Virkelig en kald krig

Lørdag 8. november hadde jeg et innlegg kalt Mot en ny kald krig, som skulle ta utgangspunkt i Gorbatsjovs uttalelser i forbindelse med 25. års jubileet for Berlinmurens fall (en annen post jeg hadde tenkt å skrive, men ikke fikk tid til). Det utgangspunktet fikk jeg tatt, men lenger kom jeg ikke, for vårt kjære, lille barn begynte å skrike, og jeg måtte trå til med det. Det samme gjaldt hele neste dag, og de følgende. Min kone er fulltidsstudent, så når jeg er hjemme, må jeg bidra slik at hun får tid til å lese litt og til å hvile seg. Det gjør jeg så godt jeg kan, og med glede. Bloggen er det minst viktige jeg holder på med om dagen.

Starten på innlegget provoserte imidlertid frem en opphetet diskusjon i kommentarfeltet. Jeg må si det overrasket meg litt, jeg var jo ikke kommet i gang med å skrive noen ting, jeg gjenga bare hva Gorbatsjov hadde sagt. Her er det kanskje på sin plass å bruke uttrykket Don’t blame the messenger, eller Ikke skyt budbringeren, hva jeg skriver uttrykker og videreformidler hva Gorbatsjov mener, og det er et syn han deler med svært mange russere. Det er syn jeg mener vi må ta hensyn til, i det minste bør vi kjenne det. Og å ta hensyn til betyr ikke at vi skal akseptere det. Å kjenne det betyr at vi vil være bedre i stand til å ta de riktige valgene i en krise hvor det har gått aldeles galt.

Nå skyldes nok reaksjonene på den korte posten mer det jeg har skrevet tidligere, enn hva som står i den. Jeg vil bare forsikre om at jeg er en usedvanlig vanlig person, helt uten økonomiske interesser eller andre interesser i Russland. Den ene kommentatoren skriver at jeg «famler i blinde». Det er ganske dekkende, for jeg føler nå at vi går tom for muligheter til å komme ut av dette på en god måte. I Ukraina er det verre nå enn for ett år siden, noe som er godt gjort, med tanke på hvor håpløst det stod til under regimet til Janukovitsj. Det er ikke noe bedre på Krim, halvøyen Russland har gjort russisk. I Donetsk og Lugansk ser det håpløst ut, der er det daglig skyting og bombing, og en økonomi verken Kiev eller Moskva vil ta ansvaret for. De får klare seg selv, noe de neppe er i stand til. I hvert fall ikke som det ser ut nå.

Det er også vanskelig å se for seg at det skal bli noe godt forhold mellom Russland og Vesten igjen. Mange vil sikkert mene at det ikke engang er noe mål, når Russland oppfører seg som de gjør. Men det er nå en gang en stor og mektig nabo, det er nå en gang Europas gassleverandør og en av verdens supermakter når det kommer til kjernefysiske våpen. Det er alvorlig og skremmende om vi går fra å være hanglende partnere, til å bli fiender, om holdningen skal gå fra mistroisk tillit, til fiendtlig. Det er det som er i ferd med å skje. Det gjør ikke saken bedre om – eller at – Russland har skylden.

Kanskje er noe av det som provoserer mest er at jeg går langt i å mene at vi må akseptere at Russland tar seg til rette, også innenfor andre lands grenser, fordi Russland er så mektige at det vil koste for mye å hindre det. Jeg er godt oppdratt og utdannet i Norges demokratiske system, jeg er helt inne i vår måte å tenke på. Lover og regler er lagt for å gjelde, det finnes prinsipper vi må stå opp og kjempe for, og folkeretten er til for å overholdes. Så jeg skjønner godt folk reagerer når jeg stiller spørsmål ved om vi skal overholde folkeretten for enhver pris, når jeg foreslår å være pragmatisk, der det er prinsippielt riktig å være idealistisk. Det er da å minne om at Norge har en suksesshistorie om alltid å ha et pragmatisk forhold til russerne, til aldri å provosere dem unødig. Så er vi da også det eneste grenselandet til dem som aldri har vært i krig mot dem. Det er noe å merke seg.

