Første verdenskrig og krisen i Ukraina

Det ble nettopp innført importforbud mot polsk frukt og grønnsaker i Russland. For polakkene er det alvorlig, siden 70% av denne eksporten går til Russland. Det er ekstra ille forbudet kommer akkurat nå, midt i høysesongen. Forbudet er naturligvis et resultat av sanksjonene EU har innført mot Russland, og som Polen lenge har vært en pådriver for. Etter at flyet fra Malaysian airlines ble skutt ned for et par uker siden, har det vært mulig å få sanksjonene innført. Tidligere var det for mange viktige EU-stater som hadde for mange og viktige forretningsforbindelser med Russland. Etter flykatastrofen vokste sinnet seg så stort, at Nederland og fremfor alt Tyskland, snudde, og gikk for tøffe sanksjoner de også. Og da ble det slik.

På den måten kan man si at et fly skutt ned i Ukraina fører til forbud mot import av polsk frukt og grønt i Russland. Det bringer tankene til skuddene i Sarajevo for hundre år siden. De som førte til at Tyskland invaderte Belgia, og med det utløste sivilisasjonskatastrofen første verdenskrig var. Den gang var det ingen som forestilte seg hva verden hadde i vente, der de ulike landene alle reagerte på hendelser de gav andre skylden for. Situasjonen er en helt annen i dag, med alle forbundene og organisasjonene for fred og sikkerhet og økonomisk samkvem som er dannet og utviklet i Europa og verden, og den allmenne enigheten om at krig og vold er uakseptabelt. Det er likevel også uhyggelig mye som ligner.

Jeg har tenkt litt på det. Siden demonstrasjonene begynte i Ukraina i slutten av november i fjor, har alt som har skjedd bare gjort tingene verre. Man har gitt motparten skylden, og så har man selv også eskalert – og med det gitt motparten et påskudd for enda verre reaksjoner. Slik har det gått jevnt og raskt nedover. I 1914 var det Tyskland som ble gitt skylden for katastrofen. Situasjonen kan ikke helt sammenlignes, men det er vel i dag en liten tendens til at Russland blir gitt all skyld, mens man lukker øynene for egne feil.

La oss se på hva som har skjedd hittil:

Nov2013 – Janukovitsj nekter å undertegne avtale med EU, og vender seg i stedet mot Russland. Folk tar til gatene i Kiev, og opposisjonspolitikerne i UDAR, Svoboda og Fedrelandspartiet kaster seg raskt på. Demonstrantene forskanser seg på uavhengighetsplassen i Kiev.
President Janukovitsj slår til altfor hardt mot demonstrantene, med det at demonstrasjonene får økt oppslutning. Det er allerede klart at dette ikke så mye er en demonstrasjon for en avtale med EU, men heller en demonstrasjon mot Janukovitsj og hans regime, og generelt mot det korrupte vanstyret Ukrainas politikk har vært siden landet sprang ut av Sovjetunionen i 1991.
Des2013 – Demonstrasjonene får også en voldelig karakter, delvis som følge av opprørspolitiets røffe behandling av dem. Det et klare tilløp til vold, forsøk på å provosere politiet, og det er okkupasjoner av offentlige bygninger. Alt dette utarter og eskalerer, frem til Janukovitsj’ flukt og fall i februar 2014.
Jan2014 – Demonstrasjonene utvikler seg tidvis til mer eller mindre rene gatekamper. President Janukovitsj vingler veldig i hvordan han skal håndtere dem. Han veksler mellom forsøk på kompromiss, og brutal makt. De militante høyreekstremistene i Pravij sektor blir mer og mer synlige, og må ta sin del av ansvaret for eskaleringen. Mot slutten av måneden begynner dødstallene å øke, og det blir stygt. I denne perioden er vestmaktene med EU og USA med Norge uforbeholdne i sin støtte til demonstrantene. De kritiserer Janukovitsj for all maktbruk, og krever han skal gå av og skrive ut nyvalg. Russland er forholdsvis passive, oppfordrer partene til å besinne seg, og gir Janukovitsj pengestøtte og billig gass for å dempe gemyttene, og hjelpe ham.

