Møte i Berlin

Først vil jeg gjøre oppmerksom på at denne posten er skrevet i løpet av mandagen, altså dagen etter møtet i Berlin fant sted. Etter å ha vært uten internett en tid, kom jeg litt på etterskudd. Det forekommer meg at jeg har mange kritiske lesere,de er alle velkomne, og finner de feil, er det bare å gjøre meg oppmersom på dem. Jeg søker etterrettelighet og saklig diskusjon, selv om jeg i motsetning til mange skandinaver er kritisk til veien Ukraina nå har slått inn på, og reaksjonene vi kommer med i vesten. Det er en ærlig sak å mene at Ukraina er på riktig vei, at Russland hindrer dem i å gå den, og at vi i vesten må reagere mot Russland, og sørge for at de lar Ukraina være i fred. Men det må være lov å minne om at det ikke er sikkert tingene er så enkle, peke på feil også Ukraina gjør, og diskutere risikoen med en full konfrontasjon med Russland. Man skal vite hva man går til, om konfrontasjonslinjen er det som fører frem.

Fredag havnet jeg i en interessant diskusjon med en som hadde vært i Libanon, og ryddet klasebomber. Han reagerte på at jeg sa grad-raketter burde bli forbudt, og at jeg sammenlignet dem nettopp med klasebomber. Som jeg har skrevet før, og har fra Human Rights Watch (HRW), så var klasebomber lov under krigen i Bosnia, men ble forbudt etterpå. Det burde også grad-raketter bli. Så snakket vi litt om Ukraina, jeg fortalte i vei lite grann, men bare kort, og han spurte om jeg var pro Russland. Jeg trådte forsiktig i gresset, og sa det er veldig vanskelig å være pro Russland, det er jo ikke bra sånn som Russland holder på, det går jo ikke an å støtte det, men jeg kan jo ikke si jeg er pro Ukraina, heller, slik som de holder på. Det er store problemer på begge sider. – Jeg er pro Russland, sa han. – Jeg også, sa en annen ved bordet, og så lo vi godt.

De brukte argumentet at det er veldig farlig å forsøke å isolere Russland. Det kan gjøre tingene mye verre. Nå har vi gått kraftig ut med sanksjoner, Norge er også med på det, men det er ikke godt å si hva som vil være enden på dem. For Norge er det viktig med et samarbeid i Nordområdene, vi har jo greid det ganske bra, med Russland under Putin, og nokså det samme regimet som Russland har nå. Vi fikk en deleavtale som aldri tidligere hadde vært mulig å få til. Skal vi nå gå i konflikt med Russland igjen?

Det kan vi godt gjøre. Men vi skal vite at det har en pris. Vi skal være rimelig sikre på at vi er interessert i å betale den prisen, at det er verd det.

For Norge er det nok mest av alt realpolitik som gjør at vi velger den veien vi gjør, vel som det eneste landet i Europa utenom EU. Norge har ikke tradisjon for å gå i mot USA i utenrikspolitikken, og vel aldri mot både USA og EU på en gang. Hensynet til dem gjør vel at det ikke er noen realistisk mulighet for Norge å la være å slutte opp om sanksjonene, og at dette ikker er noen stor diskusjon i departementene eller regjeringen. Det har vært veldig få signaler fra det offentlige Norge om hvordan vi stiller oss til sanksjonene, om vi presser på for sterkere, om vi ber om mildere, eller om vi tier stille. Mitt tips er det siste.

Jeg er som faste lesere vet skeptisk til sanksjonene. Jeg tror ikke det er veien å gå. Jeg tror ikke det vil gjøre det lettere å finne noen løsning. Jeg har stor respekt for argumentet at Russland må straffes for å bryte folkeretten, at det blir feil å la dem slippe unna som om ingenting har hendt. Men hovedlinjen bør være samtaler og møter, den diplomatiske vei, ikke diktering og tvang, ikke bare ren konfrontasjon. Her er også flere uenige med meg. Det respekterer jeg. Men man skal da være oppmerksom på det ganske store og tunge argumentet, at når det gjelder Ukraina, så kommer ikke Russland til å gi etter for tvang. Det er en risiko for at det vil ha en meget høy pris, det kan være sanksjoner i årevis, det kan være et ustabilt og kaotis Ukraina, det kan være krig som varer, og som utarter, det kan være et Russland som vender seg til skurkestater, og utvider samarbeidet sitt med dem. Det kan være et Russland som utvider seg i helt feil retning.

