Merkel i Kiev – blandede signaler

Så har hun vært der. Og så har hun reist hjem igjen. Besøket Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, gjorde i Kiev, varte bare i seks timer. Men det var viktige timer, for Ukrainas og Europas fremtid. De første signalene er blandede. Jeg var mer optimistisk før besøket, enn jeg er nå etterpå. Hvis det er noen mulige løsninger på gang for toppmøtet i Minsk på tirsdag, så skjuler de det godt. Det er de også kanskje nødt til å gjøre, så hardt de ulike frontene går ut mot hverandre, i ord og i gjerning.

Jeg hører med til dem som hadde forventninger til Merkels besøk i dag, og til samtalene som skal være i Minsk på tirsdag. I disse samtalene skal også Putin være med. Han pleier ikke å delta, uten at det blir til noe. Representanter fra Kasakhstan og Hviterussland skal også være med, noe som har en viktig symbolsk betydning. Det plasserer Ukraina mellom EU og den eurasiatiske union, den eneste farbare veien for landet, gitt dagens situasjon. Ukraina er som andre land nødt til å ta hensyn til sin egen beliggenhet, og sin egen historie. Det er også en fin gest av EU, som også skal delta i samtalene, å anerkjenne den eurasiatiske union som en partner, med synspunkter verdig å bli hørt. Det er også den eneste farbare vei. Man skulle etterstrebe tettere integrering mellom Europa og Russland, mellom EU og den eurasiske union. Ukraina kan her være et viktig mellomland, det kan være det frie landet i midten. Det er også Ukrainas eneste håp, skal de ønske å beholde landet sitt samlet, som en enhet. De er nødt til å ta hensyn til den store delen av befolkningen i landet, som ikke ønsker en tettere integrering med EU, og i alle fall ikke når det skal gå på bekostning av båndene til Russland. Disse kreftene er sterkt splittende. Samholdet blir ikke større, av krigen og den forferdelig sterke retorikken som pågår nå.

Uttalelser fra alle parter, stenger muligheter, heller enn å åpne dem.

De første meldingene som når offentligheten i løpet av besøket, er at Merkel støtter Porosjenko og Ukraina. Det er ingen antydninger om at Ukraina må være forberedt på å gi litt, for å kunne oppnå freden og stabiliteten de så sårt trenger. Jeg har i mange poster skrevet om sammensetningen av det ukrainske parlamentet. Ingen av de tre partiene ved makten har hatt en eneste forsonlig uttalelse siden de overtok i slutten av februar, ikke en setning som viser at de har forståelse for den delen av folket som ikke støtter dem, ikke en antydning om at man vil komme motparten i møte, ikke en gnist av forståelse og respekt. De bruker Russland som et land hvorfra det umulig kan komme noe godt for Ukraina, det som Russland støtter er nødt til å være fælt, og de som støtter Russland er nødt å være onde eller dumme, og helst begge deler. Det er vanskelig å se for sg hvordan dette parlamentet kan gå med på noen som helst innrømmelser overfor naboen i øst. Så skal man få til det, må man presse dem. Det er EU den eneste makten i verden som er i stand til å gjøre, og Tyskland det landet som er best egnet, siden de sitter på pengesekken Ukraina trenger, og de har verdens ledende diplomatiske statsleder i Angela Merkel. Hun er den som kan presse på for fred i Ukraina, og ikke full seier.

USA, NATO, EU-landene Storbritannia, Sverige, Danmark, Polen og de baltiske (særlig Estland og Litauen) ser ikke ut til å være villig til å gå inn på noe kompromiss. Og Russland vil neppe si fra seg interesser i Ukraina. Det er duket for en lang, vond og destruktiv konflikt, om man ikke klarer å finne et sted å møtes i mellom ytterpunktene av hver parts egne interesser. Prisen for å kjempe for full seier, kan være mye verre enn det denne seieren vil være verd.

