Hvorfor Ukraina bør gi seg

Bloomberg view har noen kommentatorer som kan skrive for seg, og får sagt hva som er problemet med krisen i Ukraina og reaksjonene på den. I går var det Marc Champion som skrev, Beklager Ukraina, dere kan ikke slå Putin. Marc Champion kan ikke tas til inntekt for å være noe spesielt pro Russland, som man kan se av de andre artiklene han har skrevet. Champion argumenterer for at de vestlige sanksjonene kan bremse Russland og Putin, men at de aldri kan stanse ham. I det har han rett. Videre kritiserer han Ukrainas tilnærming til NATO, særlig er det vel et og annet å utsette på timingen av denne tilnærmingen, like etter at fresavtalen i Minsk ble undertegnet. Vi på vestlig side kan insistere så mye vi vil på at dette ikke er noe relevant spørsmål, for russerne er det det, og de er – som vi har sett – villige til å gjøre hva som trengs for å hindre at NATO utvides til noen av nabostatene. Moldova, Georgia og Aserbadjan skal alle være sikret, i andre naboland som Armenia og Hviterussland er det ikke noe spørsmål.

Videre argumenterer Champion for at Barack Obama i hans State of the union-tale, gikk altfor langt i å proklamere seier ovr Russland i konflikten over Ukraina. Det ser fint ut på hjemmebane for Obama, men er en provokasjon og en rød klut for Putin og Russland. Champion sammenligner Obamas uttalelse med Bush’ famøse «Mission accomplished», etter krigen i Irak. Både Bush og Obama fikk snart sluke ordene sine igjen.

*

Denne posten kommer jeg ikke til å rekke å skrive ferdig ennå. Jeg hadde håpet å få den ferdig før EU avgjør eventuelle nye sanksjoner eller trussel om sanksjoner i dag, men jeg vil altså neppe komme til å klare det. Det er varslet utvidede sanksjoner, men det er også tegn på at en eventuell beslutning vil bli utsatt. Min spådom er altså at nye sanksjoner vil bli fulgt av nye angrep. Skal man få en fredelig løsning, må man finne en avtale man kan være reelt enige om. Det ser plent umulig ut nå, dessverre.

*

Jeg fortsetter lørdag morgen, 31. januar. Siden sist har EU besluttet å forlenge eksisterende sanksjoner med et halvt år, men ikke å innføre nye. Det er visse rapporter som tyder på at det er Tsipras og Hellas som holder igjen, de har et annet syn på krisen i Ukraina enn det som er konsensus ellers i EU. Her skal man kanskje være forsiktig med å trekke konklusjoner. Det er også andre land som murrer mot videre sanksjoner. Og det er forskjell mellom å gå hardt ut i uttalelser, som Syriza gjør, og å stemme i avgjørelsene når det gjelder. Også på 90-tallet protesterte Hellas kraftig mot sanksjonene og det som etterhvert ble NATO-krigen mot Serbia, men de gikk med på alt når de ble satt under press.

I Donbass er kampene forferdelige. I går rammet en bombe folk som stod i kø for å motta humanitær hjelp. Sånt gjør alltid inntrykk. Men det er så mange bomber som rammer sivile nå om dagen, at enda én har problemer med å nå frem i nyhetsbildet. I vestlige medier har det også sitt å si hvor bomben kom fra. Denne gangen var det antagelig ukrainsk side som stod bak bombingen, og sivile i opprørernes område som ble rammet. Da tier vestlige medier stille. Men når en granat kom fra pro russisk side, og treffer sivile i ukrainsk-kontrollert område, da slår vestlige medier det stort opp, som det skjedde nå nylig i Mariupol, og tidligere i år i Volnovakha. I russiske medier er det motsatt. Der er det de ukrainske bombene som blir slått opp.

For de sivile som blir rammet spiller det fint liten rolle hvor bomben kommer fra.