Vi kan også se på hvordan det tidligere har gått, og hvordan det har gått i dag, når det gjelder våre konflikter med Russland etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var det Transdenistria, den de facto autonome republikken i Moldova. Jeg var 20 år den gang, det var en tid uten internett, og konflikten gikk meg mer eller mindre hus forbi. Jeg regner meg selv for atskillig mer enn normalt interessert, men første gang jeg i det hele tatt hørte om området, var da jeg var i Odessa i 2007. Da var det noen som bodde på samme hostell, som hadde planer om å reise dit. Den gang hørtes det mest ut som et eksotisk moroland, nesten som en spøk. Fremdeles er det vel et område de færreste bryr seg om. Selv om det ligger i Europa, vest for Ukraina til og med, er det vanligvis godt utenfor vår oppmerksomhet.

I 2008 var det en mer alvorlig krise i Georgia. Landet og dets president, Mikhail Saakasjvili, flørtet med EU og NATO, og mistet kontrollen over sine nordlige regioner, Abkasia og Sør-Ossetia. Det var gnisninger og trefninger der, godt stimulert og fremprovosert av Russland, og i den tro at han skulle få NATOs støtte i en konflikt med Russland, gikk Saakasjvili til militært angrep. For det måtte han spise slipset sitt på TV. Russland mobiliserte sin militærmakt, feide de georgiske styrkene tilbake, og gikk like inn i hovedstaden Tibilisi. Før krisen virkelig spisset seg til, var det mye snakk om NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia, det var et tema det året. Da krigen var i gang, ble det tyst. Krigen var ytterst kortvarig, Russland var jo helt overlegne. Etterpå har Georgia hatt store problemer, som følge av handelsrestriksjoner med Russland, og som følge av væpnede bander som har drevet for seg selv, etter krigen var slutt. Noe av dette er det jo som er skremmende med det som skjer i Donbass i Ukraina. Galninger er farlige, galninger med tunge, militære våpen er enda farligere.

Erfaringen fra Georgia ble forsøkt brukt på Krim. Der var det nettopp det at Saakasjvili gikk til angrep, som hadde gitt russerne påskudd om å ta til våpen. Derfor var Kiev og Ukraina passive mens russerne tok seg til rette, gjennomførte folkeavstemningen og annekterte halvøyen. Hele anneksjonen lyktes uten at det ble løsnet et skudd, eller uten at det fløt blod.

Nå sist er det Donbass, Donetsk og Lugansk i Ukraina. Der har Ukraina mobilisert hele hæren. Det har resultert i en borgerkrig som har vart i flere måneder, kostet flere tusen menneskeliv, og etterlatt seg både staten Ukraina og området Donbass i økonomiske ruiner. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kunne gått verre.

Mine ærede kritikere kan godt påstå og ha rett i at Russland har skylden i alt dette her. Det vil neppe endre Russlands oppførsel. Vi i vest må velge hvordan vi skal reagere, hvordan vi skal forholde oss til det. Da får man kanskje et forklaringsproblem, når man skal forsvare hvorfor det er riktig å støtte Ukrainas krig i øst, men ikke Georgias krig i nord. I Georgia ble mediedekningen straks tonet ned da Russland hadde vunnet, og Georgia ble overlatt ganske til seg selv. Det gjorde krigen ganske kortvarig, og tross Georgia mistet kontrollen over to av sine regioner, så ble de menneskelige lidelsene som fulgte med, begrenset.

Det siste er mer enn hva man kan si om Donbass. Der har også moderlandet – her Ukraina – mistet kontrollen over to av sine regioner, men til en atskillig høyere pris, både menneskelig og økonomisk.

Skal man så bare tillate at Russland turer frem som de gjør? Det er et uhyggelig vanskelig spørsmål. Jeg er av den oppfatning at vi ikke har så mye valg, for vi mangler maktmidlene til å gjøre noe med det. Vi prøver med sanksjoner, de er selvsagt vanskelig å komme utenom (men det var visst ikke så vanskelig i forbindelse med Georgia, så noe må ha skjedd i mellomtiden), men de fører ikke til så mye annet enn at folk som er utsatt for dem, blir litt fattigere. Det gjelder folk i Russland, der ligger det an til nullvekst for tiden, og det gjelder folk i EU. Der går det heller ikke så bra økonomisk, og sanksjonene demper veksten med ytterligere et par prosentpoeng.

