Siste dag i Kiev

Så har nostalgien tatt meg litt. Det er siste feriedag i Kiev for i år. Olia og jeg tok ut som vanlig, men vi kom ikke så veldig langt. Hun hadde noen ærender hun besørget raskt, noen dokumenter hun hadde fått oversatt, og skulle hente, et ærende i banken, og et i nasjonalbanken, etter at hunden bet i stykker en 500-lapp.

Noen fine pitstop ble lagt inn, fortauskafeen i Klovskaja, der en halvliter øl koster merkelige 8 UAH, drøyt fire kroner. Vi har hatt late dager de siste dagene. Vært mye sammen. Jeg har ikke hatt noen rusleturer på egen hånd, ikke noe treningsprogram. De gangene vi har kommet oss til Hydropark, har vi satt oss på kafé. Jeg har drukket øl, hun har lest sine ingeniørstudier, avløst av noen kjølende bad i Dnjepr.

Nasjonalbanken ligger på Kontraktova Plosjad. Vi skyver aldri unna en unnskyldning for å reise dit. Fra Klovskaja red et buss 55 opp til høyden, og 62 ned til plassen. Høyden er den velkjente som strekker seg langs Dnjeprs høyre bredd, fra Europaplassen, vennskapsbuen og Lomonovskij stadion, tre forskjellige kjennemerker på den ene siden, og over til Lavra og krigsmuseet og Rodina Matj på den andre.

Oppe på denne høyden ligger også Verkhovnij rad, Ukrainas nasjonalforsamling. Utenfor der var der det demonstrasjoner, denne dagen. Det har det ofte vært når vi har kjørt forbi i buss, Olia vil ikke gå der lenger, det var kamper der under Maidan, og hun synes det var farlig. Det pleide være høye gjerder rundt nasjonalforsamlingen. De ble revet ned etter at regimet til Janukovitsj ble jaget bort, og folket liksom skulle overta makten. Nå stod folket med bannere og slagord, mens politiet på nytt var plassert rundt i en jernring, og med tykke beskyttelsesvester på seg.

Det var så fullt i bussen at jeg fikk ikke fotografert. De andre som var der, enset det knapt. Det virker til å være en nokså daglig foreteelse, selv politiet som satt i skyggen lenger borte, og ventet på å avløse vakten, så ut til å kjede seg. Mitt inntrykk er at mange vanlige folk er mektig lei hele greiene, og ønsker bare alt skal ta slutt på et vis, slik at livet kan gå sin gang igjen. Det er vanskelig å vite om mitt inntrykk er riktig, dømt fra det lille jeg ser. Noen revolusjonær glød kan det i alle fall vanskelig være snakk om i Kievs befolkning.

I nasjonalbanken skjedde en liten, morsom episode jeg tar med i forbifarten. Den langsomme forbifarten, jeg holder i disse postene. Man skal ha tid til alt. Det er det som er ferie. Tid til alt, og ikke nødvendig å rekke noen ting. – Er det her man kan veksle penger som er ødelagt, spør Olia en vakt i den naturlig nok godt bevoktede nasjonalbanken. – Hva slags penger? spør vakten. – Griven, sier Olia. Myntenheten i Ukraina staves Hryvna, men det er ganske misvisende, siden h uttales g på ukrainsk og russisk. Ukrainere har i det hele tatt litt problemer med g og h, et kjennetegn for ukrainere som snakker russisk er at de konsekvent uttaler g i begynnelsen av ord h. De sier hovorit, og ikke govorit, for «å snakke». Jeg erter av og til min kone og hennes familie for dette, at det irriterer meg at de ikke snakker russisk rent, vel vitende at jeg selv snakker med kraftig Rogalandsaksent og fullt av grammatiske, fonetiske og rene, skjære feil. Det et det ene problemet med den ukrainske myntenheten, som den skrives og sies. Alle som har vært her, vet de sier «griven». Det er flertallsformen, genitiv flertall. Ukrainsk som russisk har genitiv flertall for ubestemt mengde, som en pengesum ofte er, og også for tall fra fem og høyere. For tall mellom 2 og 4 heter det grivny, noe sikkert de færreste får med seg. Det heter altså 1 grivna, 2 grivny og 5 griven. For sammensatte tall gjelder det samme, 21 grivna, 23 grivny og 27 griven.

