelder Ukraina. Det er ikke sikkert grensene landet hadde da det var en del av Sovjetunionen er de som er best egnet for fred og stabilitet i landet, i regionen, og i Europa. Oppløsningen av Sovjetunionen ble møtt med glede over hele den vestlige verden. Man overså glatt alle problemene med de tvilsomme grensene ulike sovjetledere hadde tegnet og flyttet på, den tiden alt uansett ble styrt fra Moskva. For eksempel kan man vel kalle det lite fremsynt, å la Ukraina få beholde Krim, men russerne beholde sin store og viktige flåtebase der. Det er nødt til å komme til konflikter. Og det har gjort det mange ganger. Man lot det bli slik, fordi man hadde det enda større problemer at det fantes atomvåpen der, på ukrainsk jord, og det var viktigere å få dette overlevert til Russland, enn å få til noe varig og skikkelig med Krim. Alt det der fikk man ta «senere», virket det til å være stilltiende enighet om. Jeltsin var Russlands mann i forhandlingene, og var en svekket mann i et svekket land. Det kan være verden hadde vært bedre i dag, om han hadde kjørt hardere på, og fått Krim til å bli russisk.

Hadde man spurt folket på Krim, er det ingen tvil hvilket svar man ville fått. Den gang som nå, ville man heller tilhøre Russland, enn Ukraina. 

At grenser skal være hellige er en god ledesnor. Samtidig har det vel aldri skjedd i verdenshistorien, at et stort imperium har falt, uten at det har blitt problemer med grensene etterpå. Grensene som fulgte med Sovjetunionens fall er langt fra perfekte. Jeg vet ikke om det er riktig av verdenssamfunnet å insistere at alt skal være nøyaktig som det var, juletider, 1991. Det skulle noe ha noe å si at folkene som bor i områdene, har en annen oppfatning av hvem de er og hvem de tilhører, enn vi har. Hadde man kunne diskutere og kommet til enighet, som England og Skottland, så hadde alt vært greit. Men i det gamle Sovjetunionen er det helt, helt urealistisk. Spør Ukraina om det er greit at Krim selv får bestemme hvem de vil tilhøre gjennom en ordentlig organisert folkeavstemning, og det vil bli avvist kontant, som det også vil bli gjort om man spør om det samme for andre konfliktområder, øst i Ukraina. Her skal man holde på landet sitt med makt og tvang, ikke med argument og frivillig. Nøyaktig det samme vil man få om man forhører seg om hvordan det skal bli med de mange, mange andre kjente og ukjente konfliktområdene i Sovjetunionen, fra Moldova og Transdenistria, Georgia og nordvest-regionene, Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh, og mindre kjente områder i de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene.

Så om det er mulig å levere Krim tilbake til Ukraina, vil det være vel og bra. Men man skal være veldig forsiktig. Folkene på halvøyen vil absolutt ikke tilhøre noe Ukraina. Og Ukraina har med respekt å melde ikke gjort noe som helst for å fortjene halvøyen. Alt de har, er en gave fra den sovjetiske, kommunistiske partisekretæren, Khrusjtsjov, som overførte Krim til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954, den gang den ukrainske sovjetrepublikken selvfølgelig var helt, helt underlagt Moskva. Og så har de en avtale fra 1994, Budapest-memorandumet, der det ble bestemt at Krim fortsatt skulle tilhøre Ukraina, mot at Ukraina gav fra seg sine atomvåpen. Både i 1954 og 1994 var folket på Krim i mot at de skulle tilhøre Ukraina. Men ingen spurte dem. Jeg mener folket ble spurt i 1992, og at de da svarte at de ønsket å tilhøre Russland. Men det fikk de ikke lov til.

Slik den ukrainske befolkningen har oppført seg mot russerne, retorikken de bruker mot dem og hatmeldingene på sosiale medier, så er det meget forståelig at befolkningen på Krim ikke ønsker seg tilbake til Ukraina. Og Ukraina har ikke noe annet å gjøre med det, enn å forsøke å tvinge dem, med verdenssamfunnets hjelp. Man skal som nevnt være meget forsiktig. Befolkningen på Krim, og i Russland, vil oppfatte det som et fryktelig svik, om Putin her gir etter for presset. Jeg tror ikke det vil skje. Det finnes ikke de sanksjoner i verden som kan gjøre om på en så viktig prinsippsak for dem. Så det må finnes løsninger.

