Petro Porosjenko: Vi er snart der det er ingen vei tilbake

Det går uhyggelig fort i Ukraina. Denne uken har president Petro Porosjenko formelt oppløst det ukrainske parlamentet, og annonsert nyvalg i slutten av oktober. Det var på mandag. Tirsdag var det det store møtet i Minsk, der Putin og Porosjenko tok hverandre i hendene, og det vel langt på vei var det første ordentlige møtet med alle involverte parter til stede med sine øverste representanter. Ellers har det jo helst vært på utenriksministernivå møtene har vært, og Russland og Ukraina har langt på vei unngått hverandre. Onsdag var vel dagen russiske fallskjermssoldater ble fanget langt inne i Ukraina. Torsdag sendte russerne mer eller mindre åpenlyst inn store og tunge militære styrker, med offisiell unnskyldning at «de var på ferie», og fredag som var i går, så var det allerede klart at disse ekstra styrkene og det ekstra utstyret endrer situasjonen på bakken øst i Ukraina, helt. I hele sommer var det ukrainsk side som var på offensiven, nå ser det håpløst ut for dem.

I det forrykende kaoset som har vært Ukraina denne uken, har dette vært en nokså vanlig uke. Det går uhyggelig fort. Man får ikke tid til å få oversikt over situasjonen, og bestemme seg for hva man skal gjøre, før ting har hendt, og situasjonen er helt forandret. Og alltid til det verre.

Forverringen denne uken kom samtidig som det var planlagt EU-toppmøte i Milano. Dette møtet var planlagt lenge før krisen i Ukraina begynte, det var et møte der en god del av ledelsen i EU skulle skiftes ut. Men krisen i Ukraina dominerte naturlig nok agendaen. Det spilte sannsynligvis også avgjørende inn på hvem som ble valgt i ulike poster. Polakken Donald Tusk ble valgt til EU-president etter gamlefar Herman von Rompuy, det er ventet at Tusk vil være langt tøffere mot russerne, enn Rompuy var, mens italienske Frederica Mogherini overtar for britisike Catherine Ashton som EUs representant for utenrikspolitikk. Dette er nok et skifte russerne liker bedre.

Ukrainas president, Petro Porosjenko, var også til stede på møtet. Valgene var klargjort på forhånd, så de fleste var nok mer opptatt av hva han hadde å si, og hva EUs toppolitikere hadde å uttale i forbindelse med krisen. Fra Porosjenko kom veldig blandede signaler. På pressekonferansen i Milano sa han at Ukraina nå var nær «the point of no return», han snakket engelsk. Han rotet vel til og med litt, og sa at «the point of no return» var «a full scale war», før han rettet og sa at det hadde man allerede, øst i landet. Så sa han at «the point of no return» var hvis separatistene kom på offensiven. Derfor ville de gjøre alt for å stoppe dette.

Jeg vet ikke om han her håndterte situasjonen helt elegant. Men man må nok ta høyde for at han snakket på et fremmed språk, og han har grunn til å være nervøs. Det er ikke sikkert han legger det samme i uttrykket «ingen vei tilbake», som vi gjør. Det kan godt hende at vi har passert punktet der det er ingen vei tilbake, for lenge siden. Og separatistene kom på offensiven denne uken. De fikk vist at de er i stand til å fylle på med utstyr, og presse ukrainerne tilbake, når som helst, og hvor som helst. Det er en presset president Porosjenko som er i Milano. Men han viser det ikke så tydelig, som Jatseniuk, på det famøse YouTube-klippet som er lagt ut av HromodskoeTV.

På Twitterkontoen sin la Porosjenko ut en ganske annen melding: 

Agression against Ukraine won’t continue. We are too close to reaching peace.

Det er vanskelig å vite hva han mente med den. Det har også vært andre antydninger om at noe har vært på gang, meldinger om at stadig flere i Porosjenkos krets begynner å skjønne at krigen ikke kan vinnes, kilder i det offentlige Ukraina som sier de skal inn på en annen vei, en fredens vei. Det var slike ting som gjorde meg optimistisk i forhold til møtet i Minsk. Denne ukens hendelser, har jo gjort alle ting verre. Nå vil freden måtte avtales med separatistene på offensiven.

Oppmerksomme lesere vil ha fått med seg at jeg har skiftet til å kalle opprørerne separatister nå. Til å begynne med var det mest et opprør, målet var ikke nødvendigvis en oppdeling av Ukraina, det var mer et opprør mot Kiev. Nå begynner det å bli vanskelig å se for seg noe annet enn en deling. Den lange krigen og den stygge hatretorikken på begge sider har økt splittelsen i Ukraina. Det er ikke sikkert Donbassenget kan komme inn og fungere under Kiev igjen. Økt selvstyre vil kanskje ikke lenger være nok. Og at opprørerne bare skal legge ned våpnene, og gå med på ukrainsk overherredømme, det kommer nok ganske enkelt ikke til å skje. Ukrainerne er ikke sterke nok til å tvinge dem, selv ikke med den hjelpen EU og NATO er i stand til å gi, og frivillig kommer aldri disse opprørerne til å legge ned våpnene. Det måtte være hvis Russland sluttet å støtte dem. Og det har vel Russland vist, mer enn tydelig, det kommer ikke Russland til å gjøre.

