Hva slags fremtid ønsker vi i Ukraina?

Denne posten skal jeg skrive på utover kvelden. Reuters har en interessant artikkel, der de også stiller spørsmål om hva slags langsiktige løsninger man ser for seg i forholdet Russland, Ukraina og resten av verden. Foreløpig er det slik at man bare trekker hverandre nedover, og de som står utenfor konflikten, særlig Kina og Sør-Amerika, klarer seg best. USA og EU har i felleskap muskler til å presse Russland, men Russland har også muskler til å stå i mot. Lenge.

I går kikket jeg litt på et YouTube-klipp, der en kvinnelig journalist med hjelm og mikrofon, er helt fremme ved fronten. Hun hopper ned i skyttergraven. Soldater skyter rundt henne, og man hører også skudd fra det som må være andre siden. Man ser hvor sykt krig er. Folk skyter på hverandre. En soldat, eller kanskje man heller skulle kalle ham kriger, han peker i alle fall på en liten landsby. Midt i ildlinjen. Man filmer også folkene som bor der, hvite av skrekk. Man kan jo tenke seg, der bor du, og rundt deg skyter de. Du søker dekning i kjelleren. Men du vet ikke hvilke rykter du skal tro på. Kommer de og kidnapper deg? Vil de drepe deg? Vil en bombe ramme huset ditt?

Jeg blir mer og mer pasifist på mine eldre dager. Jeg har vært sterkere i troen på at krig kan løse problemer, at man av og til ikke har noe valg. At alternativet kan være verre. Men etter år 2000 er det lettere å finne eksempler på kriger som har gjort tingene verre, enn bedre. Hvor farlig krigen er, ser man også i Midt-østen, hvor galninger herdet i krig, utfører handlinger man i normale samfunn vanskelig kan tenke seg. Krig svekker følelsen for rett og galt, for moralske standarder. Bergljot Hobæk Haff har skrevet nydelig om hvordan andre verdenskrig ikke ville være mulig uten den første. Tyskerne som var høyere offiserer og kommanderte i nazi-hæren, hadde vært menige soldater og sett redslene i skyttergravene i første verdenskrig. Hvordan skal man tro på det gode i mennesket, da?

Russerne har selvfølgelig overspilt at det er høyreekstreme krefter med innflytelse i Ukraina. Det virker veldig bra på hjemmebane. Ikke så rart, siden de høyreekstreme kreftene i Ukraina er antirussiske, som de ellers pleier å være antijødisk og antiinnvandring. De har god grunn til å være redde, og provoserte. Er du uenig i dette, så tenk bare, kan vi si til norske innvandrere med muslimsk bakgrunn, at de har ingenting å bekymre seg for i Norge, siden det store flertallet i Norge er tolerante, og stemmer på tolerante parti? Den delen som ikke er tolerant, er et problem. Og den er et mye, mye større problem i Ukraina, enn den er i Norge, eller noe annet vestlig land.

Russlands overdrevne propaganda mot de såkalte fascistene i Kiev har rett og slett gjort at EU og USA undervurderer at det er et ganske uhyggelig problem, at høyreekstreme i Ukraina har skremmende oppslutning, og at de nå får våpen- og kamptrening i krigen i øst. Man reagerte på dem med avsky, da det ble vist en dokumentar om dem foran fotball-EM i 2012. Nå er det visst helt glemt. Jeg håper det er andre enn jeg som reagerer på at samme vinkling blir regnet som nøktern og nøytral, når den kommer fra BBC, men som løgner og propaganda, når den kommer fra russiske medier.

Krigen må stoppe. Det må være absolutt førsteprioritet. Det skulle ligge til rette for å gjøre det nå. Ukrainsk side er jo godt på offensiven, og har omtrent omringet byene Donetsk og Lugansk, opprørernes siste skanse. De kan fremstille det som en seier, det er viktig for dem. Porosjenko har vist at han kan ta kampen opp, og han har presset opprørerne tilbake. De må kunne sette seg ved forhandlingsbordet nå. Om russerne, eller opprørerne, er uvillige, må de også presses. Krigen er uakseptabel. Det skulle være rom nok for forhandlinger, for å komme til en slags enighet. Forhåpentligvis er det det som er meningen med Merkels reise til Kiev i morgen, og toppmøte mellom EU, den eurasiske unionen og Ukraina på tirsdag. Det er tvers igjennom galskap å la krigen og konflikten fortsette, og de destruktive kreftene få utvikle seg. Det har allerede gått mye verre enn noen kunne forutse, det har kommet ut av kontroll. Dette er noe verken Russland, Ukraina eller EU kan ha ønsket. Derfor må man kunne finne felles grunn, for å komme seg ut av det.