En løsning kan være at Krim de facto er under Russland, men ikke får internasjonal anerkjennelse. Per nå, ser det ut til å være den veien det går. Etter min mening ville det være bedre om man fikk til noe skikkelig, en slags avtale alle kunne leve med, i stedet for som nå, der Kiev stanser det meste av offentlig transport til Krim, russiske fly til halvøyen blir offer for sanksjoner, som gjør at de går konkurs, og varer fra Krim blir boikottet i Ukraina, slik at det ikke lenger er noe greit å få tak i den gode, søte vinen derfra. Og så er det jo det idiotiske at folk som bor der, nå er blitt en slags ikke-mennesker. Mange av dem er hatet, i Ukraina, fordi de stemte ja til løsrivelse, noe både det ukrainske regimet og det ukrainske folket må ta skylden for selv. Folk fra Krim som driver med sport er kommet i limbo, skal de representere Russland, eller Ukraina? Russland insisterer på at de skal representere dem, Ukraina protesterer kraftig – og boikott lurer i bakgrunnen.

Jeg tror ingenting på å isolere Russland. Man kan si at de isolerer seg selv. Man kan si hva man vil. Uansett er det meget farlig. Isolerte stater i Midt-Østen er for små og svake til at de kan gjøre noen skade utenfor seg selv og sine nærområder. Det siste der greier de imidlertid rimelig bra, Libya, Irak, Syria. Iran. Det siste verden vil er å se Russland ende opp som noen av dem. Da nytter det ikke å si at Russland har skylden selv. De kan uansett gjøre stor og stygg skade.

Man bør heller ha Russland på talefot. Man bør komme til enighet med dem. Forhåpentligvis er det det man prøver på, bak kulissene. Men jeg er blitt mer skeptisk.

Da Russland sendte inn sine lastebiler med nødhjelp reagerte Ukraina som om det var en invasjon. Det vil si, de gjorde ingenting for å stanse nødsendingene, det skulle jo da også ta seg ut. Men sikkerhetstjenesten, SBU, kunne ikke vært klarere i ordvalget, om Russland hadde sendt inn samtlige av sine 18 000 soldater de har stående på grensen. «Dette er en direkte, russisk invasjon» het det hos dem. Hos sikkerhetstjenesten, det som skal være det hemmelige politiet, de som skal ha kontroll på ting.

Og USA, Tyskland og NATO hang seg på. Dette er eskalering, dette er forverring av krisen, det var ikke måte på hvor galt og alvorlig det var, at russerne sendte inn hjelpesendinger. Selv i dag, når alle lastebilene er tilbake i Russland, og det ikke er en eneste rapport eller en eneste antydning om at det var noe annet i lastebilene enn hjelpesendingene som skulle være i dem, og at de ikke ble brukt til annet enn å hjelpe befolkningen i Lugansk, og være litt symbolpolitikk fra russisk side, så heter det fremdeles at nå har samtalene på tirsdag «blitt mye vanskeligere».

Hva er vel det for snakk? Skal det bli vanskeligere å finne en varig løsning for fred i Ukraina, fordi Russland har sendt inn nødhjelp i Lugansk? Ukraina hadde alle muligheter til å klarere denne nødhjelpen, og godkjenne den. Røde kors ville ikke bidra, som planen var, fordi ingen kunne garantere for sikkerheten. Lugansk er en by som blir bombet, jevnlig. Det er krig der. Ukrainske regjeringsstyrker og frivillige bander er med i denne krigen. Røde kors vil selvfølgelig ikke levere nødhjelp, om det ikke er trygt for dem. At de ubevæpnede russiske sjåførene likevel gjorde det, skulle man være veldig forsiktig med å kalle en eskalering.

Da er den kraftige ordbruken det blir møtt med, vel så eskalerende. For alt vi vet, kan Russland også ha informert både Brussel og Kiev om at lasten ville bli levert. Det er ikke sikkert de har tatt seg til rette, så katastrofalt og livsfarlig som ukrainske styresmakter og dets støttespillere vil ha det til.

For å se eksempel på den sterke ordbruken, og hva jeg mener, vil jeg henvise til en offisiell uttalelse fra det hvite hus, og en uttalelse fra Caitlin Haydn, talskvinne for NSC (National safety council). Det er usedvanlig kraftig ordbruk for en nødsending.

