Den uforsonlige linjen og konsekvensene av den

Først en liten, koselig episode fra dagliglivet her i Kiev.

Olia og jeg hadde vært ute et ærende, hun trengte en oversettelse av et dokument hun har skaffet seg, og etter det satte vi oss ved en fortauskafé for en øl, og to. Jeg ville etterpå videre, Olia ville etterpå hjem, og slik ble det. Alene, og etter å ha spist på en flott, usbekisk restaurant, i Klovskaja-området, så ble jeg stående og se på en katt som strakk rygg, og beveget seg på en vinduskarm. Det var 2-3 meter over bakken, og jeg tenkte om katten hadde mulighet til å komme seg ned dit, hvor utrolige katter er til å komme seg opp og ned, og hvor de vil. Rett etter så jeg en eldre dame som beveget seg så rart, hun vogget liksom nedover gaten, beina langt fra hverandre. Jeg er nysgjerrig av meg, men skjønte jo det var lite kulturelt å stirre, som de sier her nede, og søkte andre steder å feste blikket. – Er du på villspor? spurte damen, med et russisk uttrykk som kan bety mye annet, bokstavlig oversatt: er du tapt? – Nei, det var bare en katt der borte, smilte jeg. En kattepuss. Dette fikk damen til å stråle, hun kjente denne katten, og visste også at det var en hund like ved. Og så måtte vi sammen gå tilbake og se på katten, mens hun snakket og fortalte i vei.

Jeg er jo ikke særlig interessert verken i katter eller hunder, men kan nok bli stående og stirre på ting, mens tankene flyr av sted. Koselig var det i alle fall med denne damen, som ble så glad når jeg hadde sett på katten i nabolaget.

Med mennesker som henne blir det ikke krig. Dessverre kan det akkurat nå se ut som om hun er unntak. Ved siden av alle andre krigene og konfliktene som er i gang i verden, har USA på ny begynt å bombe i Irak. Denne gangen er det vanskelig å være i mot bombingen, siden det er de fryktede Isis-styrkene som er målet, og ikke Irak selv. Disse Isis-styrkene må stoppes på et vis. Irak klarer det ikke selv. Men den svake og udugelige staten Irak nå er, den må USA ta en betydelig del av ansvaret for. Den er det de som har sørget for, ved å fjerne diktatoren Saddam Husseing, og undervurdere det maktvakuumet som så oppstår. De undervurderer også motsetningene mellom de ulike folkegruppene i Irak, og ser ikke ut til å ha tatt alvorlig nok at den dominerende gruppen totalt vil overse ønskene og behovene til mindretallet.

I dette har Irak en del til felles med Ukraina, selv om de to landene er vesentlig forskjellige. Også i Ukraina er det et alvorlig problem at flertallet dominerer mindretallet. Det gjør at demokratiet har svært liten sjanse til å fungere. Særlig når styresmaktene ikke engang ser ut til å forsøke. Hadde man virkelig kunnet stole på at vestmaktene egentlig ønsker et stabilt og fungerende Ukraina, så kunne det kanskje være håp. Men det ser ut til å være langt viktigere å vinne maktkampen mot Russland, enn at det skal gå bra med Ukraina.

Dette er setninger jeg vet provoserer folk. Det kan se ut som jeg støtter overgriperen Russland mot offeret Ukraina. De to er i bitter konflikt, og det kan ikke gå bra med Ukraina om Russland får noe av viljen sin. Jeg prøver å argumentere med at det er ikke så enkelt. Det kan til og med være at det umulig kan gå bra med Ukraina, så lenge de som styrer landet nå får viljen sin. Jeg mener det beste for Ukraina, for folkene som bor der, må være det viktigste. De som styrer landet nå representerer ikke dette folket. De representerer bare litt over halvparten av det. Den betydelige delen som er russiske, føler seg russiske eller sympatiserer med russisk språk og kultur, de blir undertrykket. Det er veldig vanskelig for de moralsk indignerte i Vesten å argumentere mot. For det er et helt åpenbart faktum. Regimet i Kiev forsøker ikke engang å skjule det.

