Rykter om fred drukner i krig

I dag morges ble man rent overveldet av gode nyheter på radioen. Lærerstreiken var slutt, og det gikk mot fred i Ukraina. Det første viste seg å være sant, heldigvis, med en god avtale for lærerne og norsk skole, mens det andre viste seg enda en gang å være bare rykter.

Kanskje skal man være glad for at ryktene går på mer fredelige tider nå om dagen, og ikke at alt skal bli verre. Jeg har lenge hatt en følelse av at noe er på gang. Både russisk og ukrainsk side melder om det, men de gjør det hver for seg, og det er jo et dårlig tegn.

I forsøket på å finne fred er det klart uheldig at opprørerne i Donetsk og Lugansk ikke har noen skikkelig representant å forhandle med. De er så til de grader selvoppnevnt, de representerer ikke folket i det hele tatt, og heller ikke noen annen, legitim kraft. Hvorfor skal de ha rett til å uttale seg? Det er forståelig at det ukrainske regimet ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Men så er det også et spørsmål om ukrainerne har noe valg. Store deler av befolkningen har en enorm patriotisme. Det er imidlertid ikke nok i møte med godt utstyrte og godt organiserte separatister. Separatistene ser også ut til å ha den egenskapen, at det ikke er noe problem å skaffe flere av dem når behovet er der.

I hele sommer var separatistene på defensiven. Det tok bare et par dager denne uken å snu det hele, etter tung russisk innblanding. Nå er det store spørsmålet om separatistene vil gå videre til havnebyen Mariupol, eller om de skal la det bli med sånn det er.

Samtidig som dette dominerer overskriftene og retorikken skrur seg opp til nye høyder i vesten, er det stadig bombing av storbyene Donetsk og Lugansk, stadig tap av menneskeliv, stadig vanskelig med tanke på strøm, vann og andre nødvendige forsyninger.

Vår utenriksminister, Børge Brende, var på besøk i Kiev i dag. Jeg skriver sjelden direkte om politikk her på bloggen, men det har mange ganger hendt jeg har savnet Gahr Støre som utenriksminister i denne krisen. Han hadde egenskapen å uttale seg fornuftig, han balanserte hensynene, og snakket som man kunne lære noe av det. For Brende ser det viktigste ut til å være forholdet til USA. Han sier det han må.

I dag snakket han som var han en del av ukrainsk propagandaapparat. Slik har han vært, stort sett gjennom hele krisen, siden demonstrasjonene startet på Maidan. Nå var han bekymret for flyktningesituasjonen, 250 000 internt fordrevne i Ukraina. Dette tallet er i den høyere enden av anslagene. Og han nevnte heller ikke med et ord de enda flere ukrainere som har flyktet til Russland. Han var dessuten bekymret for ukrainske soldater som er falt i krigen, men nevnte ikke med et ord alle de sivile som er drept, og ble drept mens han var i Kiev, og snakket med dem som er ansvarlig for de ulovlige våpnene som blir brukt.

Brende er selvfølgelig lillegutt i forhold til de følelsesladde uttalelsene som kommer fra USA. Der er senator John McCain, tidligere presidentkandidat, som nærmest tryglet om at «will you please help this poor people», og siktet til ukrainerne. Som jeg har skrevet tidligere, kan det hende hjelpen bare gjør vondt verre. Løftene om hjelp er også med på å føre ukrainerne bak lyset. De vil aldri få den hjelpen de trenger.

Det skal nå være nye møtet i Minsk, nå mellom Russland og Ukraina. Det er mye som tyder på at det jobbes med en løsning. Men løsnigene Russland har å tilby, er svært vonde for Ukraina å akseptere. De siste ryktene går på at Lugansk og Donetsk fortsatt skal tilhøre Ukraina, men få så mye selvstyre at de må regnes som autonome. Det vil være en god løsning, som de fleste løsninger vil være gode, så lenge de fører til fred.

Men frontene er så harde, og de ulike partene har lagt så mye inn i dette, at de vil ikke trekke seg ut uten å ha oppnådd det de ønsker. Russland har satt sin egen sikkerhet på spill, den vestlige verden med USA i spissen, har satt sin troverdighet på spill. Verst er det for Ukraina. De har satt sin egen eksistens på spill.