Så kan man mene at noen prosentpoeng dempet økonomisk vekst er en nødvendig pris å betale for å opprettholde lov og rett i det internasjonale samfunn. Til det er å innvende at Russland gjør som de gjør på tross av sanksjonene, og de viser ingen tegn til å ville endre sin oppførsel. Sanksjonene og krisen går også aller hardest utover Ukraina. Vestlige medier skriver mye om den fallende rubelen. Faktum er at den ukrainske hryvnaen har falt atskillig mer. Faktisk er det den valutaen som har gjort det dårligst i verden, nå i år. Den ukrainske økonomien har også stupt, og det fra de katastrofale forholdene som var så ille at det førte til Maidanprotestene, og alt som siden fulgte.

Jeg er ikke enig med dem som mener den vestlige verden står uten ansvar for det som her skjer, at vi kan legge all skyld å Russland. Vi kunne reagert annerledes, kunne oppført oss på en annen måte. Jeg skriver det i fortid, for nå begynner det å bli litt sent. Skadene er allerede skjedd, og det er som så ofte ellers mye, mye vanskeligere å reparere dem, enn å forhindre dem. Nå er det en del svært, svært viktige ting som er ødelagt for lang, lang tid, i Ukraina, og i forholdet mellom Russland og omverdenen. Noe av det er til og med vanskelig å se for seg hvordan noensinne skal bli leget.

Jeg er også pessimistisk med tanke på hva ord og argumentasjon kan gjøre med krisen. De med makt tar seg til rette uansett. Det gjelder separatistene i Donbass, det gjelder Russland, og det gjelder også regimet i Kiev. Begivenhetene går sin egen gang, uansett hva man mener og skriver om dem. Den siste uhyggelige meldingen jeg har sett, er at kongressvalget i USA har skapt flertall i kongressen for å levere våpen til Ukraina. I så fall ville man tatt enda et skritt mot den kalde krigen, der stormaktene ikke kriger mot hverandre, men forsyner væpnede grupper med våpen, slik at de kan krige for dem, i andre land. Denne meldingen var fra det nye russiske nyhetsbyrået, Sputnik, som antageligvis liker å fyre opp litt. Så det går ennå an å håpe at verdens stormakter ikke enda en gang skal havne i indirekte, væpnet konflikt med hverandre. Det er ennå litt fornuft i galskapen.

Men galskapen har fortsatt overtaket. I Moskva, Donetsk, Lugansk, Kiev, Lvov, Brussel, Washington og det meste av verden som involverer seg i konflikten. Det er ikke mange som ser ut til å ha som mål å løse den. Det er dessuten så mye av den som er ute av kontroll, at den ville vært vanskelig å løse, selv om man genuint gikk inn for det. Dessverre gjør man ikke engang det. Særlig ikke i Moskva. Der har mine kritikere rett.

Advertisements

7 comments on “Virkelig en kald krig

  1. Erland sier:

    Det heter ikke lenger Lvov, men Lviv. Lvov er den russiske betegnelsen, Lviv er den ukrainske, og er det noe som er erkeukrainsk så er det jo Lviv. Så kanskje burde du respektere det. Det er dog ikke det viktigste, oppi alt som er av drama er det ikke viktig i det hele tatt, men allikevel. Bare som en parantes.

    Viktigere er det at du har misforstått kardemommeloven. Og det er mer alvorlig, oppfostret og oppdratt i kardemommelovlandet som vi jo er, alle her.

    Slik jeg leser loven må man være snill og grei og ikke plage andre – – først da kan man gjøre som man vil.