Det var litt språkopplæring. Sjenert over at pengesummen kanskje høres liten ut, må Olia spesifisere at det dreier seg om en 500-lapp. Sikkert den høyeste pengeseddelen i vanlig omløp. – Det spiller ingen rolle hvor mye det er, smiler vakten, – vekslingen er der borte, ut på gaten, og to dører herfra.

To dører derfra fikk vi omsider vekslet 500-lappen, som Olia omhyggelig hadde limt igjen, slik at avringen omtrent ikke var synlig.

Så var det sommerens siste businesslunsj, den russiske og ukrainske spesialiteten med å ha merkelig billige måltider hverdager i lunsjtiden, som oftest mellom tolv og fire. Olia er så økonomisk at hun vil ikke spise annet enn businesslunsj på restaurant. Så det er bare hverdager jeg får henne med på det, og bare til lunsj.

Denne gangen ville hun ikke engang ha lunsj. Hun nøyde seg med et glass kompott, en drikk jeg har vanskelig for å forklare, men som alle som har vært i en østeuropeisk kantine eller russisk Stolovaja vet hva er. Det var på den usbekiske restauranten ved Kontraktova Plosjad vi satt. Den er kanskje bitte litt dyrere, i alle fall det utenom lunsjen, men den er veldig luksuriøs i forhold til vår standard, med sofaer og puter i sentralasiatisk stil. I år er første gang vi besøker denne restauranten. Vi kommer til å bli faste gjester. Og med tre retter til hver, øl og flere kompotter, pluss te, og bare drøyt 50-lappen på hver av oss, det er nesten rart.

Det er hryvnaens lave valutakurs som har gjort at alt er blitt så usannsynlig billig her nede. Det er noe av verdens urettferdighet. Vi involverer oss i kriser, men vi blir rikere av dem. Dem krisen rammer, blir fattigere.

I dag var den store, store nyheten at den russiske militærkonvoien med humanitær nødhjelp rullet ut fra Moskva om morgenen. Jeg må innrømme at dette var litt av grunnen til at jeg ville på restaurant og spise lunsj, heller enn å reise til stranden og bade og kanskje trene. Jeg ville følge med på nyhetene.

Jeg må innrømme jeg er litt optimistisk til disse hjelpesendingene. De blir beskyldt for å være en trojansk hest, en list fra russernes side for å lure inn våpen og utstyr. Jeg tror ikke det. Jeg tror hjelpesendingene er hva de gir seg ut for. Skal russerne lure inn våpen og utstyr, kan de bare rulle det inn rett over grensen. Sånn de alltid har gjort. De trenger ikke utstyre en angivelig hjelpesending langt oppe i Moskva, og rulle den ned til Ukraina i full offentlighet.

Det er vel rett og slett ganske dumt å tro at russerne bruker en så hodeløs strategi. Særlig NATO og Fogh Rasmussen må vel heller passe seg litt, så det ikke er de som fremstår som provokatører og krigshissere, når de stadig messer om Russlands mulighet for å invadere Ukraina under dekke av å være en humanitær operasjon. Det ser ganske stygt ut, egentlig, om det nå er slik, at russerne sender 280 lastebiler fylt med 2000 tonn nødsendinger til folket i Lugansk, der det er nødhjelp som trengs, og ikke flere bomber.