Samtidig som disse dystre uttalelsene og meldingene preger overskriftene og innholdet i nyhetsartikler verden over, så er det også uttalelser fra Tysklands visekansler, Sigmar Gabriel, som er plassert i en indisk avis, Indiatimes, i delen som heter Economy times. Han sier der visstnok at en føderalisering av Ukraina ser ut til å være eneste farbare vei ut av krisen, og han er pessimistisk til at Krim vil vende tilbake til Ukraina. Han forholder seg til virkeligheten. Noe særlig USA og NATO ikke alltid ser seg forpliktet til å gjøre.

Visekansleren forholder seg pragmatisk til krisen. Det tror jeg er nødvendig for å løse den. Ukraina vil nekte beinhardt å gå med på noen føderalisering. De mener føderalisering bare er et mål for russerne, for å gjøre det lettere å ta til seg resten av Ukraina på sikt, slik de har gjort nå, med Krim. Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare, men man skal ha respekt for Ukrainas frykt. Det er ikke så viktig at det blir kalt akkurat føderalisering, og det er ikke nødvendig å gi Ukraina en følelse av at russeren får full seier, med både Krim og føderalsering. Ukrainerne må også få en følelse av seier. Så man bør heller prøve å komme frem til ulike former for selvstyre i Donbass, mindre makt fra Kiev over regionene. Det er meget rimelig. Det er noe ukrainerne bør finne seg i.

Det er altså ikke det minste tegn til at noen av disse tingene er på trappene. Det er ikke gjort klar noen ukrainske innrømmelser, ingen ting er forberedt for å gjøre det lettere for en hatsk befolkning og et russisk-fiendtlig parlament å gå med på noen kompromiss til det som nå er fienden. Det gjør det vanskelig.

Og når den vestlige verden begynner å reagere med større avsky på at Russland sender nødhjelp inn i Lugansk, enn på at Ukraian sender bomber og grad-raketter inn i byen, da må det være lov å spørre hva som er i ferd med å skje med oss? Det er en gal, gal verden når nødhjelpssendinger blir «eskalering», mens de stadig tyngre våpnene som både pro-ukrainsk og pro-russisk side har brukt i konflikten, det har vi i vest bare rett og slett oversett. Det er ingen fra NATO som har uttalt at tungt artilleri og langtrekkende raketter mot byer og landsbyer forverrer krisen, det er ingen land i vest som har kritisert det, men at russerne tar seg til rette, og kjører inn hjelpesendinger til sivilbefolkningen i Lugansk, det blir møtt med kraftige fordømmelser. Selv nå, når lastebilene er tilbake på russisk side, hjelpen er levert, og alt er som før.

Hver dag dør en håndfull mennesker i Donetsk og Lugansk, og i landsbyene rundt. Hver dag blir hus og boligblokker bombet. Sivilbefolkningen sitter vettskremte i kjellerne, uten strøm og vann, og med håpet om at neste bombe ikke rammer dem. Og at alt skal ta slutt. Det er krigens virkelighet. Det er galskap. Det er et resultat av stormaktenes maktkamp. Det må avsluttes øyeblikkelig.

Tenk hadde vi en verden der det var et skikkelig press på at partene på tirsdag, de som møtes i Minsk, skal komme frem til en løsning, og få slutt på krigen. Men det er ikke noe slikt press. Presset er ikke mot å få slutt på krigen, men å vinne den. Det er horribelt.

Måtte det være flere konstruktive krefter i sving under bordet, enn det er over det. Tirsdag 26, august blir en meget, meget viktig dag. Kommer de ikke frem til noe der, er det vanskelig å se hvordan de skal gjøre det. Det er visse tegn på at det er noen bra ting på gang. Men det er også tegn på det motsatte.

Hva slags fremtid ønsker vi i Ukraina?

Denne posten skal jeg skrive på utover kvelden. Reuters har en interessant artikkel, der de også stiller spørsmål om hva slags langsiktige løsninger man ser for seg i forholdet Russland, Ukraina og resten av verden. Foreløpig er det slik at man bare trekker hverandre nedover, og de som står utenfor konflikten, særlig Kina og Sør-Amerika, klarer seg best. USA og EU har i felleskap muskler til å presse Russland, men Russland har også muskler til å stå i mot. Lenge.

