NATO-toppmøte i Wales og nytt møte om Ukraina i Minsk

Mens vi skriver det samme så mange at det blir sant i hodene våre til slutt, ruller situasjonen i Ukraina videre, og er så virkelig så virkelig for dem det angår. Jeg er sikker på det er flere enn jeg, som kjenner seg aldeles maktesløs, og som mener det er helt åpenbart feil det som nå skjer med Ukraina og med verden, uten at det er så helt lett å vite hva man skulle gjøre i stedet. Når noen mener det er skarpe løsninger som skal til, virkelig sette hardt mot hardt, og andre mener hardt mot hardt bare gjør vondt verre, og man heller skulle søke kompromiss, så kan det være at denne mellomløsningen vi er i nå, er det aller verste vi kunne gjøre. Sanksjonene er ikke harde nok til virkelig å svi, og kompromissene jeg har sett mot separatistene og russerne er vel egentlig bare det at de skal legge ned våpnene og gi opp. Det er ikke særlig til kompromiss. Og slik fortsetter det, mens vi skriver, leser og diskuterer her oppe i Norge, og i andre vestlige land, og kaoset bare fortsetter i Ukraina.

I dag ble den varslede våpenhvilen avtalt. Jeg var dypt skeptisk til den på forhånd, som jeg skrev om i forrige post. Jeg frykter det er for mange som ikke vil gå inn på en fred som ikke tjener dem, for mange som har lagt for mye i det, for mange som nå må kjøre løpet helt ut. På begge sider er det altfor mange frivillige bataljoner og omreisende bander, altfor mange altfor farlige våpen på avveie. Jeg er skeptisk til at styresmaktene har tilstrekkelig kontroll. Det er også grunn til å være skeptisk til hvor oppriktig ønsket om våpenhvile er, for partene som avtalte den. Det er i det hele tatt grunn til å være skeptisk.

At representanter for opprørerne allerede har kalt inn til pressekonferanse kommende tirsdag for å diskutere hvordan «Kiev brøt våpenhvilen» tegner naturligvis ikke bra. Det samme gjelder president Porosjenkos uttalelse på BBC Hardtalk i dag, om at han absolutt ikke føler seg trygg på at avtalen vil bli overholdt.

I skrivende stund, på kvelden, holder avtalen så vidt. Det er ikke så verst bare det, de fleste slike avtaler i denne krisen har blitt brutt så å si mens de skrives. Nå meldes det faktisk om at det er stille, i de områdene der det tidligere var skyting og bombing, og i de områdene man skulle frykte at det skulle bli det på nytt. Men jeg rekker ikke å skrive posten ferdig i kveld, og frykter at når den opp igjen i morgen tidlig, så kan det allerede ha vist seg at den ikke har holdt.

Det er imidlertid noe som gir et ørlite håp om at det kan gå bra, i hvert fall en stund. Jeg ser tidligere president Kutsjma var med i forhandlingene, han har jo fått ordnet ting før, og har kontakter. Jeg tror kanskje opprørssiden er genuint interessert i å holde denne fredsavtalen. Russerne har jo også trusselen om ytterligere sanksjoner, hengende over seg. Akkurat det, kan jo være grunn i seg selv for at ukrainerne bryter den.

I det hele tatt…

*
God morgen!

Klokken er litt før ni, og den skjøre fredsavtalen holder. Jeg føler det er som om vi balanserer en tallerken på en tynn pinne. Alle krefter tilsier at den skal falle ned, og knuse. Men den er nå der fremdeles, og jeg håper virkelig at den blir. Alle skulle håpe at den blir, passe på, sette den på et tryggere sted.

Fredsplanen er på 12 punkter. Det er en utvidelse av den såkalte Putin-planen, de syv punktene Putin angivelig skrablet ned på et papir i et fly på vei til Mongolia. Jeg har ikke sett hva disse 12 punktene består i, men har forstått det slik at den politiske fremtiden til Donbass ikke er en del av dem. Det er en våpenhvileavtale, ikke en fredsavtale.

