Eventyrfortelling med lille Irina på terrassen

– Fortell henne et eventyr,

sa Olia til meg i dag. Vi satt på terrassen i finværet, lille Irina i barnevognen, akkurat en uke siden hun kom hjem fra sykehuset som nyfødt. – Fortell henne et eller annet, snakk på norsk.

Jeg nølte litt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, og tenkte vår vesle gulljente kanskje heller ville sove. Dessuten liker jeg ikke å snakke på kommando. Jeg liker samtaler og fortellinger som oppstår av seg selv, uanstrengt.

Ikke Olia. Hun mente at Irina trengte å bli underholdt, og at hun trengte språkstimulans. Så hun satte seg opp til henne, og gav seg til å fortelle et eventyr på russisk, enda hun selv egentlig spiste middag, eller lunsj.

Jeg kjenner igjen en farlig situasjon når jeg ser en, så her skjønte jeg det bare var å sette i gang med å fortelle. Men det var for sent, Olia følte hun måtte ta ansvar, når jeg ikke gjorde det, og fortalte i vei. Det handlet om en mann på en øy, og jeg mener det kanskje var noen fisker der. Det var i alle fall lansert ganske mange ting som kunne skje videre, og jeg ble selv litt nysgjerrig. De russiske eventyrene er vakre, og de har en overflod av fortellinger og regler og annen folklore.

I en pause så jeg likevel mitt snitt til å skyte inn eventyret om Bukkene bruse. Det var jo for galt at Olia skulle sitte og fortelle eventyr, når hun egentlig skulle spise mat. Hun var dessuten ganske sint. Og når hun er sint, er hun farlig.

Så jeg satte i gang med Bukkene Bruse. Det er et eventyr jeg har kommet skjevt ut med før, jeg prøvde å fortelle det til Olia en av våre første netter sammen. Jeg tenkte det var et enkelt og greit eventyr jeg kunne fortelle på russisk. Men om det er enkelt og greit på norsk, enkelt og greit å ha i hodet hva det går i, tre bukker over broen, den siste stanger trollet, så er det betraktelig vanskelig å fortelle det på et fremmed språk. Jeg kom i beit for ord med en gang. Ikke hadde jeg ordet for troll, og ikke for bukk, og når det gjaldt å forklare hvorfor den største bukken ikke var redd for trollet, da ble det helt håpløst. Ikke visste jeg hvordan man sier «gå til seters og gjøre seg fete heller», på russisk. Prøv bare å fortelle det på engelsk! Det er ikke lett på noe språk, annet enn norsk.

Nå var det heldigvis norsk, for lille Irina. Men jeg fikk det ikke til likevel. Poenget er jo å bygge opp spenningen, til den siste bukken, og få det frem slik at hver av bukkene er i stor fare, på grunn av trollet under broen, og at dette trollet virkelig vil komme og ta dem, og den eneste grunnen til at han ikke gjør det, er at det kommer en enda større bukk etterpå. Med den siste bukken må det komme en avgjørelse, og da må det virke ganske utrolig at denne bukken ikke er redd, at den virkelig vil ta kampen opp, med trollet!

Her skal den største bukkens beskrivelse av egne krefter være spenningsskapende frem til selve kampen, som jo er over ganske fort, bukken stanger jo trollet i elven med en gang. Jeg fikk ikke dette til, jeg husket bare det med «spjud» som skulle stange «øyne ud», og noe med «stene», eller noe slikt, som skulle stange ut «marg og bene». Hos meg fislet eventyret ganske slapt ut, her. Irina virket ikke særlig overrasket over at bukken vant, og virket heller ikke særlig glad på bukkenes vegne, over at de alle kunne gjøre seg fete på seteren.

Så jeg bestemte meg for å fortelle noe mer interessant. Om Isac Newton. Da gjelder det først å sette rammene, tid og sted, født 1643, mener jeg det var, nærheten av London. Jeg vil gjerne ha med at han gikk på universitetet, og var der under den store brannen i 1666, den har Irina selvfølgelig ikke hørt om, så her hørte hun det for første gang, den kjente brannen, storbrannen i London. Det var den som gjorde at Isac Newton måtte flytte ut på landet igjen. Og det var der han gjorde sine store oppdagelser, de første av dem.

– Det Isac Newton lurte på, fortalte jeg vesle Irina, som lå i vognen sin, med åpne øyne, – var hvorfor solen og månen holder seg på plass? Hva er det som gjør at jorden går rundt solen som den gjør? Jeg merket at jeg var i gang med å forklare Newtons grunnleggende fysiske lover, og tenkte, jaja, da får jeg vente med differensialer og derivasjon, Newtons utrolige oppdagelser innen matematikken, jaja, det passet jo inn i fortellingen jeg hadde begynt på, med Newton ute på landet.

Og jeg skyndte meg å få det litt mer jordnært, det blir jo lett litt abstrakt å snakke om gravitasjonskreftene for solen og månen, for et lite barn på 10 dager. Så jeg sa han lurte også hvorfor ting faller ned i bakken, hvorfor eplene og bladene på trærne faller ned, hvorfor noe faller ned på gulvet når man slipper det. Newton stilte spørsmålet om det kanskje kunne være de samme kreftene som sørget for begge disse tingene, fortalte jeg lille Irina, som lå i vognen.

Så oppdaget jeg at jeg på dette punktet var nødt til å fortelle litt om krefter, ellers gir det ikke mening. Hva er egentlig krefter? Krefter er det som får noe til å skje. Krefter er det som fører til bevegelse, eller mer presis, til endring i bevegelse. Det er en meget viktig presisering, og jeg våget meg til uttrykket «genial» her, overfor Irina, et uttrykk jeg synes hun skal være forsiktig med, men når det gjelder Newton og hans syn på krefter, så er det på sin plass. Han tenkte radikalt nytt, og radikalt riktig. Etter alle disse tusen årene var det endelig noen som skjønte hvordan det hang sammen!

For å forklare Irina hvor briljant dette her var, måtte jeg nesten tilbake til de gamle grekerne, til Aristoteles, og hvordan han og de så på krefter og bevegelse. De så det slik, at krefter er det som holder bevegelsen i gang. Og det virker jo fornuftig, for når det ikke er noe som sørger for å holde bevegelsen i gang, så stanser den jo. Det har du jo selv merket, forklarte jeg Irina, – når jeg kjører deg i vognen, da stanser du med en gang hvis jeg ikke skyver på deg mer, og det ikke er nedoverbakke, riktignok. Det er ikke vanskelig å forstå at dette synet på krefter og bevegelse holdt seg helt frem til 1660-tallet i London, der det var en kar som het Isac Newton, og som reiste ut på landet da London brant, og universitetet stengte, og at han der på landet tenkte ut tingene selv. Helt forskjellig fra hva alle hadde tenkt tidligere.

– Det som gjør at vognen stopper, fortalte jeg Irina, er ikke det at jeg slutter å skyve, men at det virker krefter mellom hjulet og bakken. Det heter friksjon. Hvis det ikke var friksjon, ville du rulle av gårde i all evighet, om jeg dyttet seg litt, fortalte jeg henne.

Her stoppet Olia meg. – Barn liker eventyr, sa hun. Det må skje ting, være spennende.

Advertisements

One comment on “Eventyrfortelling med lille Irina på terrassen

  1. Dere har det morsomt! Du trenger ikke streve med å huske eventyr – små babyer liker godt å høre mor og fars trygge stemmer, da her de det godt. Men – jeg har Asbjørnsen og Moes samlede eventyr hvis du vil pugge noen😄

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s