Det var også i går et uhyggelig opptrinn i Kiev. Den beryktede bataljonen, Aidar, som er beskyldt for krigsforbrytelser av Amnesty International, laget scener utenfor det militære hovedkvarteret i Kiev. Det kom til knuffing, og var spent mellom representanter for den frivillige bataljonen, og det ukrainske sikkerhetspolitiet. Den ukrainske militærkommandoen forsøker å oppløse frivillige bataljoner som Aidar, og heller legge dem inn under regulære regjeringsstyrker, men Aidar motsetter seg reorganiseringen. En kommandant i Aidar beskylder også den ukrainske hæren for å angripe deres stillinger, med granater av ulikt slag, og det er også beskyldninger om at den ukrainske regjeringshæren oppgir stillinger og byer mot bestikkelser.

Så det er mye som er skummelt. Vi har sett i Syria, Irak og Libya hvor farlig det er når ulike grupperinger opererer rundt omkring i landet, med tunge militære våpen. Det er også en grunn til at krigen i Ukraina må slutte, nesten for enhver pris. Alternativet vil nesten garantert være verre.

Det er derfor også jeg går for det som for mange ser ut til å være en kortslutning. Det er Ukraina som vil gi seg, for motparten kommer aldri til å gjøre det. Så Ukraina kan forsvare seg med penger de ikke har. De kan organisere frivillige tropper og forskjellige bataljoner, finansiert av oligarker med grumsete mål, men så snart opprørshæren i den selvutnevnte folkerepublikken i Donetsk blir presset, så kommer nye forsyninger av våpen og endatil mannskap. Det er helt urealistisk at Ukraina skal vinne denne krigen. Det er også urealistisk at Ukraina skal bli som det var før. Det har allerede skjedd for mye. Donetsk og Lugansk vil aldri fungere som ukrainske regioner, lagt under kontroll av Kiev. Skepsisen og mistilliten er altfor stor.

Så det ukrainske krigsprosjektet er dømt til å mislykkes. Det er råttent på rot, som det heter. De kjemper for noe de ikke kan oppnå. De vil ha Donetsk og Lugansk, områdene, ressursene, men de vil ikke ha folkene som bor der. Det går ikke.

Dette er også konklusjonen i artikkelen til Marc Champion, på Bloomberg view, lenket til øverst. Ukraina er i en konflikt de ikke kan vinne, og hvor det etter hvert som tiden går vil bli stadig vondere å tape. NATO og EU har gått inn i konflikten med stor tyngde, og med det bidratt til å få Ukraina til å tro at de har en sjanse. Det er selvfølgelig en felles strategi, Ukraina tar kampen selv på bakken, mens USA og dets allierte legger press på Russland gjennom sanksjoner. Resultatet er en sterk og farlig økning av den ukrainske nasjonalismen, sterk økning av hatet og forakten mellom ukrainere og russere, og de som er på hver side av konflikten, og en forferdelig ulykke for Ukraina selv. Landet vi liksom skulle hjelpe.

I fjor var det muligheter for å komme opp med en løsning alle kunne leve med. Nå vil det gjøre svært vondt. Fortsetter konflikten, vil det ikke bli bedre, men verre.

Hvorfor sanksjoner ikke virker

26. januar har Leonid Bershidsky (engelsk skrivemåte) en artikkel i Bloomberg views som utmerket formulerer hva som er problemet med de vestlige sanksjonene mot Russland, og i det hele tatt de vestlige reaksjonene på krisen i Ukraina. Han sier direkte at disse reaksjonene vil føre til at flere ukrainere vil bli drept.

Samme dag har Shaun Walker en reportasje i the Guardian. Den handler om hvordan regimet i Kiev har stengt av grensene til Donbass, og den selvutnevnte folkerepublikken der. Å stenge av vil si at verken folk eller varer får slippe inn. Det gjelder også livsviktige medisiner. Om du har noe godt humør du vil bli kvitt, kan du oppsøke Shaun Walker på Twitter, og se på de pro ukrainske reaksjonene på artikkelen. Shaun Walker svarer godt selv når han skriver «disse menneskene vil etterlate en døende på gaten fordi det er overfallsmannens feil«.

