En ubehagelig verden

2014 vil gå inn i historien som et av de aller mest spesielle jeg har hatt. Personlig har det vært bare lykke. Det har kanskje vært det beste året sammen med Olia, og dermed også det beste året for meg. I verden har det vært aldeles forferdelig. Man kan nesten ikke tro hva man leser i Libya, Syria, Palestina, Irak, for å nevne de verste, men også Egypt, Afghanistan, Thailand og mange flere. Deriblant vårt kjære Ukraina, der det som har skjedd nå i år, var fullstendig utenkelig bare for måneder tilbake. Jeg husker da det var krig mellom Russland og Georgia og 2008. Da gjorde man et stort poeng av at noe lignende aldri ville skje med Ukraina. Russland ville aldri krige med lille vennen sin, brødrefolket, krangling kan det være nok av, men aldri ordentlig, aldri krig. Og så er nå Russland og Ukraina i en mye dypere konflikt enn Russland og Georgia noen gang har vært.

Hvordan har man kommet dit? Hvordan kunne man la dette skje? Det er ganske ufattelig. Det er lett å peke på hvert punkt i krisen der det har vært en vesentlig eskalering. Fra EU begynte sin flørting med nye medlemsland lenger øst, noe som vel selv de mest entusiastiske EU-tilhengerne etter hvert må kunne se har vært en gigantisk fiasko. Moldova, Georgia og Ukraina, alle har de regioner som har erklært seg uavhengig av moderstaten, og som de facto har lykkes med å bli det, om de jur ikke har hengt helt med. Alle disse landene har også hatt kriger, og alle har involvert Russland, i varierende grad.

Det er kanskje misvisende å ta med Moldova i dette, da deres problemer hører til en tid før EU begynte å bevege seg mot dem. For Georgia og særlig Ukraina er det EU som har innledet problemene, og på noen måter utløst dem.

Før noen slutter å lese fordi jeg gir EU skylden for noe Russland gjør, så skal jeg ta med at det er betydelige problemer i Ukraina, som EU kan hjelpe med å løse. Jeg tenker på korrupsjonen, den elendige forståelsen og repsekten for demokratiske spilleregler og elementære rettigheter, og det forferdelig ineffektive energisystemet. For eksempel er det mye ved Ukraina som er ineffektivt, mye EU kunne bidratt med. Russland vil aldri ta disse problemene helt på alvor. De sliter jo selv med de fleste av dem, om enn i en annen skala enn Ukraina. Putin får kritikk i vesten som var han et udyr. Men han tok et oppgjør med Russlands oligarker, med det fikk han mer av Russlands enorme rikdom ut til det russiske folket. Noe lignende har aldri blitt gjort i Ukraina.

Russland har fremdeles store forskjeller, og et svært urettferdig økonomisk system. Men det er ingenting mot sånn det var under Boris Jeltsin, der en håndfull liten klan ble avsindig rike, mens den vanlige russer levde i fattigdom, og noen nærmet seg sultegrensen. De som ble rike i denne perioden blir omfavnet i vesten. De har flotte eiendommer i London, har kjøpt fotballklubber, og vil aldri bli utsatt for noen sanksjoner. Vi i vesten synes dette er helt greit. Noen holder seg kanskje for nesten når man tenker på hvor pengene til Chelseas spillere og deres lønninger kommer fra. Det er det som skulle være det russiske folkets oljefond. Herfra skulle den vanlige russer fått pensjonene sine. Vi i vesten bryr oss ikke om det. Men den vanlige russer ser det, og bryr seg. De synes det er topp at Putin tok knekken på Khodorkovskij, vi synes det var helt horribelt, fordi han brukte rettsapparatet til å tjene statsmakten. Han hevet seg suverent over vår etablerte tredeling av makten, viste null respekt for lover og regler innen finansverdenen, og oppløste Khodorkovskijs selskap, Yukos, mens Khodorkovskij selv satt i fengsel. Og så solgte han restene til spottpris, til Rosneft, et av selskapene som i dag er under sanksjoner.

Det er selvfølgelig ganske stygt. Men det må nok kanskje kalles en formildende omstendighet at både Khodorkovskij og alle de andre som ble rike i Russland på 90-tallet, brukte akkurat den samme strategien. De tok imidlertid ikke pengene fra rikfolk, men fra folket. Kanskje var det flere, heller enn færre, som skulle hatt selskapene og verdiene sine tvangsoppløst.

