Skudd i Sarajevo gir tysk angrep i Belgia (!)

I disse dager er det 100 år siden første verdenskrig startet. Brevvekslingen mellom tsar Nikolai II av Russland, og keiser Wilhelm av Tyskland, ligger nå ute på nettet. Alle kan se spenningen som ligger der. Alle med litt forestillingsevne kan prøve seg på å tenke hvordan det må være for Nikolai II å få Wilhelms ultimatum. Russerne må avslutte mobiliseringen. Ellers blir det krig. Tsar Nikolai vet at krig kan det bli uansett, og møter russerne uforberedt, vil de kunne bli mer eller mindre slått ut nær sagt før de kommer seg til slagmarken. Den russiske tsaren velger å fortsette mobiliseringen, men bønnfaller den tyske keiseren om ikke å gå til krig på grunn av det. Tsar Nikolai forklarer hvordan Russland er nødt til å reagere for å forsvare grensene sine, men at soldatene hans ikke har til hensikt å krysse dem, om de ikke blir angrepet.

Vi vet alle hvordan det gikk. Jeg mener også det var et par brev som ikke kom frem, de siste brevene krysset hverandre og var på vei til hver sin keiser og tsar, i det Tyskland startet angrepet – på Belgia.

Ingen kunne vel se den komme. Belgia var ikke engang med i alliansepolitikken i Europa, verken i ententen eller alliansen, det lille landet ville ikke blande seg oppi noe, men holdt seg utenfor så godt det kunne. Ulykken for landet var at lå ved grensen til Frankrike, en grense Frankrike naturlig nok ikke fant grunn til å forsvare noe særlig. Hvem ventet vel noe angrep fra Belgia? Da var det bedre å konsentrere alle forsvarsstyrker opp mot grensen til langt farligere og mektigere Tyskland. De tyske militærstrategene utnyttet dette, og gikk gjennom Belgia på sin ferd mot Frankrike.

Det var dette som utløste krigen. Det er forklart så mange ganger, at folk kanskje ikke stusser så mye over det som de burde. Men det er jo en forbindelse her, som virker rar. Det er febrilsk brevveksling mellom den tyske keiseren og russiske tsaren, russerne mobiliserer, og Tyskland angriper Frankrike. Gjennom Belgia. Årsaken er alliansepolitikken. Russland var den gang alliert med England og Frankrike, mens Tyskland hadde sin viktigste allierte i imperiet som den gang het Østerrike-Ungarn. Ble det krig mot Russland, var Frankrike, og England, forpliktet til å stille opp på russisk side. Tyskland ville da befinne seg i en tofrontskrig. De vil angripe Russland mot øst, men bli angrepet fra Frankrike, støttet av England, i vest. Siden Frankrike er et mindre land vil de være lettere å erobre og nøytralisere enn enorme Russland. Dessuten var Russland tilbakestående i infrastruktur og effektivitet. Selv om de var i ferd med å mobilisere, ville det ta tid før de var klare. Frankrike kunne angripe straks. De måtte tas først.

Og alt sette skyldtes de skjebnesvangre skuddene en måned før, i Sarajevo. Den serbiske gymnaseleven, Gavrilo Princip, en skolegutt, mine damer og herrer, ennå ikke fylt 20 år, en vanlig fyr trukket inn i en terrororganisasjon, den svarte hånd, og der blitt litt for varm i hodet. Han skyter den østerriksk-ungarske tronfølgeren, Franz Ferdinand, og hans kone, i det de kjører gjennom Sarajevos gater. Sarajevo ligger i Bosnia, Bosnia var den gang en del av det østerriksk-ungarske imperiet. Serbia var selvstendig, de hadde kjempet seg ut av ottomansk overherredømme på 1800-tallet, støttet av Russland, sine slaviske brødre. Bosnia var en del av Serbias drømmer om et stor-Serbia, en drøm som blir nokså godt realisert med føderasjonen Jugoslavia, som oppstår etter første verdenskrig er slutt. I 1914, i det skuddene i Sarajavo faller, virker vel drømmen rimelig fjern. Områdene de ønsker seg ligger under den østerrikske-ungarske tronen, eller det ottomanske sultanatet. Mot svekkede tyrkere kan de kanskje krige, og vinne. Men Østerrike-Ungarn er ennå mektige, og de er støttet av et enda mektigere Tyskland.

Bosnia-Hercegovina hadde også vært en del av det ottomanske riket. Her hadde den ottomanske kulturen fått mye større innvirkning, enn i Serbia. Fremdeles er en stor andel av befolkningen i Bosnia-Hercegovina muslimer. Politikken til tyrkerne var enkel: de som konverterte til islam, fikk fordeler og rettigheter. Slik ble muslimene overklassen i landet, også når overklassen var bosniere.

Under Berlinkonferansen i 1878 – den som delte inn Europa, ikke den senere, som delte inn Afrika – ble provinsene Bosnia og Hercegovina lagt inn under Østerrike-Ungarns, selv om de fremdeles formelt tilhørte de svekkede ottomanerne. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn de to provinsene fullstendig. Det er seks år før skuddene i Sarajevo, Bosnias hovedstad. Serberne så ingen grunn til at brødrefolkene i Bosnia skulle tilhøre Østerrike, et tysk folk. I Bosnia bodde slavere, som i Serbia, som i Russland.