Anders Fogh Rasmussen har en historie med Putin og Russland. Fra ham er det kanskje ikke annet å vente, at han får problemer med å snu retorikken, når Russland omsider gjennomfører en handling i forbindelse med Ukraina det er grunn til å berømme. Merkeligere er det kanskje at den forholdsvis store horde korrespondenter i Moskva og øst-Europa hadde problemer med å forstå hva dette var. Det var interessant å følge på Twitter, der jeg satt med min vakre, ukrainske kone, på en for oss litt eksklusive usbekiske restauranten, og langsomt, langsomt spiste vår lunsj. Først ble det twitrer om at dette var noe farlig, nå kommer angrepet (NATO har jo hauset opp sjansene for et slikt angrep), dette er sykt, hva vil skje nå, kommer storinvasjonen? Men det endret jo litt tone, da de sjekket, og fant ut at russerne snakket sant. De hadde klarert hjelpesendingene med Ukraina, og Røde kors. De var enige om at de skulle komme. Russerne sendte riktignok ut litt brått, og litt voldsomt. Det var – og er – snakk om at Ukraina ikke vil slippe nødsendingene inn, overbevist som de hevder å være, om at dette er en felle. Røde kors melder at de har takket ja til å forvalte hjelpesendinger, men ikke at det er enighet om hva disse skal være.

Russerne gikk imdidlertid ut med nøyaktige spesifikasjoner om innholdet i sendingene. Nyttige ting, vann, generatorer, soveposer, absolutt ting folk i nød trenger. Og mye mindre hemmelig enn de «ikke-skadelige»-sendingene som samtidig kommer fra USA og Canada. Dette er ikke hjelpesendinger. Det er utstyr den ukrainske hæren og dens støttespillere kan bruke i kampene, bare de kan ikke bruke dem til å drepe og skade, slik de andre våpnene som blir brukt, gjør. Russerne forsikrer også at hjelpesendingene skal overleveres Røde kors når de kommer til grensen til Ukraina. Konvoien skal ikke krysse grensen.

Velvelvel. Enda litt krydder her, er at en av dem som har vært sentral med å få til dette «samarbeidet», som riktignok nå synes litt uklart og forvirrende, siden det er ingen utenom russerne som helt kan fortelle hva som skal skje, en av dem som i alle fall har bidratt til å få det i stand, er tidligere president, Leonid Kutsjma. Han er gammel russervenn, og var president da Janukovitsj første gang skulle komme til makten, men tapte, under oransjerevolusjonen. Kutsjma har også forbindelser til nåværende president Petro Porosjenko. Porosjenko begynte sin politiske karriere i et parti i allianse med nettopp – Kutsjma.

Det var ikke bare den russiske militærkonvoien og dens litt uklare innhold og oppdrag som var spennende å følge med på denne dagen. Det var også tiende og nest siste runde i OL i sjakk. I kvinneturneringen møtte Ukraina Russland, en kamp som var litt ekstra pikant på grunn av overføringen av Ukrainas toppspiller, Katarina Lagno, til Russland, like før OL, og for en betydelig pengesum. Nå hører det med til historien at overføringen også var helt i tråd med det internasjonale sjakkforbundet FIDEs regelverk, og at det er ganske vanlig sjakkspillere skifter land de representerer. Man skal være bra konspiratorisk for å mene FIDEs regler var tilpasset Russland, her. De var laget lang tid i forveien. Og de åpnet for nasjonale sjakkforbund å kjøpe spillere ut av karantenetiden ved en overgang. Ukraina protesterte mot overføringen, med argumentet om at vilkårene for overføring ikke var oppfylt, siden Lagno ikke har fast opphold i Russland, men bare bor der midlertidig. I følge dem. Protesten ble behandlet, og avvist, men dette tok tid, og det var det som gjorde at Russland overtrådte fristen for å melde lagoppstillingen sin, noe som i sin tur gjorde at arrangementskomiteen i Tromsø forsøkte å nekte det russiske damelaget å delta i olympiaden. Beslutningen ble omgjort, temmelig fornuftig, siden det neppe var dekning for dem. Men russerne lar seg ikke pille på nesen, de gikk til søksmål mot Tromsø-OL med krav om 1,2 millioner kroner i erstatning. Ganske drøyt, som alt i den saken er drøyt. Flere burde nok tatt seg tid til å sette seg inn i saken, og ikke bare la det koke i hodet. Som et slags ekstra dramaturgisk grep ble også akkurat i dag saken om at den russiske sjakkføderasjonen kunne ta pant i Tromsø-OLs eiendeler for å være garantert å få dekket kravet, skulle de eventuelt vinne rettssaken.

