… Mer om Olias graviditet og Ukrainas vanskelige år…

Posten i går ble avbrutt, da Olia ropte, og barnet var våkent. Slik er vår nye hverdag. Det skrev jeg vel også litt om i posten, vi disponerer ikke tiden vår selv. Sånn gikk det også da jeg begynte på denne, Olia ropte, barnet var våkent. Så gjaldt det å finne ut hva barnet ønsket, og hvordan vi skal få det oppfylt. Bare en glede, som jeg også avsluttet i går.

I dag var skjedd litt for mye til bare å plukke opp tråden, og skrive videre. Det er funnet massegraver i områder av Ukraina som har vært kontrollert av ukrainske styrker, altså nær Donetsk. Russiske medier og sosiale medier gjør et svært stort poeng av dette. Noen av de døde skal være bakbundet, og skutt på nært hold. Kiev benekter å ha gjort noe galt, og vestlige medier skriver vel ikke om det, skjønt, jeg her må ta forbehold om at jeg ikke har tid til å sjekke like grundig som vanlig.

Jeg tar meg i å tenke på NRKs korrespondent i Moskva, Morten Jentoft, som på Verden på lørdag, lørdag, på NRK P2, meldte om at han hadde vært på middag hos en russisk familie, og blitt overrasket over hvor ensidig de så konflikten i Ukraina, hvor påvirket de var av russisk propaganda. Han hadde også sett på russisk fjernsyn, der de er opptatt av problemene den siste russiske nødhjelpskonvoien har med å komme inn i Ukraina, og få yte humanitær hjelp. Han går til og med i diskusjon med familien, liksom for å belære dem.

Jeg synes nok vi burde være noe mer ydmyke. Vel har vi frie medier, her i vest, men de ligger nå veldig tett på statsmakten og det offisielle syn, uansett. Mediene rapporterer om det samme, og på samme måte, i hvert land. Norske medier gir et norsk syn på verden, britiske et britisk, amerikanske amerikansk, og russiske russisk. Vi skal være ytterst forsiktige med å tro at vi er så mye bedre. Våre medier går også i flokk.

Og jeg tenker på Peter Handke, den kontroversielle, østerrikske forfatteren som fikk Ibsen-prisen for en uke siden. Det skulle jeg skrevet om, hadde jeg bare hatt tid til det. Handke går rett inn i den østerrikske tradisjonen, med Thomas Bernhard i spissen, med bitre og uforsonlige forfattere, forfattere som ikke er redde for å gå rett i strupen på sitt eget publikum. Jeg elsker det. Det må jeg få si rett ut. Det er noe herlig med folk som sier hva de mener, og ikke tenker på hvordan det vil bli oppfattet. Det trengs. Slike folk kan man stole på. Folk som må leie inn PR-byrå for å si de riktige tingene på den riktige måten, jeg er så i mot. Det er vår tids løgn.

Jeg skriver meg som så ofte før langt ut av tema. Men det har med krisen i Ukraina å gjøre også, og vår oppfatning av den. Mot Peter Handke ble det sterke protester, fordi han tok serbernes side i konflikten i Jugoslavia, han støttet Karadzic og Milosovic, var sågar i begravelsen til han siste, og holdt en famøs tale. Han har ikke tatt avstand fra serbernes folkemord. Han forsvarer heller serbernes handlinger, og forsøker å forklare den.

Det har fått det til å klikke helt her i Norge. Folk man skulle vente bedre av, som forlagssjef William Nygård, leder av Penn-klubben og en ytringsfrihetens frontkjemper, skutt på i forbindelse med Rushdie-saken, han uttalte at Handkes uttalelser ikke lå under ytringsfriheten. Demokratipyntedukken Bernt Hagtvedt uttalte at han skulle legge seg i lenker, så Handke ikke skulle få Ibsen-prisen.

