En svært farlig eskalering

Det er ting jeg brenner etter å skrive, men som ligger utenfor denne bloggens mål. Det tar imidlertid tid og tankearbeid, og går på bekostning av hvor nøye jeg får oppdatert bloggen med de siste hendelsene fra Ukraina. Det er dumt, for det er nå veldig mye å skrive om. Men som levende menneske er det veldig fint. For Olia og jeg koser oss, og har et spesielt år med å ha det veldig bra med hverandre, veldig dårlig med landet hennes.

Nå har Russland begynt å sende våpen og mannskap så åpenlyst inn i Ukraina, at det begynner å bli for dumt at de fortsatt benekter det. Det er som om de peker nese til oss. De viser at tross alle sanksjoner og tross alt press, så kan vi sende inn akkurat så mye militær styrke som vi trenger, for at vi skal styre begivenhetene i det østlige Ukraina. Vi lyver, vi vet det selv, og later vel knapt lenger som om vi ikke vet det. De siste meldingene fra separatistlederne, om at russerne var frivillige militære «på ferie», den er jo nesten litt humoristisk, om det ikke var så alvorlig det som skjer.

For det er nok slik at om separatistene er støttet av Russland, så vil ikke Ukraina ha styrke til å slå dem ned. Den vestlige verden kan støtte Ukraina, og bør selvfølgelig gjøre det, men skal også være litt forsiktig. Verken EU eller NATO er i stand til å gi Ukraina hjelpen landet trenger for å klare seg mot Russlands ressurser. EU kan ikke og vil ikke gi den økonomiske hjelpen, NATO må for all del ikke gi den militære. Middelet er sanksjoner. Men det vil ta lang, lang tid før de vil virke. Og Ukraina er i akutte problemer nå. Det er den helt enkle og åpenbare oppgaven å finansiere soldatene sine i felten. De pengene har ikke Ukraina. De vil ikke holde ut en langvarig krig, en langvarig konflikt. Det vil Russland. Og sanksjonene vil ikke ramme Russland hardt nok, fort nok.

Det vet Russland utmerket godt. Derfor kan de gå ut så hardt som de gjør nå, like etter møtet i Minsk, og nesten flire mens de gjør det. Ukraina blir stilt i en umulig situasjon. De var avhengig av å få krigen avsluttet raskt. Nå ser de at det aldri vil gå. Opprørerne kan – støttet av Russland – til og med gå på med en ny og stor offensiv. Da har ukrainerne fint lite å stille opp med.

Det er en ubehagelig sannhet. Det er en veldig ubehagelig sannhet. Og den har ligget i kortene hele tiden. Ukraina kan ikke vinne en krig mot separatistene, hvis de er støttet av Russland, som de er. Da er de nødt til å finne en fred, og den freden vil innebære betingelser som vil gjøre dem vondt. Det er ganske urealistisk at de skal få Ukraina tilbake som det var, bare med et pro vestlig og pro ukrainsk styre. Ingen er i stand til å gi noen troverdig forklaring på hvordan dette skal gå til. Russland har allerede spilt for høyt, de har slått inn på en vei de ikke kan trekke seg fra. De må kjøre denne kampen til endes.

Og det er slik dette har eskalert. Hele tiden, fra første stund, og helt frem til nå. Alle parter har bare trukket hverandre mer og mer inn i konflikten, og mer og mer nedover. Med det resultat at det har blitt verre og verre å finne en løsning. Det er veldig bitre sår som blir dannet. Det er ikke sikkert de vil bli leget.

Russland har heller ingen kontroll på hva de driver med, vil jeg si. De stoler på sin evne til å improvisere. I dette er de flinke, det må man gi dem, men heller ikke de kan kontrollere alle kreftene som utløser seg i konflikter som denne, de kan ikke styre alle tingene som skjer. Det kan ende i en virkelig katastrofe. Det er virkelig skummelt, slik det har utviklet seg nå.

I morgen er det møte i EU, Russland holder møte med Iran. Hvordan er det verden vår er endt opp? Det er allerede lenge siden russerne i en kåring valgte verdens mest vennlige og fiendtlige land. Kina kom veldig langt oppe, Ukraina veldig langt nede. Det er slett ikke bra. Russerne orienterer seg med skurkestater. Og vesten, som vil isolere Russland, må passe seg så vi ikke blir isolert selv. Det er et veldig høyt spill man holder på med for tiden.