Jeg ble oppmerksom på en lederartikkel eller om det var en kommentar, eller hva det var, i Dagbladet. Det var skrevet av Morten Strand. Det var fullt av den moralske indignasjonen som preger debatten i Norge, og store deler av den vestlige verden. Særlig den engelskspråklige. Russland er skurken. Putin demonen. De har ikke forstått viktige prinsipp, at grenser er hellige, og våpen ikke brukes. «Ikke faen», skriver han til og med, tøffingen, om hvor lite vi skal gi etter for Russlands siste sanksjoner mot oss. Jeg skulle ønske han kunne tatt en prat med kvinne fra Lugansk vi møtte her nede for noen dager siden. Men det vil nok være større barrierer mellom dem enn språket. Det er to forskjellige verdener. Mens vi er tøffe og holder ut sanksjoner i nord, sitter hun nå her i Kiev, og tenker på hvordan det går med moren i Lugansk. De får ikke kontakt, siden telefonlinjene er brutt. Moren mangler strøm og vann, det er uklart hvordan det er med matforsyningene. Byen blir bombet.

Det er Russlands feil, sier vi. Folk i Lugansk synes ikke det er like opplagt. Det er regimet i Kiev som bomber dem. På vestens velsignelse.

Det er heller ikke helt riktig at grenser i Europa er så hellige. Et raskt blikk på kartet ser ganske store endringer siste 10, 20 og 30 år. Særlig er det veldig tydelig at Jugoslavia er klippet i stykker. Det var på grunn av at folk som lenge hadde levd sammen, helt fint, raskt utviklet seg til å bli bitre fiender. Der var dødstallene mye høyere enn de er nå i Ukraina, gudskjelov. Men det er vel kanskje bemerkelsverdig hvor lite det kostet USA og NATO å dele opp det landet der, og organisere hvordan det skal styres. Reportere som har vært begge steder, Jugoslavia på 90-tallet, Ukraina i dag, sier stemningen ligner veldig. Det kan være en deling vil være det beste også for Ukraina. Om ikke en deling, så i det minste et styresett som i Bosnia-Hercegovina, der det er laget spesielle regler for at ikke de uforsonlige delene av befolkningen skal dominere hverandre permanent.

Dette er hva jeg mener med at Vesten ikke er mer interessert i å vinne maktkampen mot Russland, enn at det skal gå bra med Ukraina. Det er «Ukrainas indre anliggender», blir det sagt. Pussig var det Russland som brukte slike formuleringer, den gang det var Janukovitsj som satt ved makten, og slet med kaos og demonstrasjoner. Da var det vestlige samfunn klare på at presidenten måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Også i det tidligere Jugoslavia var frasen «indre anliggender» noe russerne brukte, mens USA gjennom NATO tok styringen med ren, militær makt.

Skribent Strand kan også være kategorisk i å holde ut sanksjonene siden de ikke rammer ham overhodet. Det er noe annet for de som ser inntektene sine forsvinne, eller arbeidsplassene stå i fare. I Norge rammer Russlands motsanksjonene først og fremst laksenæringen. Den er rik, de klarer seg. Få vil gråte tårer for dem, som ikke selv er investert i den, eller jobber der. I andre land er det verre. Det har allerede kommet oppslag om meieriprodusenter i Danmark og særlig Finland, som taper drøyt, og nå vurderer å måtte si opp folk. Fruktselgerne i Polen kan havne i kjempeproblemer. Der er ikke velferdsstaten så godt utbygget som oss. Når inntektene faller, blir de ikke erstattet.