Er ikke det spesielt? Handke er forfatter. Fra forfattere skal vi forvente og forlange mer, de skal ikke være en del av koret i det vanlige mediesamfunnet. De kan utmerket godt bevege seg i ytterpunktene av den gode smak, og presse grensene litt. I Norge er det litt ekstra betent, siden vi har Hamsun. Men på grunn av at vi har ham, overser vi helt de langt verre fascistiske forfatterne i mellomkrigstiden, med Ezra Pound som stjerneeksempel, og vi overser også de kommunistiske forfatterne som glatt så mellom fingrene på alle Sovjetunionens forbrytelser. En storhet som Jean Paul Sartre kjente til Stalins konsentrasjonsleire, men ville tie om dem, siden de ikke tjente kommunismens sak. Dette er ille. Og Sartre var filosof, ikke bare forfatter.

Peter Handke er meningsberettiget når det kommer til Jugoslavia. Hans mor var Jugoslav, hun kom fra Slovenia, men følte seg som Jugoslav, det var Jugoslavia hun elsket. Sammen med sønnen sin bodde hun på den østerrikske siden av grensen, og kunne bare se over til sitt kjære hjemland, nå stengt bak jernteppets grenser. Skal ikke Handke da kunne ønske at landet fremdeles eksisterte? Og forsvare de som ønsker det samme, altså serberne? Hvem er vel vi, i Norge, og andre vestlige land, som viser frem våre edle tanker og følelser i den til enhver tid gjeldende krise, og så haster videre til det neste, når det kommer noe nytt?

Nå er det Ukraina. For noen år siden var det Araberlandene, i den arabiske våren. Før det var det vel en tid alle var spesielt opptatt av hvor ille Taliban var. Rett som det er kommer en naturkatastrofe, og får samme form for sympati. Kort, og midlertidig.

I dag var det også store demonstrasjoner i Hong Kong. Det blir spennende å se på vestens reaksjoner. Standarden er jo å ta demonstrantenes parti, og gå i strupen på statsmakten demonstrantene demonstrerer mot. De demonstrerer jo for demokrati, og for at Kina skal holde løftene sine med tanke på valget i 2017. Hong kong skal ha en spesiell status. Det skal ikke være som resten av Kina. Det skal være frie. Det er helt legitime mål.

Min spådom er imidlertid at ingen offisielle amerikanere kommer til å reise til Hong kong og dele ut småkaker til disse demonstrantene. Vår utenriksminister, Børge Brende, kommer ikke til å kreve det kinesiske regimets avgang. Han kommer til å være musestille, sann mine ord.

Så kan man jo prøve å forklare meg og seg selv hva som er den store forskjellen, mellom demonstrasjonene i Hong kong, og dem i Kiev, for et knapt år siden. På meg virker demonstrasjonene i Hong kong mer legitime, Kina bryter jo løftene sine, med tanke på valget, i 2017. Det skulle være rimelig fritt, nå er det visst det offisielle Kina som skal plukke ut hvem som skal styre Hong kong, likevel. Demonstrasjonene i Kiev ble utløst av at president Janukovitsj ikke ville skrive under en avtale med EU. Slett ingen forbrytelse.

Det offisielle Russland og russiske medier er for tiden veldig opptatt av at Ukrainas integreringsavtale med EU på ny er utsatt. Det er en del av avtaleverket etter drøftingene i Minsk, drøftinger og avtaler som får liten oppmerksomhet i vestlige medier, men som er veldig viktige for alle som bryr seg om Ukraina. I følge russerne har Porosjenko nå gjort det samme som Janukovitsj ville gjøre, legge avtalen til side for en stund, og hadde ukrainerne latt Janukovitsj gjøre det, så hadde man spart mange menneskeliv og lidelser, ikke strupe den ukrainske økonomien, og hatt en gasspris 100 dollar billigere. De kunne også fått kastet Janukovitsj på normal måte, i et vanlig valg, i mars. Det er fem måneder til.