    En god ting man kan si om deg, esalen, er at du er konfliktsky. Jeg vet ikke hva en drømmeverden skulle være og om det finnes konfliktskye folk der, kanskje ikke, men uansett tenker jeg at en konfliktsky fyr er mer sympatisk enn en som går for konfrontasjoner hele tiden. Kanskje tenker jeg slik fordi jeg er oppfostret i kardemommelandet selv. Det er liksom mer sympatisk å være imøtekommende, se det gode i ting, se det menneskelige i det – – istedet for å trykke på avtrekkeren med en gang. Det enkleste er pistol, som Tramteatret i sin tid ironisk sa.

    Men som sagt; du har jo misforstått kardemommeloven, og det er derfor du ikke slipper så lett unna.

    Jens vil kanskje si at du ikke har misforstått noe, at du kgb-troll, kjøpt og betalt av putin selv. Jeg har for å være ærlig ikke tenkt det selv, men jeg forstår godt jens sin frustrasjon. Jeg har, som du vet, vært arg som faen, og følt at jeg har gått over streken flere ganger når jeg har svart deg. Jeg deler absolutt Jens sitt syn på konflikten. Og jeg kan ikke fatte at du ikke i det hele tatt ser ut til å ha moderert ditt syn, til tross for at det har blitt klarere og klarere at Russland faktisk er i krig med Ukraina. Det er underlig.

    Putins Russland gjør som man vil, de invaderer sitt naboland – sitt SVAKE naboland. Slik de har gjort i Georgia og Moldova. Jeg anser det som veldig spesielt, jeg anser det som EKSTREMT, at et menneske som deler mitt språk, min kultur., min historie, og som tilsynelatende er et oppegående menneske på alle måter. . . Jeg anser det som et ganske ekstremt synspunkt å forsvare Russlands aggresjon mot disse svake nasjonene. Vi lever ikke lenger i 1709 eller 1850.

    Russland er ikke snill, og ikke grei. Er det et billig kardemommepoeng av meg? En retorisk spissfindighet? Kanskje. Men hør her, esalen; Putin skaper bare frykt. Hans måte å involvere seg på, hans internasjonale engasjement kommer fra et slags kgb-kontor, som igjen er et kontor fra tsar- tiden. Han respekterer ikke ukraina, fordi ukraina i hans øyne ikke egentlig eksisterer. Kanskje med unntak av vest-ukraina, Lviv, Ivano-frankivsk, Ternopil, kanskje Transkarpatia. Han har visstnok foreslått at dette kan » gå til Polen». Russlans tar resten. Det er ikke blitt verifisert, men jeg tror det er noe mer enn en god historie. Det er illustrerende for hvordan Putin tenker. Og om jeg ikke husker feil har du også sagt noe om dette. Altså at det kunne ha vært en god ide at vest-ukraina gikk til polen. Det viser bare hvor lite peiling du og Putin har på vest-ukrainas identitet og selvforståelse. Det er latterlig. Dere burde vite hvor ydmykende dette er for Galicia. Du og Putin.

    Jeg har jo vært uenig med deg hele tiden, og har ikke forstått hvordan du kan akseptere at Russland tar seg til rette i et annet (svakere) naboland. Men jeg har trodd at det kanskje var noe jeg ikke hadde forstått. Noen nyanser, en dypere innsikt, som du kunne komme med. Og så endelig; åJA!! Sånn var det Esalen tenkte. Eureka.

    Men det har ikke skjedd, og nå gir jeg opp. Fakum er at du aksepter, for ikke å si applauderer, at Russland tar seg til rette mot svakere nabostater. Det kaller jeg ekstremt. Det er ikke pragmatisk, som du vurderer det. Det pragmatiske vil vel heller være slik » vesten» har reagert mot Russland, det siste halve året; moderat, med åpning for dialog, men med tydelige sanksjoner når internasjonal rett ikke blir reapektert.

    Det synet DU har på denne konflikten er snarere ekstrem. For det betyr jo at den sterkeste har retten til å definere hva som er rett.

    Men du forstår kanskje ikke hva jeg snakker om?

  2. Erland sier:

    Du reagerer helt sikkert på at jeg mener du aksepterer og applauderer at Russland gjør det de nå gjør. Jeg vet at du flere ganger har sagt at du ikke liker det Russland gjør,at det er feil, osv. så kanskje du mener jeg er usaklig. Poenget mitt er egentlig veldig enkelt, nemlig dette: å hevde at det ikke er riktig å sanksjonere mot Russlands brudd på internasjonale lover ( for ikke å snakke om kardemommeloven) slik du konsekvent har gjort, er i realiteten å akseptere det Russland gjør.

