En ubehagelig uavhengighetsdag i Ukraina

Jeg søkte for moro skyld på «national day» i «Ukraine» på Google, og fikk som første treff uavhengighetsdagen, som er i dag. Det er uavhengighetserklæringen fra Sovjetunionen som er markeringen. Erklæringen fulgte augustkuppet det året, da såkalte hauker i Moskva forsøkte å gripe makten mens Gorbatsjov var på helsekur, på Krim. Det var noen skumle dager, jeg husker dem selv. Og det var Jeltsin som stod frem som den store helten. Han talte kuppmakerne midt i mot, og Gorbatsjov kom tilbake med redusert respekt og autoritet. Det var Jeltsin som hadde ordnet opp, ikke han. I Ukraina, som i andre Sovjetrepublikker, benyttet man sjansen, og erklærte uavhengigheten. Innen året var omme, var erklæringene realisert, og Sovjetunionen oppløst.

For Ukraina sin del er det jo kanskje verd å merke seg at vedtaket om uavhengighet var stikk i strid med konstitusjonen i Sovjetunionen. De ble til som følge av en rettighet tok seg, ikke som de hadde. De har en tendens til å glemme det, når for eksempel Krim gjør vedtak om det samme. Situasjonen har paralleller, men er selvfølgelig ikke helt lik.

De 5 årene jeg har levd sammen med Olia har det aldri vært noe spesielt med uavhengighetsdagen, eller noen av de andre dagene Ukraina har feiring. Det er nyttår som er skikkelig, ellers er de fleste feiringer slike som man overser, om det er tradisjoner fra Sovjettiden, gamle ukrainske, eller forskjellige dager som har hatt betydning for forskjellige regimer. For et land som Ukraina, som er så delt, og har så ulikt syn på sin egen historie, i ulike deler av egen befolkning, så er dette med nasjonaldager og nasjonale markeringer betent. Det er også den side av saken som vi i vest har så vanskelig for å forstå, at det er dem i Ukraina som ikke synes det er noe å feire at Sovjettiden tok slutt. Man husker det som en bedre tid, enn tiden som fulgte.

Og økonomene gir dem rett, må man huske. Ukraina har lavere brutto nasjonalprodukt i dag, enn de hadde i 1991. Det året de startet på sin selvstendighet. Det året var også rikdommen, eller fattigdommen, bedre fordelt. I dag er Ukraina et skammens land i Europa, med klamt rike oligarker, businessmenn og politikere – ofte alt i ett – og en befolkning som strever med å få endene til å møtes, og som i motsetning til oss i Norge, får det vanskeligere og vanskeligere, år for år.

Det er et land hvor det er vanskelig å vekke begeistring. Mange hadde en god følelse med Maidan. Jeg hadde ikke det, men man skal ikke ta fra folk gleden de den gang følte. Det er imidlertid vanskelig å finne den samme begeistring i dag. Man roper ennå «slava Ukraina!» (ære til Ukraina, er kanskje best å oversette med), men det lyder unektelig litt anstrengt. Folk flest skjønner godt at det er vanskelig, og at det fortsatt vil være vanskelig. Selv når man ser bort fra krigen i øst, så er det slik at kommunale avgifter er steget kraftig, i likhet med andre faste utgifter, og valutaen er falt, noe som gir dyrere importvarer, mens lønnen gjerne er den samme gamle. Hvis den blir utbetalt i det hele tatt. Fremdeles er de fleste yrkesgrupper avhengige av å være litt korrupte, for å få det til å gå rundt. Og denne lille hverdagskorrupsjonen er ingenting mot korrupsjonen man finner på toppene, blant Ukrainas rike elite. Jeg har ikke sett noen rapporter eller avisartikler som kan tyde på at korrupsjonssituasjonen er i ferd med å bedre seg. Men jeg har sett eksempler på det motsatte. Dessverre finner jeg ikke lenken i farten, men det dreier seg om en av de aktive fra Maidan, en kvinne, som ble satt inn i en komite for å bekjempe korrupsjon. Nå har hun trukket seg, fordi ingenting blir gjort. Hun uttaler at ingen politikere tør utfordre oligarkene, og virkelig gjøre noe med korrupsjonen. Oligarkene kontrollerer nemlig mediene, og kan lett ødelegge karrièren for en politiker som kan bli en trussel.