Det gjelder også noen av mine ærverdige kommentorer her på bloggen. Det å peke på at sanksjonene mot Russland ikke fører frem og ikke vil føre frem, blir forvekslet med å forsvare Russland og dets handlinger. Det å mene at Ukraina og deres vestlige partnere må finne en fredelig løsning med Russland, der Russland får noen av ønskene sine oppfylt, blir forvekslet med å legitimere Russlands mål og igjen deres handlinger. Det å kritisere Ukraina blir forvekslet med å kritisere offeret for et overgrep.

Ta dere tid til å lese de to artiklene jeg har lenket til. I teksten til Bershidsky står det ganske uttrykkelig at Ukraina hadde det sosiale og finansielle ansvaret for utbryterregionene, altså at de skulle utbetale lønninger og pensjoner. Det har de ikke gjort. Dette er noe som ikke akkurat har kommet frem i våre «frie» og «uavhengige» vestlige medier. Det har heller ikke stått at flyplassen i Donetsk skulle overleveres opprørerne, men det er en annen sak. Ukraina har altså ikke overholdt avtalen som skulle sikre våpenhvile, og hadde heller aldri til hensikt å gjøre.

Det stiller vel kanskje de sterke reaksjonene til vestlige styresmaktene om at «de pro russiske opprørerne hadde brutt våpenhvileavtalen» i et litt annet lys? Det er klart det er forskjell på å la være å utbetale pensjoner og å bombe boligstrøk, som opprørerne gjorde i Mariupol, men disse forulempede vestlige styresmaktene og deres hylekor har ingen fornuftig forklaring på hvordan gamle folk i Donetsk skal få pensjonen sin, eller leger få lønningene sine, eller pasienter sine medisiner. «Russland har skylden», sier man, og lukker øynene og holder seg for ørene.

Vel, så kan man si at Russland har skylden. De har generert opprøret, og de støtter dem, med våpen og utstyr og rådgiving og det som trengs. Men la oss ta en titt på situasjonen for folket i Donbass, det er jo blant de tingene som blir temmelig underkommunisert i våre frie og uavhengige vestlige medier. De valgte en president, Janukovitsj, som kom fra deres område, og representerte dem. Denne presidenten ble kastet etter gatedemonstrasjoner. Det nye regimet som har kommet i stedet verken representerer dem eller respekterer dem. Tvert i mot har de sendt inn bomber og gradraketter, holdt tilbake lønninger og pensjoner, og også stengt grensene, også for livsviktige medisiner. Er det ikke temmelig forståelig at dette folket ikke er all verdens interessert i å vende tilbake til Kiev?

Det er bare å se hva pro ukrainsk side selv sier. Det er ikke russisk propaganda, det er ukrainsk media og vestlige medier, pro ukrainske killder. De går uhyggelig langt i å mene at folket som er igjen i Donbass nå er såpass pro russiske at de ikke er så mye verdt, de som er for Ukraina har flyktet for lenge siden.

Jeg vil i den forbindelse servere dere en liten video, fra 29. april, fra den sterkt pro ukrainske TV-kanalen Hromadske, der en kar ved navn Bogdan Butkevitsj uttaler at det er mennesker i Donbass som trenger å bli drept. Her står han ikke noe tilbake for de gamle tyske nazistene og spørsmålet om jødene. Tankene går også til Sovjetunionen, der Stalin og hans regime tok det med kjølig ro da det døde noen millioner ukrainere (og russere og andre) under sultkatastrfofen på 30-tallet, «dette var jo mennesker som var kritiske og opprørske i utgangspunktet».

I kommentarene til Shaun Walker ser man også pro ukrainsk side ikke ser ut til å ta det særlig tungt om mennesker i Donbass lider og dør. Det er kun når de blir drept av separatistenes egne bomber. Da piler de frem, de ukrainske politikerne, og holder minnemarkeringer og tar med seg deler av en sprengt marsjrutka til Sveits (Porosjenko, Davos). At de selv har bombet noen busser, skoler og sykehus, tier de stille med, i likhet med våre frie og uavhengige vestlige medier.