Verden er selvsagt ikke så enkel som dette. Putin har jo flyttet noen av verdiene i Russland over fra de frittgående oligarkene som først hadde dem, og over til sin klikk av nære og lojale medarbeidere på ulike nivå. Rikdommen er selvsagt ikke jevnt fordelt i Russland. Det var ikke for at rettferdigheten skulle skje fyllest at han tok pengene fra Khodorkovskij, og satte ham i fengsel. Det var fordi Khodorkovskij hadde utfordret ham om makten. Da slår Putin knallhardt og nådeløst til.

Nå har den vestlige verden fått seg en overraskelse hvor langt Putin er villig til å gå når makten hans er truet. Og det skulle EU vite, så mye må man kunne stole på rådgiverne EUs toppolitikere omgir seg med, at EU vil utvide til Ukraina, vil oppleves som en trussel for Russland. Retorikken EU og særlig USA forsøker å føre, at det også vil tjene Russland om Ukraina får til økonomisk vekst i et godt samarbeid med EU og vestlige land, det må jo i beste fall kalles nokså spesielt sagt. La meg si det slik at EU og USA er lettlurte om de selv har lurt seg til å tro på det de her står og sier. Jeg tror ikke de er så lettlurte.

Det er selvsagt mye å forvente at EU skulle forutse alt Russland har funnet på etter at krisen ble utløst. Men at EU har opptrådt uforsiktig, den kritikken må de tåle. De visste godt at Janukovitsj ikke kom til å underskrive avtalen de forhandlet frem, det hadde de etterretning på. De forsøkte å få den gjennom likevel, ved å støtte demonstrasjonene i Kievs gater, og være med på å kreve Janukovitsj’ avgang. Det gjaldt særlig etter at Janukovitsj selv eskalerte konflikten, og opptrådte altfor brutalt mot demonstrantene.

Ja, jeg skal ikke gjøre posten for lang, med å skrive på ny hva jeg har skrevet mange ganger før. Russland gikk all in etter at Janukovitsj stakk av, de sikret først Svartehavsflåten sin og resten av Krim, i et landrøveri uten sidestykke i historien. Så skrudde de opp gassprisen, og fyrte opp det som nok også var et allerede gryende opprør i øst.

Det er det siste her jeg vil si er kommet ut av kontroll. Det er kommet ut av kontroll for Russland, for Ukraina, for EU og for NATO. Om Russland sendte inn små eller store grupper spesialsoldater i Donbassenget vet ingen. Man så bare offentlige bygninger bli okkupert, og russiske flagg heist på dem. Ofte var det også demonstrasjoner i gatene, rundt bygningene.

Til å begynne med var det bare pinlig sånn Kiev forsøkte å reagere på dette opprøret. Filmer ble lagt ut på nettet, der forsagte ukrainske soldater overgir seg og sine tanks til sivile gamle menn og kvinner, og lokalbefolkningen som skjeller dem ut for ikke å ha noe der å gjøre. Om bare lokalbefolkningen hadde visst hvor rett de hadde, hvor ille det skulle bli.

Da Petro Porosjenko overtok presidentposten etter å ha blitt valgt i mai, fikk krigen mot opprøret en helt annen kraft. Jeg tror det gikk under radaren til de fleste. Jeg fikk i alle fall ikke med meg hvor ille det var, før det sivile flyet fra Malaysian airlines ble skutt ned. Det var en vekker for hele verden. Ingen kunne fatte og begripe hvordan bøller og banditter kan være utstyrt med noen av de beste bakke-til-luft-rakettene den moderne verden har å by på. Man gremmes når man leser om hvor effektive og farlige disse rakettene er. De er jo ment til å skyte ned fly, ment til å drepe. At det var et sivilt fly med vestlige passasjerer, gjorde at den vestlige verden plutselig skjønte hva det vil si å bli drept.

Reaksjonen var voldsom. Russland ble utsatt for nye sanksjoner, hatet mot dem var enormt, og det ble forsterket av at det ikke så ut til at de tok nedskytingen alvorlig. De lot jo bare flyet ligge der. Og de tuklet med vrakrestene, likene. Og de løy, og benektet all kjennskap til ugjerningen. Og de forsøkte å dikte opp noen tvilsomme, alternative historier, om hva som hadde skjedd.

Få fikk med seg at ukrainerne gjorde det samme. Løgnene har vært ganske godt fordelt mellom russisk og ukrainsk side gjennom hele konflikten. Den vestlige verden reagerer bare på de russiske.