I går kikket jeg litt på et YouTube-klipp, der en kvinnelig journalist med hjelm og mikrofon, er helt fremme ved fronten. Hun hopper ned i skyttergraven. Soldater skyter rundt henne, og man hører også skudd fra det som må være andre siden. Man ser hvor sykt krig er. Folk skyter på hverandre. En soldat, eller kanskje man heller skulle kalle ham kriger, han peker i alle fall på en liten landsby. Midt i ildlinjen. Man filmer også folkene som bor der, hvite av skrekk. Man kan jo tenke seg, der bor du, og rundt deg skyter de. Du søker dekning i kjelleren. Men du vet ikke hvilke rykter du skal tro på. Kommer de og kidnapper deg? Vil de drepe deg? Vil en bombe ramme huset ditt?

Jeg blir mer og mer pasifist på mine eldre dager. Jeg har vært sterkere i troen på at krig kan løse problemer, at man av og til ikke har noe valg. At alternativet kan være verre. Men etter år 2000 er det lettere å finne eksempler på kriger som har gjort tingene verre, enn bedre. Hvor farlig krigen er, ser man også i Midt-østen, hvor galninger herdet i krig, utfører handlinger man i normale samfunn vanskelig kan tenke seg. Krig svekker følelsen for rett og galt, for moralske standarder. Bergljot Hobæk Haff har skrevet nydelig om hvordan andre verdenskrig ikke ville være mulig uten den første. Tyskerne som var høyere offiserer og kommanderte i nazi-hæren, hadde vært menige soldater og sett redslene i skyttergravene i første verdenskrig. Hvordan skal man tro på det gode i mennesket, da?

Russerne har selvfølgelig overspilt at det er høyreekstreme krefter med innflytelse i Ukraina. Det virker veldig bra på hjemmebane. Ikke så rart, siden de høyreekstreme kreftene i Ukraina er antirussiske, som de ellers pleier å være antijødisk og antiinnvandring. De har god grunn til å være redde, og provoserte. Er du uenig i dette, så tenk bare, kan vi si til norske innvandrere med muslimsk bakgrunn, at de har ingenting å bekymre seg for i Norge, siden det store flertallet i Norge er tolerante, og stemmer på tolerante parti? Den delen som ikke er tolerant, er et problem. Og den er et mye, mye større problem i Ukraina, enn den er i Norge, eller noe annet vestlig land.

Russlands overdrevne propaganda mot de såkalte fascistene i Kiev har rett og slett gjort at EU og USA undervurderer at det er et ganske uhyggelig problem, at høyreekstreme i Ukraina har skremmende oppslutning, og at de nå får våpen- og kamptrening i krigen i øst. Man reagerte på dem med avsky, da det ble vist en dokumentar om dem foran fotball-EM i 2012. Nå er det visst helt glemt. Jeg håper det er andre enn jeg som reagerer på at samme vinkling blir regnet som nøktern og nøytral, når den kommer fra BBC, men som løgner og propaganda, når den kommer fra russiske medier.

Krigen må stoppe. Det må være absolutt førsteprioritet. Det skulle ligge til rette for å gjøre det nå. Ukrainsk side er jo godt på offensiven, og har omtrent omringet byene Donetsk og Lugansk, opprørernes siste skanse. De kan fremstille det som en seier, det er viktig for dem. Porosjenko har vist at han kan ta kampen opp, og han har presset opprørerne tilbake. De må kunne sette seg ved forhandlingsbordet nå. Om russerne, eller opprørerne, er uvillige, må de også presses. Krigen er uakseptabel. Det skulle være rom nok for forhandlinger, for å komme til en slags enighet. Forhåpentligvis er det det som er meningen med Merkels reise til Kiev i morgen, og toppmøte mellom EU, den eurasiske unionen og Ukraina på tirsdag. Det er tvers igjennom galskap å la krigen og konflikten fortsette, og de destruktive kreftene få utvikle seg. Det har allerede gått mye verre enn noen kunne forutse, det har kommet ut av kontroll. Dette er noe verken Russland, Ukraina eller EU kan ha ønsket. Derfor må man kunne finne felles grunn, for å komme seg ut av det.