Skal man så bare akseptere at russerne får ture frem som de vil i Ukraina og sine andre nærområder? Her vil jeg henvise til teksten av Bershidsky, lenket til øverst. Han forklarer meget fornuftig hvordan russerne tenker. Det gir full mening, og det er mulig å forholde seg til. Han argumenterer også med at Russland ønsker seier i Ukraina, og fremfor alt å hindre et NATO-medlemskap. Det kan mine kommentatorer si meg i mot så mye de vil om at er russisk propaganda og tomt hjernespinn, like fullt kommer Russland til å gjøre alt som trengs for å hindre at det skjer.

Jeg vil også henviste til hva Mikhail Barabanov skriver i Moscow Defence Brief, gjengitt også i artikkelen til Bershedsky, at om Russland nå begynner å trekke seg tilbake fra Ukraina, så vil sanksjonene fortsette uansett. Mine kritikere vil sikkert hevde at jeg på ny med det er offer for russisk propaganda, jeg vil da bare tenke en tanke om ikke Barabanov har helt rett? Selv med full tilbaketrekning vil ikke Russland bli tatt inn i det gode selskap igjen, i alle fall ikke så lenge Putin er leder, og med det har ikke Russland noe annet valg enn å gå på.

Bershedsky henviser også til et annet godt poeng. Da Russland var i atskillig større økonomiske vanskeligheter på 90-tallet, så hindret det dem ikke i å delta for i konfliktene i nærområdene. Det vil de også gjøre i Ukraina, fordi det finnes politiske mål som er viktigere enn penger. Ingen sanksjoner vil heller kunne gi Russland de samme problemene, som de fikk da amerikanske rådgivere fikk vippet dem over i markedsøkonomien på 90-tallet, og en håndfull kjeltringer stakk av med landets nasjonale ressurser – til applaus fra Vesten og USA.

Så kan man spørre seg hvorfor russerne er skeptiske til oss? Russland fikk nettopp nedgradert gjelden sin til «søppelstatus» av S & P. Ganske spesielt, når gjelden er 11 prosent av nasjonalbudsjettet. Til sammenligning er den greske gjelden 180 %. Det førte til en tilnærmet revolusjon, revolusjon gjennom valg, i det landet.

Reaksjonene på Russlands oppførsel og krisen i Ukraina er som før: mer sanksjoner. Ukraina får ture frem som de vil, det er ikke skygge av kritikk, ikke engang når de nekter hjelpesendinger og hjelpeutstyr å komme inn i Donbass, også fra vestlig side. Det er uttalt politikk at de vil gjøre forholdene verst mulig for de som bor i den nye og selvutnevnte folkerepublikken, «slik at de skal ønske seg tilbake til Ukraina».

Nå har det kommet noen ekstra, delikate problemer til sanksjonshysteriet. De rammer Russland, og de rammer Ukraina enda verre. Begge deler kan Vesten fint leve med. Problemet er at det rammer også Europa, som sliter veldig med den økonomiske veksten. Det greske folket har sagt at de gidder ikke dette, de har stemt inn Tsapiras, som i mai angivelig uttalte at «Europa ikke burde anerkjenne Nazi-regimet i Kiev», og som allerede har rukket å ta en telefon til Brussel, for å påpeke at grekerne ikke har tenkt å stille seg bak en ensidig og kollektiv fordømmelse av Russland. Særlig grelt blir det at mens den russiske, ukrainske og europeiske økonomien sliter med veksten, og valutaen faller, så styrker amerikansk økonomi og den amerikanske dollaren seg. Den politiske og økonomiske eliten har ingen problemer med det, de vil alltid klare seg. Men folket som står uten jobb vil vise fingeren til hele systemet – som grekerne nå nettopp har gjort.