Så situasjonen er riktig dyster. Men man skal kanskje våge seg til å antyde at en deling av Ukraina ikke vil være den katastrofen som en del andre mulige konsekvenser av denne krisen ville være. Det er ikke noe som er ønskelig, og det vil være et stort nederlag for EU og USA og NATO, som har lagt veldig mye prestisje og tyngde i dette, og det vil selvfølgelig også være farlig for respekten for lover og regler i det internasjonale samfunn. Det vil være at Russland tar Krim fra Ukraina med makt, og deretter deler resten av Ukraina i to. Det er slett ikke pent. Men det er ikke enden på alt håp om fred og fordragelighet, som enkelte forsøker å gjøre det til.

Foreløpig er vi ikke der. Foreløpig skal det kunne være mulig å holde på Ukrainas enhet og suverenitet. Men man skal være ytterst forsiktig. Det er ingen selvfølge at det vil gå bra. Det begynner til og med å bli sannsynlig at det ikke vil gjøre det. På nytt vil jeg minne om ukraineren fra Donetsk, eller om det var Kharkiv, som ble intervjuet av NRK, rett etter at Janukovitsj var falt. – Hva tror du kommer til å skje? spurte NRKs korrespondent, jeg husker ikke hva hun heter. – Vi blir nok delt, svarte den unge ukraineren.

For meg var det noe skjebnesvangert over den uttalelsen. Som om det fra da av var den veien det må gå.

Jeg vil også få med at det er kommet meldinger om at de mange russerne som skal ha krysset grensen i løpet av uken, nå er borte igjen. Russiske myndigheter nekter som vanlig alt, og et parlamentsmedlem har overfor BBC forsikret om at russiske soldater som tilbringer ferien i Ukraina for å krige, de vil bli straffet. Det er en del av det russiske spillet, selvsagt. Det er klart soldatene var til stede. Men alle byene der de skal ha kriget, er fredelige igjen nå. Det blir spekulert i om det var et nytt pokerutspill fra Russland, bare for å vise hva de er i stand til, mer enn å ta noe og holde på det. At soldatene nå er borte, gjør det også akkurat litt vanskeligere å få særlig EU til å enes om nye straffereaksjoner. Det gir oss også noe å diskutere, og er med på å forvirre oss. Det samme er meldingen om en ny hjelpekonvoi som er i ferd med å bli gjort klar, for å sendes til Ukraina.

Tyske myndigheter melder at situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll. Det er farlig når de sier det, det er den politiske makten mest å stole på her. De fleste andre ser ut til å være for sterkt farget av sitt historiske forhold til Russland. Det er allerede mye skjedd, som ikke lar seg reparere så lett. Eller overhodet.

Jeg vil til slutt legge til en lenke til en artikkel fra the Guardian. Forfatteren, Agnus Roxbough, har også skrevet andre artikler. Han er som man vil se tidligere korrespondent i Russland. Det er et poeng at mange som har studert Russland, russisk kultur og russisk politikk, mange av dem er mye mer skeptisk til sanksjonene og vestens reaksjoner, enn dem som ikke kjenner landet så godt. Det er også blant disse fiendtligheten til Putin og Russland er størst, og der man er minst villige til å gå inn på noe som helst kompromiss. Som også Roxbough påpeker, så kan det hende at det er akkurat denne linjen som gjør Russland og Putin sterkest.

Det er i alle fall verd å ha med i regnskapet. Og det hadde ikke gjort noe om utenriksdepartementene i de vestlige landene som involverer seg i krisen, hadde tatt inn flere Russlandseksperter som rådgivere. Det er et faktum at mange av dem fikk sparken etter den kalde krigen. Det er også et faktum at et land som USA ikke er så nøye på å sette seg inn i kulturen og historien til landene de går i konflikt med. De er et stort land med ypperlige universitet. De har ekspertene. Men de kommer ikke til orde. Cowboyene som stoler mest på sin egen pistol og sitt eget hode, vinner frem. Det har vært et problem i en rekke av de arabiske og muslimske landene USA har involvert seg i. Nå kan det hende de gjør samme feilen mot Russland

Vi er snart der det er ingen vei tilbake, sa Porosjenko i Milano i dag. Da han ble bedt om å forklare hva han mente, forklarte han seg slik at det endte opp med å bli slik at vi er der allerede. Han kan ha rett i det.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s