    Du er en all right fyr, men kanskje du burde ha studert statsvitenskap – eller kanskje det er like greit at du ikke har gjort det, for du har nok større talenter på andre områder.

    Du elsker Russland og Russisk kultur, og det er ikke vanskelig å se hvor hjertet ditt ligger. Men så lenge du påberoper deg å være nøytral, og gi et balansert bilde på konflikten, burde du kanskje ta deg et par dager på å lese deg opp på ukrainas identitet og selvforståelse. Men det er vel fascisme det kanskje.

    • esalen sier:

      Jeg har hovedfag i historie, mellomfaget der hadde tema «Demokrati og menneskerettigheter», så jeg har nok vært litt innom statsvitenskap også, og vet litt om hva de holder på med der. Men jeg ser jo at jeg ikke når frem, i det siste kjenner jeg vel ikke egentlig meg selv helt igjen, og føler at jeg blir argumentert mot for et annet syn enn jeg egentlig har. Det er ikke hjemmespunnede teorier jeg kommer med, jeg leser anerkjente professorer i russisk og i slavisk, og jeg ser hva folk med rike erfaringer i Russland har å si, og de har et syn jeg kjenner veldig godt igjen, og som jeg mener er riktig. Dette er også professorer med spesialemne i fargerevolusjonene i Ukraina og Georgia, folk som burde vite hva de snakker om, og som jeg mener gjør det. I Norge har vi Julie Wilhelmsen, for eksempel, og tidligere ambassadør, Øyvind Nordsletten. Han hadde et flott intervju i Stavanger Aftenblad, jeg håper det ikke ligger bak noen betalingsmur, eller noe.

      Når det gjelder Lvov, så snakker jeg russisk, og kan ikke Ukrainsk. Russerne kalte byen Lvov selv når den lå i Polen, det er deres navn på den, og det er det navnet jeg alltid har brukt. Dette lille irritasjonsmomentet vårt, der du egentlig arresterer språket mitt, er jo en variant av hvor vanskelig det er blitt i Ukraina, og hvor store motsetningene er. Man snakker som man alltid har gjort, plutselig har man ikke lov til det lenger, plutselig er det politisk, og farlig. Du nedtoner det, selvfølgelig, for i denne sammenhengen er det ikke viktig i det hele tatt, men så er det jo det allikevel, for språkfeiden er virkelig bitter. Og man kan liksom ikke unngå den.

      Det med «visstnok foreslått» er nok mer «visstnok», enn foreslått, jeg mener det har kommet frem at det at Russland har foreslått at deler av Ukraina skal gå til Polen, det er bare noe tull. Ut i fra dette trekker du ut noen ganske vanvittige påstander, om at Putin og jeg (!) synes det er en god ide at vest-Ukraina går til Polen, og at dette viser «liten peiling» på deres identitet og selvforståelse. Ganske spesielt.

      Ellers er jeg ganske fortvilet og deprimert om dagen, når det kommer til konflikten i Ukraina. Det kommer ikke til å gå noe bra, og det kommer til å være vondt i mange, mange år fremover. Det er brent for mange broer, skapt for mye bitterhet, selv her i Norge har vi jo vanskeligheter med å holde oppe en akseptabel diskusjon, og ender opp med å kaste beskyldninger mot hverandre og så tvil om personlighet og motiver. Jeg hadde en kar fra Ukraina oppe til eksamen i russisk, forleden, han sa ganske artig at han hadde gitt opp hele greiene, og mente det var ingen grunn til å sette seg inn i hva som egentlig foregikk, og man skulle i hvert fall ikke uttale seg om det. Han hadde prøvd, det endte bare med at han fikk uvenner.