Jeg forstår det også slik at det ikke er ønskelig å dele Ukraina ytterligere opp. Donbass skal ikke inn i Russland, det skal bli i Ukraina. Om de russiskvennlige områdene i Ukraina helt skulle forlate Ukraina, ville det være mye lettere for resten å velge den vestlige vei. Det er slett ikke sikkert dette vil være i Russlands interesse. Et samlet Ukraina Russland vil være i stand til å holde på plass, vil på mange måter være bedre for dem.

Det er selvsagt en del problemer med dette. Ukraina er et fritt land, og skal ikke være avhengig av å være under russisk innflytelse, spesielt hvis denne innflytelsen går ut på å holde landet nede. Landet trenger også virkelig, virkelig reformer, som bare den vestlige verden gjennom sine institusjoner vil være i stand til å presse gjennom. Det et å håpe og forlange at Russland ikke setter ned foten for disse.

Jeg er ikke med på påstanden at det er i Russlands interesse at det går dårlig med Ukraina. Rike venner pleier være bedre enn fattige, når forholdet ellers er likt. Om Putin og Russland mener alvor med å være et alternativ til den vestlige verden, med de liberale og demokratiske verdier, er det jo nokså viktig at det går bra med dette alternativet. Putin håper på velstand. Han jobber hardt for å bedre den russiske økonomien. Virkemidlene er bare litt annerledes enn vi er vant til.

Jeg skal ikke skrive så mye om NATO-toppmøtet, som opprinnelig planlagt. Nå som freden er her, og lever som en fuglunge klekket ut av egget, så bør vi dyrke den, og ikke fortsette med å gå til angrep på hverandre. Man skulle kanskje tone ned faren for at Russland skal angripe alle mulige slags andre land. Det er uansett ikke med tanks og bombefly man skal forsvare seg, for det er ikke slik angrepet vil komme. De baltiske statene er så stabile og så godt integrert id en vestlige interessesfæren, at det er helt urealistisk at Russland skal få til noe her. Da er det også urealistisk de vil prøve, selv om de skulle være så kyniske og skruppelløse som mange vil ha det til om dagen.

Det finnes også et annet Russland. Det er dette vi bør forsøke å dyrke frem. Hvis Russland på ny skal gjøres til hovedfiende for NATO, er mange års godt fredsarbeid tapt, og mange vonde år i konflikt ligger foran oss. NATO bruker $900 milliarder i året. USA brukte $20 milliarder på Irak og Afghanistan. Det vil si, det var ikke i samlede utgifter, det var på aircondition. Det et gode muligheter for at disse pengene kunne være brukt på en bedre måte, for å si det mildt.

Også i Ukraina, man skulle heller investere i landets gjenoppbygging og modernisering, ikke i militæret deres. Et land i velstand havner sjelden i krig. Det er landene med store problemer som får krig på toppen. Jeg er for fortsatt nedrustning, nedrustning av våpen, opprustning av infrastruktur. NATO klarer ikke helt å skjule at de er glade for at alliansen har fått mer betydning, og at det har blitt stuerent å snakke om økning i forsvarsbudsjettene igjen. Vi skulle ikke være glade for det. Når militærallianser får betydning, betyr det at noe er galt her i verden.

Jeg er fortsatt pessimist med tanke på denne fredsavtalen. Men i Ukraina må man gripe de håp man bare kan, og blåse dem opp, så de ser store ut. Det er lenge siden en avtale der har vart en hel natt. Det er da noe. Det er da virkelig noe. Jeg tror ikke separatistene vil bryte den. Hva skulle vel de ha å oppnå? Kiev og Porosjenko er også interessert i at den skal holde. De må ha fred for å kunne bygge opp landet sitt igjen. Problemet er alle de omreisende bandene og frivillige armeene med altfor mye våpen og altfor lite utdannelse. Det er de som kan ødelegge denne gangen. La oss inderlig håpe de ikke greier det.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s