Det er i denne perioden Ukraina blir puffet utfor stupet, med det at gatekampene blir så voldsomme at det blir umulig å vende tilbake til det gamle. Det er lett å spå nå at dette vil ende galt.
Feb2014 – Gatekampene utvikler seg til rene gateslag. Janukovitsj bruker alle midler for å få fjernet demonstrantene fra uavhengighetsplassen. Demonstrantene forsvarer seg tilsvarende. Det blusset også opp demonstrasjoner i flere byer i vest. I Lvov erobrer demonstrantene en politistasjon, og stjeler utstyret der. Dette utstyret blir fraktet til uavhengighetsplassen i Kiev, der det spiller en avgjørende rolle i å forsvare plassen mot Janukovitsj’ opprørspoliti.
Uken frem til 21 feb – Dødstallene øker voldsomt da opprørspolitiet Berkut begynner å skyte med skarpt. Snikskyttere plaffer ned ubevæpnede demonstranter. Pressen er plassert i Hotell Ukraina, midt på plassen, og stedet som også blir brukt som sykestue for demonstrantene. Det er massiv dekning av Janukovitsj’ voldsbruk, men ikke tilsvarende dekning av demonstrantenes. Også de skyter med skarpt, og også blant opprørspolitiet er det mange drepte og hardt skadde.
21 feb – Etter en grusom uke blir det avtalt en slags fredsavtale mellom opposisjonspolitikerne fra Svoboda, UDAR og Fedrelandspartiet, og Janukovitsj. Representanter fra EU og fra Russland er også med på å arbeide frem avtalen. Den går ut på straks å slutte fred, la all vold opphøre, og la det bli nyvalg i desember 2014. Her hadde man kanskje en sjanse til å få til en redning av situasjonen?

Det gikk imidlertid ikke slik. Demonstrantene på Maidan nektet å godkjenne avtalen, skjelte ut Klitsjko og de andre som hadde kommet frem til den, og nå forsøkte få å dem med på den. I stedet krever de Janukovitsj’ øyeblikkelige avgang, ellers vil det bli nye angrep. Han som tar mikrofonen fra Klitsjko, og kommer med dette kravet, blir møtt med vill jubel. Det er ingen tvil her om at situasjonen er farlig, og at ingen kontrollerer folkemassen på Maidan.
22 feb – Tidlig på morgenen er Janukovitsj vekk. Han har flyktet. Opposisjonspolitikerne i parlamentet griper raskt makten. Det er Fedrelandspartiet til Timosjenko som kommer best ut av det. Turtsjenov, som samme uke har blitt formann i parlamentet, blir nå midlertidig president, i kraft av sin stilling som formann. Dette er ikke konstitusjonelt, men noe det nå opposisjonsdominerte parlamentet vedtar, i likhet med en rekke nye lover som raskt flytter makten fra det gamle regimet til det nye, midlertidige. Den vestlige verden med USA, EU og Norge anerkjenner det nye regimet med en gang, og uten forbehold.

Her er en ny grov feil som blir gjort. Maktovertakelsen setter både den ukrainske konstitusjonen og avtalen av 21 februar til side. Likevel blir det vist null forståelse og null respekt overfor dem som ikke var enige i den. Demonstrasjonene på Maidan hadde alltid vært et prosjekt for den vestlige delen av Ukraina, den østlige og sørlige tradisjonelt russiskvennlige holdt seg avventende i ro. Nå hadde de plutselig fått over seg et nytt regime. Ingen forsøk på å forene landet ble gjort i denne første, kritiske fasen. Tvert i mot ble det forsøkt innført diskrimenerende lover, og det ultranasjonale partiet Svoboda fikk en sentral plass i det nye styret.

Den vestlige verden med USA og EU forsøkte heller ikke å strekke ut en hånd til Russland, og komme med en minnelig løsning.
Uken etter 22. Februar – Man ventet spent på russernes reaksjon etter den pro vestlige maktovertakelsen. Man visste Russland

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s