Det er en farlig verden vi lever i. Muslimer på ville veier reiser ned til Syria, Jemen og en god del flere land som sliter med freden og stabiliteten, der får de krigstrening og lærer seg å drepe. Høyreekstreme og galninger reiser til Ukraina og gjør det samme. I den vestlige verden har vi en nesten Marxistisk tro på at demokratiet er alle staters mål, og at alle stater før eller siden vil ende opp som demokratier, og forbli det. Således har Ukraina nå fått en vanskelig start, og vi må forsvare dem, mens håpet er at problemene skal føre til at også Putin blir veltet, og at vi får et ordentlig demokrati også i Russland.

Kanskje burde vi være like påpasselige med at land som en gang var demokrati, vil slutte å være det. Om demokratiet ikke kan garantere sikkerhet og et minstemål av velstand, så vil et strengt og autoritært regime være å foretrekke. Det er ikke min mening jeg her formulerer, det er fasiten fra historien.

Det haster forferdelig med å få slutt på krigen og krisen i Ukraina. Men for alle parter, Ukraina, Russland og vi i Vesten, virker det som om det viktigste er å forsterke den. Russland med stadig å forsyne opprørerne med våpen og utstyr, Ukraina med hatretorikk og ditto handling, og Vesten med å stille helt urealistiske krav og følge opp med sanksjoner. Med det går det hodestups mot avgrunnen.

Hvem vil bryte ut av dette? Hvem vil ta initiativet og foreslå noe som kan gi reelt håp om fred og et minstemål av stabilitet? Jeg er deprimert, og svarer – INGEN.

Når også 70-års markeringen for frigjøringen av Auschwitz blir politisk betent

På NRK radio i dag morges ble det rapportert at Putin ikke ville delta i minnemarkeringen i Auschwitz på grunn av den betente politiske situasjonen mellom Polen og Russland. Det ble fremstilt som om Putin ble fornærmet over «ikke å få noen invitasjon». Det ble også sagt at Russland var fornærmet over at en polsk tjenestemann – og ikke en hvilken som helst tjenestemann, selveste utenriksministeren – hadde sagt at det var en ukrainsk  offiser som først åpnet portene til dødsleiren, og dermed stod for frigjøringen.

Vi har frie medier i Norge, det er i russiske medier vi finner propagandaen og historieforvrengningen. Men ordvalget NRK gjør er også med å presse historien inn i vår narrativ. Russerne er hårsåre, og Putin lager en liten skandale ved ikke å komme.

De nevner ikke at det var polakkene som tenkte på problemene ved et Putin-besøk. Derfor inviterte de ham ikke. I stedet sendte de ut en generell invitasjon til ambassader og andre, vel vitende at det ville ikke Putin kunne si ja til. Russlands president reiser ikke på minnemarkeringer på eget initiativ. Videre var uttalelsen fra den polske utenriksministeren sterkere enn den ble gjengitt på NRK:

Den 1. ukrainske front og ukrainere frigjorde [konsentrasjonsleiren], fordi ukrainske soldater var der, på den januardagen, og de åpnet portene til leiren og frigjorde leiren.

Det er jo litt sterkere enn at det bare var en ukrainsk offiser som ledet styrkene som først åpnet portene. Det siste er noe polakkene har sagt i ettertid, når de ikke fullt ut har gått tilbake på sine opprinnelige uttalelser. Selvfølgelig var det sovjetiske soldater som frigjorde leiren, og i den sovjetiske hæren deltok soldater fra alle nasjonaliteter i unionen. Det var saktens ukrainere der også, men det er neppe dekning for å si de var i flertall engang, og i alle fall ikke å mene det var ukrainere som stod for frigjøringen. Det er ganske spesielt.

Fornuftige folk på Twitter kunne først ikke tro uttalelsene fra den polske utenriksministeren var ekte. Det er jo ganske pinlig, og akkurat det man burde unngå i minnemarkeringer over Auschwitz og Holocaust. Men den polske utenriksministeren sa det på polsk radio, og har ikke gått tilbake på det siden.

