Twitter og Ukraina

Krisen i Ukraina har gjort meg mye mer aktiv på Twitter. Det er mange gode artikler som der blir delt, mange fine reportasjer, og man får raskt sett det siste som skjer, og reaksjonene på det. Som et slikt verktøy er Twitter nyttig. Men skal man skrive noe skikkelig, så er bloggen bedre. 140 tegn blir for lite til å utvikle en god argumentasjon. Og det er for mange som går inn i diskusjonene, og ødelegger dem. Det kunne vært et egnet sted for meningsutveksling, om man behandlet hverandre med respekt, og var interessert i andre tanker og meninger, enn ens egne. I en opphetet konflikt som den i Ukraina, så går det ikke.

I dag brukte jeg nesten latterlig mye tid på en diskusjon om Stepan Bandera. En ung amerikaner som skriver om blogg om Forbes, og engasjerer seg i Russland, slengte ut spørsmålet om hva man tenkte om Bandera. En svenske som har utmerket seg med veldig klare meninger om krisen i Ukraina og Russlands rolle, svarte øyeblikkelig at Bandera er relevant bare på grunn av russisk propaganda. Jeg vet at dette er faktisk feil, de har jo hatt en enorm plakat med bilde av Bandera midt i hjertet av Maidan, og det er uomtvistelig at han er dyrket av ukrainske nasjonalister. Russerne har riktignok propaganda mot ham, og bruker de opplagte kontroversene om ham for alt det er verdt, og mer til. Men ukrainerne gjør det også lett for å russerne å bruke denne propagandaen, og samtidig snakke sant.

Så var det i gang. Jeg ble bombardert med beskyldninger, den ene verre enn den andre, jeg støttet Janukovitsj, støttet undertrykkelse av folket, var i mot folket, og det ville ingen ende ta. Jeg ba om litt respekt, gjorde oppmerksom på at han var svenske, jeg var norsk, la oss opptre sivilisert, men han her hadde ikke til hensikt å være sivilisert mot sånne som meg. Han gikk også inn på bloggen, leste der også i hytt og vær, og kom med voldsomme beskyldninger, offentlig på Twitter. Ganske stygt. For med 140 tegn er man rimelig forsvarsløs, og slett ikke alle gidder gå inn på bloggen for å lese selv. Man kan godt være uenig. Men man skal søke å forstå hva den andre mener, og diskutere det, heller enn å dikte opp meninger som gjør det lettere å vinne diskusjonen.

Denne svensken gav seg ikke på sin Bandera, selv om det kom inn en russiskspråklig, han begynte å belære henne også, om at det alt sammen er russisk propaganda. Og så begynte beskyldningene. Min kone hadde om Bandera på skolen, i Kiev. Sikkert russisk propaganda det også, i følge svensken, eller min kone som lyver, eller jeg, på hennes vegne. Slik går det ikke an å diskutere. Man kan ikke bare godta meninger som passer ens egne.

Her på bloggen er kommentarene skikkelige. Selv de som blir sinte, hører på det man sier, og tilpasser argumentene etter det. Kommentatorer som Erlend og Jens, gjør også at jeg prøver å være litt mer forsiktig, slik at det ikke ser helt for dumt ut hva jeg skriver. De har gjort gode poeng av at Russland bryter folkeretten, og at de bruker militærmakt for å nå politiske mål. Det er uakseptabelt. Når de viser meg at jeg har forsvart dette, så har de også vist at jeg må bremse opp, og moderere meg litt. Det får meg også til å skjerpe argumentene mine. Jeg vil gjerne ha frem hva en full konfrontasjon med Russland innebærer, for oss, for verden og for Ukraina, og jeg er ikke selv sikker på at hva vi kan oppnå i Ukraina er verd all den risikoen vi tar for å oppnå det. Om noen er uenige i det, er det helt ok. Da har man skjønt saken, og lagt seg opp en annen mening enn jeg. Hva jeg ikke liker, er de som drar kjappe konklusjoner uten å forstå hvilke krefter som er i spill her. Det kan rett og slett være farlig. Vi i vest har levd i fred og med økonomisk vekst og velstand så lenge nå, at vi ikke lenger er i stand til å forstå at ting kan være annerledes. Også for oss.

I Ukraina kom i dag meldinger om at en busskolonne med flyktninger fra Lugansk var truffet av en Grad-rakett. Det var innenriksministeriet i Ukraina som meldte dette, eller om det var det ukrainske forsvaret. Talsperson var i alle fall Andrij Lysenko, og han er talsmann for forsvaret. NRK meldte også om saken, på radio og på nettet. Beskrivelsen var malende, det var mange sivile døde, flere titalls, og noen skal ha blitt brent levende i den intense heten. I følge meldingene fra Ukraina var det sepratistene som hadde avfyrt rakettene, men dette ble avvist av en talsmann for dem. – Vi har ikke raketter som kan treffe i det området, meldte han, og sa dette må være ukrainerne selv.

Jeg hørte dette på radio, og tenkte enda en gang at nå må bare partene slutte fred. I alle andre konflikter pleier våpenhvile være et første krav. Først skal det være våpenhvile, så forhandlinger. I Ukraina er det stilltiende aksept for at ukrainsk side skal få avslutte militæroperasjonene sine, det er bare russerne som vil ha våpenhvile. Jeg skjønner argumentet, våpenhvile tjener parten på defensiven, som med det får en pustepause. Man har også et argument i at det er ingenting å forhandle om, separatistene har ikke noe krav, og russerne enda mindre. Dette er Ukraina, og der bestemmer ukrainere. Jeg ser disse argumentene, og mener likevel våpenhvile vil være det beste. Så ødeleggende er krigen.