Men Merkel og Tyskland har også et ansvar for konflikten. De er den sterkeste makten i EU, og det var EU som forhandlet frem avtalen Janukovitsj forkastet, hvorpå demonstrasjonene i sentrum av Kiev startet. EU gikk her sterkt og tydelig ut på demonstrantenes side. De var også svært raske på å anerkjenne det nye regimet, da den gamle presidenten Janukovitsj hadde stukket av. De har gått langt i å love Ukraina hjelp og støtte. Slike løfter forplikter. EU kan ikke godt la Ukraina i stikken. Det tar seg ikke ut, om EU nå ofrer Ukraina, til fordel for gode relasjoner til den større og viktigere naboen, som er Russland. Så besøket til Merkel er mer solgt inn som et uttrykk for støtte, for å vise verden og Putin at Tyskland og EU står ved siden av Porosjenko og Ukraina, like før landets fremtid skal forsøkes å bli avgjort.

Det er med andre ord forferdelig kompliserte forhold. Og man kan enda en gang gremmes over hvordan i all verden vi greide å havne i denne situasjonen, hvordan vi klarte å gå fra forholdet NATO, EU, Russland og Ukraina for ett år siden, til det forholdet vi har i dag. Det skulle vært kalt en forbrytelse mot ettertiden. Maken til vanskelig verden vi legger igjen for våre etterkommere. 

Vi vet selvfølgelig ikke hva som ble sagt i dette møtet, mellom Merkel og Porosjenko. Vi vet bare hva de velger å offentliggjøre. Der er alt av den type ting, ukrainerne vil like å høre. Merkel lover blant annet penger, 500 milloner euro, til å bygge opp Donetsk-området og Donbassenget etter krigsødeleggelsene. Det er dråper i havet, selvfølgelig, det vil trenges langt mer for å bygge opp igjen de fysiske og ikke minst psykiske ødeleggelsene måneder med krigføring har gjort med Donbass. Det er en symbolsk sum, mer enn det er hva som skal til. Ukraina er jo også notoriske til å få penger til å forsvinne i korrupsjon og underslag på veien mot det de skal brukes til. Jeg tror ikke folket i Donetsk og Lugansk får se mye til disse pengene, men her er jeg kanskje mer pessimistisk av instinkt, enn man skulle prøve å være. Ukraina må jo få en sjanse til å prøve å bygge seg opp igjen, og de må få støtte så lenge de prøver å gjøre det skikkelig. På den annen side har de sviktet så mange ganger, at de må finne seg i at folk som følger med er skeptiske til dem. Pengene er også ment å være et lån. Så noen ren gave er det ikke.

Merkel uttaler også at Krim er ukrainsk, og å anerkjenne Russlands annektering av halvøyen, vil være å destabilisere Europa. Hun er nok forpliktet til å uttale seg slik. Bare det å antyde at Krim kan forbli russisk, at dette er et spørsmål å diskutere, vil sette alle pigger ut hos ukrainerne, og en rekke med andre som engasjerer seg, det vil gjøre det åpent å akseptere at man tar til seg landområder med en militærmakt. De siste uttalelsene om hvordan Krim ble annektert har riktignok vært litt skjeve, kanskje, det blir fremstilt som om det var en russisk invasjon, nærmest en erobring. Men det var en erobring som ikke utløste et eneste skudd. Militærmakten ble brukt for å tvinge frem en folkeavstemning, og ville ikke vært mulig uten at «invasjonsstyrkene» hadde stor støtte fra befolkningen, mye større støtte enn de ukrainske styrkene som skulle «beskytte» dem. Annektering er riktig ord, «militær erobring» er vel litt misvisende, kanskje. Det var ikke militærmakten som gjorde at russerne lyktes i å annektere Krim. Det var stemningen i folket som bodde på halvøyen. Det er vanskelig å se for seg at noe slikt som skjedde der, skal få presedens. Til det var forholdene på Krim for spesielle. Jeg kan i alle fall ikke få øye på noen andre områder i verden det vil være mulig å få til noe lignende.

Uansett, skal man forsøke å tvinge Russland å gi fra seg Krim igjen, så må man være forberedt på en konflikt som kan pågå i mange tiår. Jeg tror det aldri vil skje, og at det nok kanskje kunne være lurere for Ukraina å arbeide etter en plan om at Krim er tapt. De facto er nok de fleste klar over at slik er det, selv om det er noe man umulig kan innrømme offentlig. Om Taxisjåfører er gode temperaturmålere, er i alle fall de taxisjåførene vi har brukt i Kiev i år, helt klare på at Krim er tapt for alltid, bare å glemme. Det samme mener eieren av en sterk pro-ukrainsk avis som Kyivpost. Merkel uttaler at å anerkjenne Russlands annektering av Krim vil være å destabilisere Europa. Det er lett å skjønne hva hun mener, respekten for landegrenser må være hellig. Grenser som er, må bestå, om man ikke kommer frem til enighet og avtaler. Merkel vet godt at det kan komme frem temmelig mange tvilsomme grupper, som vil ha landegrenser tegnet om igjen, fordi de ikke er fornøyd med dem. Finnes det i det hele tatt en eneste grense i hele Europa, det ikke har vært krig og konflikt om?