I dag prøvde statsmakten i Ukraina å vekke begeistring blant sine innbyggere. Som alltid er det blant de vestlig orienterte, ukrainskvennlige delen av befolkningen de vil at begeistringen skal være. Som alltid blir den østlige orienterte, russiskvennlige delen ignorert. Resultatet er at også denne dagen øker splittelsen i folket, og gjør det betimelig å stille spørsmålet hvordan i all verden man ser for seg at en fremtidig, ukrainsk stat skal være?

Petro Porosjenko ble valgt til president 25. mai. Han er ikke så enkel å få tak på som galningene i parlamentet og i den ukrainske regjeringen. Han er ikke så enkel å mislike. Det er ikke så enkelt å vise til motbydelige uttalelser han har kommet med. Han lyver ikke så åpenbart, og overdriver ikke så voldsomt. Dessuten snakker han rolig og behersket. Det kan være han er rette mann til å lede Ukraina, det kan være han vil få det til. Han har et hatsk og aggressivt parlament å holde i kontroll, han har også oligarkene å måtte forholde seg til. Det er ikke lett å anslå hvor stort handlingsrom han egentlig har. Men han ser ut til å manøvrere ikke så aller verst, i en situasjon som ikke er langt unna å være umulig.

Når dette er sagt, så er det han som er statsoverhodet for dagens Ukraina. Han står dermed med det øverste ansvaret for krigen som føres i øst. Den synes jeg det er merkelig ikke blir møtt med sterkere kritikk i vesten, eller av Ukrainas egen befolkning. Han har gitt ordre om å knuse opprøret med militærmakt, koste hva det koste vil. Det er ganske drøyt.

Og i dag valgte Porosjenko i likhet med resten av statsmakten å markere nasjonaldagen med en veldig militæroppvisning i sentrum av Kiev. I det Olia og jeg reiste derfra, var opprydningsarbeidet av demonstranter akkurat kommet i gang. Den ene dagen måtte vi til og med lukke vinduet, i leiligheten vår oppe i Petsjersk, for ikke å få inn røyken fra brente gummidekk nede på plassen. Siste gang jeg sjekket var det fremdeles mye rot igjen, og mange demonstranter som ikke så ut til at de hadde tenkt å flytte seg. Men statsmakten virket nå bestemt på at det fikk være nok. For sikkerhets skyld kom de også med beskyldninger om at demonstrantene var «finansiert av Russland», for å gjøre dem fiendtlige og farlige nok til at det gikk an å bruke litt makt.

Så demonstrerte de Ukrainas veldige militære makt med en ekstravagant parade etter mønster fra Sovjettiden. Vent litt. Dette var noe president Janukovitsj hadde sluttet med, straks han var kommet til makten. Nå er det det vestlig orienterte styret som tar tradisjonen opp igjen. Det skjer, samtidig som landet er i krig, mot sin egen befolkning. I Kievs egen narrativ er ikke motstanderen egen befolkning, i deres verden er opprøret i øst så ledet av russere at de ikke kan regnes som ukrainere, de som deltar i det. Begrepene som brukes om dem er også konsekvent seperatister, terrorister og banditter, ofte med «Moskva-» eller «Kreml-støttede» som vedheng, for å gjøre det helt klart hva dette dreier seg om. Det er avskum, ikke verd en tåre når de dør. Opprørerne blir umenneskeliggjort, som innbyggerne i Donetsk og Lugansk også blir det. De står altfor tett til fienden, Russland, til at det går an å ta hensyn til dem, eller bry seg om dem. Man er nødt til å være patriot. Hvis ikke, så er det bare å ta konsekvensene. Forvent ikke en tåre, ikke en vennlig tanke, ikke et plaster.

Det er stygt skrevet. Det er enda styggere gjort. I hele helgen har krigen fortsatt, i Donetsk, og i Lugansk. Det er meldinger om en kirke som ble truffet, under messen, med bilde av det sammenrasede treverket. Bygninger, åpne plasser, det er jo nokså tilfeldig hvor bombene treffer. De er jo ikke så treffsikre, våpnene som blir brukt. Sivile dør. Men det er sivile som ikke støtter 100 % opp om Ukraina. Så du finner ikke en eneste stemme i Ukraina som bryr seg om dem. I dag ble våpnene som blir brukt til å bombe disse byene, og drepe disse menneskene, brukt til utstilling for Ukrainas potente militærmakt. Midt i sentrum av Kiev. Til stor jubel fra folkemassene.

