En liten oppdatering fra krisen i Ukraina

Da barnet vårt ble født, ble det nødvendigvis slik at jeg fulgte mindre med på nyhetene. Også viktige ting for oss, som krisen i Ukraina. Det ble innført nye sanksjoner, Skottland fikk holdt sin folkeavstemning om uavhengighet, Ukrainas president, Petro Porosjenko, har vært på rundreise i Nord-Amerika for å tigge hjelp fra Canada og USA, det har vært flere møter og nye avtaler i Minsk, og Russland har sendt inn sin tredje hvite hjelpekonvoi med humanitær nødhjelp, som de kaller det. Alt mens vi har vært mest opptatt av lille Irina.

Jeg merket at jeg etter fødselen ble enda mer ergerlig, nesten, over at man ikke bare kan slutte fred. Jeg skal skrive en mer utfyllende post om det siden, om hvordan vi gjennom graviditeten tenkte på vår lykke, og Ukrainas vanskeligheter, og vi som gjerne vil føde et barn som skal være norsk og russisk og ukrainsk i skjønn forening. Det er nesten noe naivt over det, som i hvert fall jeg ønsker at Russland og Ukraina bare skal finne ut av det med hverandre, at de to hører sammen.

I virkeligheten er det ikke så enkelt. Eller kanskje man heller skulle driste seg til å si at det i virkeligheten er så enkelt. Det er krigen som er meningsløs, at man setter seg ned og finner ut av det, er hva som er fornuftig, menneskelig, og riktig. Mange mener særlig russerne er så kyniske, at det er ikke så lett. Man må nok legge til at kynismen ser ut til å være nokså likelig fordelt. Statslederne i Kiev ser ikke ut til å lide mer med befolkningen sin i øst, enn statslederne i Moskva gjør det. Kanskje kan man mene at en stat har rett til å slå ned et væpnet opprør i eget land, særlig når dette opprøret er støttet av en stormakt. Men man må vel også for Kiev kunne si alt med måte. Separatistene eller terroristene eller bandittene eller hva stygt man skal kalle dem, okkuperte offentlige bygninger i Donbass. De blir angrepet med tanks, bombefly, grad-raketter og ballistiske missiler. Jeg synes det er drøyt. Særlig når befolkningen i disse områdene ikke støtter regimet i Kiev. Det er noen skikkelig stygge undertoner i disse kampene. Det er kommet et hat mellom de ytterliggående ukrainervennlige og de ytterliggående russiskvennlige, og det hatet minner om noe av det verste man har sett i verdenshistorien, om enn ikke drapstallene kan måle seg ennå. Jeg synes det er svært ubehagelig, sånn som Kiev aldri minnes de som dør i Donbass, eller de som døde i brannen i Odessa. Det bringer tankene til langt verre ting som har hendt.

Den siste avtalen fra Minsk er sånn som jeg har skrevet hele tiden. Krim forblir uavklart, det blir økt selvstyre i Donbass.

Der kommer Olia, jeg må slutte for nå, skriver mer i morgen…

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s