Men verden er jo dessverre slik, at selv om det vil være fornuftig, er det ikke alltid det vil skje. Offentlig er frontene knallharde, tonen uforsonlig, og beskyldningene hagler på alle sider. Kanskje tror man i Kiev at man vil vinne krigen, og at man har en sjanse også i den konfliktfylte freden etterpå. Kanskje vil EU og NATO ta kampen opp mot Russland, nettopp nå, og i spørsmålet om Ukraina, og ikke gi seg før Russland er satt på plass, og har begynt å oppføre seg som vi vil de skal gjøre. Kanskje vil også Russland være uvillige til å gå med på en fred, uten at de har nådd alle sine mål, hva nå disse målene er. Det kan dessverre være. Men jeg håper og tror at det ikke er slik.

I dag rullet den store militærkolonnen med hjelpesendinger fra Russland over grensen til Ukraina. Uten tillatelse. Jeg vil ikke overdrive denne, man skulle ikke lage så stort oppstyr om det. Det er jo noe sykt, når hjelpesendinger står dager og uker på russisk side av grensen, fordi man ikke klarer å bestemme seg for hva man skal gjøre med dem, når behovet vitterlig er der. La nå kolonnen få kjøre inn til Lugansk. La den få levere lasten sin, og yte den lille hjelpen det innebærer. Man skulle brukt den til samarbeid, til å få gjort noe sammen. Man kunne blitt enige om at både Ukraina og Russland leverte hjelpesendinger. Ukrainas kunne være støttet av vesten, hvis de har problemer med å få opprettet en selv. Det hadde vært lurt, og konstruktivt.

Og kanskje urealistisk. I stedet blir det ropt om at det er en «russisk invasjon» av Ukraina. Jeg går ofte i surr om det er innenriksdepartementet eller forsvarsdepartementet som kommer med denne type meldinger, begge har lagt seg til en tradisjon med å sende ut mye vanvittig, helt siden det nye regimet overtok etter Janukovitsj. Det offentlige Ukraina må begynne å oppføre seg, skal man kunne ta det seriøst.

Akkurat når det gjelder denne hjelpekonvoien, har også NATO hengt seg på. Retorikken er skrudd kraftig opp. Derfra heter det at dette vil gjøre krisen verre, og utviklingen er enda mer bekymringsfull, siden de ser økt troppeaktivitet på russisk side av grensen. Økt troppeaktivitet har NATO og deres aktive generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, sett siden mars. Det er kanskje på sin plass å minne om at Fogh Rasmussen var statsminister i Danmark i 2003. Det var året USA angrep Irak, fordi det skulle være masseødeleggelsesvåpen der. «Beviser» ble lagt frem i FN. Danmark var en av USAs, og daværende president, George W. Bush’, sterkeste støttespillere. Også nå er uttalelsene hans så sterke, og rare, at det ser mer ut som han tenker på sin egen, videre karriere, enn hva som er best for NATO, og verden.

Jeg håper og tror at denne hjelpekonvoien ikke er noen hovedsak. Den viktigste utviklingen skjer nå utenfor offentligheten. I den spiller USA og NATO en mindre rolle, gudskjelov, det er komplisert nok som det er. Det er EU, Russland og Ukraina selv som må finne ut hva slags Ukraina man vil ha i fremtiden. Det er vakkert å si at det må Ukraina få lov til å bestemme selv. Men Ukraina er en del av verden, og kan ikke kjøre seg selv i grøften på andres regning. De må forholde seg til sine mektige naboer, EU i vest, og Russland i øst, og finne en balanse mellom dem.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s