Grad-raketter, kritisert av Humans Rights watch for å være en krigsforbrytelse å bruke i boligområder. De ble vist frem for en fornøyd og jublende befolkning i Kiev. Like før de blir sendt østover, for å ta livet av noen tilfeldige mennesker i Donetsk, eller Lugansk. Det er grotesk. Det er stygt. Ukraina er i ferd med å bli en militærmakt. Og EU, USA og NATO står bak og heier.

Opprørerne i Donetsk er knapt noe bedre. De hadde også sin «parade». De marsjerte ikke tanks eller grad-raketter. Derimot lot de ukrainske krigsfanger marsjere, filmet opptrinnet, og la det direkte ut på nettet. For en ekstra ydmykelse vasket de gatene etterpå, og la også dette ut på film. Det er banditter som gjør sånt. Det er nesten så man ikke orker å kritisere dem, for man vet de har ikke vett nok til å ta det til seg. Mer enn noe annet må opptrinnet være ment som en ren provokasjon mot regimet i Kiev, vise at man er ikke redd for noen ting.

På Twitter gikk indignasjonen høy over denne marsjeringen med krigsfanger. Det er regnet som en krigsforbrytelse, man skal ikke bruke krigsfanger i propagandaøyemed. Detaljen med å vaske gatene etterpå, er noe også de gamle, tyske nazistene brukte, noe som gir en ytterst stygg klang, særlig i denne delen av verden. Men en kar som heter Roberto Monotti brakte kanskje indignasjonen til sitt rette nivå, med å minne om at hva som virkelig er grunn til å bli opprørt over, er alle de sivile liv som går tapt, og alle skadene og ødeleggelsene krigen fører med seg. Fremvisningen av krigsfanger er gal, og veldig lett å unngå. Men det er kanskje ikke den skandalen den vestlige verden forsøker å gjøre det til. Det skjer verre ting i Ukraina.

Det meldes også fra Donetsk om stor oppslutning til fordel for den shaky republikken som er opprettet, den som ingen bryr seg om. De har nok en ikke helt ubetydelig støtte i befolkningen, og de som støtter den, mener selvfølgelig at bombene fra Kiev øker oppslutningen. Her er det vanskelig å vite noe sikkert. Mitt inntrykk er at den store stemningen i folket, der borte, er at de bare vil ha fred. Samme hvem som får makten. Og så vil de beholde litt flere av pengene sine. Det siste er sitat, fra en dame fra Lugansk, som vi traff i lekeparken utenfor boligblokken vår i Kiev. Det siste der treffer garantert en nerve. Regimet i Kiev har en formidabel jobb med å få folkene i Donbass at de vil dem noe godt. Det virker sant å si temmelig håpløst, akkurat det.

Så Ukrainas nasjonaldag viser en nasjon og et folk i stor, indre splittelse. Dette får liten respekt i den vestlige verden. Også hos oss, er den delen som støtter Russland akkurat som mindreverdige å regne. Porosjenko er nødt til å ha fått klarsignal for sin veldige militærmarkering, han er jo som resten av Ukraina avhengig av vestens støtte og forståelse, nå som de forsøker å være i konflikt med Russland. De kan ikke bare ta seg til rette. Ved å demonstrere den ukrainske hærens tunge utstyr, i en kostbar parade, i et land med store økonomiske problemer, og i krig med deler av seg selv, så øker de kanskje moralen i den delen av befolkningen som støtter krigen, men det er ikke egnet til annet enn å skremme de som ikke gjør det.

Hvor godt skremselet virker, ser man i Donetsk. En sterkere langfinger opp med stygg påskrift i tillegg ser man ikke, enn ydmykelsen av ukrainske krigsfanger der borte. Hvordan man skal få til forsoning, ser ikke ut til å være noe spørsmål.

Og som om ikke dette alene var nok, så var det også minnemarkeringer. Selvfølgelig. Alle som dør på ukrainsk side, blir straks helter, de dør for landet sitt, heder og ære, man sparer ikke på noe. Det gjelder også de som døde på Maidan. Alle russere og russisk-vennlige som har dødd, blir forbigått i taushet. Det gjelder også de som døde i Odessa, brent inne, mens ukrainere sang nasjonalsangen, 40 stykker pro Russland, men en del av Ukraina. Ikke et ord, ikke en tåre. Sivile i Donetsk, Lugansk, eller andre områder i Ukraina. Ikke et ord, ikke en tåre. Frivillige som verver seg til hæren, reiser i krigen i øst, og blir skutt. De blir helter, får ord og tårer og blomster og alt som hører med.