«Det er en liten pris å betale i kampen for demokratiet», sier særlig de som ikke betaler noen pris overhodet. Det er så lett å være offervillig på andres vegne. Hver og en skulle vel kanskje undersøkt litt med seg selv, og sett om man var villig til å risikere jobben, eller gå ned i lønn, for å kjempe for «demokratiet», som nok her må settes i anførselstegn. Det er veldig langt frem til noe demokrati i Ukraina. Jeg tar gjerne en diskusjon med hvem som helst, hvilket parti i det ukrainske parlamentet, som representerer demokratiske verdier. Eller kanskje er det president Porosjenko som skal være demokraten? Han som startet sin politiske karriere i allianse med president Kusjma, den muligens mest kriminelle og skruppelløse av dem alle, og som senere var med på å stifte Regionspartiet, partiet til nå avsatte president Janukovitsj? Etter han kom til makten har Porosjenko pekt ut sine folk til viktige politiske og administrative stillinger over hele landet, slik alle tidligere, ukrainske presidenter har gjort det. Dessuten har han blod på hendene. Et uttrykk som ble brukt veldig hos oss oppe i Norge, om Janukovitsj, da vi skulle forsvare at det var så riktig å få ham avsatt, enda han kunne blitt avsatt gjennom ordinært valg om bare et år. Porosjenko er den som til sist gir ordren om å bombe byer og landsbyer med fly, grad-raketter og til og med ballistiske missiler, enda han vet sivile liv vil gå tapt.

I Vesten går narrativen om at Russland har skylden. Bombingen av byer og landsbyer ville ikke vært nødvendig om ikke opprørerne hadde forskanset seg der, og russerne hadde støttet dem og forsynt dem med våpen, ledelse og mannskap. De russisk-støttede har også nok av brudd på menneskerettighetene på samvittigheten, dokumentert av både Amnesty international og Human rights watch. Men som HRW skriver i en av rapportene: motpartens feil legitimerer ikke egne feil. HRW skriver også at de vestlige landene som støtter Ukraina, må legge mer press på regimet for å få dem til å slutte med å sende upresise bomber inn i boligstrøk. På meg er det merkelig at det er så få stemmer som sier noe om dette, tross alle feilene Russland har gjort.

Særlig etter flykatastrofen med MH17 er kravet blitt unisont om å stå steilt opp mot Russland. Det er noen kritiske røster, som min, om at sanksjoner ikke vil virke. Men de blir overdøvd av at det er den eneste sjansen vi har. Vi kan ikke sitte stille og se på at Russland bruker militærmakt i fremmed land, og river til seg landområder. Det blir også sagt at sanksjoner vil virke, når de bare får litt tid på seg. Det blir pekt på at russisk økonomi allerede er i trøbbel. At landet er på vei inn i resesjon, to perioder uten økonomisk vekst etter hverandre. Det vil i så fall bringe russisk økonomi tilbake dit den var i 2012 og 2013, og sånt noe. Slett ikke det aller største problemet. Foreløpig er det bekymringsverdig unison oppslutning i Russland, både om Putin, og hans politikk. Det skal virkelig hard nedgang til, om dette skal snu.

Virkelig hard nedgang har man allerede i Ukraina. De var i en desperat situasjon allerede før jul, siden har det gått nedover. I andre kvartal var nedgangen 4,7%. Det er vanvittig. Tross alle tekniske nyvinninger og økt effektivitet de siste 25 årene, er Ukraina dårligere stilt i dag enn i 1991, da landet begynte sin karriere som selvstendig stat. Det er sykt.

Nå har villmenne i Kiev bestemt seg for at de også vil være med i sanksjonskjøret mot Russland, sin suverent største og viktigste handelspartner. De har fått rådgivning fra «våre partnere i vest», som de sier. Kanskje er det Vesten som har sagt at sanksjonene også skal inkludere medier, og «medieaktivitet». Så mye for demokratiet, og ytringsfriheten, vil jeg si. Ukrainske styresmakter benekter at det er de som bomber med bombefly, sender rakettene, bruker missiler med rekkevidde på 75 km, men en treffsikkerhet som ikke holder samme kvalitet som rekkevidden og sprengkraften. De benekter alt, lyver så det renner. Det er klart de ikke vil ha andre medier, enn sine egne. Også artikkelforfattere i HRW, og journalister i BBC og andre vestlige medier, blir beskyldt for å være en del av russisk propaganda, når de rapporterer det som skjer, og hva de ser, og ikke Kievs offisielle linje om at russerne står bak alt ondt.

Det er et helt rimelig krav at russerne skal slutte å støtte rebellene øst i Ukraina. Hvis russerne kutter støtten, vil kampene der ganske sannsynlig snart dø ut, tatt i betraktning den massive ildkraften Kievs styrker bruker. Men det er ingenting som tyder på at russerne kutter støtten. I alle fall ikke som følge av sanksjonene. Man kan likevel opprettholde sanksjonene, slik at russernes bøllete oppførsel får konsekvenser for dem. Man må i så fall huske at konsekvensene er mye verre – for Ukraina.