Samtidig er det nå en gang slik at Europa allerede er ustabilt, når det gjelder Ukraina. Det er ikke sikkert grensene landet hadde da det var en del av Sovjetunionen er de som er best egnet for fred og stabilitet i landet, i regionen, og i Europa. Oppløsningen av Sovjetunionen ble møtt med glede over hele den vestlige verden. Man overså glatt alle problemene med de tvilsomme grensene ulike sovjetledere hadde tegnet og flyttet på, den tiden alt uansett ble styrt fra Moskva. For eksempel kan man vel kalle det lite fremsynt, å la Ukraina få beholde Krim, men russerne beholde sin store og viktige flåtebase der. Det er nødt til å komme til konflikter. Og det har gjort det mange ganger. Man lot det bli slik, fordi man hadde det enda større problemer at det fantes atomvåpen der, på ukrainsk jord, og det var viktigere å få dette overlevert til Russland, enn å få til noe varig og skikkelig med Krim. Alt det der fikk man ta «senere», virket det til å være stilltiende enighet om. Jeltsin var Russlands mann i forhandlingene, og var en svekket mann i et svekket land. Det kan være verden hadde vært bedre i dag, om han hadde kjørt hardere på, og fått Krim til å bli russisk.

Hadde man spurt folket på Krim, er det ingen tvil hvilket svar man ville fått. Den gang som nå, ville man heller tilhøre Russland, enn Ukraina. 

At grenser skal være hellige er en god ledesnor. Samtidig har det vel aldri skjedd i verdenshistorien, at et stort imperium har falt, uten at det har blitt problemer med grensene etterpå. Grensene som fulgte med Sovjetunionens fall er langt fra perfekte. Jeg vet ikke om det er riktig av verdenssamfunnet å insistere at alt skal være nøyaktig som det var, juletider, 1991. Det skulle noe ha noe å si at folkene som bor i områdene, har en annen oppfatning av hvem de er og hvem de tilhører, enn vi har. Hadde man kunne diskutere og kommet til enighet, som England og Skottland, så hadde alt vært greit. Men i det gamle Sovjetunionen er det helt, helt urealistisk. Spør Ukraina om det er greit at Krim selv får bestemme hvem de vil tilhøre gjennom en ordentlig organisert folkeavstemning, og det vil bli avvist kontant, som det også vil bli gjort om man spør om det samme for andre konfliktområder, øst i Ukraina. Her skal man holde på landet sitt med makt og tvang, ikke med argument og frivillig. Nøyaktig det samme vil man få om man forhører seg om hvordan det skal bli med de mange, mange andre kjente og ukjente konfliktområdene i Sovjetunionen, fra Moldova og Transdenistria, Georgia og nordvest-regionene, Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh, og mindre kjente områder i de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene.

Så om det er mulig å levere Krim tilbake til Ukraina, vil det være vel og bra. Men man skal være veldig forsiktig. Folkene på halvøyen vil absolutt ikke tilhøre noe Ukraina. Og Ukraina har med respekt å melde ikke gjort noe som helst for å fortjene halvøyen. Alt de har, er en gave fra den sovjetiske, kommunistiske partisekretæren, Khrusjtsjov, som overførte Krim til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954, den gang den ukrainske sovjetrepublikken selvfølgelig var helt, helt underlagt Moskva. Og så har de en avtale fra 1994, Budapest-memorandumet, der det ble bestemt at Krim fortsatt skulle tilhøre Ukraina, mot at Ukraina gav fra seg sine atomvåpen. Både i 1954 og 1994 var folket på Krim i mot at de skulle tilhøre Ukraina. Men ingen spurte dem. Jeg mener folket ble spurt i 1992, og at de da svarte at de ønsket å tilhøre Russland. Men det fikk de ikke lov til.