Det gjelder selvfølgelig også de som er med i Høyre sektor, de høyreekstreme ultranasjonalistene, som gjerne ser Ukraina rensket for alt russisk.

Porosjenko annonserte også i dag at Ukraina de kommende årene skal bruke 3 mrd dollar på å ruste opp militæret. Det er fra en president i et land på randen av konkurs, som er avhengig av en jevn strøm friske penger fra EU og IMF, og andre vestlige kilder. Det er et land som ikke har råd til å betale lønninger til egne ansatte, der pensjonene er en skam, og der man ser ut til selv å ville bestemme prisen på russisk gass, og om det er nødvendig å betale den, eller ikke. Begrunnelsen til Porosjenko er at Ukraina alltid vil være truet, så de må beskytte seg. Men å satse så mye på militæret, i en stat med så store økonomiske problemer, det er jo ikke særlig bra. Ukraina må passe seg så de ikke ender opp som en militærstat, finansiert med vestlige penger. De burde nok heller satse på å forsvare seg diplomatisk. Mange vil si det er umulig med Russland, men det er jo mulig å peke på land som klarer det. Og for ingen land er det viktigere enn for Ukraina. For ingen er forbindelsene viktigere.

Mens jeg skrev på denne posten kom propagandaforsvaret fra russisk side, mot beskyldningene om at Donetsk-opprørerne bruker ukrainske krigsfanger i en parade. Det er ikke offisiell russisk propaganda, men en kar på Twitter, som poster en video av demonstrantene på Maidan. De tar til fange en gjeng som øyensynlig er mot dem, og binder dem, og skriver «slave» i pannen på dem. Så blir de tvunget til å marsjere i gatene, mens de blir filmet. Det blir hevdet at videoen er falsk, men påstanden er ikke så kraftfull, all den tid det er ukrainsk TV som har laget klippet, og reporteren snakker ukrainsk. Så det er stygge ting som skjer på begge sider.

Det var uavhengighetsdagen til Ukraina i dag. Det er en glede og en selvfølge for dem, at de skulle bli fra Russland. De ser ikke ut til å skjønne med en celle i sin hjerne, at det kanskje er noen i deres land som også ønsker å bli fri fra dem. De reagerer mot Donetsk og Lugansk med å bombe dem, mot Krim med å kreve halvøyen tilbake. Hvem er det som bestemmer hvem et landområde skal tilhøre? Internasjonale avtaler skal respekteres. Men det er veldig få land som har fått sin selvstendighet, uten at nasjonale eller internasjonale avtaler er brutt. Hvis Ukraina ønsker frihet fra Russland, skulle de ikke å det? Hvis deler av Ukraina ikke ønsker denne friheten, men foretrekker frihet fra Kiev, enn fra Moskva? Skulle ikke dette også respekteres? Hvem er det som har rett til å bestemme, hvem som skal høre til hvem?

Akkurat nå blir disse spørsmålene avgjort med våpenmakt, og med sanksjoner. Den sterkeste vinner. Det er krig om retten til å styre over Donbassenget. Russland har fyrt opp muligheten for opprørerne å forsvare seg med våpenmakt, også tung våpenmakt. Ukraina – støttet av vesten – har svart med å angripe med enda sterkere våpenmakt. Det er ren, skjær galskap. Man er nødt til å komme frem til fungerende avtaler. Man kan ikke bombe folk til lydighet. USA skjønner ikke det, de gir seg aldri med å prøve. Man kan bombe folk til de tier stille. Men de vil være bitre og hatefulle, og bare vente på en mulighet til å reise seg igjen, bare vente på en mulighet til hevn. I land etter land, fra cirka Algerie, og østover, vil man se meget gode eksempler. Mange har jo også etter hvert sett at Israel ikke kan bombe Palestina til å akseptere Israelsk overherredømme. Det utsetter problemet, men forsterker det, og gjør det verre.

Å komme frem til avtaler gjennom diplomati kan være vanskelig. Men det er gjerne eneste mulighet. Avtaler gjennom tvang er nemlig ingen avtaler. De gjelder bare så lenge den undertrykte part ikke er sterk nok til å gjøre noe med det. Slike ting pleier å forandre seg. Reell enighet, er mer holdbar. Vi i Norge skulle jo vite litt om det, århundrer som vi har levd, uten grensekonflikter. Alt som er med oss, er kommet frem gjennom reelle forhandlinger, reell enighet. Det samme vil gjelde i Ukraina. De er nødt til å komme frem til en ordning som befolkningen finner seg i, ikke fordi de må, men fordi de vil.