Derfor er jeg veldig glad for alle diplomatise forsøk, slik som dagens i Berling. Riktignok kom det ikke så mye ut av det, men jeg håper at forhandlingene er reelle, og at partene er interessert i en vei ut. Siden posten er skrevet litt i ettertid, ser jeg det russiske utenriksdepartementet ved utenriksminister Lavrov har uttalt at de foreslo å gå tilbake til avtalen av 21. februar, å skape en regjering av nasjonal enhet, og at denne skulle forberede en grunnlovsreform og holde valg. Det er ikke helt lett å skjønne hva Lavrov egentlig har i tankene her. Men de ulike lands utenriksministere skulle nok se på situasjonen Ukraina er i, det er et land i krig, og den absolutte førsteprioriteten skulle være å få slutt på den. Ethvert initiativ, ethvert forslag til løsning, synes jeg er kjærkomment. Partene har også en slags avtale fra 17. april, man kan jobbe videre med.

Lavrov uttaler også i klartekst at Russland er fullt og helt ansvarlig for alt som skjer på egen side av grensen, og for å forhindre enhver ulovlig krysning av den. Det er tøft sagt. Jeg hører med til dem som er rimelig overbevist om at Russland ikke alltid har tatt dette ansvaret like tungt, at de tvert i mot har sørget for ulovlig krysning av tungt, militært utstyr. Nå stiller Lavrov seg lagelig til for hogg, om man skulle klare å bevise det alle tar for sikkert, at våpnene rebellene bruker, for det meste kommer fra Russland.

Jeg håper forholdene blir lagt til rette slik at Russland og Ukraina greier å gjøre noe sammen, for eksempel å organisere en hjelpesending. Det er ikke bra sånn som de to nabolandene for tiden sender hatpropaganda mot hverandre, og demoniserer hverandre. Det gjør det vanskeligere, ikke lettere, å finne en løsning. Og å finne en løsning på konflikten, bør være viktigere enn å vinne den.

Den siste tiden har det skjedd noen ørsmå antydninger til noe som kan utvikle seg til noe positivt. Den russiske hjelpekonvoien og andre hjelpesendinger er en del av det, det samme er møtet i Berlin. Det er sånt vi må ha mer av, og partene bør berømmes for å prøve. Samtidig er det slik at bombingen fortsetter både i Lugansk og Donetsk. Den tror ikke jeg det vil komme noe godt ut av. Den vil alle parter være tjent med at opphører straks, tror jeg.

Advertisements

2 comments on “Møte i Berlin

  1. Jens sier:

    Jeg er fristet til å våge påstanden om at sanksjonene allerede HAR virket (og også trusselen om ytterligere sanksjoner), på den måten at de har bremset Russlands involvering i øst-Ukraina. Det meldes ihvertfall om at ukrainske styrker tar tilbake endel områder (dog under store sivile tap). Uten sanksjoner eller reelle trusler om disse, kan jeg tenke meg at Russland for lenge siden hadde rullet skamløst inn i øst-Ukraina på samme måte som på Krim, for å «redde» den russiske delen av befolkningen, og å ta kontroll over situasjonen, selv om det ville vært uklart om de skulle bli der eller ikke. Jeg mistenker at dersom bakteppet om sanksjoner + innføringen av de som allerede er iverksatt – noe som utvilsomt er en reell hodepine for Russland – har bidratt til at de har holdt igjen. Dette vet man jo aldri sikkert, men jeg tror at Russland ikke ville hatt skrupler med å gå offisielt inn i øst-Ukraina hvis de visste at vesten ikke kom til å reagere overhodet.

    • esalen sier:

      Det kan godt hende. Nå er det et par lyspunkter, både Russland, Ukraina og EU bør nok innse at situasjonen som er nå, er ingen tjent med, og de bør sammen finne en vei ut av dem. Jeg tror med hensyn til sanksjoner, så vil Russland neppe gå med på å vende tilbake til det Ukraina som var 22. februar, altså dagen da Janukovitsj falt, det tviler jeg på noen sanksjoner eller andre reaksjoner og trusler er i stand til å få til. Men at sanksjoner og trusler om sanksjoner kan være med på å hindre Russland fra å ta seg helt til rette i Ukraina, som de kanskje ville gjort om ingen hadde reagert, det kan godt hende.

      Det skal bli spennende å se om vi får vite mer om hva som har foregått bak kulissene, med tiden, og vite mer om hva som er årsak til hva, og hva som egentlig hendte. Nå har jeg inntrykk av at det skjer ting, som offentligheten ikke får vite, som det bare er antydninger og hint av. Jeg tror Putin og Russland er interessert i å begynne på en mer positiv vei med Vesten, de har jo ingenting å tjene på den låste og negative situasjonen som er nå, og jeg tror Ukraina er i ferd med å innse at en full konfrontasjon med Russland, er de ikke i stand til å vinne. Her tenker jeg ikke så mye på krigen i øst, den er nå en ting, men på handelskrigen. Ukrainsk økonomi tåler det ikke. Og EU har nok av indre problemer å krangle om, om de ikke skal ha dette ytre på toppen, å splittes over.

      Hittil har mange av lyspunktene blitt snarlig fulgt av større skuffelser. Jeg har en god følelse av at dette kan være annerledes. Det er et par ting som sier at det nå kan gå bra, eller i det minste bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s