Kontraster i Ukraina

Denne posten begynner jeg å skrive en sjarmerende utecafe ved elven Dnjepr, et sted jeg aldri har vært før. Aldri akkurat her. Det skyldes en serie omstendigheter at jeg havnet her. Først at Olia har en hviledag, hun er hjemme. Så at jeg som vanlig valgte en omvei over Platona-broen på vei til Hydropark. På broen tråkket jeg stygt i noe tyggegummi. Da jeg så skulle ned til elven, og skylle sandalene, skled jeg, og ramlet uti, litt. Så måtte jeg skylle også kortbuksen. Deretter var det best å gå i badebukse, som jeg hadde skiftet til, når jeg først var der ved elven. Jeg er litt fristet til å bade. Særlig i denne varmen. I badebukse valgte jeg en ruslerute nærmere elven, for anstendighetens skyld. Der fant jeg mange nye, fristende badeplasser jeg badet fra. Og til slutt fant jeg altså denne enkle kafeen, med øl til 10 UAH, og vanlige trebord og stoler satt rett ut på gresset. Slik jeg liker det.

Her koser jeg meg. Det gjør folket rundt meg også. Det er sommeren på sitt beste, Ukraina og Kiev på sitt mest innbydende. Det et kultur og identitet. Avslappet og god stemning.

Samtidig et det et annet Ukraina. Et Ukraina i krig med seg selv. Denne krigen er også det internasjonale samfunn interessert i, Russland, USA. EU. Det er nå rapporter om at ukrainsk side bruket ballistiske raketter i kampen om Donetsk, raketter med rekkevidde 85 km, og en treffsikkerhet på i beste fall 70 m. Det vil si at sikter de på noe, vil den hvis alt slår til ikke treffe lenger unna enn 70m. Slike våpen er ikke lovlige å bruke mot boligområder. Men hva som er lov og ikke-lov, er forlengst redusert til et spørsmål om hvilken side man står på.

I går hadde Olia og jeg en flott dag, der vi busset rundt i Kiev i varmen. Hun hadde et ærende oppe i det jeg kaller Kievs syd-europeiske strøk, på grunn av trange gater, livlig torghandel og klær til tørk på alle balkonger. Hun gav meg også en øl, snille Olia, mer eller mindre fordi det var rødt lys. Og det var en slags fortauskafe, enklest mulig, trebord satt ut. Slik jeg liker det.

Hvorfor kan ikke bare Ukraina være sånn som dette, slik det er på sitt beste? Avslappet, ikke noe stress. Vi spiste businesslunsj oppe i Kontraktova Plosjad. Der overhørte vi et par italienere, både Olia og jeg skjønner godt italiensk, men vil nok knote om vi må snakke det nå. Italienerne hadde vært i Odessa, forsøkt å gjøre forretninger. Men de var misfornøyd med det byråkratiske systemet, misfornøyd med mulighetene. Det er nok mange andre også, som vil forsøke å gjøre penger i Ukraina.

De innfører nå ekstraskatt på halvannen prosent. På grunn av krigen. Det gjør nok vondt, for de som har blandede følelser for denne krigen. Olia ville vært rasende. Hun ser på folk i Donbass som sine egne, midt i mellom Ukraina og Russland, som hun selv er. Hun har også sympati for folket der, som jobber hardt i kullgruvene, men ser pengene forsvinne til kjeltringene i Kiev. Nå kommer også soldater fra resten av Ukraina, og drysser bomber over dem. På toppen kommer en ekstra skatt, som skal gjøre det mulig å fortsette med det.

Det er en gal, gal verden. I den kalde krigens kalde dager var det en ting verden i dag kanskje har noe å lære av. Tross isfronten mellom USA og Sovjet, mellom vestblokken og østblokken, så kom det aldri til direkte konfrontasjon mellom de to. Det skyldtes blant annet at verden var delt. Det var amerikansk, vestlig interesseområde, og det var russisk, østlig. Den farligste situasjonen under den kalde krigen, var da sovjetrusserne utfordret amerikansk interesseområde under Cuba-krisen. Da var verden nær atomkrig.

Etter Sovjetunionens fall har det ikke vært noen slik deling av interesseområder. USA og Vesten har tatt for seg av absolutt alt. Kanskje har de noen moralske poeng i at våre verdier er bedre, vi forsvarer Ukrainas egne interesser mot en aggressiv nabo i øst. Om det ender i storkrig hjelper det ikke med moralske poeng. Da har alle tapt.

På veien hjem fra Kontraktova Plosjad kommer Olia i snakk med billettselgeren på bussen. Hun kommer så lett i snakk med folk, Olia. Særlig så lenge hun er her nede, med sine. Billettselgeren kan fortelle at hun ikke har fått lønn på to måneder. Hun er forbannet, men har jo ikke annet alternativ enn å fortsette å jobbe.

Jeg spurte Olia om hun fortalte billettselgeren at hun nå måtte betale halvannen prosent mer i skatt, på grunn av krigen. – Nei, det hadde hun ikke hjerte til.

Jeg fullfører ølen, og går for å trene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s