Farene ved et isolert Russland

I går var som vanlig en god dag i Kiev for Olia og meg. Vi tok den vidunderlige buss nr 62, den som går fra Botanisk hage til Kontraktova Plosjad, to av Olias favorittsteder i Kiev, og kilde til mye nostalgi og glede. Denne gangen gikk vi imidlertid av på Europaplassen, den som ligger like bortenfor den større og nå mye mer kjente Uavhengighetsplassen, og gikk derfra til kafeene bak den (særlig nå) smått absurde vennskapsbuen, den som skal symbolisere vennskapet mellom Russland og Ukraina. Det er et etter min mening neste fascinerende mislykket kunstverk, med tre deler i helt forskjellig form, stil og materialer, slik at man kan bli i tvil om de hører sammen i det hele tatt. Jeg trodde hele tiden før jeg leste om det, at her var det enda en gang kommunistene som tok seg til rette, og plasserte et eget monument midt blant eldre, ærverdige. Men det er kommunistene som har laget alt sammen, ukrainerne med den karakteristiske fletten, her i granitt, og plassert ute til siden, der de ser på karakteristiske kommunistmennesker, her i bronse, grovhogd, store og uttrykksløse. Over det hele er denne enorme buen, som plasserer kommunistmenneskene i sentrum. Symbolet skal være at de gamle ukrainerne, de skal være en del av pakten fra 1652, de ser frem mot målet – kommunismen, og kommunistmenneskene.

Skulpturen ble laget i 1982, så det tok knappe ti år før Ukraina ble løsrevet fra Sovjetunionen og Russland, og vennskapet fikk endret sin betydning. I dag er det vanskelig å vite hva man skal si. De tidligere vennene er blitt fiender, og for mange er det bittert og uforsonlig. Det setter sitt uhyggelige preg på alt som skjer her nede. Daglig penser millioner av samtaler her i landet inn på problemene, krisen og krigen, og den mest trivelige stemning, kan bli dyster.

Bak vennskapsbuen, som også nå er blitt en del av uhyggen, forvrengt, som symbolikken har blitt, ligger imidlertid et flott utsiktspunkt. Det er dette vi er interessert i. Nytt av i år er at alle småkafeene og bodene har fått voldsom Coca cola-reklame, parasoller og bord, det var noe vi gjerne ville unngå. Leserne får ha oss unnskyldt, men vi liker ikke så godt USA for tiden. De er involvert i mange konflikter rundt i verden, bemerkelsesverdig mange konflikter, og de snakker i veldig store bokstaver. Men det er vanskelig å peke på hvor de gjør situasjonen bedre. De snakker om sanksjoner mot Russland, og vil ha Europa med på det, men sier lite om at sanksjoner vil koste USA lite, Europa mye. Kanskje vil vi igjen begynne å kjøpe amerikanske produkter, om det dukker opp en amerikaner med litt ydmykhet, som uttaler seg litt forsiktig, skriver jeg her, vel vitende at det aldri vil skje.

Her hadde vi imidlertid ikke noe valg. Vi satte oss ved et colabord, og kjøpte oss en ukrainsk øl og en ukrainsk is. Utsikten var upåklagelig, nordsiden av Kiev og østbredden av Dnjepr. Kiev er foreningen av Russland og Ukraina. Vi liker begge landene, og vil gjerne insistere på at det fortsatt skal være mulig.

Det skulle ikke være kontroversielt å skrive, like to land samtidig. To land som har delt kultur og historie, og som stort sett har vært ett siden opprinnelsen. Men det vonde året 2014 har vrengt om på hva som er rett og galt å mene om Russland og Ukraina. På en uhyggelig og skremmende måte har det blitt slik for mange at å like Ukraina betyr å mislike Russland, å elske Ukraina er å hate Russland. Likeledes er det skremmende mange russere som oppriktig mener at sanne russiske patrioter forakter Ukraina. Jeg får meg ikke til å skrive hva som blir sagt om dem.

Også hos oss i vest skal man ha bra ryggrad for å snakke positivt om Russland i disse dager. De er fienden, som fienden er det i krig. Man snakker ikke positivt om fienden. I USA står retorikken lite tilbake for slik vi kjenner den fra den kalde krigens dager. Mer skummelt er kanskje at den også minner om den nyere demoniseringen av muslimer, og islam. USA har lang og ekkel tradisjon av å demonisere sine fiender, de snakker om ondskapens akse, ondskapens imperium. Nå er det Russland og Putin som er på vei mot å representere denne umulige ondskapen. Det er veldig skummelt. Ondskapen går ikke an å snakke med.