Jeg tror ikke uvennskapet sjakkspillerne i mellom er i nærheten av det som finnes mellom de som organiserer dem. Det russiske laget synes i alle fall jeg er vanskelige å mislike. De er veldig smilende og åpne, deler flittig på sosiale medier, og virker til å ha tatt godt i mot nykommeren, Lagno. Det er slett ingen selvfølge, for ambisiøse idrettsfolk, når det kommer en ny spiller inn fra et annet land, og tar topplassen. Det er ikke disse spillernes feil, hva som skjer i storpolitikken og på slagmarken mellom Russland og Ukraina, og alle feidene som derav følger også i sjakkverdenen. Det virker rett og slett som om spillerne ikke tar del i den. Her har flere noe å lære, synes jeg. Russere og ukrainere skal være venner. Verden bør legge press på dem for å bli det.

I dag tapte de russiske jentene til slutt, riktignok. Det virket som om nervene forstyrret dem, likevel. Det stod jo mye på spill, også det at russerne ledet turneringen med 2 poeng foran Kina, og at de tapte for Ukraina under forrige olympiade. Det russiske sjakkforbundet tapte også første slag i rettssaken om erstatning for forsøket på utestengelse, og fikk ikke medhold i å ta pant i noen av Tromsø-OLs eiendeler. Til pass åt dem, kan man si. Men jeg tror ikke det er så veldig farlig for russerne hvordan det går i denne rettssaken. Det viktigste er å få statuert et eksempel om at man bøller ikke med dem. De slår tilbake, og bryr seg ikke om reaksjonene det skaper, og hvor upopulære de blir.

Det ligner jo på sånn Russland som nasjon oppfører seg. For dette har de nå pådratt seg en samlet vestlig verdens vrede. Men vi må passe oss så ikke vi bare av gammel vane blir forbannet på Russland, samme hva de måtte finne på. Skulle det være noe i vreden vår, over at Russland oppfører seg så aggressivt og usympatisk, så må vi også være parat til å tilby en annen respons når Russland viser et initiativ vi burde like. Når bøllen i skolegården gjør noe fint, bør vi rose ham, og ikke la ham forstå at vi vil hate ham samme hva han gjør. Har Russland virkelig sendt ut en konvoi hjelpesendinger, så har de gjort en god gjerning. Gjerninger blir ikke dårlig fordi de er Russland.

På vei tilbake opp mot Petsjerks har demonstrasjonene utenfor Ukrainas parlament ennå ikke stanset. Politiet står fremdeles tett i tett rundt bygningen, demonstrantene står foran dem. Riktignok ikke så mange som tidligere på dagen. Olia fortalte meg at Jatseniuk hadde bedt om at Ukraina måtte få ettergitt gjeld på 40 mrd dollar. Jeg fortalte Olia Jatseniuk hadde sagt at under ham, så ville Ukraina aldri gå konkurs. Vi lo av metodene han så ut til å ville bruke. Et land kan ikke få ettergitt gjeld til evig tid. Det er ingen måte å basere sin økonomiske virksomhet på.

