Virkelig en kald krig

Lørdag 8. november hadde jeg et innlegg kalt Mot en ny kald krig, som skulle ta utgangspunkt i Gorbatsjovs uttalelser i forbindelse med 25. års jubileet for Berlinmurens fall (en annen post jeg hadde tenkt å skrive, men ikke fikk tid til). Det utgangspunktet fikk jeg tatt, men lenger kom jeg ikke, for vårt kjære, lille barn begynte å skrike, og jeg måtte trå til med det. Det samme gjaldt hele neste dag, og de følgende. Min kone er fulltidsstudent, så når jeg er hjemme, må jeg bidra slik at hun får tid til å lese litt og til å hvile seg. Det gjør jeg så godt jeg kan, og med glede. Bloggen er det minst viktige jeg holder på med om dagen.

Starten på innlegget provoserte imidlertid frem en opphetet diskusjon i kommentarfeltet. Jeg må si det overrasket meg litt, jeg var jo ikke kommet i gang med å skrive noen ting, jeg gjenga bare hva Gorbatsjov hadde sagt. Her er det kanskje på sin plass å bruke uttrykket Don’t blame the messenger, eller Ikke skyt budbringeren, hva jeg skriver uttrykker og videreformidler hva Gorbatsjov mener, og det er et syn han deler med svært mange russere. Det er syn jeg mener vi må ta hensyn til, i det minste bør vi kjenne det. Og å ta hensyn til betyr ikke at vi skal akseptere det. Å kjenne det betyr at vi vil være bedre i stand til å ta de riktige valgene i en krise hvor det har gått aldeles galt.

Nå skyldes nok reaksjonene på den korte posten mer det jeg har skrevet tidligere, enn hva som står i den. Jeg vil bare forsikre om at jeg er en usedvanlig vanlig person, helt uten økonomiske interesser eller andre interesser i Russland. Den ene kommentatoren skriver at jeg «famler i blinde». Det er ganske dekkende, for jeg føler nå at vi går tom for muligheter til å komme ut av dette på en god måte. I Ukraina er det verre nå enn for ett år siden, noe som er godt gjort, med tanke på hvor håpløst det stod til under regimet til Janukovitsj. Det er ikke noe bedre på Krim, halvøyen Russland har gjort russisk. I Donetsk og Lugansk ser det håpløst ut, der er det daglig skyting og bombing, og en økonomi verken Kiev eller Moskva vil ta ansvaret for. De får klare seg selv, noe de neppe er i stand til. I hvert fall ikke som det ser ut nå.

Det er også vanskelig å se for seg at det skal bli noe godt forhold mellom Russland og Vesten igjen. Mange vil sikkert mene at det ikke engang er noe mål, når Russland oppfører seg som de gjør. Men det er nå en gang en stor og mektig nabo, det er nå en gang Europas gassleverandør og en av verdens supermakter når det kommer til kjernefysiske våpen. Det er alvorlig og skremmende om vi går fra å være hanglende partnere, til å bli fiender, om holdningen skal gå fra mistroisk tillit, til fiendtlig. Det er det som er i ferd med å skje. Det gjør ikke saken bedre om – eller at – Russland har skylden.

Kanskje er noe av det som provoserer mest er at jeg går langt i å mene at vi må akseptere at Russland tar seg til rette, også innenfor andre lands grenser, fordi Russland er så mektige at det vil koste for mye å hindre det. Jeg er godt oppdratt og utdannet i Norges demokratiske system, jeg er helt inne i vår måte å tenke på. Lover og regler er lagt for å gjelde, det finnes prinsipper vi må stå opp og kjempe for, og folkeretten er til for å overholdes. Så jeg skjønner godt folk reagerer når jeg stiller spørsmål ved om vi skal overholde folkeretten for enhver pris, når jeg foreslår å være pragmatisk, der det er prinsippielt riktig å være idealistisk. Det er da å minne om at Norge har en suksesshistorie om alltid å ha et pragmatisk forhold til russerne, til aldri å provosere dem unødig. Så er vi da også det eneste grenselandet til dem som aldri har vært i krig mot dem. Det er noe å merke seg.

Vi kan også se på hvordan det tidligere har gått, og hvordan det har gått i dag, når det gjelder våre konflikter med Russland etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var det Transdenistria, den de facto autonome republikken i Moldova. Jeg var 20 år den gang, det var en tid uten internett, og konflikten gikk meg mer eller mindre hus forbi. Jeg regner meg selv for atskillig mer enn normalt interessert, men første gang jeg i det hele tatt hørte om området, var da jeg var i Odessa i 2007. Da var det noen som bodde på samme hostell, som hadde planer om å reise dit. Den gang hørtes det mest ut som et eksotisk moroland, nesten som en spøk. Fremdeles er det vel et område de færreste bryr seg om. Selv om det ligger i Europa, vest for Ukraina til og med, er det vanligvis godt utenfor vår oppmerksomhet.

I 2008 var det en mer alvorlig krise i Georgia. Landet og dets president, Mikhail Saakasjvili, flørtet med EU og NATO, og mistet kontrollen over sine nordlige regioner, Abkasia og Sør-Ossetia. Det var gnisninger og trefninger der, godt stimulert og fremprovosert av Russland, og i den tro at han skulle få NATOs støtte i en konflikt med Russland, gikk Saakasjvili til militært angrep. For det måtte han spise slipset sitt på TV. Russland mobiliserte sin militærmakt, feide de georgiske styrkene tilbake, og gikk like inn i hovedstaden Tibilisi. Før krisen virkelig spisset seg til, var det mye snakk om NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia, det var et tema det året. Da krigen var i gang, ble det tyst. Krigen var ytterst kortvarig, Russland var jo helt overlegne. Etterpå har Georgia hatt store problemer, som følge av handelsrestriksjoner med Russland, og som følge av væpnede bander som har drevet for seg selv, etter krigen var slutt. Noe av dette er det jo som er skremmende med det som skjer i Donbass i Ukraina. Galninger er farlige, galninger med tunge, militære våpen er enda farligere.