Sjekk bare overskriftene i avisene, og hvor ofte uttrykk som Putin-venn eller «nær til Putin» blir brukt for å karakterdrepe forskjellige personer. Jeg synes man skal være litt forsiktig. Putin har støtte hos 87% av befolkningen, i siste måling jeg har sett. Det er mange Putin-venner. Det blir skapt en avgrunn mellom folk, om alle disse blir umulige å snakke med, umulige å forstå. Eller om man bare avviser det som om de er offer for russisk propaganda. Blant den høye prosentandelen er det nødt til å finnes intelligente mennesker. Det er til og med nødt til å finnes dem som ikke er onde. Ganske mange, faktisk.

Årsaken til at folk i Vest nå i år har fått så enormt i mot Russland og russere er Russlands stygge involvering i Ukraina. Med den vinner de ingen venner, men skaffer seg mange fiender. Etter at et sivilt passasjerfly ble skutt ned en torsdag i juli, ser det ut til å ha kommet helt ut av kontroll. Forbindelsene mellom opprørerne i øst i Ukraina, og den mektige russiske statsmakten, er for åpenbar. Og de har sammen viklet seg inn i noen utrolige løgner i forsøket på å skape i det minste en skygge av tvil hvem det var som skjøt, og hvem som leverte våpnene. Dette er stygt. Og da hjelper det ikke at det ukrainske regimet lyver tilvarende om det meste, og bruker tunge våpen mot egne byer. Vårt sinne er rettet mot Russland. Det er de som startet konflikten, og de som holder den gående. Hadde ikke Russland opprettholdt støtten til opprørerne i øst, ville det ikke vært nødvendig for de ukrainske styresmaktene verken å krige eller å lyve om det. Hva de gjør i eget land, kan for så vidt være deres egen sak.

Alle disse tingene går an å diskutere. Jeg skal ikke gjøre det på ny her. Her skal poenget være alle problemene som følger med forsøket på å isolere Russland. Det er en strategi særlig USA har stått for lenge. De ser Russland som en rivaliserende superstormakt, på vei mot å bli en trussel. Det er derfor viktig for dem å svekke Russland gjennom å isolere dem. Dette er viktigere for USA, enn hele Ukraina. Verken strategisk eller økonomisk spiller Ukraina en særlig viktig rolle. Det er den symbolske betydningen som har blitt så viktig. Det er her kampen mellom øst og vest blir tatt, her USA vil vise hvem som er Sjefen.

Hvis ikke skulle det ikke være så vanskelig å komme frem til en minnelig løsning. NATO trenger selvfølgelig ikke Ukraina for sin egen sikkerhet. Ukrainas hærstyrker er i like dårlig forfatning etter år med vanstyre og underfinansiering, som landet selv. De har nullnix å bidra med. Så NATO kunne utmerket ha fjernet den kontroversielle paragrafen om at Georgia og Ukraina skal bli medlemmer i alliansen «på sikt». Det kunne erstattes med en fredeligere paragraf om at «NATO aldri skal utvides». Det ville allerede gjøre en del ting enklere. Videre er det spørsmål om organiseringen og styret av Ukraina, der er det er flere alternativ som kunne være aktuelle, og som alle vel må være bedre enn den situasjonen vi har nå. Økt selvstyre for Donbassenget vil være i tråd med Russlands ønsker, men også folkene som bor der.

Ingen av disse løsningene er realistiske, som det ser ut nå. NATO kommer aldri til å endre vedtakene sine som følge av press utenfra. De lever i selvskrytet av de er den mest vellykkede militæralliansen i historien. Sånn går det folk som bare snakker med seg selv. Ukraina kunne også selv garantert at de ikke skulle inn i NATO. Det er ikke flertall i folket. Hvis man regner med Donbassenget, så er det klart flertall mot NATO-medlemskap, og selv uten, så er det bare 47% som ønsker at Ukraina skal være med. Men både NATO og Ukraina er fornøyd med at dette er et ikke-tema, og snakker ikke om det. Selvstyre i Donbass eller føderalisering av Ukraina blir kontant avvist av styresmaktene i Kiev. Det blir sett på som et forsøk fra Russland på å ta til seg mer av Ukraina, på sikt. Og vestmaktene presser ikke på, i hvert fall ikke offentlig, med den begrunnelse at Ukraina skal få velge selv hvordan de skal styre sitt eget land. Rimelig nok.

Dermed er det ikke mange alternativer igjen annet enn å la konflikten gå sin gang. Ukraina vil knuse opprøreret med militærmakt. Vesten – med USA og EU i spissen – legger press på Russland gjennom sanksjoner, og alle diplomatiske kanaler de kan bruke. Tanken er at presset skal få Russland til å trekke støtten til opprørerne, og med det at opprøret skal dø ut.

