En veldig gledelig jul

Det har vært svært, svært hektisk denne høsten. Kombinasjonen med å ha mor i fulltidsstudier og far i fulltidsjobb samtidig som vi har et lite barn, den ble tøff. Det gikk mest ut over Olia. Hun har ammejobben, så hun må ta det meste av nettene. Jeg har mine runder med barnet fra jeg kommer hjem, til vi legger oss. Og ofte litt til.

Det har vært svært, svært kjekt. Min nabo sa at perioden med hans første barn nok var den lykkeligste i livet hans, og jeg har ikke noen problemer med å skjønne hva han mener med det. Jeg har hatt det fint før også, men det er noe fullkomment og harmonisk når lykken kommer av det lille barnet som lever og skal føre arven fra deg og din elskede kone videre. Tidligere var det alltid noe som manglet.

Ofte sitter Olia og jeg – eller bare jeg – og ser på bilder av den lille. Da er det varmt å tenke at det vi ser på ikke er minner, det er livet som vi lever det nå. Hun lille som er så skjønn på alle bildene, ligger inne på rommet og sover – og er like skjønn der. Det er som om vi får lyst til å vekke henne.

Selv nå, når klokken er 2225, andre juledag, og jeg for første gang på nesten en måned har tid til å skrive et blogginnlegg, så vil det ikke gjøre noe om barnet våkner. Jeg skal ikke på jobb eller annet i morgen. Jeg kan gjerne bære henne litt.

Men tross all gleden og lykken, så er det også travelt, og til tider temmelig slitsomt. Her skal ikke jeg klage, ikke et øyeblikk, det er alltid Olia som tar de tøffeste øktene, det er hun som aldri, aldri kan komme fra, aldri kan hvile ut. Rett som det er får jeg en hel natt – og holder ut det meste dagen etter. Tross det, har juleferien aldri vært mer etterlengtet enn den var det i år.

Lille julaften reiste vi tradisjonen tro til mor for å pynte juletreet. Det er jeg og minstesøster Tonje som pleier å gjøre det, eller være der, jeg har jo ikke pyntet så enormt de siste årene. Tonje får med seg mann og barn, Espen og vesle David, jeg får med meg Irina, men ikke Olia. Hun skulle endelig få sove og hvile.

Med to små barn ble det ikke akkurat middagsro til den tradisjonelle rømmegrøten, spekematen og de fløtegratinerte potetene, som vi pleier å spise. Det er veldig godt, men lille Irina vår, som nettopp har lært seg å ta flaskemelk, drakk – i likhet med sin far, som også gjerne starter reisen med å spise opp nistepakken – opp melken nesten med en gang, og så hadde vi ikke mer å fylle opp med, og dermed var hun gretten. Vesle David er litt større, snart 2 år, men også han krever sitt, og så var det vel egentlig bare å reise hjem med Irina som hylgråt, og ville ha mat og mama.

Julaften skulle vi forsøke på en annen måte i år. Olia har aldri fått det helt til med den norske julen, hun synes det blir litt voldsomt. For to år siden var hun ikke med i det hele tatt, og i fjor var vi i Kiev, og feiret ikke jul før nyttår, slik de gjør det der. I år skulle vi prøve med at vi ikke reiste til mor, men at mor kom til oss.

Det ble i sannhet en annerledes julaften. Olia er full av nervøs energi, hun stod opp klokken 0300 eller deromkring, og laget rundstykker og fløtegratinerte poteter (!). Min plan om å løpe til bakeren og kjøpe ferskt brød ble derfor unødvendig. Alt det gode pålegget vi hadde kjøpt inn – og vi har virkelig kjøpt inn, latterlig mye –

Reklamer