Erfaringen fra Georgia ble forsøkt brukt på Krim. Der var det nettopp det at Saakasjvili gikk til angrep, som hadde gitt russerne påskudd om å ta til våpen. Derfor var Kiev og Ukraina passive mens russerne tok seg til rette, gjennomførte folkeavstemningen og annekterte halvøyen. Hele anneksjonen lyktes uten at det ble løsnet et skudd, eller uten at det fløt blod.

Nå sist er det Donbass, Donetsk og Lugansk i Ukraina. Der har Ukraina mobilisert hele hæren. Det har resultert i en borgerkrig som har vart i flere måneder, kostet flere tusen menneskeliv, og etterlatt seg både staten Ukraina og området Donbass i økonomiske ruiner. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kunne gått verre.

Mine ærede kritikere kan godt påstå og ha rett i at Russland har skylden i alt dette her. Det vil neppe endre Russlands oppførsel. Vi i vest må velge hvordan vi skal reagere, hvordan vi skal forholde oss til det. Da får man kanskje et forklaringsproblem, når man skal forsvare hvorfor det er riktig å støtte Ukrainas krig i øst, men ikke Georgias krig i nord. I Georgia ble mediedekningen straks tonet ned da Russland hadde vunnet, og Georgia ble overlatt ganske til seg selv. Det gjorde krigen ganske kortvarig, og tross Georgia mistet kontrollen over to av sine regioner, så ble de menneskelige lidelsene som fulgte med, begrenset.

Det siste er mer enn hva man kan si om Donbass. Der har også moderlandet – her Ukraina – mistet kontrollen over to av sine regioner, men til en atskillig høyere pris, både menneskelig og økonomisk.

Skal man så bare tillate at Russland turer frem som de gjør? Det er et uhyggelig vanskelig spørsmål. Jeg er av den oppfatning at vi ikke har så mye valg, for vi mangler maktmidlene til å gjøre noe med det. Vi prøver med sanksjoner, de er selvsagt vanskelig å komme utenom (men det var visst ikke så vanskelig i forbindelse med Georgia, så noe må ha skjedd i mellomtiden), men de fører ikke til så mye annet enn at folk som er utsatt for dem, blir litt fattigere. Det gjelder folk i Russland, der ligger det an til nullvekst for tiden, og det gjelder folk i EU. Der går det heller ikke så bra økonomisk, og sanksjonene demper veksten med ytterligere et par prosentpoeng.

Så kan man mene at noen prosentpoeng dempet økonomisk vekst er en nødvendig pris å betale for å opprettholde lov og rett i det internasjonale samfunn. Til det er å innvende at Russland gjør som de gjør på tross av sanksjonene, og de viser ingen tegn til å ville endre sin oppførsel. Sanksjonene og krisen går også aller hardest utover Ukraina. Vestlige medier skriver mye om den fallende rubelen. Faktum er at den ukrainske hryvnaen har falt atskillig mer. Faktisk er det den valutaen som har gjort det dårligst i verden, nå i år. Den ukrainske økonomien har også stupt, og det fra de katastrofale forholdene som var så ille at det førte til Maidanprotestene, og alt som siden fulgte.

Jeg er ikke enig med dem som mener den vestlige verden står uten ansvar for det som her skjer, at vi kan legge all skyld å Russland. Vi kunne reagert annerledes, kunne oppført oss på en annen måte. Jeg skriver det i fortid, for nå begynner det å bli litt sent. Skadene er allerede skjedd, og det er som så ofte ellers mye, mye vanskeligere å reparere dem, enn å forhindre dem. Nå er det en del svært, svært viktige ting som er ødelagt for lang, lang tid, i Ukraina, og i forholdet mellom Russland og omverdenen. Noe av det er til og med vanskelig å se for seg hvordan noensinne skal bli leget.

Jeg er også pessimistisk med tanke på hva ord og argumentasjon kan gjøre med krisen. De med makt tar seg til rette uansett. Det gjelder separatistene i Donbass, det gjelder Russland, og det gjelder også regimet i Kiev. Begivenhetene går sin egen gang, uansett hva man mener og skriver om dem. Den siste uhyggelige meldingen jeg har sett, er at kongressvalget i USA har skapt flertall i kongressen for å levere våpen til Ukraina. I så fall ville man tatt enda et skritt mot den kalde krigen, der stormaktene ikke kriger mot hverandre, men forsyner væpnede grupper med våpen, slik at de kan krige for dem, i andre land. Denne meldingen var fra det nye russiske nyhetsbyrået, Sputnik, som antageligvis liker å fyre opp litt. Så det går ennå an å håpe at verdens stormakter ikke enda en gang skal havne i indirekte, væpnet konflikt med hverandre. Det er ennå litt fornuft i galskapen.

Men galskapen har fortsatt overtaket. I Moskva, Donetsk, Lugansk, Kiev, Lvov, Brussel, Washington og det meste av verden som involverer seg i konflikten. Det er ikke mange som ser ut til å ha som mål å løse den. Det er dessuten så mye av den som er ute av kontroll, at den ville vært vanskelig å løse, selv om man genuint gikk inn for det. Dessverre gjør man ikke engang det. Særlig ikke i Moskva. Der har mine kritikere rett.