En samlet vestlig verden stilte seg øyeblikkelig på parti med de ukrainske demonstrantene, da de gikk ut i Kievs gater. Vi vil neppe se det samme, med demonstrasjonene i Hong Kong. Kina kan heller ikke vente seg noen sanksjoner, samme hva de måtte finne på. EU og USA kan ikke ha handelsrestriksjoner mot Russland og Kina samtidig. Det er vel lite sannsynlig at de ville prøvd seg mot Kina i det hele tatt, så avhengige som vi er av dem, for vår egen velstand.

I Ukraina har det også utviklet seg et par uheldige tendenser, noen foruroligende trender, som våre frie, vestlige medier ikke tar særlig tak i. De river ned statuer av Lenin. Det har de gjort lenge, det er vi ikke redde for å skrive om, vi støtter det vel, egentlig. Men det er et par ting som ikke er så koselig med det. Det er statuer som betyr noe for noen, og å rive dem ned er hærverk, utøvd av pøbelen, som mener deres ønsker er viktigere enn andres, og tar seg retten til å gjennomføre dem. Det er også en handling som er fiendtlig mot Russland. De forsøker å gjøre Lenin til symbol for russernes imperialisme, og ikke for kommunismen, som var det Lenin egentlig stod for. Her har vel også de øvrige østblokklandene toet sine hender, litt, med aktivt å rive ned statuer av Lenin, og med det gjøre kommunismen til en slags russisk oppfinnelse. Med det distanserer de seg fra sine egne forbrytelser. At man river ned statuer av Lenin i Kharkov, er vel kanskje enda et hakk mer spesielt, siden det var Lenin som sørget for at Kharkov tilhører Ukraina. Det var han som la området til den ukrainske sovjetrepublikken. Før det var det Russland, godt som noe.

En annen tendens som brer om seg i Ukraina er at man har begynt å kaste politikere i søpla. Bokstavlig talt. Det foregår slik at en gjeng sterke unge menn tar med seg et filmkamera, filmer, og viser hvordan de først bøller med politikeren, så griper ham, og kaster ham i en søppeldunk. Det finnes mange eksempler. Fenomenet har til og med fått sin egen hashtag på sosiale medier. Ofte er det politikere fra Janukovitsj gamle parti, Regionspartiet, som får gjennomgå.

I vestlige medier og blant vestlige politikere er det tyst om sånne ting. Det er jo å bruke trusler og vold for å skremme meningsmotstandere, det er her vi har kroneksempelet fra nazitidens Tyskland. Ukraina må selvfølgelig slå hardt ned på dette tullet, og få en slutt på det. Det skulle ikke være så vanskelig å finne de skyldige, de er jo på film, og det er slett ingen som bruker masker. Men også dagens regime i Ukraina skiller skarpt mellom dem som forbryter seg pro og mot regimet, de som tar meningsmotstandere, slipper alltid unna. Ukrainske medier – det vil si Kievpost, der jeg fant siste utgave av saken – er mer opptatt av at politikerne skal straffeforfølges, og at denne straffeforfølgingen ikke går raskt nok og effektivt nok, er årsaken til at folk tar loven og retten i egne hender.

Forlagssjef Wilhelm Nygård gikk tilbake på sine uttalelser om Peter Handke, på Dagsnytt 18 på fredag, til programlederens smule forvirring. Han så at han hadde sagt mer enn han hadde dekning for, at han snakket om ting han ikke hadde sjekket opp, eller ikke visste. Sånn er det veldig ofte. Vi går rett i autopilot, her oppe i Norge, som så mange steder ellers i den vestlige verden, og resten av verden. Vi skal være ytterst forsiktige med å tro at vi vet så mye bedre, at vi forstår alt så mye bedre, at vårt syn er det rette og riktige. Også vårt syn og våre holdninger er helt farget av den virkelighet vi lever i. I Norge er det en virkelighet av velstand, der kriser er noe vi leser om, og der vi har lært på skoler og universitet hva som er riktig å mene. For folk ute i verden er ikke alt så teoretisk. Krisen i Ukraina er høyst reell. Og det er ikke så enkelt, verken å peke på hvem som har rett og galt, eller å løse den, som vi kan få inntrykk av, ved å følge med utelukkende på våre egne medier.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s