Men verden er jo dessverre slik, at selv om det vil være fornuftig, er det ikke alltid det vil skje. Offentlig er frontene knallharde, tonen uforsonlig, og beskyldningene hagler på alle sider. Kanskje tror man i Kiev at man vil vinne krigen, og at man har en sjanse også i den konfliktfylte freden etterpå. Kanskje vil EU og NATO ta kampen opp mot Russland, nettopp nå, og i spørsmålet om Ukraina, og ikke gi seg før Russland er satt på plass, og har begynt å oppføre seg som vi vil de skal gjøre. Kanskje vil også Russland være uvillige til å gå med på en fred, uten at de har nådd alle sine mål, hva nå disse målene er. Det kan dessverre være. Men jeg håper og tror at det ikke er slik.

I dag rullet den store militærkolonnen med hjelpesendinger fra Russland over grensen til Ukraina. Uten tillatelse. Jeg vil ikke overdrive denne, man skulle ikke lage så stort oppstyr om det. Det er jo noe sykt, når hjelpesendinger står dager og uker på russisk side av grensen, fordi man ikke klarer å bestemme seg for hva man skal gjøre med dem, når behovet vitterlig er der. La nå kolonnen få kjøre inn til Lugansk. La den få levere lasten sin, og yte den lille hjelpen det innebærer. Man skulle brukt den til samarbeid, til å få gjort noe sammen. Man kunne blitt enige om at både Ukraina og Russland leverte hjelpesendinger. Ukrainas kunne være støttet av vesten, hvis de har problemer med å få opprettet en selv. Det hadde vært lurt, og konstruktivt.

Og kanskje urealistisk. I stedet blir det ropt om at det er en «russisk invasjon» av Ukraina. Jeg går ofte i surr om det er innenriksdepartementet eller forsvarsdepartementet som kommer med denne type meldinger, begge har lagt seg til en tradisjon med å sende ut mye vanvittig, helt siden det nye regimet overtok etter Janukovitsj. Det offentlige Ukraina må begynne å oppføre seg, skal man kunne ta det seriøst.

Akkurat når det gjelder denne hjelpekonvoien, har også NATO hengt seg på. Retorikken er skrudd kraftig opp. Derfra heter det at dette vil gjøre krisen verre, og utviklingen er enda mer bekymringsfull, siden de ser økt troppeaktivitet på russisk side av grensen. Økt troppeaktivitet har NATO og deres aktive generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, sett siden mars. Det er kanskje på sin plass å minne om at Fogh Rasmussen var statsminister i Danmark i 2003. Det var året USA angrep Irak, fordi det skulle være masseødeleggelsesvåpen der. «Beviser» ble lagt frem i FN. Danmark var en av USAs, og daværende president, George W. Bush’, sterkeste støttespillere. Også nå er uttalelsene hans så sterke, og rare, at det ser mer ut som han tenker på sin egen, videre karriere, enn hva som er best for NATO, og verden.

Jeg håper og tror at denne hjelpekonvoien ikke er noen hovedsak. Den viktigste utviklingen skjer nå utenfor offentligheten. I den spiller USA og NATO en mindre rolle, gudskjelov, det er komplisert nok som det er. Det er EU, Russland og Ukraina selv som må finne ut hva slags Ukraina man vil ha i fremtiden. Det er vakkert å si at det må Ukraina få lov til å bestemme selv. Men Ukraina er en del av verden, og kan ikke kjøre seg selv i grøften på andres regning. De må forholde seg til sine mektige naboer, EU i vest, og Russland i øst, og finne en balanse mellom dem.

Fremdeles mye på gang i Ukraina

I går hadde jeg annet å gjøre, og rakk ikke å skrive noen post om utviklingen i Ukraina. Jeg tenkte også at situasjonen var stabil, at den ikke lenger var så langt fremme i det vestlige nyhetsbildet, og at ikke så mye vesentlig vil skje før Merkel reiser til Kiev lørdag, og det store møtet i Minsk tirsdag. Jeg har tror på dette, og jeg ser det også siver ut i norske medier at noe er på gang. Dekningen er nå mer treffende, de skriver at EU må legge press på Kiev, og ikke bare at den vestlige verden må ta kampen om mot Russland. Det er det siste jeg hele tiden har vært så sterkt i mot, at kampen mot Russland skal være den viktigste. Det viktigste må være at det går bra i Ukraina. Det tror jeg ikke det gjør gjennom en full konfrontasjon med Russland.

