Irina Salen

Så er det offisielt! Hun heter Irina Salen!

Klokken 0410 natt til i dag tikket det inn en melding på Olias telefon. Det var et merkelig tidspunkt, og det er ikke så mange som sender meldinger til henne. Vanligvis er det tilbud om vakter på sykehuset, eller varsel om salg i noen av butikkjedene hun er på meldingslisten til. Men slike meldinger, midt på natten?

Olia var akkurat i ferd med å amme lille Irina da vi hørte meldingen. Telefonen hennes lå i naborommet. Og siden vi uansett var våkne, stakk jeg over for å sjekke.

Det var fra altinn, statens offisielle nettsider. Det var melding til Olia om at hun nå kunne logge seg inn, og registrere navnet på barnet der. Ganske rart å sende en sånn melding også midt på natten, enten den går automatisk, som den sikkert gjør, eller manuelt.

Uansett, i dag morges logget hun seg inn, og registrerte navnet Irina Salen. Nå gjenstår det bare for meg å bekrefte det. Jeg er er ikke like kjapp som henne, men det vil nok bli gjort i løpet av morgendagen. I kveld er det tid for å slappe av.

Det er en krevende glede å ha småbarn i huset. Det vet nok de fleste av leserne her. Vår lille Irina er et drømmebarn, det er jo så mange barn som kan være plaget av forskjellige ting, for tiden. Vår Irina ser ut til å ha sluppet fri fra det meste. Når hun gråter, kan vi gå ut fra det er fordi hun er ukomfortabel, slik hun ligger, eller så er hun sulten. Noen ganger er det fordi det hun har spist, skal ut igjen. Men i det store og hele er hun veldig rolig og snill, og skriker bare skikkelig, når hun er skikkelig sulten.

Det er hun til gjengjeld ofte. På sykehuset spurte de oss hvordan vi kunne vite at barnet tok til seg nok næring. Jeg måtte smile innvendig av spørsmålet. De vet nok ikke så mye om ukrainsk kultur, de er besatt av mat, kolossalt opptatt av at barn og gjester spiser skikkelig. En gjest vil aldri unnslippe å måtte forspise seg i et ukrainsk hjem, et barn av en ukrainsk mor vil aldri kunne unngå å spise nok til å legge på seg, så lenge det er nok mat tilgjengelig. Det er det hos oss.

Ammerådet om hver tredje time og 10-30 minutter blir helt sprengt hos oss. Det er som med riene til fødselen, de er der hele tiden. Jeg blir stadig forundret av at jeg går og bærer barnet, og det liksom skal rape og gulpe, og så ender det opp med at det gir tegn til at det vil spise mer. Det har aldri hendt at vi har lagt det til brystet, og så vil det ikke ha. Det har alltid spist, glupsk, som for å statuere et eksempel, hvordan kunne vi vel tro annet enn at det var mat hun ville ha?

I dag morges spurte Olia om jeg ville ha grøt, risengrynsgrøt. Det ble en klassiker i mann og kvinne-kommunikasjon. Når en mann blir spurt om han fryser, sier han nei, når en kvinne blir spurt, svarer hun med å spørre om hun skal lukke vinduet. Sånn var det også her. Jeg ville ikke ha risengrynsgrøt. Det hører hjemme på lørdager, og ikke til frokost. Så jeg sa nei.

Og så måtte jeg reparere etter en stund. Olia kunne ikke skjønne hvordan jeg kunne være så lat, jeg hadde jo fødselspermisjon og alt, betalt fødselspermisjon, for å hjelpe henne, og så kunne jeg ikke lage risengrynsgrøt engang!

Det kunne jeg selvfølgelig. Men typisk Olia, lenge før grøten var ferdig, hadde hun spist all mulig slags annen frokost, med stor og god appetitt. Grøten fikk stå og kose seg til det ble lunsj. Da spiste vi den, jeg også.

Lille Irina åpner seg stadig mer opp, for oss og for verden. Etter knappe to uker er mange av nyfødt-tegnene vekk, navelen er ramlet av, ansiktet blitt hvitt og fint, hodet er ikke så sammentrykket, og i dag ble vi slått av hvor store, blå øyne hun har. Det har vi sett hele tiden, men i dag åpnet hun dem fullstendig, de har liksom alltid vært knepent litt igjen, etter fødselen.

Og Olia hadde kledd på henne en slik fin kjole vi har fått fra søstrene mine, tror jeg det var, og en strømpebukse. Lille Irina ble selve skjønnheten enda mer enn før. Jeg tenkte på nabogutte på ett, hvor ulykkelig forelsket han kommer til å bli! Det sa jeg til Olia, som lo godt.

På en sånn dag passet det godt at mor til Olia ringte. Vi kunne vise henne de store, blå øynene, på Skype, og vi kunne fortelle at dette er øynene til Iurzhenko, dette har hun etter moren, og hennes slekt, og ikke min, som jeg først trodde.

Det var koselig for Olia å snakke med moren. Men det var også nyheter fra Ukraina, som ikke var så koselige. I dag hadde slått av gassen. Gass og strøm og varmtvann, i flere timer hadde det vært borte. Moren til Olia mente dette kom til å bli helt vanlig fremover, og har flere ganger spurt hvordan de skal kunne holde varmen om vinteren. Uten gass, kan de heller ikke lage mat. Olia er også veldig bekymret for dette.

Lille Irina lever imidlertid fritt for bekymringer, ennå. Hennes største plage i livet er at maten av og til ikke kommer fort nok. Det er en plage Olia og jeg gjør alt vi kan for å hjelpe henne med å unngå. Lykkes vi i det, er hun veldig godt fornøyd. Enn så lenge.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s