Hendelsen er beslektet med ukrainas statsminister, Aresnij Jatsenjuks, pinlighet da han på tysk TV sa at «vi husker alle hvordan Russland innvaderte Ukraina og Tyskland, vi vil ikke la det skje igjen». Det er en omskriving som er uhyrlig og farlig. Det er ikke bare i nåtiden at fakta og sannheter blir omskrevet og vrengt til å passe ens egen narrativ, det gjelder også for fortiden. Vennskapet mellom Polen og Ukraina stikker ikke dypt, for øvrig. Den kontroversielle ukrainske nasjonalhelten, Stepan Bandera, mente for eksempel at alle polakker burde drepes.

Kanskje kan man også kalle det beslektet når Hellas’ nyvalgte statsminister som en av sine første handlinger som minister legger en krans på en grav for greske falne i den andre verdenskrigen, altså offer for de tyske nazistene. Symbolet i handlingen er åpenbar, som det også er det når han sier at «grekerne innvilget tyskerne gjeldslette da de hadde behovet i 1953».

Det er litt av hvert å si om det meste av disse tingene her. Det skumle er at fortiden ikke lenger ligger der som noe man vil finne ut av og lære noe av, ikke noe man skal forsøke å forstå, men som noe man kan bruke i dagens propaganda. Russland skal piskes, derfor skal deres og Sovjetunionens positive rolle i historien bortforklares, ignoreres og forvrenges, mens deres mange og åpenbare negative bidrag skal hentes frem og forsterkes. Det er de samme som er ivrigst i propagandakampen av i dag, som også er ivrigst etter å omskrive hva som skjedde i fortiden. Vi er ikke så uskyldige her i Norge, heller, som den lille reportasjen på NRK i dag morges viste.

Valget i Hellas som en uhyggelig påminnelse

I går viste det greske folket knyttneven i været til det europeiske establihsmentet. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De må ta opp regningen for festen den greske eliten har hatt for seg selv, finansiert av lånte penger fra resten av Europa og verden. Den greske eliten løy om budsjettene sine, og skulle ikke være kvalifisert til å være med i eurosamarbeidet, så det er veldig forståelig at særlig tyskerne ikke er villig til å slette gjelden deres. Det greske folket vil ikke ta regningen. Det vil ikke tyskerne heller. Nå ser det ut til at det vil gå mot hardt mot hardt.

Det forholdsvis nye og ganske så venstreradikale partiet, Syriza, vant med overveldende margin. De får 149 av 300 seter i parlamentet, så vidt halvparten. På tredjeplass kommer Gyllent daggry, det nynazistiske partiet, med 17 seter. Også det nystartede partiet To elver og det høyrevridde partiet Uavhengige grekere (ANEL – grunnlagt 2012) gjør det bra, sistnevnte går sågar inn i en uvanlig koalisjon med det sosialistiske Syriza (det ytre høyre og ytre venstre finner sammen, historien har noen sånne eksempel), mens det gamle, ærverdige PASOK så vidt kom over sperregrensen.

Det minner litt om Ukraina. Folket stemmer ikke så mye inn de nye politikerne, som de stemmer bort de gamle. De nye politikerne kommer inn med løfter som vrenger og bryter med virkeligheten. Syriza og deres leder, Alexis Tsiparas, har lovet grekerne at gjelden deres skal bli reforhandlet, halvparten bli slettet, og at lønninger og pensjoner skal gå opp. Det greske folket skal få verdigheten tilbake. Fine løfter. Men pengene mangler for å få det til.

I Ukraina sitter også ledere med urealistiske mål. President Porosjenko og hans – foreløpige, merk det, foreløpige – allierte, statsminister Jatseniuk, har gått inn i full konfrontasjon med Russland, full krig med opprørerne i øst, og skal samtidig reformere landet, økonomien og det politiske systemet. Kan tro.

EU har kommet virkelig i klemme over alle disse tingene. De er en del av Ukrainas konflikt med Russland, selvfølgelig, de har vært med i forhandlingene og part av konflikten fra første stund, og de strever med å holde Hellas inne i valutaunionen, og opprettholde en levedyktig, felles økonomi. Samtidig er området inne i deflasjon, og har store problemer med å skape økonomisk vekst. Også EU finansierer seg med lånte penger, og såkalte «kvantitative lettelser» – eller pengetrykking, om man vil.