Altfor høyt.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

5 comments on “En svært farlig eskalering

  1. Dan sier:

    Bloggen her er en fin fin anledning for mange å lese litt mere inngående om konflikten. Har jo nevnt det før, men media tar kun overflaten, da uten å se dypere i konflikten ( og gjerne fra begge sider). Bloggen har nok endret litt karakter de siste mnd, men som du nevner, så er vel slik ting blir når man skal balanserere tidsbruk og engasjement i alle sakene.
    Jeg selv er veldig redd for att USA og Nato skal bidra militært. Alle kan sikkert mene att det fortjener Russland, men jeg synes ikke Europa fortjener det. En krig militært vil være katastrofalt og skape en enorm konflikt, for ikke snakke om relasjonene i fremtiden. Dette med hvem som støtter hvem i verden vil også forsterkes og det vil bli en uholdbar situasjon. Slik situasjonen har blitt de siste dagene + uttalelsene som har komt fra USA og Nato, de løyner ikke mye håp for optimisme. De snakkes om enda hardere sanskjoner direkte mot oljesektoren, noen har sågar nevnt att alle midlene Russland har i utlandet må fryses. Jeg har vel liten tro på att såpass sterke sanksjoner vil bidra til noe godt i lengden, men man har vel kanskje ikke noe valg til slutt……
    Jeg håper bare det snart blir tvunget frem en løsning. Russland må vel snart få ut hva de egentlig vil med konflikten ( en slags krav liste), men noe må bare skje snart. Både for Ukraina som land, for de sivile og for verden generelt!

    • Dan sier:

      Jeg vil bare legge til noen ord.
      De som er kritiske til Russland har nok rett til dette. Jeg synes det blir for enkelt å skylde på Russland i dette og forvente att de skal ordne opp. Slik fungerer vel ikke virkligheten, når man ser på hvordan dette har utviklet seg.
      Den moderne russer ( da tenker jeg på den yngre generasjonen) har tilgang til alt på internett og jeg tror nok de fleste gjør sine tanker. Man er vel allikavell forsiktig å kritisere åpenlyst, for selv om Russland er demokrati og relativt fritt, så skal man være forsiktig å poke styresmaktene. I Russland så har jo de sin vinkling på saken og det gjør jo sitt til att man får en holdning. Når de ser uskyldige bli drept av ukrainske hærstyrker og de pro-russiske blir sett på som en forsvarer, så bidrar jo det til å skape en holdning. Akkurat som vi her i vesten har fått en motsatt holdning pga mediebildet. Jeg forsvarer ikke Russland, men man kan ikke argumentere mot att det har blitt en veldig ensidig vinkling på saken. Ukraina har fått null kritikk og man fremstår som att alt løser seg viss Russland slutter å støtte opprøret. Itillegg blir det fremstilt som om Ukraina er et demokrati. Jeg mener ikke å kritisere Ukraina som land, men man har jammen en jobb å gjøre i politikkens spilleregler der. Der mener jeg vesten er altfor lite kritiske og man er mest opptatt av å smi sine egne interesser.
      Tenker man på annekteringen av Krim, så synes jeg bloggforfatter har laget mange gode innlegg om den saken. Krim kan ikke sammenlignes med det som skjer i øst-ukraina viss man tenker på historien. Putin ble vel mere populær etter annekteringen, men jeg tror ikke han får like mye støtte ved å ev. invadere Ukraina i større skala. Selv om man kanskje ikke kan støtte annekteringen av Krim, så synes jeg selv det er mere problematisk å støtte opprøret som nå skjer.

      Det er mye som skjer hver dag og det siste alvorlige er vel det Russland nå frykter mest….Ukraina vil jobbe for Nato medlemskap. Jeg vet ikke om jeg skal kalle dette for ren galskap eller om man kan se noe godt i dette. Nå er dette kun et ønske fra Jatsenjuk, men han vil altså jobbe for medlemskap.
      Hva kan komme noe godt ut av dette og hvordan skal man oppnå fred med Russland når man har slike ønsker?
      Jeg tror nok mange synes NATO medlemskap er på sin plass, men da tror jeg samtidig att tilhengerne her i vesten ikke helt har satt seg inn i hva dette faktisk vil bety. Jeg kan ikke argumentere fra A-Å om hvorfor dette er et vansklig tema, men når man ser på Russland sine interesser, så forstår man vel att dette er svært problematisk.

