Bunnløs pessimisme… eller..?

Vi har kommet til enighet med russerne om en varig våpenhvile.

Denne meldingen ble sendt ut av Ukrainas president, Petro Porosjenko, i dag morges. Jeg siterer ikke ordrett, men innholdet er riktig. Meldingen ble også lagt ut på presidentens offisielle nettside, og Porosjekos offisielle Twitter-konto, i tillegg til at i hvert fall forsvarsdepartementet meldte om det samme, også på Twitter. Porosjenko skal ha snakket med Russlands president, Vladimir Putin, og de to skal ha blitt enige.

Så langt, så vel. Putin annonserte til og med sin egen fredsplan, lansert som «Putin-plan», på Kremlins nettsider. Kuriøst nok var ikke denne fredsplanen å finne på den russiske versjonen av president-sidene, i hvert fall fant ikke jeg den. Derimot var det en referanse til samtalen med Porosjenko, der det stod at man var enige «på mange viktige punkter i konflikten».

Men ryktene om fred har vart en stund nå, uten at det ser ut til å endre noe på hva som foregår på bakken. Der raser krigen for fullt, nå med separatistene på offensiven, de ukrainske regjeringsstyrkene og deres støttespillere, på defensiven. Det er mange, mange grunner til at en fred det er vanskelig nok å lage noen avtale om, er enda vanskeligere å få implementert nede blant partene som kjemper. Det er også derfor situasjonen er så dyster, pessimismen så voldsom.

Et av problemene er at russerne benekter all involvering i krisen. Etter at de hadde gått med på avtalen, gikk de tilbake på den, og uttalte at det ikke kunne være med på å avtale noen fred, siden de ikke var en del av krigen. Det er grunn til å tro at de ikke er fullt så løgnaktige i de fortrolige samtalene med president Porosjenko, ellers skulle det være nokså unødvendig å holde dem. Men i offisielle uttalelser er russerne temmelig unisone, de benekter alt, også det mest åpenbare.

Det gjør det vanskeligere, men er også et spill alle er klar over.

Man skal nok også ta høyde for at selv om russerne er dypt involvert, så har heller ikke de full kontroll over alt som foregår blant separatistene, og i Ukrainas opprørsregioner. Jeg kom over en grundig, fyldig og viktig artikkel på nettet i dag, skrevet av en som heter Keith Gessen, og lagt ut på noe som heter London Review of books. Jeg kjenner verken Gessen eller nettstedet, men kjenner igjen en god tekst når jeg ser en. Den handler om opprøret i Donetsk, hvordan det oppsto og utviklet seg, og ble anbefalt av Shaun Walker, fra The Guardian. Det er slett ikke noe pro Russland, for dem som frykter det, og heller ikke noe pro Ukraina. Det er en beskrivelse av situasjonen, med innsikt, og innlevelse.

Problemet med denne fredsavtalen ligger nok mer på ukrainsk side. Ukraina er ikke noen sterk stat, den nåværende regjeringen er ganske shaky, de konsistuerte mer eller mindre seg selv etter Maidan, og har vel stort sett blitt sittende i sine posisjoner, også etter at Porosjenko ble valgt til president. Den var på randen av å bli oppløst, etter et kabinettspørsmål som ikke førte frem, men heller ikke førte til regjeringens fall. Den gang ble det meldt om splittelse i regjeringskoalisjonen mellom UDAR, Svoboda og Fedrelandspartiet. Det er vel ingen drøy spådom å gjette at det er sterke indre stridigheter der ennå. Parlamentet er oppløst, og venter på nyvalg. Det er også mange ting som kan tyde på at forholdet mellom regjeringen og presidenten er et forhold med store spenninger, og ikke et der man er enige om at her skal man trekke i samme retning. Ukraina er jo også under et kolossalt press på mange forskjellige måter. Landet står i fare for å bli revet fra hverandre. Det gjør nok de som skal lede landet også.

Jeg har ikke engang nevnt med et ord nevnt de egentlige maktstrukturene i Ukraina, som er oligarkene. De har gjerne sin egen agenda, og spiller sitt eget spill. De har en enorm makt, også med det at de er de eneste i landet som har penger.