På Twitter var det noen som etterlyste bilder eller øyenvitneskildringer av angrepet på flyktningbussene. Det er kontoen Russian market, en konto man godt kan være tvilende til. Den kan godt være en del av det russiske propagandamaskineriet. Men den pleier være svært godt informert, og svært tidlig ute med store nyheter. Dessuten har den fin snert i meldingene, her får man en idé om hva russisk humor er for noe. Og spørsmålet de stiller er relevant. Hvorfor er det ingen som har fotografert disse bussene som skal være truffet? Hvorfor er det ingen av de overlevende som har sagt noe? Profilen MaxSeddon, fra Buzzfeed, var raskt ute og sa det samme gjaldt ukrainernes angivelige skyting av en mengde russiske tanks som skal ha krysset grensen. Hvis ukrainerne vinner slike propagandaseire, hvorfor er det ingen som tar bilder?

Kanskje er det mistenkelig. Kanskje er det en grunn til at ingen bilder eller øyenvitneskildringer finnes. Vestlige medier har en sunn skepsis til meldinger fra russiske departementer, den er så sunn at den grenser til å være usunn; man har vanskelig for å få inn i hodet at det kan hende de snakker sant. Som utenriksminister Lavrov lakonisk sa på sin Twitterkonto, eller kontoen til utenriksministeriet: Vesten mistet interessen for lastebilkonvoien med humanitær hjelp, straks de skjønte det virkelig var humanitær hjelp den inneholdt. Meldinger fra ukrainske departementer og offentlige talspersoner blir gjerne regnet for å være sanne, selv om disse kan være vel så fantasifulle som russernes. Det var noe merkelig hvor malerisk dødsfallene til flyktningene ble skildret, presiseringen at det var grad-raketter, og at det var så intens varme at de ble brent i hjel. Det er slik man sier i propagandaøyemed. Det er ikke sikkert hendelsen er sann.

Og enten den er sann, eller ikke, så bør den viktigste prioriteringen nå være å få slutt på krigen. Mediene kan godt presse på, og ikke la offentlige personer slippe unna med feilmeldinger. I alle fall bør de være nøye på å få med formuleringen «ubekreftede meldinger» om hendelser som ikke er bekreftet av tredjepart, eller av andre årsaker er utvilsomme.

Ellers er det små tegn som viser at det kan være en bedring i sikte. Russland har vært notorisk med ikke å følge opp sine løfter om innblanding. Men det er viktig å merke – tror jeg – at det er en forskjell mellom løftene de kom med i april, og de de kommer med nå. Den gang sa de at de skulle oppfordre opprørerne til å legge ned våpnene, noe de gjorde – offentlig. De kunne gjemme seg bak formuleringer om at det ikke var de som hadde kontroll over opprørerne, at de ikke hadde noen forbindelser til Russland. Nå handler løftene om bedre kontroll av den russisk-ukrainske grense, og forsikringer om at Russland har ansvaret for alle ulovlige grensepasseringer. Slike formuleringer kan ikke russerne gjemme seg unna, om de blir tatt i å bryte dem. Det er et lite skritt i riktig retning.

I seg selv er ikke dette så mye. Men det kan virke som det er flere ting på gang. På lørdag reiser Angela Merkel til Kiev. Jeg har lenge ment at nøkkelen til løsning ligger hos Tyskland. Det gikk rykter om at de var kommet godt på vei da det sivile passasjerflyet fra Malaysian airlines ble skutt ned, og at denne katastrofen ødela muligheten for den gang å komme frem til noe. Nå har det vært forhandlinger på ny, Ukraina, Russland, Frankrike og Tyskland. Det er positivt at USA ikke er med. De har ingenting der å gjøre, og kan vanskelig bidra konstruktivt. Det samme vil mange mene Russland ikke gjør. Men om Ukraina, Frankrike og Tyskland blir enige om fred, så blir det ingen fred, om ikke også Russland er enige. De er en part av konflikten. USA trenger ikke være det. Det er hva jeg mener med at USA ikke vil bidra konstrukivt.

Kanskje er det slik at det er en løsning på gang, og at Ukraina stritter i mot. Den politiske situasjonen der er nå veldig spesiell. Det er sterke krefter i parlamentet som ikke på noen som helst måte vil gå inn på noe kompromiss, men som heller ikke ser ut til å skjønne at landet praktisk talt er konkurs, og ikke er i stand til å finansiere krigen de så gjerne vil vinne. Langt mindre freden etterpå. Angela Merkel er storpolitikkens største diplomat. Er det noen som kan megle frem en løsning, så er det henne.

Kanskje er det andre grunner for at hun reiser til Kiev. Jeg vet ikke det. Men jeg tror på det, at skal det forhandles frem en løsning, så må det gjøres utenfor offentlighetens søkelys. Det er så mange som står klare til å skyte ned løsninger de ikke liker, at forhandlinger må skje i hemmelighet. Det er en del løsninger mulig å se for seg, og som alle parter burde gå med på. For deres eget beste. Situasjonen nå, med krig og kaos i Ukraina, og med Russland og den vestlige verden i stygg fart vekk fra hverandre,den er verre enn veldig mange alternativ. Ethvert initiativ om fred bør bli grepet, og dyrket.

*******

Tillegg, 19. august

Det blir nå meldt fra både NRK og BBC at 15 døde er funnet etter bombingen av busser med flyktninger fra Lugansk. Det er også sluppet en film med intervju med folk som skal ha overlevd angrepet. Det er grusomt hvis det er sant, hvis flyktninger virkelig havnet i kryssilden mellom ukrainsk og pro russisk side, men det er også fælt hvis det ikke er sant, om noen dikter opp en så grusom historie. Fremdeles er det meg bekjent ingen bilder av vrakene, men det vil gjerne komme, eller finnes allerede, uten mitt kjennskap til det.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s