      • Jens sier:

        Ja, jeg er enig i mye av det du sier, inkludert det med at folk er forsiktige med å kritisere åpenlyst i Russland. Men jeg synes ikke det er ensidig vinkling når det presenteres at Russland driver krig og har invadert Ukraina, mens vesten/NATO ikke gjør det. Dette er fakta, og selv om vestlige media ikke fokuserer på at Ukraina er en mafiastat, at de benytter unødvendig harde midler i borgerkrigen, at demokratiet ikke fungerer som det skal osv, kan du ikke sette dette opp og sammenligne med det Russland foretar seg i landet.

        Som jeg har nevnt tidligere er det en helt annen dimensjon over det Russland foretar seg i Ukraina enn det som vesten gjør. NATO-medlemskap for Ukraina er neppe en god ide, det ville vært fornuftig at de holder seg ute av NATO. Men når man ser hvordan Russland handler, er det ikke så rart at ledende krefter nå har kommet til at de ønsker NATO-medlemskap. De er jo invadert, og fullstendig utlevert en fiendtlig nabo som ikke nøler med å annektere landet, og i praksis drive det mot oppløsning. Det er veldig, veldig stygt, og dessverre en opptreden de fleste nok hadde trodd hørte til det forrige århundre, ihvertfall hva Europa angår.

      • esalen sier:

        Takk for meningsutvekslingen! Til den første kommentaren er å si at krisen i Ukraina også har endret karakter. Det går ikke an å skrive om den på samme måte nå, som noe av det man hadde størst grunn til å frykte, nå allerede er i ferd med å skje. Det østlige Ukraina er i full krig, med seg selv, og med betydelig russisk involvering, og det igjen fører til at krisen også er blitt meget alvorlig på et geopolitisk nivå. Det er også forhold i det private som gjør at jeg ikke alltid har så mye tid til å følge med, og til å skrive. Når vi er nede i Kiev kommer vi også tettere på krisen, og blir mer oppmerksomme på det menneskelige. Det er ikke det samme å være hjemme i Norge, og lese på nettet, selv om det er mange gode reportasjer på mange forskjellige nettsider. Så man får et inntrykk av hva det går i, og hvordan stemningen er. Men det er noe helt annet å være der, selv om Kiev i sommer ikke virket særlig berørt.

        Når det gjelder spørsmålet om hvordan Vesten skal reagere, så var det en utmerket liten diskusjon på BBC World Service, programmet Newsroom, fredag 29. august. Debattantene var Sir Tony Brenton, tidligere britisk ambassadør i Moskva, og Edward Lucas, fra magasinet The Economist. Her kommer alle argumentene skikkelig frem, inkludert det følelsesmessige, der det fra dem som ønsker mye sterkere reaksjoner, er det provoserende med dem som maner til moderasjon. Mens vi diskuterer med oss selv, kan Putin handle. Det gir ham en fordel.

        Det skulle ikke overraske noen at det er Tony Brenton som ønsker en forsiktig linje, mens Edward Lucas ønsker å hjelpe Ukraina og motarbeide Russland og Putin i en langt, langt større skala. Diskusjonen er virkelig interessant, jeg hører den på ny, nå mens jeg skriver. Det skulle heller ikke overraske noen, at jeg er på parti med Tony Brenton. Jeg tror ikke vi hjelper Ukraina med å hjelpe dem så veldig. Det vil bare forlenge krisen, og gjøre det verre for Ukraina. Vår hjelp må komme på en annen måte. Lucas argumenterer, som mange her også har gjort, og de fleste i Norge gjør, at det er Ukraina som er offeret, og at å la dem i stikken med å gjøre avtaler med Russland over hodene på dem, det vil bryte med alle regler og gjøre det mye verre på sikt. Diskusjonen er et par minutter inn i programmet. Alle BBC Newshour denne dagen har interessant stoff om Ukraina, og flørtingen med NATO, og de som har tid kan høre det her.