Samtidig som president i landet annonserer en varig fredsavtale, annonserer statsminister Jatseniuk at 

Vi lanserer et prosjekt kalt «The wall» for å forsterke grensene våre mot Russland, vi vil også lansere en ny forsvarsdoktrine der Russland skal erklæres stats-aggressor, og vi skal være NATOs allierte nummer 1.

Jeg har her skrevet nokså fritt fra Google Translate på statsministerens egne nettsider på ukrainsk. Jatseniuk har i det hele tatt vært temmelig aktiv i det siste, og nokså i utakt med Porosjenko.

Jeg beklager alle disse avbruddene… men jeg er nødt til å gå nå også, det er ingen vei utenom…. 

*

(Skrivingen fortsetter, fredag formiddag, 5. september, mens vi venter på en mulig ny våpenhvile klokken 1400 i dag, ukrainsk tid)

Uttalelsene om forsterkningen av den ukrainsk-russiske grensen er bare den siste av en lang rekke kompromissløse – om ikke aggressive – uttalelser fra Jatseniuk. Han kjører også beinhardt på narrativen om at Putin ønsker å gjenopprette Sovjetunionen, og at opprøret i øst er en russisk invasjon. Begge deler er påstander. Det er mulig å være uenig i dem, og det er også mulig å mene at det ikke er så strategisk lurt å komme med dem. I hvert fall ikke for de involverte parter i konflikten. Hvis man går med på påstanden om at Russland ønsker å gjenopprette det gamle imperiet, så blir det plutselig uhyre viktig å stoppe dem. Og man vil måtte ta i bruk virkemidler som kan innebære stor risiko, også for oss, og også for verden. Det er også noe Ukraina er veldig interessert i å få etablert som premiss, for da vil støtten fra vesten bli mye sterkere. Jeg hører med til dem som mener det er helt urealistisk at russerne vil prøve å erobre tilbake alt sitt tapte land. Putin har jo selvt utttalt at den som mener at Sovjetunionen bør gjennopprettes, mangler hjerne, og det er en uttalelse det går an å være enig i. Når det gjelder narrativen om at opprøret i øst er en russisk invasjon, så er også bare det en del av sannheten. Russerne er helt klart sterkt involvert, med mannskp, ledelse og tunge våpen, men involvervingen de har ville ikke vært mulig på den måten hvis det ikke var for at det i det østlige Ukraina finnes sterke sympatier for Russland, og enda sterkere antipatier mot det vestlige Ukraina og regimet i Kiev. Når Jatseniuk og hans like kaller dem «russere», «forrædere» og «terrorister» så bidrar det ikke akkurat til å forene landet. Det øker splittelsen.

Jeg vet jeg ikke klarer å overbevise alle lesere om disse meningene. Hva som er Putins og Russlands endelige mål vet ingen, de holder kortene veldig tett til brystet, og det kan veldig godt hende de ikke er helt klar over det selv heller. Mitt inntrykk er at Putin er mer av enn improvisator, enn en langsiktig planlegger. Han utnytter muligheter som oppstår, heller enn å skape dem. Derfor mener jeg alle tidlige sovjetrepublikker er trygge, så lenge de har stabile regimer og en fungerende statsmakt. Her kan andres meninger være vel så gode som mine. Men når det gjelder at opprøret i øst har støtte også i den østlige befolkningen, i hvert fall i betydelige deler av den, det er et faktum som ikke kan underslås. Jatseniuk gjør det, og har gjort det konsekvent. Han har også fått slippe unna med det, i offisielle uttalelser fra EU og NATO. Han blir ikke motsagt når han kaller sin egen befolkning terrorister. Russlands ugjerninger overskygger alle andre ugjerninger som blir begått.

