Fødsel!

Forrige uke fødte Olia og jeg et vakkert barn. Torsdag 11. september skjedde det, klokken 1802 er den offisielle tiden. Jeg syklet til jobb med Olia i kraftige rier, men vi visste jo ikke hvordan disse tingene fungerer, helt, så vi kunne ikke vite at fødselen var så nært forestående som den var. På vei hjem snakket hun og jeg i telefonen. Jeg var opptatt av om riene var regelmessige, hun var opptatt av at de var konstantene. Jeg syklet innom min mor på Sandve, der hun var på besøk, det er hun som har bilen, og forklarte situasjonen. Vi tenkte hun skulle avslutte besøket.

Det ble det ikke tid til. Jeg måtte ringe henne, hun måtte komme. Vi kjørte litt i hastverk til sykehuset. Vi hadde ikke vært inne lenge, før barnet var ute. Selve fødselen tok en knapp time. Og det var ufattelig stort.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt på meg. Jeg er jo veldig glad i barn, jeg hadde virkelig gledet meg, jeg så frem til å ha henne her, vesle barnet vårt.

Men da barnet var ute, og ble lagt skjelvende og nakent på mors bryst, og Olia ble overveldet av følelser og kysset det på hodet, det var overveldende også for meg.

Barnet skrek ikke så godt med en gang, det hadde svelget litt fostervann på vei ut, så det var litt blått og fremmed, og måtte få litt oksygen. Og det var så levende at jeg egentlig ikke fikk det til for meg. Det var et liv vi hadde født. Det er et mirakel, helt ufattelig at det går an.

På universitetssykehuset i Rogaland har de et barselhotell. Olia skulle sove der, med barnet. Jeg måtte reise hjem. Jeg reiste hjem til mor. Etter en krevende dag, så jeg for meg at jeg ville sovne med en gang. Så skulle jeg stikke innom jobb dagen etterpå, og forberede de 14 dagene med fødselspermisjon jeg har rett til.

Ikke snakk. Det var ikke nubbesjans til å sove. Det barnet hadde en vanvittig tiltrekning på meg. Vanvittig er rette ordet, jeg måtte bare være med det. Det var en vanvittig kraft. Selv om det var midt på natten, ringte jeg Olia, som selvfølgelig heller ikke sov. I bakgrunnen hørte jeg barnet gråte. Det virket enormt sterkt på meg.

Den natten gjorde jeg alle forberedelser som skulle til for å gå ut i permisjon allerede straks, og sendte melding til nærmeste overordnede – jeg er vekk.

Neste morgen reiste jeg ut for å besøke dem igjen, være med dem hele dagen. På vei ut spilte de «Can’t take my eyes off you»

You’re just too good to be true, can’t take my eyes off of you,

You’re like heaven to touch, I just wanna hold you so much.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt. Jeg fikk problemer med å kjøre bilen. På radioen sa de at det var versjonen til Morten Harket, og jeg måtte spørre hva i all verden det er som skjer med meg. Jeg er blitt far.

Søndag morgen reiste vi hjem fra sykehuset. Siden har vi vært hjemme. Barnet er sunt og friskt og har en enorm livsappetitt, det spiser mesteparten av sin våkne tid, akkurat som sin far, og ser seg forundret rundt på den vidunderlige verden vi har. Jeg må anstrenge meg for ikke å vekke henne når hun sover. Det virker over alle grenser på meg. Jeg var forberedt på at det skulle bli fantastisk, men ikke så sterkt, og på den måten.

Vi er meget lykkelige nå, alle tre. Dette er et høydepunkt i livet for oss. Og solen spiller på lag med oss, den skinner varmt og klart hver dag, så vi kan tilbringe mye tid på terrassen, og være ute og ha det godt. Lille Irina er bare en uke gammel, men har allerede forandret seg, det klemte og skeptiske nyfødte utseendet er borte, hun er rød og hvit og varm, sterk som en stålstreng, og titter på verden som hun blir stadig mer vant med. Olia er også helt i slag igjen, som hun var nesten øyeblikkelig etter fødselen. Hun er fortapt i barnet, slik jeg også er det, og ofrer alt som er av egen tid og helse og overskudd, for at barnet skal ha det bra, noe det helt tydelig har. En fantastisk mor, og et fantastisk barn.

Da er det godt å være meg. De sover nå. Jeg gleder meg til de våkner. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle få to så skjønne jenter, så nær meg. De er ikke bare en del av livet mitt, de er livet mitt. Det er uvirkelig. Med en gang Irina ble født, tenkte jeg at vi må lage flere barn, for dette er det beste som finnes. Dette overgår alt. Jeg føler jeg drukner i lykke. Lykken har fått et navn, hun heter Irina. Hun har en mor som heter Olia, og det er min kone.

Det blir ikke bedre enn dette.