Det er min siste dag i Kiev. Og jeg er litt mer optimistisk enn jeg har vært. Denne her hjelpekonvoien kan det komme noe godt ut av. Det vil bli vanskeligere å demonisere Russland, den som gjør det vil jo selv se rar ut. Demonisere dem som først yter humanitær hjelp i den skitne krigen øst-Ukraina er. Den vestlige verden har vært påfallende tause om menneskerettighetsbruddene som skjer der. Men det begynner å bli tegn til at det er flere som skjønner at det er ikke så pent alt som skjer i Ukraina.

Jeg slengte meg inn i Twitter-diskusjonen, når det gjaldt denne konvoien. Jeg mente det var bra, ytret ønske om fred, og oppfordret til at nå må alle jobbe for mer hjelp, og mindre bombing. For ukrainerne tok det to meldinger før hitlingen kom. Først var det en over all måte aggressiv, om disse lastebilene krysset den ukrainske grense, skulle de bli tilintetgjort øyeblikkelig. Jeg svarte noe i retning av at alle ville tjene på å dempe konfliktnivået likt. Så kom det at disse hjelpesendingene var som om nazistene skulle tilby humanitær hjelp under bombingen av England i 1940. Det er feil på mange måter.

Det er etter hvert flere som skriver om den beryktede Azov-bataljonen. Dansken Simen Kruse har vært og besøkt dem. Det er en svenske med og kjemper der. Mikkel Sylt, heter han, 37 år gammel, kjent nynazist. Han sier her han er med i denne krigen for å kjempe for et hvitt Europa. Han får betalt $150 for det. Bataljonen er nazistisk. Og det er vel også nokså uklart hvor god kontroll den ukrainske staten egentlig har på den. Mange har mål som går lenger enn bare å knuse oppstanden i øst, bare å ta knekken på noen russere. Det er ikke til å spøke med.

Men jeg er litt optimistisk der jeg spiser mitt siste måltid ukrainsk borsjtsj, for denne gang, hjemme på mama Irinas kjøkken. Jeg tror ikke på noen russisk militær invasjon, russerne elsker å være uforutsigbare og å ta initiativet. Her har de slått til med den humanitære vei. Det kan vanskelig bli noe annet enn en propagandaseier for russerne. Den kan følges opp til å skape en form for enighet, avslutte krigen, finne en måte å sikre freden på. Det er et lite håp om at det kan gå bra.

Den britiske avisen, Telegraph, melder også at stadig flere i Porosjenkos innerste krets innser at krigen i Donetsk og Lugansk ikke kan vinnes. Finansavisen Forbes’ øst-Europa ekspert heller kaldt vann i blodet på dem som håper tøffe sanksjoner vil lede Russland mot økonomisk nedgang som vil tvinge landet til å endre politikk. Medianen av en samling ledende økonomers anslag om fremtidsutsiktene for russisk økonomi er en vekst på 0,6%. Det er lite. Men det er ikke nedgang. Og det vil ikke tvinge frem noen endring av politikken. Ukraina, derimot, er nær økonomisk sammenbrudd. De kan ikke fortsette denne krigen.

Og det er mitt store håp. At krigen skal slutte. At forholdet mellom Ukraina og Russland skal bli normalisert. At man skal lære av sjakkspillerne, som lar lederne og organisatorene krangle og drive politikk, mens de koser seg og spiller sjakk, og er venner etterpå. Jeg har sett mye på folkene i Kiev, denne sommeren, de vanlige menneskene. Du skulle ikke trodd dette var et land i krig, en by der det nettopp har vært en revolusjon, et land der så svært mye står på spill. De virker ganske avslappede, pusler med sitt, koser seg i sommeren. Som jeg også har gjort.

Akkurat i dag tror jeg Olia og jeg vil reise ned til et bedre Kiev neste år, et bedre Ukraina. Man må unne seg å være optimistisk av og til. Det er så mange ganger man er tvunget til å være realistisk i dette livet, denne verden. For meg har det vært en herlig sommer. Så er da også verden urettferdig. Sommeren har vært forferdelig. Neste sommer vil bli bedre. Det er min tro, og mitt håp.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s