Hvis måle er å skape fred, så må man enten inngå kompromisser, eller vinne full seier, slik at man kan tvinge sin vilje igjennom. Her hører Jatseniuk og den ukrainske regjeringen til dem som ikke er interessert i noe kompromiss, kun full seier er aktuelt. Jatseniuk skal ha uttalt noe i retning av «vi vil ikke gi oss før alle russiske invasjonsstyrker er tilbake i Russland sammen med alle deres terrorister og forrædere». Porosjenko ser ut til å høre til en mer moderat linje. Han snakker om våpenhvile, selv nå, der full ukrainsk seier virker helt utenfor rekkevidde. Her kan det tenkes at Porosjenko tenker på sine egne forretningsinteresser, dette er noe mange nasjonalistiske ukrainere frykter (referanse: Ukrainian week, sommernummeret, jeg rekker ikke finne lenken, men bladet lå på nettet sist jeg sjekket, og jeg har også skrevet om dette nummeret her på bloggen). Men det kan også tenkes at Porosjenko rett og slett fører en fornuftig politikk. Det kan hende det fra et ukrainsk synspunkt er bedre å gå med på våpenhvile og endatil fred, mot å gjøre noen innrømmelser, fremfor å fortsette en lang, vond og destruktiv krig.

Problemet er at Porosjenko vanskelig kan gå med på fredsbetingelser hvis han ikke får resten av maktapparatet i Ukraina med seg. Publiseringen av meldingen om våpenhvile, for så å fjerne den igjen, er illevarslende. Det er veldig sterke krefter i Ukraina som ikke ønsker noen våpenhvile, om ikke det er som følge av at motstanden har kapitulert. Disse kreftene ser ut til ikke å bøye seg verken for argumenter eller realiteter, slik Oleksander Sherba, fra det ukainske utenriksdepartementet, på BBC Hardtalk viste. På spørsmål om de ukrainske militærstyrke hadde noen sjanse mot overmakten, viste han til de 300 spartanerne, og deres vanvittige legendariske mot perserne. Han fikk det til å høres ut som om tro kunne vinne kampen alene. Det går kanskje an på film og i legendene. I virkeligheten er det sjelden så enkelt.

Dette gjør det veldig vanskelig å finne noen løsning. Det er så altfor mange som skal overbevises om at løsningen er god. Som om ikke det å overbevise det offisielle maktapparatet var nok, så man også overbevise soldatene på bakken. Her skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, lime inn et bilde andre har tatt, eller en oversikt andre har laget:

Permalink til innebygd bilde

Dette er en oversikt over de irregulære styrkene som er med og kjemper på ukrainsk side i krigen som foregår øst i landet. Oversikten kommer fra Olav Koens, og hans Twitter-konto, jeg vet ikke hvor han igjen har den fra. «It’s a mess», kommenterer han selv, denne oversikten, og det er vanskelig å gi ham annet enn rett i det. Her er det styrker av alle valører, frivillige som deltar av alle slags årsaker, og med alle slags mål. Det virker dessverre dystert å få alle disse styrkene overbevist om at en våpenhvile er avtalt, og at den skal respekteres. Det er dessverre for mye å håpe på at alle disse skal være lojale til regimet i Kiev, om de går med på en avtale med fienden, Russland. Tilsvarende kan det fort være en god del på opprørernes side, som også har sin egen agenda, og som heller ikke vil gå med på en avtale med fienden, Ukraina. Putin har mye makt, og stor innflytelse, men det er nok en overdrivelse at han har full kontroll over alle opprørerne, terroristene og bandittene, og alt de kalles, på det som heter pro russisk side. Selv om lederne kommer frem til en fredsavtale, er det veldig langt fra sikkert at den vil bli akseptert på bakken.

Det er dette som gjør at min pessimisme kjennes litt bunnløs nå. Selv om lederne skulle ta til fornuft, og finne frem til en mindre destruktiv vei, en eller annen form for fredelig løsning, et eller annet som gjør Ukraina stabilt igjen, så er det langt fra sikkert at lederne vil få alle med seg. Dette har vært et problem gjennom hele krisen i Ukraina, fra demonstrasjonene begynte på Maidan, til krigen nå raser i øst. Det har også vært et problem gjennom hele Ukrainas eksistens. Lederne representerer ikke folket, og folket skjønner ikke hvorfor de skal følge dem. Avtaler blir sett på som triks og avledningsmanøvre, de blir ikke respektert, og i kaoset som i dag er Ukraina, er det heller ingen sanksjonsmyndighet sterk nok til å tvinge avtalene gyldige. Styrkene på bakken er sterke nok til å fortsette å krige, selv om styresmaktene har vedtatt noe annet.