Forhåpentligvis er man under bordet mer opptatt av å løse krisen, enn å vinne den. Offentlig ser det ut til at man er beredt til å trekke hverandre nedover så langt det er mulig å falle.

Så gøy det var å se på den katten med den gamle damen her i Kiev. I fjor sommer hadde dette vært representativt for Ukraina. Det hadde ikke vært nødvendig å skrive noe mer. Det er bare ett år siden. Så fort det har forverret seg. Så godt vi hadde det.

Advertisements

4 comments on “Den uforsonlige linjen og konsekvensene av den

  1. Jens sier:

    Du kan absolutt ikke sammenligne Jugoslavia og Ukraina. I Jugoslavia var det bevisst etnisk rensing, det som skjedde der var folkemord. Dette er ikke tilfelle i Ukraina. Det er ikke korrekt at den russiske mindretallet blir utsatt for noe som helst lignende som de muslimske bosnierne, eller kroatene i f eks Krajina ble utsatt for i Jugoslavia. Denne koblingen er stygg. Det var derfor helt andre beveggrunner for USA til å gripe inn i Jugoslavia, enn de Russland påberoper seg i Ukraina. Om man er enig i en rett tli å gripe inn for å stanse et folkemord er en annen diskusjon, men jeg håper vi kan legge den sammenligningen med Jugoslavia død.

    Videre leser jeg det slik at du kobler et ønske om å «kjempe for demokratiet» med sanksjonene som er innført. Etter min mening er dette ikke poenget med sanksjonene. Sanksjonene er et forsøk på å få Russland til å stoppe krigføringen i Ukraina. Det er det som er poenget med dem. Etter at vesten i månedsvis har forsøkt å komme i dialog med Russland for å få Russland til å stanse krigføringen i øst-Ukraina, uten noe som helst resultat, er sanksjonene et skritt som er tatt for å forsøke å stanse Russland på denne måten. Sanksjonene er ikke satt i verk for å bidra til demokratiet verken i Ukraina eller Russland.

    Jeg spør igjen: mener du at Russlands opptreden per i dag hjelper for å løse denne konflikten? På den ene side sier du at et stort mindretall i Ukraina er russere (og det er jo korrekt), som føler langt større tilhørighet til Russland enn til Ukraina, men på den annen side ser jo også du at Russland overhodet ikke klarer å bidra til en de-eskalering av konflikten, selv om de jo selvsagt har langt større innflytelse på mindretallet i øst-Ukraina enn hva vesten har. Det skriver mye om at vesten har skyld i opptøyene etc, men den store nøkkelen til utvikling og påvirkning av situasjonen i øst-Ukraina sitter jo utvilsomt Russland med, det antar jeg at du er enig i. Og når man da ser at det går fra vondt til verre, kan jeg ikke slutte annet enn at Russland har interesse i at det utvikler seg slik det gjør. Hadde Russland IKKE hatt interesse av utviklingen og krigen i øst-Ukraina slik den forløper nå, hadde den opphørt for lengst.

    • esalen sier:

      Takk skal du ha for gjentatte kommentarer. Jeg skal svare på den andre du har inne også, jeg har bare ikke hatt tid.

      Når det gjelder Jugoslavia så skriver jeg vel at det er en annen skala, med mye høyere dødstall og verre grusomhet. Det er ikke meningen å gjøre en direkte sammenligning. Poenget er at grenser er endret i Europa og i verden i nyere tid, og at jeg er bekymret for at vestmaktene ikke vil åpne for en deling eller oppsplitting av Ukraina, selv om det skulle vise seg å være en god løsning. Det er ikke meningen å provosere verken deg eller andre med den. Jeg tror bare ikke det er mulig å få tilbake det Ukraina vi kjente med de grensene det hadde. For mye stygt har skjedd. Det går ikke å vende tilbake til sånn det var.

