Putins bursdag (og en del andre ting)

Jeg tenkte ikke å skrive en post om Putins bursdag. Jeg visste ikke at han var født 7. oktober, og har ikke lyst til å slenge meg på alle som gjør et poeng av det. Men nå er det så lenge siden jeg har fått skrevet alt, det er 7. oktober, alt, og jeg har ikke postet noe siden 28. september. Dagene og livet er forandret for meg. Og selv om jeg levde lykkelig før også, er det noe helt eget nå. Det er noe helt eget å få et barn.

De siste dagene har Olia vært litt trøtt. Det tar på å amme et lite spebarn, så lite at det ikke tar til seg annen næring. Og Olia ofrer seg fullstendig for barnet. Hun lar det få spise så mye og så lenge det vil, med det resultat at hun selv ikke får sovet nok. Jeg vil jo gjerne hjelpe så godt jeg kan. Men akkurat når det gjelder å gi barnet mat, så kommer jeg til kort. Og når jeg prøver å bysse barnet når det er sultent, så er jeg sjanseløs. Det er kun mor som kan redde verden for lille Irina, kun Olia. Og hun sier aldri nei.

På NRK-nyhetene i dag morges var det en liten sak om Putin, og om Anna Politovskaja, som ble drept denne dagen i 2006. Jeg skal vokte meg vel for å skrive noe om det. Jeg kjenner ikke disse sakene godt. Han som ble intervjuet på NRK, jeg oppfattet ikke navnet hans, han tegnet et veldig dystert bilde av situasjonen i dagens Russland. Han fikk det til å høres ut som om det var et kuet og undertrykket folk. Det er strenge restriksjoner på ytringsfriheten, og de blir verre. Skal man demonstrere, må man stå 50 meter fra hverandre, og så visstnok legge ned skiltet på bakken, for at en annen skal hente det, om man skal gi protestskiltet videre til noen. I følge den som ble intervjuet, var dessverre Putins popularitet økt, som følge av det som skjer i Ukraina.

Jeg tenker det er en avgrunn mellom vår verden, og deres. Og det er ikke bra at det er slik. De aller fleste russere vil bare le av det dystre bildet vi prøver å tegne. De kan fremdeles protestere så mye de vil. Det var nettopp en demonstrasjon der flere titalls tusen deltok, mot Russlands politikk i Ukraina, av alle ting. Ganske fiendtlig mot regimet, med andre ord. Russiske sosiale medier virker heller ikke særlig kuet. Det er bare å fyre løs. Man skal vel kanskje være vel så forsiktig, i EU-landet Ungarn, eller NATO-landet Tyrkia. Særlig Erdogan i Tyrkia har innført mange skumle regler, som går greit under vår kritikk. Putins popularitet øker heller ikke på grunn av Ukraina, ikke i den forstand. Det er ikke flertall i Russland for russisk militær innblanding. Det er ytterst farlig for regimet, om involveringen blir for sterk og for tydelig, og det resulterer i for mange russiske dødsfall. At Krim kom tilbake til Russland, som de formulerer det, er meget populært. At det er store problemer i Øst-Ukraina, er ikke noen vinnersak. Det er for enkelt sagt, av han som ble intervjuet. Det skulle vært imøtegått, av en oppvakt journalist.

Min kjære kone viste meg et filmklipp som gikk på russisk TV, kanal 1, den største. Det var fra svensk barne TV. Det gjaldt programmet der kjønn er utvisket, der det ikke heter han og hun, men hen, og man ikke har mamma og pappa, men tilsvarende mappa og pamma, slik at man ikke skal identifisere foreldre etter kjønn. De går tilbake til fransk feminismeteori, det er vel fra 50-tallet, om jeg nå ikke husker feil, at kjønn er ikke natur, men en sosial konstruksjon. Alt dette sa de på russisk TV, at nå sender svensk TV program for barn, der kjønn er sosial konstruksjon, og man ikke har mor og far, men ukjønnede foreldre. Det toppet seg med en konsert av rumpeorkesteret, flott oversatt til russisk, som tilsvarende orkester må hete der, og det var virkelig rumper i forskjellige farger og fasonger, som sang og spilte. Sånn gjør de det i Sverige.

Alt i klippet på russisk TV var sant. Det var ikke engang fiendtlig klippet, det viste programmet, som det var. Men det visste veldig godt hvilken effekt det vil ha på russere. Den vestlige verden er helt degenerert, nå skal man ikke engang være mann og kvinne lenger, nå skal det bare være en saus av homofile og heterofile og transvestitter og alt som er, de tradisjonelle familieverdiene er helt tapt, og så er det rumper som synger og spiller musikk. For barn. Det er egnet for å skremme, for å misforstå.

Akkurat sånn er alt vi sender fra Russland også. Det blir vinklet slik, at det har maksimal effekt her hjemme. Vi lever i en forestilling om at «sånn er det i Russland», der er de fanget i regimets propaganda, og de som har vett til å gjennomskue den, blir behandlet hardt og brutalt. I dag har en rekke russiske idrettsstjerner og andre kjendiser postet bilder av seg selv på sosiale medier, der de på forskjellige måter gratulerer Putin med dagen. Alle viser fast og genuin og overbevist støtte.