Og på toppen har vi det forferdelige problemet som også har vært konfliktdrivende gjennom hele krisen. Det er for mange som allerede har spilt for høyt, som nå er blitt avhengige av å føre sin kamp frem til seier. For Russland er det slik, et kjempeproblem, selvfølgelig. De har mistet tilliten i vest, og det er vanskelig å se for seg at de skal vinne den igjen, selv om de skulle trekke seg helt ut av Ukraina. Men også på ukrainsk side er det folk som ikke godt kan trekke seg nå, etter å ha invistert så mye. Dette var også et argument demonstrantene på Maidan brukte, for hvorfor de aldri gikk med på noen av kompromissene som ble foreslått dem. De hadde ikke noe annet sted å gå til. Rebellene, forræderne og terroristene i Donetsk og Lugansk har også dette problemet. Legger de ned våpnene, kan de vente seg straffeforfølgelse og store problemer med det ukrainske regimet, i hvert fall har de grunn til å frykte dette.

Til slutt er det oligarkene. Det er de som har den egentlige makten i Ukraina. Ukrainas rikeste mann, Akhmetov, har ligget lavt gjennom krisen. Han ønsker nok mest av alt at den bare skal stanse opp, slik at han får sving på forretningene sine igjen. Det samme kan man ikke si om Igor Kolomoiskij, Dnjeprpetrovsks sterke mann, og han som finansierer en rekke av Ukrainas frivillige hærstyrker. Deriblant den beryktede Azov-styrken. Det skal veldig mye til at han vil ønske en fred, som ikke tjener ham selv. Han trenger ukrainsk kontroll over det rike Donbass, slik at han kan øke sin innflytelse der. Hvis russerne trenger seg inn, ikke bare til Donbass, men videre til hele det pro russiske området i Ukraina, så vil hans egne verdier virkelig være truet. Russerne har allerede beslaglagt hans verdier i Russland. Han har tatt veldig sterkt parti på pro ukrainsk side. Han har også gått all in.

Derfor virker det temmelig håpløst. Jeg la til et lite «eller» til slutt, i overskriften. Det er på grunn av at det er krefter som også jobber for fred. Blant disse kreftene er Petro Porosjenko, presidenten i Ukraina, og Vladimir Putin, presidenten i Russland. Begge disse annonserer stadig «fredsløsninger», «veier til fred» og lignende. Putin gjør det samtidig som han forsyner opprørsstyrkene med våpen, Porosjenko samtidig som han lar regimestyrkene bombe Donetsk og Lugansk, og andre områder de har tilgang til. Men Putin og Porosjenko har en dialog, og det er mitt inntrykk av at målet med denne dialogen er å få til en våpenhvile. Det gir jo en viss grunn til håp.

Men det er dessverre atskillig større grunn til å være pessimistisk. De aller, aller færreste på vestlig side anerkjenner Putins ønske om fred, NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen kaller dem i kjent stil «insincere», og på ukriansk side vil Putin alltid være en ond krigshisser og imperialist. Man bør nok også minne om at ukrainsk side gjentatte ganger har brutt sine egne erklæringer om våpenhvile. Det er langt fra sikkert man kan stole på statslederne, som her preker fred og våpenhvile. Og selv om man skulle stole på dem, er det grunn til å være skeptisk til i hvilken grad de er i stand til å få realisert sine egne fredsforsøk nede på bakken. Det er her det er mest grunn til å være skeptisk. Det er derfor pessimismen er bunnløs.

En siste detalj som må med: mange mener at en våpenhvile og fredsavtale er veldig lett å få til, det er bare for russerne å trekke seg fullstendig tilbake. Det kommer ikke til å skje. Så hvis dette er den nødvendige betingelsen for en fredsavtale, så er det virkelig pessimisme uten bunn. Da er det ikke noe eller.