Sjansen kommer nå på tirsdag, da Putin og Porosjenko skal møtes i Minsk, sammen med toppledere fra EU og den eurasiske unionen. Opptakten til møtet lover ikke så altfor godt, med en uavhengighetsdag der militær makt og militær styrke blir markert, og man ikke etterlater noen tvil om at denne styrken skal brukes mot de som prøver seg. Kanskje er det på en uavhengighetsdag som denne rett å avslutte med et spørsmål: Hvem er det som har rett på uavhengighet? Alle som vil? Eller bare de der sentralmakten tillater det?

I Ukraina er spørsmålet selvfølgelig mer komplisert av at områdene som ønsker sterkere frigjøring fra Kiev, samtidig ønsker sterkere tilknytning til Russland, et større og sterkere naboland. Det er også et naboland som bruker de midler det har til rådighet for å øke sin innflytelse i disse områdene, også midler som er klart ulovlige og umoralske. Ja, til og med uakseptable. Men man skulle ikke møte uakseptable midler med enda mer uakseptable midler, da mister man jo litt den moralske overlegenhet man ellers ville hatt. Russland smugler inn våpen og utstyr i fremmed land, Ukraina sender kraftige bomber inn i egne boligområder. Det er vilt uakseptabelt begge deler. Det løser ingen som helst problemer. Det bare skaper dem.

Og vi i vest, vi som skulle være dem som følger spillereglene, vi lukker øynene for Ukrainas forbrytelser, og holder Russland som den største og eneste skurken. Det løser heller ingen problemer. For selv om et samlet NATO og EU skulle ha krefter til å presse Russland, er det mange som vil se at den vestlige verden tar parti, og at man har null sjanse for støtte og sympati fra dem. Den eneste veien man da har for å nå frem – er vold. I Midt-Østen, og landene rundt, ser man hva det betyr. Det er noe man slett ikke skulle ønske.

Det er helt nødvendig å komme frem til en avtale i Ukraina, og det er helt nødvendig at den avtalen blir respektert og akseptert. Man bør ikke lenger late som man har en avtale, når man ikke har det. Man bør ikke gå med på at tingene blir verre, fordi man ikke klarer å lage avtaler. Og man bør ikke på noe sett og vis, akseptere krig i Europa, eller andre steder i verden. Krig legger grobunn for nye kriger. Det er så ødeleggende at det er vondt å få sagt det. Få gjerne Putin til å forstå at prisen for å levere våpen til opprørsgrupper i nabolandene, er høyere enn gevinsten man kan få ut av det. Men gjør det ikke ved å finansiere statsmaktens borgerkrig i landene det gjelder. Løs ikke Ukrainas problemer, med å levere våpen og penger til våpen. Det løser ikke problemer, men skaper dem.

Tirsdag blir en veldig viktig dag. Det er på tide samtaler overtar for våpen i Ukraina. Det er på tide verden krever partene kommer til enighet. Ikke at det er som nå, der den vestlige verden står utenfor og skriker og hyler som om det var et idrettsarrangement vi så på. Denne tevlingen er veldig blodig alvor. Veldig blodig alvor. Vi bør oppføre oss deretter, og gjøre alt vi kan for at krigen i Ukraina tar slutt, og at landet kommer seg på en vei det kan gå, og klare seg på. Veien det nå går, er en vei dit ingen vil være.

Til lykke med dagen, Ukraina. Ingen skal få meg til å si «ære til heltene». Det er ikke helter som dør i Ukraina, det er offer. Offer i en konflikt som kunne og skulle vært unngått, og som ingen, ingen er tjent med. Man må få slutt på forestillingen om at helter dør i krig, den slags hører fortiden til. Dagens helter bygger landet, bygger tillit, bygger forståelse og fellesskap. Det er den slags helter Ukraina trenger. Ikke folk som er villig til å risikere livet for å gjøre skade på andre. Det er ikke helter som dør, det er helter som overlever. Ukraina er på helt ville veier, med sin markering av nasjonaldagen i dag, og sin glorifisering av de militære. Det er ikke den slags som gjør et land stolt og sterkt i vår verden.

«Ære til Ukraina» er også noe som blir ropt i tide og utide om dagen, særlig når soldater har dødd, eller andre voldelige og stygge ting har skjedd. Det er ikke dette som er ære. Ære vil det være, om Ukraina greier å komme frem til en avtale på tirsdag. Først da kan man rope Slava Ukraina, og ha grunn til å mene det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s