      Så det er jo en tankevekker. Jeg mente at skulle Ukraina lykkes, måtte de bygge bro mellom øst og vest. Det ønsket ser helt urealistisk ut, nå. Man bygger heller murer og stengsler. Sanksjoner mot Russland kan man godt ha. Mitt poeng er at de ikke vil hjelpe. Men akkurat nå er det ingenting som hjelper, så det føles ganske meningsløst hele greiene. Jeg er slett ikke konfliktsky. Da ville jeg tidd stille. Det gjør jeg ikke.

      • Erland sier:

        Jeg var provosert da jeg skrev dette. Av og til blir jeg bare rasende. Hovedpoenget mitt er at jeg syns du tar for lett på det faktum at Russland tross alt står inne i Ukraina nå. Russland er i krig med Ukraina. Det vet jeg du forstår. Men du hevder stadig at man ikke bør sanksjonere mot Russland, fordi det ikke nytter. Jeg, og mange andre, praktisk talt hele den vestlige verden, og andre land også, mener derimot at det ikke er noen vei utenom; Selvfølgelig MÅ det reageres mot dette. Å ikke gjøre det, vil få følger for ukrainerne, men kanskje også for Litauen og Latvia. Man kan si at Russland har en slags moralsk rett, i og med at øst-ukraina er russisk-språklig og folk der ser russisk TV… Jeg vet like godt som deg at dette er vanskelig. Det har å gjøre med historie, identitet, mennesker. Det er glidende overganger mellom Ukraina og Russland, helt klart. Det er et interessant tema i seg selv. Glidende overganger og allikevel så klare fronter, ikke bare i dagens situasjon, men også historisk.

        Putins tilnærming til dette problemet, eller denne utfordringen, er veldig veldig autoritær. Det er sytten,atten- hundretallet på nytt. Det skjer hver gang, i moldova, georgia og ukraina. Han kunne løst dette på andre måter. Det kunne for eksempel tenkes at at han kunne øve innflytelse i internasjonale fora på en annen måte?

        Nei, jeg vet ikke.

        Nå har jo Putin virkelig vist at Russland har styrke, og at de viser alvor. De har vist det på denne måten. Georgia var jo det samme, men Ukraina var tross alt noe helt annet og mye mer.

        Du har fremdeles, etter min mening ikke kommet med gode argumenter for at Russland og Putin ikke bør straffes for denne forhistoriske måten å løse konflikter på. Slik jeg forstår deg er det fordi Russland er MEKTIGERE ENN UKRAINA – OG AT RUSSLAND DEFINERER HVA SOM ER UKRAINA.

        Så det er det jeg vil du skal svare på. Det var det som var poenget i innlegget mitt, og det tror jeg du vet .

        Tåpelig av meg dette med Lviv/ Lvov. Selvfølgelig har du rett i

  3. Felix sier:

    Stå på Esalen! Denne bloggen er høyst nødvendig med tanke på den ensidige mediadekkningen av Ukraina-krisen I Norge.

    • Erland sier:

      Det er etter min mening ikke ensidig mediadekning i denne krisen. Både nrk og vg har av og til reportasjer som viser det. Og morgenbladet og klassekampen i enda større grad. Men det er klart; hvis man bare leser overskriftene i vg og dagbladet.. Da er det ensidig. Jeg er enig i at bloggen er bra forresten, selv om jeg av og til er rykende uenig leser jeg den med interesse.

  4. Harald Bjørn Johnsen sier:

    Enig med deg Felix , at denne bloggen er nødvendig for å skape litt balanse i den ensidige dekningen i norsk media.Jeg leser det Elend skriver som gammelt russerhat.Hvis vi ser litt tilbake på historien ser det ut som om vesten ikke har lært noen ting av sin forhistorie,altså vestens historie.Vesten har angrepet Russland fem ganger i historien.Karl den 12.Polen.Frankrike,sist av Tyskland,men også engelskmennene , i krimkrigen.
    Europa er en buffer for USA om denne konflikten skulle føre til en ny krig.Dette forstår nok ikke europeiske politikere og heller ikke norske politikere.
    USA har startet mange kriger rundt om i verden etter siste verdenskrig og skapt umåtelige tragedier der de fart fram.
    USA har militærbaser rundt i hele verden Med hvilken rett har de gjort dette.
    Mvh Harald Bjørn Johnsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s