        Når det gjelder mediedekningen i Norge og ellers, så er det klart man kan bli oppgitt av og til, hvordan saker er vinklet. Mediene skal ikke underslå at Russland bryter internasjonale spilleregler, og bruker militærmakt for å nå politiske mål, i fremmed land, men mediene skulle nok kanskje forsøkt å være bedre til å få frem hvordan russerne tenker, hva det er de prøver på, og hvorfor de gjør det. Her har det vært ganske ensidig at russerne gjør dette fordi de har en diktator som statsleder. Han fører sitt eget folk bak lyset, har en fortid i KGB, og vil gjenopprette Sovjetunionen. Det blir underkommunisert at Putin har stor støtte i befolkningen, og at denne støtten er reell. Jeg gjorde oppmerksom på dette til en kollega, han svarte at det er propaganda. Saken er nok heller den, at det er vi som er utsatt for propaganda, om at det er slik det er.

        Vi blir foret med opplysninger om at det russiske folket bare ser TV, og får sine nyheter derfra. Russisk TV er statseid, og ingen nyheter kommer ut der, som ikke er godkjent av Kreml. Derfor har Putin sitt folk under kontroll. Men dette forklarer ikke hvorfor Putin har støtte også blant mange unge, som har god tilgang på internett, og utmerket kan søke andre kilder. Han har til og med kontroll over russere i utlandet. Jeg var sensor i russisk privatisteksamen nå i høst. Samtlige russiske elever brukte uttrykket «Krim har vendt tilbake til Russland», når de skulle beskrive dagens politiske situasjon i Russland. Dette er elever med russisk bakgrunn, men som går i norsk skole, og snakker helt utmerket norsk. Det er noe med Putin som treffer rett i hjertene på den jevne russer, og det skulle man kanskje prøve å forstå, heller enn å avvise russerne som håpløse tilfeller.

        Vi i vest fokuserer på alle ugjerningene Putin har gjort. Russerne har ingen problemer med å forsvare dem. De er selv i mot homofile, i likhet med de fleste land og folk i verden, og de ser på Pussy riot som en rar gjeng som ikke viser respekt for andres helligdommer. Det er bra Putin setter dem på plass, og holder orden. Putin har også holdt seg utenfor anklager om korrupsjon, drukkenskap og skandaler. Han omgir sg ikke med stor rikdom, ser ikke ut til å ta i mot bestikkelser, i hvert fall ikke så åpenlyst som russerne er vant med, og han bruker jo rett og slett dagene sine til å jobbe. Det er svært, svært viktig for russerne, og særlig for russiske kvinner. Man skal jobbe. Putin er helt uten sammenligning den politiker som er best forberedt til sakene han deltar i. Han kommer aldri med blødmer, eller uvitenheter, eller mangel på respekt, uten at det er en hensikt med det. Han leser helt enormt, store mapper med rapporter, hver dag. Og når han snakker, så snakker han tilsynelatende uten manus, alltid med kontroll, og alltid i en tone og med et innhold som treffer den russiske folkesjelen. De føler virkelig at Putin er deres mann. Han er deres beskytter, tsaren, faderen, han garanterer for at det er orden og kontroll, og det er mye bedre enn demokratiet, som russerne bare har dårlige erfaringer med.

        Når det gjelder Putins krigerske oppførsel i Ukraina, så er det veldig, veldig lett for russerne å ta parti for deres side av Ukraina, den østlige, der russerne bor. Dette er gammelt russisk land, det er ikke bare russisk propaganda som sier det, det er veldig vanskelig å mene noe annet. Hele området Putin nå nettopp kaller Novajarussia, området fra Kharkov til Odessa, det er et område som russerne har kontrollert, og grunnlagt byene i. Ukraina var jo aldri noen stat, før noen tilløp til forsøk i kaoset som fulgte første verdenskrig, og den russiske revolusjonen, og da det plutselig var et eget land i 1991. For oss i vest er det veldig selvsagt at det Ukraina som kom ut av Sovjetunionen, det er det Ukraina som skal være. For russerne er det veldig selvsagt at det ikke nødvendigvis trenger være slik.