Det var veldig synd at denne tragiske ulykken ikke ble brukt til å finne en løsning på problemene. Hvorvidt det ble gjort er diskutert litt på denne bloggen, også i kommentarfeltet. Det kan være ting her ble forsøkt, men ikke lyktes. Retorikken som ble brukt, gjør at jeg tviler.

Etter denne ulykken begynte jeg på ny å følge intenst med. Og jeg har sett ukrainsk side oppføre seg på en måte som slår hull i argumentet at det var riktig å kaste Janukovitsj, selv om han var en demokratisk valgt president, for han oppførte seg jo ikke demokratisk. Det gjør ikke de nåværende styresmaktene heller. Jeg har skrevet om mange eksempler på det.

Og det er full krig i det østlige Ukraina. Krigen har vært skjult bak begreper som anti-terror-operasjoner og «kamper» og «krigshandlinger». Også jeg har brukt begreper som det. Men det er en regulær krig. Det blir brukt svært tunge våpen. Argumentet opprørerne bruker om at de stjeler våpnene fra den ukrainske hæren, det lyder lite troverdig, så mye, og tungt utstyr som de har. Men det er Putin og Russland som har gått all in, også etter Krim. De har slått inn på en vei de ikke kan gå tilbake fra. Det er veldig, veldig farlig.

Problemet som jeg har skrevet om hele tiden, og som jeg også har fått kritikk for, er at Ukraina er mye viktigere for Russland, enn det er for EU og NATO. For oss i vest er det vel nå mest av alt et moralsk spørsmål. Russland må gi seg, for de har ingen rett til å blande seg inn i andre lands anliggender, og i alle fall ikke med utstyr og våpen. Eller med soldater og tanks, som det nå er kommet beviser på at de har gjort. Dette mener vi i vest at vi ikke kan akseptere. Det moralske argumentet er viktig. Det er også viktig å vise at internasjonale avtaler og spilleregler skal overholdes, å bryte dem må få konsekvenser. Begge disse argumentene veier tungt når vesten setter inn sine reaksjoner, i form av sanksjoner og fordømmelser.

Men ingen av disse argumentene er sterke nok til at vi vil risikere armageddon. Vi vil ikke gå inn i noen storkrig. Vi vil ikke sette vår egen økonomi alvorlig på spill. Vi vil ikke gjøre alt som må til, for virkelig å sette makt bak våre krav. Det vil Russland. Det er det viktig at alle får med seg, når man skal gjøre seg opp en mening om hva man skal gjøre med krisen som nå er på vei i en meget farlig retning. For Russland er Ukraina eksistensielt. De skal ikke ha noen amerikanske rakettbaser der, ikke noen NATO-styrker, ingen spioner. Det skal være under russisk kontroll. Jeg vil minne om at USA fremdeles har sin Monroe-doktrine, den som sier at hele det Sør- og mellom-Amerikanske kontinentet skal være under amerikansk kontroll. Europeisk innblanding der, vil amerikanerne oppfatte som fiendtlig. Det er et vesentlig sikkerhetsspørsmål. Russland kan ikke og vil ikke gi se på det.

Det er også eksistensielt for Russlands ønske om å være og forbli en stormakt. Da må de også evne å sette makt bak sine krav, da må de kunne stå opp mot vestens ønsker, da må de klare å holde på Ukraina. Hvis de gir fra seg det, har de ikke lenger troverdighet som stormakt. Klarer de å holde på det, i den veldige konflikten som nå har bygget seg opp, så vil de være både farlige og troverdige. Da vil de ha vist at verden er nødt til å høre på dem, også EU og USA. Det er et være eller ikke-være for Russland. Jeg skriver ikke her at jeg støtter dette, jeg skriver at det er slik det er. Russland vil gjøre alt som er nødvendig for ikke å tape i denne konflikten. Det har de alltid gjort så langt, og det er ingenting som tyder på at de ikke kommer til å fortsette med det. De vil alltid ta det ekstra skrittet, alltid gjøre det utenkelige. De vil aldri stille spørsmålet om det er verdt det, for når alternativet er et vestlig orientert, anti-russisk Ukraina, så er det ingen moralsk fordømmelse, vestlig isolasjon eller økonomisk kostnad som er verre. 