I Norge, som i de fleste vestlige land, vil det være sosialt selvmord å gjøre noe slikt. Med all vår ytringsfrihet, som vi er så stolt av, er det en rekke med ting man bare må holde tett om. Hør for eksempel med Peter Handke, han som vant Ibsen-prisen, forleden. Han går i mot den vestlige, offisielle linjen, når det gjelder krigen i Jugoslavia. Han har besøkt og mottatt diktsamling av Radovan Karadsic. For oss er han en massemorder, opplest og vedtatt, enda han i anstendighetens navn ikke er dømt ennå. Vi er ganske selvrettferdige i dette landet her. Våre bomber er alltid de riktige.

Jeg vil nevne et par ting fra Ukraina, som det ikke blir skrevet om her hjemme. Her er nyhetene alltid på pro ukrainsk side, man siterer alltid de ukrainske styresmaktene. Det døde en representant fra Røde kors, en sveitser. NRK siterte ukrainske styresmakter, som hevdet det var separatistene som stod bak bombe som drepte ham. Det ble ikke nevnt at bygningen Røde Kors holdt til i, ligger i et område kontrollert av de samme separatistene, og at det ville være veldig underlig om de skulle sende en bombe mot seg selv. Et veldig enkelt søk på nettet ville hjelpe NRK å finne frem til denne opplysningen.

De vil kanskje også finne frem til opplysninger om at tendensen til at ukrainere tar loven i egne hender, og kaster sine politikere i søpla, bokstavelig talt, det er en virksomhet som blir stadig mer voldelig. Det er også uhyggelig klart at det er de høyreekstreme i Pravyj sektor som står bak, de skryter av det, og vi ser flaggene. Det er særlig politikere fra Janukovitsj’ gamle parti, Regionspartiet, som blir rammet. De blir banket opp, slått til blods, og så hevet i en søppelkontainer, av en gjeng sterke, unge menn, alt sammen filmet, og lagt ut på nettet, av de samme som står bak ugjerningen.

Det er ikke slik politikk drives. Det hadde vært fint om de vestlige maktene, som nå liksom skal ta Ukraina til seg, i det minste hadde reagert litt. Det hadde vært fint om media nevnte det, og var litt kritiske. Det er gatens lov som gjelder i Ukraina. Det er lovløse tilstander.

I april gikk det en nyhetssending på Hromadske TV, eller hvordan det skrives, den ukrainske TV-kanalen finansiert av den amerikanske og den nederlandske ambassaden, samt finansmannen George Soros. Det ligger alt sammen ute på engelsk Wikipedia. Det var en kar som ble intervjuet, en journalist fra Ukrainian Week, det pro ukrainske nyhetsmagasinet som man får gratis på kafeer og restauranter i Ukraina, i hvert fall i Kiev, og som man også kan laste ned fra nettet. Han mente enkelt og greit at man måtte se annerledes på Donbass, «vi må se det som en ressurs for Ukraina», og så fulgte ganske stygge bemerkninger om at det var «uønskede» folk der, av 4 millioner var kanskje 1,5 millioner «unødvendige», og det kunne være nødvendig å utrydde noen.

Intervjuet var i april. Men det er først nå det får oppmerksomhet. Det blir spredd i russiske medier, og i russiske sosiale medier, og så er det taust i vestlige. Hvorfor er det slik? Mener man her at hans uttalelser ikke er representative? Hvor er da de ukrainske reaksjonene som tilbakeviser dem? På meg virker det som om nyhetsreporteren sitter rolig og hører på. Jeg har heller ikke registrert noen debatt, verken i Ukraina eller i vesten, om at slike uttalelser og meninger må stanses straks, at man ikke kan tolerere dem, at dette er utskudd som ødelegger saken for dem som ønsker et fritt og demokratisk og vestlig Ukraina. Det er ganske taust. Og det er ganske farlig, for det er meninger og uttalelser som dette folkemord vokser ut av. Det er noen svært, svært skumle paralleller, mellom det som nå skjer i Ukraina, og det som på 90-tallet skjedde i det tidligere Jugoslavia.

Her på Ganddal følger jeg ikke så nøye med på det, som jeg tidligere gjorde. Vi har fått et barn, det tar all vår tid, og vi er veldig glade for det. Fra Kiev melder mor til Olia at de rett som det er tar strømmen, rett som det er tar gassen. Det går ikke noe bra der nede, og det er for enkelt å si at Russland har skylden. Forholdene er atskillig mer komplisert, og problemene skyldes også i stor grad at det er flere som har undervurdert hvor vanskelig og farlig situasjonen er. Her er vi i vest heller ikke skyldfri. Det er en del storpolitikk som gjør at Ukraina nå mer eller mindre blir ofret. For Russland står svært store interesser på spill. De kommer til å forsvare dem. Det burde være godt kjent på forhånd. Men det ble likevel valgt å ta kampen opp, og nå ser kampen ut til å fortsette. Ukraina har ikke råd til det, de fortsetter strake veien nedover. Landet blir også umulig å styre, når det er så stor avstand mellom folkets forventninger, og politikernes muligheter. Man må slutte å gi dem falske forhåpninger. Fremtiden er grell. Det er ingen raske løsninger i sikte. Det er ingen penger som venter. Det finnes ikke nok gass i Europa til å erstatte den russiske. Det går ikke å være i konflikt med sin viktigste handelspartner. Man kan ikke alltid velge fritt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s