Så langt har det ikke virket i det hele tatt. Russerne har hver gang stått rett opp mot det vestlige presset, støtten til opprørerne har fortsatt som før, og de har til og med nå godt til kraftige motsanksjoner mot alle som sanksjonerer mot dem. Tanken er at sanksjonene skal virke over tid, og det er klart, ingen forventer vel resultat over natten. Men det er nok her et spørsmål hvor mye tid særlig Ukraina har. De må få en avgjørelse på denne krisen, slik at de kan prøve å få landet sitt til å fungere igjen. De kan ikke vente i måneder og år på at sanksjoner skal virke.

Derfor har Ukraina også slått til med uhyggelig hard hånd, i krigen i øst. De nøler ikke med å bruke bomber og raketter, inn mot egne byer, der opprørerne har forskanset seg. Det er få makter som har vunnet slike bykamper. Ukraina, som ikke bare skal vinne slagene og krigen, men også få befolkningen i disse byene til å være villige til å innordne seg i den ukrainske stat, de har vel små sjanser. Det vet opprørerne meget godt. Derfor holder de også ut, i det håp at Ukraina skal bli tvunget til å gå med på noen av kravene. At den vestlige verden skal være med på å få til et kompromiss.

Det er ikke lett å se hvordan det skal gå annerledes. Mine kritiske lesere får unnskylde meg, men jeg følger virkelig nøye med. Jeg har lett. Men jeg har ikke sett noen som troverdig har kunnet forklare hvordan sanksjonene og krigen skal føre frem til et stabilt og godt Ukraina, eller bare at ukrainerne får kontroll over egen stat igjen. Nøkkelen ligger i at russerne trekker støtten til opprørerne. Det gjør de ikke frivillig. Og det er vanskelig å se hvordan maktmidlene vi har å tvinge dem med, skal få dem til å skifte mening. Russland er stort og sterkt. Det er ikke et land som må gjøre som vi sier, fordi vi sier det til dem, og vi bestemmer. Det hjelper ikke engang at vi har rett. Russland har makt til å gjøre også det som ikke er rett. Og det er en virkelighet vi er nødt til å forholde oss til, eller ta stor risiko i forsøket på å motbevise.

Russiske medier melder at Russland nå har undertegnet en bred avtale med Iran. Det er midt i fleisen på den vestlige verden, og kanskje mer ment å vise oss farene ved ikke å ha Russland på lag, enn at avtalen skal være så viktig i seg selv. Iran er utsatt for virkelig brede sanksjoner. De er utestengt fra praktisk talt alle markeder, og har store problemer med å ta opp lån, finansiere store prosjekter og få solgt varene sine. Sanksjonene mot Iran biter virkelig. Årsaken til at sanksjonene er innført, er vel delvis på grunn av regimet, men mest på grunn av mistankene om at landet er i ferd ned å utvikle en atombombe. I kampen om å få Iran til å oppføre seg, er Russland helt nødvendig. Vår vestlige verden er slett ikke tjent med at Russland skyves så langt bort, at de havner på lag med Iran.

Russland har en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Det er verdens suverent største land. De har interesse og innflytelse i svært mange viktige områder i verden, områder der USA og EU-landene kanskje ikke er avhengige av Russland, for å få ting til, men der russisk hjelp og forståelse, kommer veldig godt med. Mange ting blir vanskeligere, når Russland skal defineres som en fiende, og ikke som en venn eller alliert. Vi ser vel allerede tegn til at 2014 blir et annus horribilis når det gjelder kriger og konflikter i verden.

Russland kan være en mektig venn, og også en mektig fiende. Nå er den vestlige verden i ferd med å gjøre landet til en fiende. Her har russerne seg selv å takke, vil mange si, men det hjelper jo ikke så mye, om de virkelig kan være farlige for oss. Det hjelper ikke at bjørnen er slem, når bjørnen spiser deg opp. For Ukraina er det bortimot selvmord å ta opp kampen. De er nødt til å finne minnelige løsninger, eller vise raskt at de er i stand til å vinne med rå makt.

For oss i Europa og den vestlige verden er det også noen uhyggelige konsekvenser vi ikke bare kan se bort fra, i konfrontasjonslinjen vi har valgt. Vi skal vite hva vi gjør.

Og forhåpentligvis er det under den harde retorikken på overflaten, noen reelle forsøk på å finne løsninger gjennom ordentlige samtaler. De mektige statslederne i de involverte landene er stadig i telefon med hverandre. Så det er håp.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s