Ubåt i Sverige, valg i Ukraina og endrede forhold hjemme hos oss

Min kjære, tapre kone sitter bøyd over ingeniørstudiene. Det er lørdagskveld, jeg har spist elgstek, jeg drikker rødvin, hun jobber med papir, datamaskin, nettbrett og lærebøker. Vi har fått vite av NAV at hun må være fulltidsstudent for at jeg skal få utsatt farspermisjonen min, hun må også være fulltidsstudent om jeg skulle tatt den ut nå. Så hun har fått press på seg. I hele dag har hun jobbet med obligatoriske oppgaver hun er på etterskudd med. To ganger i dag har jeg vært ute med barnet i barnevogn, lange turer, så hun skal få fred til å arbeide.

De siste dagene og ukene har vært veldig travle. Jeg har strevd med å finne ut av NAV-systemet, det har tatt timevis, de siste par dager all min tid og energi. Norge har et av verdens aller beste velferdssystemer, men det er mye som mangler på å gjøre det tilgjengelig og forståelig. Olia har vært under press med studiene. Nå som det nærmer seg eksamen, blir innleveringsoppgaver presserende, og når hun skal oppfylle kravet fra NAV om å være fulltidsstudent, så blir det enda verre. Det er nesten så vi ikke får tid til barnet, som vi gjør alle disse tingene for.

Blogging er selvsagt ikke et tema slike tider. Jeg kan gjøre det nå, siden barnet sover. Men ellers må vi gjøre som best vi kan for å avlaste hverandre med barnet. Jeg har jo på toppen hatt en liten jobbreise og en opptreden på toppen, så det har virkelig vært fart og stemning her, Olia har i praksis hatt barnet alene denne uken. Barnet – for øvrig – er helt upåvirket av alt stresset, og skinner som solen, og gir oss mye mer energi og glede og inspirasjon, enn det tar fra oss.

I morgen er det valg i Ukraina. Det begynner å gli inn hos folk at dette valget ikke kommer til å bli noe lystig. Ukraina blir ikke noe demokrati, det kommer ikke med i noe Europa, det er vel kommet lenger unna både Russland og Europa, etter alt som har hendt. Landet ligger alene, i kaos, og ser ut til å falle fra hverandre, og ikke bare geografisk. De ulike politiske partiene og meningene spriker i så mange retninger, og har så liten respekt for hverandre, at det er vanskelig å se for seg at den politiske situasjonen i landet skal ende opp i noe annet enn det verste noen sinne. Det er ingen politiske parti som ser ut til å ville forholde seg til den situasjonen landet faktisk er i.

Vi skeptikere varslet tidlig at de vestlige landene ville miste interessen når tiden går, og Ukrainas virkelige problemer viser seg frem. Det er enkelt å være ivrig og snakke demokrati og menneskerettigheter når man har medienes søkelys på seg. Det gjorde alle da det stod på fra cirka et år siden, da demonstrantene samlet seg på Maidan i Kiev, og ville demonstrere mot at makthaverne i Ukraina ville vende seg mot Russland, og ikke mot EU og USA. Da var det ikke måte på hvor ille dværende president Janukovitsj og hans regime var, hvor rett demonstrantene hadde, hvor riktig det var å velge Europa og Vesten, og ikke Russland. Siden er det Russland som har vært den onde, etter at Janukovitsj falt, og det så ut til at demonstrantene på Maidan virkelig skulle skyve Ukraina mot Europa, og fra Russland.

Det var en ganske naiv tro. Våre politikere burde vite bedre. Det samme burde journalister, eksperter og kommentatorer i avisene. Det har jo vært et ganske jevnt mønster hvordan det går med disse landene, som liksom skal ta til seg demokrati og menneskerettigheter etter vestlig mønster, men som bærer på en tradisjon der disse tingene ikke har hatt noen særlig plass. Vi i Vesten gir Russland skylden for at det ikke går noe bra i Ukraina. Det er Russland som har vært aggressive, de har annektert Krim og de støtter separatistene i øst. Men i vestlige medier blir det underslått at Krim er en halvøy som mer enn gjerne ville over i Russland, og som selv ikke bruker uttrykket om at de er annektert. Separatistene i øst støtter Russland, mer enn Russland støtter dem, kan det kanskje gå an å argumentere. Og regimet i Kiev gjør ingenting som skulle gjøre det fristende for den betydelige pro-russsiske delen av Ukraina å støtte opp om hva som nå foregår i landet. Slik det nå ser ut til å gå, er det umulig å støtte det. Selv de mest innbitte optimistene står pinlig igjen med argumentene sine, når man går i mot dem og viser hva som faktisk skjer. Vestlige politikere har begynt å tie stille. Mediene toner ned dekningen.