Slik den ukrainske befolkningen har oppført seg mot russerne, retorikken de bruker mot dem og hatmeldingene på sosiale medier, så er det meget forståelig at befolkningen på Krim ikke ønsker seg tilbake til Ukraina. Og Ukraina har ikke noe annet å gjøre med det, enn å forsøke å tvinge dem, med verdenssamfunnets hjelp. Man skal som nevnt være meget forsiktig. Befolkningen på Krim, og i Russland, vil oppfatte det som et fryktelig svik, om Putin her gir etter for presset. Jeg tror ikke det vil skje. Det finnes ikke de sanksjoner i verden som kan gjøre om på en så viktig prinsippsak for dem. Så det må finnes løsninger.

En løsning kan være at Krim de facto er under Russland, men ikke får internasjonal anerkjennelse. Per nå, ser det ut til å være den veien det går. Etter min mening ville det være bedre om man fikk til noe skikkelig, en slags avtale alle kunne leve med, i stedet for som nå, der Kiev stanser det meste av offentlig transport til Krim, russiske fly til halvøyen blir offer for sanksjoner, som gjør at de går konkurs, og varer fra Krim blir boikottet i Ukraina, slik at det ikke lenger er noe greit å få tak i den gode, søte vinen derfra. Og så er det jo det idiotiske at folk som bor der, nå er blitt en slags ikke-mennesker. Mange av dem er hatet, i Ukraina, fordi de stemte ja til løsrivelse, noe både det ukrainske regimet og det ukrainske folket må ta skylden for selv. Folk fra Krim som driver med sport er kommet i limbo, skal de representere Russland, eller Ukraina? Russland insisterer på at de skal representere dem, Ukraina protesterer kraftig – og boikott lurer i bakgrunnen.

Jeg tror ingenting på å isolere Russland. Man kan si at de isolerer seg selv. Man kan si hva man vil. Uansett er det meget farlig. Isolerte stater i Midt-Østen er for små og svake til at de kan gjøre noen skade utenfor seg selv og sine nærområder. Det siste der greier de imidlertid rimelig bra, Libya, Irak, Syria. Iran. Det siste verden vil er å se Russland ende opp som noen av dem. Da nytter det ikke å si at Russland har skylden selv. De kan uansett gjøre stor og stygg skade.

Man bør heller ha Russland på talefot. Man bør komme til enighet med dem. Forhåpentligvis er det det man prøver på, bak kulissene. Men jeg er blitt mer skeptisk.

Da Russland sendte inn sine lastebiler med nødhjelp reagerte Ukraina som om det var en invasjon. Det vil si, de gjorde ingenting for å stanse nødsendingene, det skulle jo da også ta seg ut. Men sikkerhetstjenesten, SBU, kunne ikke vært klarere i ordvalget, om Russland hadde sendt inn samtlige av sine 18 000 soldater de har stående på grensen. «Dette er en direkte, russisk invasjon» het det hos dem. Hos sikkerhetstjenesten, det som skal være det hemmelige politiet, de som skal ha kontroll på ting.

Og USA, Tyskland og NATO hang seg på. Dette er eskalering, dette er forverring av krisen, det var ikke måte på hvor galt og alvorlig det var, at russerne sendte inn hjelpesendinger. Selv i dag, når alle lastebilene er tilbake i Russland, og det ikke er en eneste rapport eller en eneste antydning om at det var noe annet i lastebilene enn hjelpesendingene som skulle være i dem, og at de ikke ble brukt til annet enn å hjelpe befolkningen i Lugansk, og være litt symbolpolitikk fra russisk side, så heter det fremdeles at nå har samtalene på tirsdag «blitt mye vanskeligere».

Hva er vel det for snakk? Skal det bli vanskeligere å finne en varig løsning for fred i Ukraina, fordi Russland har sendt inn nødhjelp i Lugansk? Ukraina hadde alle muligheter til å klarere denne nødhjelpen, og godkjenne den. Røde kors ville ikke bidra, som planen var, fordi ingen kunne garantere for sikkerheten. Lugansk er en by som blir bombet, jevnlig. Det er krig der. Ukrainske regjeringsstyrker og frivillige bander er med i denne krigen. Røde kors vil selvfølgelig ikke levere nødhjelp, om det ikke er trygt for dem. At de ubevæpnede russiske sjåførene likevel gjorde det, skulle man være veldig forsiktig med å kalle en eskalering.