Det var derfor det var så betent når unggutten Gavrilo Princip fyrte løs mot den østerrikske prinsen, og drepte ham. Østerrike-Ungarn – der Østerrike var den dominerende makten, tysk det dominerende språket – hadde lenge kjempet mot økende nasjonalisme blant de mange folkeslagene i riket. De kunne ikke la en serber, en slaver, skyte noen av deres egne. Langt mindre at en guttunge skyter tronfølgeren.

Serbia skjønner godt hva slags katastrofe dette er, også for dem. De har ikke bedt om dette mordet. Det tjener ikke deres sak. Østerrike-Ungarn er altfor sterke. I direkte konfrontasjon er Serbia helt underlegne, enda så mye de hater det. De går derfor med på hvert eneste krav Østerrikerne kommer med. Serbia ønsker virkelig ikke krigen som nå kommer.

Men det er sluppet løs krefter ingen helt kan kontrollere. Russland støtter Serbia, og har gjort det gjennom hele 1800-tallet. De er også irriterte på Tyskland, de mener tyskerne behandlet dem dårlig under den omtalte Berlinkonferansen i 1878. De vil stå ved siden av sin venn, Serbia, om det skulle komme til krig. Mot Russland vil kanskje Østerrike-Ungarn ikke være sterkt nok. Da må Tyskland inn. De er ikke uvillige til å hjelpe sine tyske brødre i Østerrike. Så mobiliserer Tyskland, og som svar mobiliserer, og ingen febrilsk brevskriving kan hindre krigen som kommer.

Den kostet 10 millioner menneskeliv. Den representerer sivilisasjonens forfall. I årene hadde det vært slik optimisme, alle de teknologiske fremskrittene, befolkningsveksten, velstandsøkningen. I 1914 var det nesten 50 år siden to europeiske stormakter hadde vært i krig med hverandre. Man følte seg ferdig med krig. Det var en ny tid, mer optimistisk. Nå skulle kriser og konflikter løses med andre midler. Så kom den verste krigen i menneskehetens historie, inntil da. De teknologiske nyvinngene gjorde bare drapene mer effektive, at flere ble drept raskere. Første verdenskrig er en slags galskapens høydepunkt. I andre verdenskrig vet man i det minste hva man sloss for. Hva var poenget med den første? Hva var det man ville oppnå?

Hvem har skylden? I Versailles-freden fikk man Tyskland til å undertegne at det var de som hadde den, og det var de som hadde den alene. Så mye er en underskrift verd. Man kan ikke underskrive seg vekk fra virkeligheten, man kan ikke tvinge frem en enighet om en årsakssammenheng som ikke er der. Tyskland angrep Belgia, og startet med det krigen. Men det som førte frem til dette angrepet, var en politikk hele Europa var med på.

Man hadde innrettet verden på en måte som gjorde at skudd fra en skolegutt kunne lede Europa inn i storkrig. Enden på denne storkrigen leder direkte til den neste, andre verdenskrig ville aldri vært mulig uten den tyske ydmykelsen og det generelle sivilisasjonsforfallet i den første. Skuddene i Sarajevo definerte første halvdel i forrige århundre, ja, tiden som fulgte også. Den kalde krigen sprang rett ut av avslutningen på andre verdenskrig. Og avslutningen på den kalde krigen har gitt problemene mange av de tidligere Sovjetrepublikkene sliter med i dag.

Konsekvensene av første verdenskrig er voldsomme. Som om ikke redslene under selve krigen i seg selv ikke er nok. Krigen skulle vært unngått. Det kan være en interessant øvelse å tenke seg hvor situasjonen kunne vært reddet. Hvem som kunne gjort hva, for å unngå krigen. Spenningen var for sterkt bygget opp på Balkan, det er klart. Men det var ikke på Balkan første verdenskrig mest av alt foregikk. Langt i fra. Hvordan kunne England, Frankrike og Tyskland være i en stillingskrig fire år i vest, Tyskland og Russland fire år i øst?

Hvis man ikke godtar at hvert steg i opptrappingen var en del av en dominoeffekt, at det var uunngåelig, men at hvert steg var et resultat av menneskers valg, så skulle det være mulig. Det skulle aldri blitt noen krig etter skuddene i Sarajevo. Ingen tjente på det. Alle tapte på det.

Dette er også tankevekkende når det gjelder dagens situasjon, med kriser i en lang rekke land og områder. Faste lesere vet jeg er mest opptatt av krisen i Ukraina, som jeg kjenner best. Der har heller ingen fordel av situasjonen som har oppstått nå. Den er også et resultat av en galopperende forverring, der den ene hendelsen tar den andre, og det går mot katastrofen, om man ikke er i den allerede.

I morgen skal jeg skrive om krisen i Ukraina, i det som blir en slags fortsettelse til denne posten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s