Stemningen i det ukrainske parlamentet er slik at det er så godt som umulig å få til noe godt kompromiss. Retorikken mot Russland er også svært sterk, og ytterligere forsterket av ukrainske massemedier. Her er det lite snakk om annet enn full seier. Selv fornuftige folk, som kunne finne på å ta til orde for en mer moderat linje, er forsiktige, fordi de vil bli slaktet i mediene og id en ukrainske offentlighet. Landet har kjørt seg helt fast i at det er Moskva-støttede terrorister og separatister som vil rive i stykker Ukraina, og legge landet under seg som før, og at man er nødt til å bruke våpen og økonomisk krigføring for å unngå dette. Gjør man det, vil man vinne, og Ukraina vil bli fritt og helt.

Her er på sin plass en liten episode fra i sommer. Min kone Olia er ikke så sikker på Ukrainas sjanser i en handelskrig med Russland, og heller ikke sjansene til å knuse opprøreret i øst, hvis det virkelig blir jevnt forsynt med våpen og mannskap fra Russland. Russland vil ikke gå tomt for ressurser. Ukraina har vel på noe sett og vis allerede gjort det. Så var det en kar som samlet inn penger til ukrainske tropper i krigen. Det er jo synd at fattige ukrainere skal bruke sine få slanter til å finansiere en krig med dystre utsikter for seier, men det får være. Noen betaler, og føler seg bra med det. Det er jo også et overgrep fra Russlands side, de bruker sin overmakt mot et land i store problemer. Å ta opp kampen er på en måte å kaste penger inn i en brennende bygning.

– Hvordan skal dere klarere å vinne mot Russland, med alle dets ressurser, spør Olia?
– Patriotisme, sier han som samler inn penger.

Det er symptomatisk. En gammel dame vi ble snakkende med på bussen, sa det slik at ukrainere forventer alt mulig i hendene, fordi de er ukrainere. – Hvorfor skal du ha dette, spør hun retorisk? – Fordi jeg er født i Ukraina, ler hun.

Disse små historiene kommer lett til meg i hodet, når Ukraina ber om mer penger fra EU, fra IMF, og fra alle mulige kanter, og alltid ber om å få slippe betingelsene som følger med pengene. De har reagert mot Bric-landene, som stemte ned Ukrainas bønn om å slippe betingelsene ved et nytt lån fra IMF, fordi landet var i krig. Nettopp land i krig, skal man være ytterst forsiktig med å gi penger. Ukraina har også vist seg som notorisk dårlige betalere. Det er ikke et land å gi penger, hvis det ikke er penger du vil bli kvitt.

Fremdeles oppfører parlamentet seg som om Ukraina skal få særbehandling. Som om det å kaste Janukovitsj var nok, til at den vestlige verden bare skal fylle på med penger. Det er også andre land som har hatt revolusjoner, og trengt penger etterpå. De kan godt behandles ekstra strengt, siden penger har en lei tendens til å forsvinne i land med politisk kaos og vaklende regimer. Ukraina er nødt til å forstå at de må betale regningene sine. Det gjelder også regningene til Russland.

Mange ganger fremstår Ukraina som en uskikkelig unge som trenger å strammes opp. Tyskland og Angela Merkel er den rette til å gjøre det. De trenger å forstå alvoret. De går tom for penger, og det står ingen klar til å fylle opp. Like lite som NATO stod klar for å hjelpe Saakashvili militært, i Georgia, i 2008. Ukraina er nødt til å stable på beina økonomiske forhold som gjør det mulig for landet selv å skape vekst, og dette haster, veldig.

Derfor er jeg optimistisk. Forholdene er så ille, at selv ukrainerne må skjønne det. Det er de som står mest i veien for en minnelig løsning.

Russland står også i veien, selvsagt. Mange ser det slik at de har ingenting i Ukraina å gjøre, og derfor bør fravike alle krav. Russerne ser det ikke slik. Og det er et stort spørsmål om vesten har maktmidler til å tvinge dem å skifte mening, og om det er verdt det. Russland skal ikke få herje fritt i Ukraina, og de kan godt få forstå at den militære involveringen er uakseptabel. Men å komme Russland og den russiske befolkningen i Ukraina noe i møte, det synes jeg er meget rimelig, og jeg tror ikke det er noen vei utenom.

Jeg tenkte også skrive litt om ulike avisartikler jeg har sett, men det blir ikke tid til det i kveld. Det får bli i morgen, i en ny post.