      For øvrig siterer jeg erfarne journalister når jeg skriver situasjonen i Ukraina minner om den i Jugoslavia. Det gjelder før folkemordet og den etniske rensingen begynte. Det er journalister som har vært begge steder, som sier stemningen i Ukraina nå, minner om den som var i Jugoslavia før krigen. Det er folk som i årevis har levd side ved side, og hvor hatet brått eskalerer, og man ikke lenger tolererer hverandre. Slik er det tendenser til i Ukraina nå, og det er ganske skummelt.

      Generelt mener jeg man skal være veldig forsiktig med å bruke samme argumenter på forskjellige konflikter, man må sette seg grundig inn i hver av dem. Ting er sjelden og aldri helt likt. Så verken Russland eller de som støtter dem kan godt bruke situasjonen i Jugoslavia som argument for russisk innblanding. Man må se på hver av dem for seg. Der er jeg helt enig med deg.

      Når det gjelder det med de som vil «kjempe for demokratiet», så er det en mening jeg har sett rundt omkring. Demokratiet er viktigere enn penger, vi ofrer ikke demokratiet for økonomi. Slike ting. Jeg synes det er veldig lettvint sagt, for Ukraina er langt fra noe ordentlig demokrati, og knapt nok på vei dit, som jeg prøver å vise. Man kan godt støtte Ukraina i kampen mot overmakten Russland, det er et sunt instinkt å støtte den svake part. Men man skal vite det er et tvilsomt land man støtter. Ukraina er ikke noe helt uskyldig offer. Ditt argument om å bruke sanksjoner for å hindre russisk krigføring er mye mer legitimt. Da går diskusjonen over i om de vil virke eller ikke, og om det er verdt det.

      Mot slutten følger jeg deg ikke helt inn, jeg ser ikke nøyaktig hva du mener, og kan ikke helt avgjøre hvor vi er uenige og hvor vi bare misforstår hverandre. Russland gjør ikke noe for å løse konflikten, de tvert i mot forsterker den. De mente å ha interesse av det i starten, det går til og med an å ha fornuftige meninger om hva de prøvde på, men det ser nå ut til å ha kommet ut av kontroll. Situasjonen som er nå tjener ikke Russland overhodet. Det skal man være bra påståelig for å mene. Men det er heller ikke så lett for dem bare å trekke seg ut heller, som du ser ut til å ville ha det til, fordi for mye skade har allerede skjedd. Sinnet mot Russland vil bestå, selv om de nå bestemmer seg for å kutte støtten til opprørerne. Russland har ingen garantier for at sanksjonene vil opphøre. Mange i vesten vil ha dem til også å oppgi Krim, noen til og med at sanksjonene skal fortsette til Russland får et regimeskifte. De kan ikke gå tilbake til business as usual. Så de er på en veldig destruktiv måte tvunget til å fortsette den veien de har slått inn på.

      Det er derfor jeg mener vi i Vesten bør tilby dem en nødutgang. Ukraina kommer aldri til å gjøre det. Her hater man russerne som pesten, parlamentet i Ukraina er anti-russisk på linje med det å være antisemittisk. Det er sterke ord, men jeg mener å ha dekning for dem. Du finner ikke et vennlig ord om Russland og russere hos dem som sitter ved makten i Ukraina i dag. De hater alt russisk. Det er livsfarlig, og er med på å gi Ukraina de kjempeproblemene landet har. Krigen og Russlands bøllete og uforsonlige oppførsel gjør naturligvis alt verre.

      Så både Russland og Ukraina er låst fast. De kommer til å fortsette konflikten til undergangen. Den eneste bevegelige parten i konflikten er vi i Vesten. Vi er ikke så låst fast i prestisje og propaganda og egne løgner som Russland og Ukraina er blitt. Her må vi kanskje holde et unntak for USA, og med dem den engelskspråklige verden, hvor det ser ut til å være sterke krefter villige til å ta denne konflikten til endes. Tyskland er de eneste som ser ut til å være genuint opptatt av å finne en løsning. Denne løsningen må – tror jeg – innebære en nødutgang for Russland, et eller annet de kan gå med på. Det trenger ikke være så mye, og heller ikke så urimelig. Ukraina har jo en betydelig russisk befolkning, og svært tette bånd til Russland. På en eller annen måte må landet ta hensyn til dem. Det er her jeg mener løsningen må ligge, og det var derfor jeg trakk inn Jugoslavia, om mulig noe som fungerte der, også kan fungere i Ukraina.

