McPeace, og hvorfor jeg misliker USA

Jeg tar ganske alvorlig innvendingene jeg får i kommentarfeltet her på bloggen, og den generelle stemningen blant mange som følger godt med, og som jeg har tillit til. Jeg er ikke komfortabel med å støtte opprørerne i Øst-Ukraina. Det gjør ikke godt å forsøke å forklare Russlands oppførsel i denne konflikten, og med det ende opp med å forsvare dem. Opprørerne er en bande tvilsomme folk, mange av dem kriminelle, mange av dem omreisende krigere, få av dem har noe liv å snakke om utenfor slagmarken. Det samme gjelder på ukrainsk side, men det er jo ikke noe forsvar for opprørerne. Begge sider begår etter min mening handlinger umulig å forsvare, det kvalifiserer til krigsforbrytelser, og det skulle blitt kritisert og behandlet deretter. Likevel vet faste lesere at feil russerne og deres støttespillere gjør blir tonet ned, forklart og forsvart, mens feilene til Ukraina og deres vestlige bakmenn i USA, EU og NATO blir hentet frem, kritisert og fordømt. Spesielt er det mange som reagerer på at jeg så sterkt kritiserer USA for deres relativt mindre rolle i krisen, mens jeg lar Russland og deres enorme involvering, gå fri. I denne posten skal jeg forsøke å forklare litt av bakgrunnen for det.

Noe av det er personlig, og følelsesmessig. Jeg blir provosert av USA. Jeg finner dem glatte, hyklerske og selvgode. De er altfor slepphendte med de store ordene. De er kanskje det mest overflatiske folket i verden, men likevel de som er ivrigst etter å vise følelser. Vise dem, ikke ha dem. De er ikke bare selvutnevnt verdenspoliti, påtalemakt og dommer, de er også selvutnevnt forvalter av moralsk rett og galt i denne verden. De har aldri hatt ordentlige problemer, aldri følt ordentlig urett, de har levd isolert og vellykket de 200+ år de har eksistert, men de tror likevel de kan løse alle andres problemer og følelse av urett, over hele verden. Og de lever fortsatt helt og fullt i den villfarelse at de er i stand til det.

For russerne får jeg altfor lett og altfor mye sympati. De vil så ofte så gjerne, de har så store drømmer og håp, men de får det som regel så elendig til. Statsmakten i Russland er ofte uhyggelig og imperialistisk, makten generelt der borte råtten, stygg og undertrykkende. Men ulikt USA er de det åpent og ærlig. De deltar ikke i noen skjønnhetskonkurrense, oppfører seg ikke strømlinjeformet og glatt etter råd fra PR-byrå og markedsføringsavdelingen. Russerne er ekte i all sin brutalitet, man kan stole på at de ikke er å stole på. De vil komme og ta deg, om du ikke er forsiktig.

Med dette ønsker jeg ikke å overbevise noen. Det er bare min personlige mening. Jeg synes det er lettere å godta de som er åpent og ærlige drittsekker, enn de som er falske og blir populære uten å fortjene det. Man skal stå for det man er. Ting skal være sant, og ekte.

Her går jeg ikke med strømmen. Det vet jeg godt. Man skal si de riktige tingene. Det er viktigere enn at man mener hva man sier.

*****

Dette blir enda en post jeg ikke rekker helt å skrive før jeg legger meg. Overskriften er sikkert heller ikke helt god, ennå.

Det skal handle litt om en artikkel, et slags leserbrev, i Washington post. Der skriver Anne Appelbaum litt om konflikten. Og det er det historiesynet hun har i starten, som jeg misliker.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

2 comments on “McPeace, og hvorfor jeg misliker USA

  1. Dan sier:

    Du skriver mye av det jeg tenker om USA, itillegg tenker jeg att de kommer så altfor lett unna brudd på de internasjonale menneskerettighetene. De innrømmer tortur, de har dødsstraff som pr.idag medfører seigpining ( ja, mange tenker sikkert att det er til pass for den som ligger der, men allikavell er det brudd på internasjonal lov). De lyver om beviser og har en tilnærming til konflikter ( de går utover sitt mandat, som t.d bombingen i Libya) som ikke får etterspill. Det er ofte Russland som kritiserer USA og gjerne Nato ,men de får vel aldri gehør. De overvåker verdenssamfunnet ulovlig og viss noen prøver å avsløre usa, så blir man garantert forfølgt. Uten att jeg kjenner saken inngående, så er vel Snowden saken gjenstand for noe slikt. Noen mener han burde bli nominert for fredsprisen, uten att jeg har grunnlag for å si meg enig eller ikke.
    USA har fått endret sin kredittrating, men de har vel fortsatt ikke funnet en god løsning siden dette skjedde ( her er en artikkel på denne bloggen fra 2011 om dette). Den fantastiske løsningen de kommer til hver gang, det er å ytterlig øke gjeldstaket ( sist februar 2014). Om dette er bærekraftig i lengden er vel usikkert, men jeg reagerer på att vi i vesten ikke har mere fokus på dette siden det faktisk er ganske alvorlig att de uten å heve dette, ikke klarer å holde sine finansielle forpliktelser. Igjen, dette er USA og de har et slags diplomatisk beskyttelse for kritikk utad.
    USA gjør nok mye bra, men det irriterer meg att de aldri får skikkelig kritikk og må svare for seg. Itillegg har de oppført seg på en lite diplomatisk måte i konflikten som er i Ukraina og egeninteresser virker viktigere enn å redde selve landet.

    Du oppsummerer det ellers så bra att jeg skal ikke legge til noe mere.

    Den artikkelen av Applebaum er vel av slikt kaliber som jeg normalt lukker og ikke tenker over noe mere. Synes ikke den fortjener noe mere oppmerksomhet, men spennende å høre hva du har å si om den. Du skriver alltid fornuftig og på en måte som ofte får man til å tenke, så håper du fullfører posten.

    • esalen sier:

      Det skal jeg gjøre. Men alle oppdateringer er plaget av at internett ikke virket da vi kom hjem fra ferie, og vi må vente på ny router i posten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s