For oss i EU og NATO vil alltid spørsmålet om hva vi er villige til å risikere, være påtrengende. Det er det jeg mente, da jeg langt tidligere skrev i en post av ikke skulle ta kampen opp mot Russland over Ukraina, deres viktigste naboland. Det er en kamp vi kommer til å tape. Russland disponerer rett og slett langt flere midler, og de er i langt større grad villig til å ta dem i bruk. Det er en ubehagelig sannhet. Men det er ikke mindre sant, av at vi ikke liker det. Etter alle krisene og konfliktene jeg ramset opp i begynnelsen av denne posten, må vesten begynne å akseptere at verden ikke lenger helt passer inn i vårt bilde. Vi kan ikke lenger insistere på at verden er bedre enn den er. Vi må forholde oss til virkeligheten.

Og i Ukraina har virkeligheten blitt grim.

Det har allerede gått for langt. Skulle Putin og Russland gi seg, hvor mye skulle de da gi tilbake? Hele Øst-Ukraina, hele Krim? Hva da med folkene som bor der, særlig på Krim, de som var så glade da de fikk vende tilbake til moder Russland? Og hva da med Putins stormaktsambisjoner, som han har fått sånn oppslutning om, han må jo tape enhver troverdighet på hjemmebane? Han vil få enorme problemer med å beholde makten. Og såpass realisme skulle man ha her i vesten, når man leker med ild og sprengstoff som man her gjør, Putins farligste utfordrere kommer ikke fra den liberale og demokratiske siden. De som overtar vil like gjerne kunne være dem som mener Putin ikke går langt nok.

Selv om Putin skulle kunne gå på et nederlag i Ukraina, og likevel beholde makten i Russland, så vil allerede for mye være tapt på den internasjonale arenaen. Man vil aldri komme tilbake til sånn det var. Putin og Russland vil overalt bli møtt med enorm skepsis, akkurat sånn som nå, kritikerne vil ha lett for å komme til orde, og han vil være uvelkommen og utstøtt på den internasjonale arenaen. Som han er nå. Da kan han like gjerne rappe med seg det han vil i Ukraina.

Det er veldig, veldig farlig. Det er kommet så langt at det er ikke så lett for EU og NATO å komme seg ut av det heller. De som sier at det er viktig å stå opp for Putin, vil få rett, fordi Putin vil vise for andre aggressive statsledere at den vestlige verden trekker seg, om man bare kjører hardt nok, stygt nok, lenge nok.

Helt latterlig i dag begynte Jatseniuk å mase om at Ukraina skal inn i NATO. Fogh Rasmussen følger i kjent stil opp med at dette «skal man se på». Det gjør meg vondt at Fogh Rasmussen av mange blir sett på som en helt, fordi han et så tøff mot Russland. Det er lett å være tøff på andres vegne. Han gir Ukraina inntrykk av at de kan få en hjelp de aldri vil få. NATO-medlemskap er noe Russland vil blokkere med alle midler. Man skulle minne om at hvis Ukraina gikk inn i NATO på blunket nå, så ville vi hatt atommakter i krig.

Putin minnet om dette i dag, da han besøkte en slags ungdomsleir. Vel vitende om at det han sa der, blir spredd i alle vestlige medier, sa han først at situasjonen i Ukraina minnet om dem Sovjetunionen (= vi) opplevde under andre verdenskrig, i Leningrad, da vi ble beleiret av fascistene. Det er en stygg sammenligning. Han sa det likevel. Han vet at mange russere vil feilkoble, og se på også ukrainerne som fascister. Og så sa han at vi i Russland har et av verdens største Arsenal av kjernefysiske våpen, og vi har tenkt å øke det.

Det er selvfølgelig uhyggelig. Men det er også realiteter. NATO kan ikke gå til regulær krig mot Russland, selv om USA alene har mye sterkere regulære hærstyrker enn Russland har. Det er nemlig en reell risiko for at Russland også i en slik situasjon vil ta det utenkelige skritt. Denne krisen kan ende i en virkelig katastrofe.

Dette ser heldigvis den vestlige verden, og utelukker militær innblanding. Ukraina må klare seg selv.

Det betyr at de ikke vil klare seg i det hele tatt. På YouTube florerer det nå en film av Jatseniuk, der han snakker ukrainsk, på ukrainsk TV. Det er utrolig at han lar seg filme, og at klippet er gjort tilgjengelig. Han er fullstendig rådløs, helt satt ut, og famler bare med to papirark, mens han ramser opp alle byene russerne nå har, og at de ikke har noenting å stille opp mot dem. Det er slike snutter som ikke akkurat virker som en oppmuntring for et hardt prøvet, pro ukrainsk folk.