      Alternativet som er nå, der rene bander kriger mot hverandre med tunge industrivåpen, og den vestlige verden går mot handelskrig med Russland, den er ingen tjent med. Situasjonen som er nå er ute av kontroll, og den er farlig. Det er ingen garantier for at dette vil gå godt.

      • Jens sier:

        Jeg hadde trodd at nedskytingen av MH71 ville blitt benyttet av Putin som nødutgang – her hadde han en god (hvis man kan si god i en slik situasjon) anledning til å distansere seg fra opprørerne. Istedet kom fra Putin: ingenting. Det var skuffende og får meg til å tenke at han ikke er interessert i annet enn full overtakelse. Når det gjelder viktigheten av å ikke miste ansikt på hjemmebane: ja, det betyr selvsagt en god del – sikkert veldig mye. Men med full kontroll over media i Russland, tror jeg nok at det ville gått fint å dreie opinionen til å akseptere dette, særlig etter MH71. Slikt gjennomføres jevnlig i Russland med media som verktøy. Men tvert imot kom media i Russland (og dermed den offisielle linje) på at de mest eventyrlige teorier om hva som hadde skjedd med det flyet. De bare kaster bensin på bålet. Jeg er derfor ikke så sikkert på at han ønsker en nødutgang. Jeg har inntrykk at han lar det stå til, og kjører maks på.

      • esalen sier:

        Jeg er enig i at det var noe merkelig, nesten sykelig, over Russlands reaksjoner etter nedskytingen av det flyet. De virket vel sant å si helt i villrede hva de skulle gjøre. De russiske mediene famlet veldig i hvordan de skulle fremstille dette, og dummet seg vel litt ut med åpenbare usannheter og tøysete, søkte teorier. Det gjorde vondt, i en så alvorlig sak. Det offentlige Russland uttalte seg vel ikke, det var bare løpeguttene (jeg husker en representant nær Kreml uttale at flykrasjet «ennå ikke var på presidentnivå», som en forklaring på hvorfor ikke Putin sa noe, det var helgen like etter) som snakket. Russland manglet en klar kommunikasjonsstrategi. De visste ikke hvordan de skulle reagere. Ja, man kan vel også mene de ble fanget av den første løgnen de forsøkte å legge seg på, den der de benektet enhver innblanding. Det gav dem jo enorme forklaringsproblemer, og fanget dem i nye løgner. De klarte vel rett og slett ikke å håndtere situasjonen. Og de kom under et veldig, veldig press. Velfortjent.

        Jeg tror Vesten her kunne benyttet muligheten når det russiske propagandamaskineriet var på defensiven, til å få inn et kompromiss som ville være til å leve med for Russland. I stedet presset de på med ytterligere sanksjoner, og krav om full kapitulasjon. Det tror jeg sitter veldig, veldig langt inne for Putin å gå med på. Det kan godt være det er riktig som du skriver, at mediene kunne manipulert det til å se ut som en seier likevel. Men på meg ser det ut til å være et karaktertrekk ved Putin, at han personlig ikke er i stand til å akseptere nederlag, og tape ansikt. Han kommer i alle fall ikke til å gjøre det som følge av press alene, så mye ser ut til å være tydelig.

        Men her skriver jeg om ting jeg selvfølgelig ikke kan vite. For alt jeg vet, kan det godt hende vestmaktene virkelig har forsøkt de kompromissene jeg foreslår hele tiden, om økt selvstyre for Øst-Ukraina og de andre regionene, og garantier mot NATO-medlemskap, eller moderasjoner her omkring, uten at det heller har ført frem. I så fall blir jo situasjonen mye verre. Fred må være det absolutt overordnede målet. Men heller ikke freden må komme for enhver pris. Det vil bare være å utsette problemet. Men også situasjonen som vi har den nå, er veldig, veldig destruktiv, noe som hele tiden gjør det verre å finne en god løsning. Vi må ut av denne destruktive nedgangen på et vis. Det er det viktigste for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s