        Når Kiev så setter i gang med en antirussisk politikk, slik det nye regimet i Kiev vitterlig har gjort, så er det klart at russere veldig lett velger den russiske siden. Vi i vesten kan godt si at den antirussiske politikken til Kiev skyldes oppførselen til Putin. Men det sier vi fordi vi verken kjenner historien, eller nåtiden. Jatseniuk og gjengen har vært antirussiske det meste av sin politiske karriere. Og tross Russlands bøllete oppførsel, så har Kiev vært nødt til å prøve å vinne til seg den delen av Ukraina som har sine sympatier hos Russland. Det har ikke Kiev gjort i det hele tatt. De har tvert i mot kalt dem terrorister, og gått til krig mot dem.

        Vi i vest kan godt si at det er ikke Kiev som har gått til krigen, det er opprørerne i øst, de som er støttet av Russland. Om disse hadde lagt ned våpnene, hadde det ikke blitt noen krig. Her er det en helt forskjellig virkelighetsforståelse. Russerne ser det slik at opprørerne bare forsvarer seg, og det er en selvfølge at Putin må hjelpe, når Kiev går til angrep med bombefly og grad-raketter. Her slår jo også propagandaen inn, det offisielle Russland nekter for all innblanding, og lyver seg bort fra de verste tingene de gjør. Denne propagandaen gjør også en formidabel jobb, og virker på mange nivå. Så når man på forhånd er tilbøyelig til å støtte Russland, som russerne jo er, så er det ingen problem for dem å få det til at de er de snille, som ønsker våpenhvile og fred, mens det er Kiev som kjører på med krig, og den vestlige verden som presser på med sanksjoner.

        Jeg er redd for at mangel på forståelse skal føre til en dyp, dyp splittelse mellom Russland og resten av verden. Det vil ikke gjelde bare politisk, men også for politisk. Allerede er det vel tegn på at russere blir buet ut på idrettsarrangement, eller konserter, eller ikke får være med, fordi de er russere, og dermed del av den russiske kultur. Det var ikke bra sånn vi hadde det under den kalde krigen, da alle fra Sovjetunionen var «farlige», og de færreste av oss hadde peiling på hva som rørte seg oppe i hodene på dem. Vi er litt på vei dit igjen. Og det er virkelig farlig, for russeren trekker seg inn i skallet sitt når han eller hun er truet. Derfra biter de.

        Så jeg mener fred og fordragelighet for enhver pris må komme ut av dette, meget, meget raskt. Det er uhyggelig ødeleggende, på veldig mange måter, og det vil være veldig vanskelig å reparere, skadene som nå skjer. Det har også det uhyggelig skremmende ved seg, at den ene ugjerningen, kan tvinge frem den neste. Vi kan presse Russland til å bli den bøllen vi påstår de er. Det er bedre å ha et Russland som er snakkendes til. Dette Russland er i ferd med å skli vekk fra oss. Så vi må handle klokt, og på bakgrunn av forståelse for hva russerne ønsker, og hvorfor de handler som de gjør. Bare da kan vi ha sjanse til å avvise disse ønskene. Og Russland er så stort, at vi vil neppe være i stand til å avvise alt. Det kan til og med være farlig å prøve.

  2. Jens sier:

    Det er virkelig helt utrolig, det Russland steller i stand i Ukraina. At de skulle starte krigføring i Ukraina helt åpenlyst og offisielt, det hadde jeg ikke trodd, selv for Putin. Verken NATO eller USA kommer nok til å involvere seg militært – heldigvis, får en si. For min del er det ikke uttalelser fra USA og Nato som kveler optimismen, det er invasjonen fra Russland sin side som gjør det. Det er utrolig trist at et land i Europa opptrer på denne måten, og hærtar andre land helt uten skrupler.

    Det er også svært overraskende for meg at det ikke er sterkere motkrefter i det russiske samfunnet, selv om jeg kjenner godt til hvor ensporet media (tv/aviser/radio) i Russland fremstiller situasjonen i Ukraina, og hvordan opposisjonen knebles. På tross av denne propagandaen fra de statlige medier, finnes det fremdeles internett med tilgang til utenlandske medier. Men likevel er det svært få stemmer mot den offisielle linjen, særlig fra de intellektuelle hadde jeg trodd det skulle kommet kritiske røster. Og denne samstemtheten, denne unisone fanatismen i Russland på at de kjemper for en god sak i Ukraina, og annektering er ønskelig, den er skremmende, og lover ikke godt for fremtiden for det landet. Og da tenker jeg på Russland.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s