Da det var folkeavstmning på Krim, så kokte det. Presidentvalget i mai ble ganske godt dekket. Parlamentsvalget som skal være i morgen, får ikke stort mer dekning enn parlamentsvalg har hatt til vane å få i Ukraina.

Og landet er så skakkjørt at selv om det hadde vært noen gode krefter som kunne vunnet valget i morgen, så hadde det vært bort i mot umulig å få til noe. Landet er bankrått. Penger fra USA og Europa kommer det selvfølgelig ikke, nå kommer det heller ikke fine ord. Det er ikke avtalt noen gasspris med Russland, om det ikke har blitt til noe uten at jeg har fått det med meg. Og skulle prisen bli avtalt, har ikke Ukraina penger til å betale den. I et populistisk fremstøt en jallastat verdig har president Porosjenko nå skrudd på sentralvarmesystemet i landet. Husene blir varmet opp, to dager før valget. Heller det, enn å ha gass og varme i januar og februar,  da det nok kan være mye kaldere, men det er uoversiktlig lenge igjen til neste valg. Kanskje går det jo også an å komme frem til noe, i løpet av en kald og lang vinter, slik at Ukraina på ny skal få sikre gassleveranser fra sin store nabo i øst.

«USA vil kjempe for Ukraina til siste ukrainer«. Ordene tilhører ikke meg, men den russiske komikeren Zadornov. Hele den vestlige verden har kommet i en bitter konflikt med Russland over det som her har skjedd. Vi i Vesten lider ikke så mye under dette, det er et par desimaler prosentpoeng lavere vekst, 0,4 % i stedet for 0,6 %, for eksempel. Europeisk økonomi sliter også uavhengig av denne krisen, med sanksjonene og handelshindringene som har fulgt med den. Men den ukrainske økonomien er i fritt fall. Det ukrainske folket lider virkelig.

Det blir spennende å se hvordan fremtidens historikere vil skrive om det som nå skjer. Historien endrer seg jo, etter som årene går. Det finnes ingen fasit. Men det kommer nok kanskje en tid, da det vil se veldig rart ut med det hysteriet som våre ellers sindige naboer, svenskene, viste, da det dukket opp observasjoner av det som kunne være en ubåt i skjærgården deres. Var ikke det ut over alle proporsjoner? Det var et mye større styr enn noe av det som skjedde under Sovjettiden, for eksempel.

Sverige ønsket å vise noe med den hektiske jakten og den massive publisiteten. Det viktigste kunne neppe være å finne båten, hva skulle de så gjort? Kaste bomber på den? Det hadde vært noe. På meg virker det som om publisiteten var et mål i seg selv. Kanskje var det for å vise Russland at Sverige nå tar dem på alvor, og ikke finner seg i å få landegrensene sine krenket. Det vil neppe hjelpe. Russland har jo vist temmelig tydelig at de ikke lenger lar seg diktere av Vesten, og at de tar seg til rette. Kanskje var det for å vise svenske politikere at Forsvaret ikke har ressursene som trengs, det må bevilges mer penger. NATO har jo også hatt noe som ligner på en slik agenda, med kravet om at hvert medlemsland skal bruke 2 % av budsjettene på forsvaret.

I så fall har vi et rustningskappløp også ut av krisen i Ukraina.

Det har virkelig gått så ille som det kan gå. Det har overgått det meste av worst case scenarioer. Vesten gir Russland skylden. Men Russland hadde aldri klart å lage all denne dritten alene. Vi har virkelig lagt alt til rette, vi i Vesten, med vår «utvidelse mot øst», som liksom skal være så fin og uskyldig, men som så langt har ført til krig i hvert land prosjektet har vært forsøkt i. Det er Russlands feil, sier vi. Kanskje det. Men kanskje hadde ikke Russland gjort disse «feilene», hvis vi hadde oppført oss på en annen måte.