Da er den kraftige ordbruken det blir møtt med, vel så eskalerende. For alt vi vet, kan Russland også ha informert både Brussel og Kiev om at lasten ville bli levert. Det er ikke sikkert de har tatt seg til rette, så katastrofalt og livsfarlig som ukrainske styresmakter og dets støttespillere vil ha det til.

For å se eksempel på den sterke ordbruken, og hva jeg mener, vil jeg henvise til en offisiell uttalelse fra det hvite hus, og en uttalelse fra Caitlin Haydn, talskvinne for NSC (National safety council). Det er usedvanlig kraftig ordbruk for en nødsending.

Samtidig som disse dystre uttalelsene og meldingene preger overskriftene og innholdet i nyhetsartikler verden over, så er det også uttalelser fra Tysklands visekansler, Sigmar Gabriel, som er plassert i en indisk avis, Indiatimes, i delen som heter Economy times. Han sier der visstnok at en føderalisering av Ukraina ser ut til å være eneste farbare vei ut av krisen, og han er pessimistisk til at Krim vil vende tilbake til Ukraina. Han forholder seg til virkeligheten. Noe særlig USA og NATO ikke alltid ser seg forpliktet til å gjøre.

Visekansleren forholder seg pragmatisk til krisen. Det tror jeg er nødvendig for å løse den. Ukraina vil nekte beinhardt å gå med på noen føderalisering. De mener føderalisering bare er et mål for russerne, for å gjøre det lettere å ta til seg resten av Ukraina på sikt, slik de har gjort nå, med Krim. Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare, men man skal ha respekt for Ukrainas frykt. Det er ikke så viktig at det blir kalt akkurat føderalisering, og det er ikke nødvendig å gi Ukraina en følelse av at russeren får full seier, med både Krim og føderalsering. Ukrainerne må også få en følelse av seier. Så man bør heller prøve å komme frem til ulike former for selvstyre i Donbass, mindre makt fra Kiev over regionene. Det er meget rimelig. Det er noe ukrainerne bør finne seg i.

Det er altså ikke det minste tegn til at noen av disse tingene er på trappene. Det er ikke gjort klar noen ukrainske innrømmelser, ingen ting er forberedt for å gjøre det lettere for en hatsk befolkning og et russisk-fiendtlig parlament å gå med på noen kompromiss til det som nå er fienden. Det gjør det vanskelig.

Og når den vestlige verden begynner å reagere med større avsky på at Russland sender nødhjelp inn i Lugansk, enn på at Ukraian sender bomber og grad-raketter inn i byen, da må det være lov å spørre hva som er i ferd med å skje med oss? Det er en gal, gal verden når nødhjelpssendinger blir «eskalering», mens de stadig tyngre våpnene som både pro-ukrainsk og pro-russisk side har brukt i konflikten, det har vi i vest bare rett og slett oversett. Det er ingen fra NATO som har uttalt at tungt artilleri og langtrekkende raketter mot byer og landsbyer forverrer krisen, det er ingen land i vest som har kritisert det, men at russerne tar seg til rette, og kjører inn hjelpesendinger til sivilbefolkningen i Lugansk, det blir møtt med kraftige fordømmelser. Selv nå, når lastebilene er tilbake på russisk side, hjelpen er levert, og alt er som før.

Hver dag dør en håndfull mennesker i Donetsk og Lugansk, og i landsbyene rundt. Hver dag blir hus og boligblokker bombet. Sivilbefolkningen sitter vettskremte i kjellerne, uten strøm og vann, og med håpet om at neste bombe ikke rammer dem. Og at alt skal ta slutt. Det er krigens virkelighet. Det er galskap. Det er et resultat av stormaktenes maktkamp. Det må avsluttes øyeblikkelig.

Tenk hadde vi en verden der det var et skikkelig press på at partene på tirsdag, de som møtes i Minsk, skal komme frem til en løsning, og få slutt på krigen. Men det er ikke noe slikt press. Presset er ikke mot å få slutt på krigen, men å vinne den. Det er horribelt.

Måtte det være flere konstruktive krefter i sving under bordet, enn det er over det. Tirsdag 26, august blir en meget, meget viktig dag. Kommer de ikke frem til noe der, er det vanskelig å se hvordan de skal gjøre det. Det er visse tegn på at det er noen bra ting på gang. Men det er også tegn på det motsatte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s