På noen måter er det også litt rettferdighet i dette klippet. Jatseniuk er jo den som konsekvent har kalt opprøret russisk-støttet, han og hans regime har hele tiden oppført seg og uttalt seg som om problemene i Donbass kommer fra russerne, de er russere og terrorister. De har aldri vært i nærheten av å innrømme å ha problemer også med sin egen befolkning. Nå får de helt rett, i det de har sagt lenge og under mange forskjellige omstendigheter, at vi har å gjøre med en russisk invasjon, at det er russisk-støttede terrorister, at det er russisk utstyr og russiske menn. Fordi de er det, har ikke Ukraina noen sjanser til å vinne. Det syntes meget godt på en plaget Jatesniuk, i det videoklippet. Det kan ses uten oversettelse.

Helt til slutt i en lang og alvorlig post, som ikke etterlater mye til optimistene, så skal jeg ta med det problemet som er aller størst. I EU og USA snakker man oppglødd om at sanksjonene mot Russland at den økonomiske veksten der kryper ned mot null. I EU er inflasjonen nå på 0,3 %, farlig nær deflasjon. Russisk, amerikansk og europeisk økonomi sliter. Ukrainsk økonomi er i fritt fall. Og den var mer enn anstrengt allerede før denne krisen startet, den var vel kanskje den aller største årsaken til den. Ukrainsk økonomi har falt 4,7 % første halvår i år, og forventningene er at den skal falle med 6 % i løpet av året. Det er ikke rart at det går dårlig, når det er krig i landets viktigste industriområde, og landet er i krig med sin viktigste handelspartner.

Ukraina er et forgjeldet land. Og det pøser på med mer gjeld, for å klare sine løpende utgifter (som det knapt nok klarer, uansett, se bare på hæren, pensjoner, lønninger til offentlig ansatte, for ikke å snakke om betaling av gassregningen til Russland). Samtidig har valutaen UAH falt 40 % mot dollar. Det merket vi godt, da vi var på ferie der i sommer. Alt var latterlig billig for oss. For ukrainerne er det umulig dyrt.

NATO-leder, Fogh Rasmussen er tøffingen som snakker om militær hjelp til Ukraina. Han gjør det ikke direkte, men han er tøff i tonen, på vegne av NATO. Han snakker som om han ikke er redd for å provosere Russland. Sveriges utenriksminister, Carl Bildt, gjør det samme når det gjelder penger. Han har vært leder for EUs program om utvidelse mot øst. Det virker som han tar det personlig at dette programmet har endt i katastrofe. Bildt er særdeles aktiv på sosiale medier, og har kvitret om at 

Important that Germany Chancellor Merkel now raises the issue of EU help in rebuilding of Donbass region. Will be needed. And expensive.

noe som blir godt satt på plass i denne artikkelen av Mark Adomanis, blogger på Forbes. Han viser at EU ikke er i stand til å betale, de har mer enn nok med sine egne økonomiske problemer, og de smått symbolske summene som hittil er lånt bort, bidrar til å holde Ukraina i gang i noen uker, eller måneder. Noen «gjenoppbygging av Donbass» er langt frem. Mildt sagt.

Det er blitt en ubehagelig verden. Og den blir ikke bedre av at våre toppolitikere ikke forholder seg til den som den er. En alvorlig feil Vesten gjorde i Georgia, var å gi president Saakashvili inntrykk av vi ville komme støttende til, i en konflikt med Russland. Det gamblet han på, ble latt i stikken, og mistet to regioner i nordvest, i tillegg til å bli grundig ydmyket av russerne. Nå er det samme i ferd med å skje i Ukraina. Nokså hodeløse ukrainere går på i militær krig mot separatistene i øst og handelskrig mot Russland. Det er å kjøre Ukraina på dunken. Skal EU støtte dem økonomisk og NATO med militær rådgivning og hjelp i dette, så vil det kreve offer vi hittil ikke har vært i nærheten av å være villige til å gi. Kanskje er det like bra. Kanskje skulle vi vente med å gå i full konflikt med russerne, til vi har makt og vilje til å vinne den.

Vi er i en verre konflikt enn noen skulle trodd det var mulig mellom Russland og Ukraina, med EU og NATO involvert. Fremdeles er det lettest å se hvordan dette skal kunne gå videre nedover, enn å begynne å gå oppover igjen. Det er i sannhet en ubehagelig verden.