Det er ingen naturlov som sier at dette vil gå bra. Vi i Europa og særlig det vestlige Europa har skrytt av hverandre og nytt hverandre så lenge at vi har begynt å tro på vår egen illusjon. EU får fredsprisen av Norge, det europeiske prosjektet er vellykket, problemer blir overvunnet. Forhåpentligvis, får man si. Foreløpig opererer de radikale venstre- og høyrepartiene i Europa noenlunde innenfor demokratiets grenser, det er slett ikke sikket det vil fortsette slik. Et folk uten håp for fremtiden har det med å velge radikale løsninger, det har historien mange eksempler på, og deler av Europa siger i en farlig retning, mens andre deler av Europa later som om de ikke ser det.

Det er ingen enkle løsninger på de dype problemene Europa nå står oppe i. Det er et varseltegn når politikere vinner valg på uansvarlige løfter, når det er de kompromissløse som vinner frem, når man sier det folket vil høre, og ser vekk fra realiteter. Det går an å føle med det greske folk som stemte som de gjorde. Det er ikke deres feil, det er den politiske eliten. Slik er det også i Ukraina, som i så mange andre land. Det er en økonomisk og politisk elite som opererer langt over hodene på folket. Da er det ikke så rart at folket vil kaste dem bort, når regningen og opprydningen fra festen blir sendt nedover til dem. Men regningen forsvinner ikke av at man nekter å betale den. Man kan ikke la være å rydde ved å late som det ikke trengs.

I EU var det i dag planlagt hastesamtaler (emergency) over situasjonen i Ukraina, med eskaleringen i Mariupol og andre deler av Donbass. Dette møtet er utsatt til torsdag. I stedet skal man diskutere situasjonen i Hellas. Det var veldig gøy frem til 2014. Siden har det gått mye galt. 2015 har i sannhet ikke fått noen bra start.

En fryktelig krig i Ukraina

Det var jo ganske ventet. Fredsavtalen i Minsk var ytterst skjør, og basert på en rekke forhold som egentlig ikke var gjensidig anerkjent, og som ikke var reelt holdbart. Ukrainsk side anerkjenner jo ikke Donetsk-republikken, som heller ikke det internasjonale samfunnet gjør det, og det blir jo derfor litt spesielt å gå inn og gjøre avtaler med dem. Særlig når det gjelder avtale om hvilke grenser og rettigheter denne republikken skal ha. De grensene den endte opp med, gjorde at den ble værende uten havn, og uten forbindelser med Krim, et annet område som har blitt ytterst problematisk bare det siste året.

Bare det siste året. For ett år siden var det fremdeles slik at noen døde i Kiev vakte ramaskrik. Med rette, det er sånn det skal være. Men skriket gikk på at daværende president Janukovitsj måtte trekke seg. Da han ble jaget bort var det en kort stund med euforisk glede. Det var imidlertid ikke innledningen til en ny og bedre fremtid for Ukraina, det var tvert i mot nå problemene virkelig begynte.

Og det har fulgt en vei med verst tenkelige scenarier. Ukraina er i borgerkrig, det er de facto, og den ene parten i krigen er sterkt støttet av Russland, så sterkt at det bortsett fra krigserklæringen er dekning for å si at også Ukraina og Russland de facto er i krig.

Det er noe som har gått riv, ruskende galt. Og det er ingenting som tyder på at det skal gå noe bedre, fremover.

Problemene er enorme. Og det er mange forhold som tilsier at dette skal eskalere, få ting som tilsier at dette snart vil gå bedre. Ukrainsk side har forsøkt å lamme områdene som er rappet fra dem, ved å stenge forsyningene dit. Det gjelder strøm, gass, vann, transport av mennesker og varer, de ignorerer at områdene eksisterer og at det bor folk der. Det gjelder Krim, og det gjelder Donbass. Russland er sterke nok til å gjøre noe med det. Og det er akkurat det som skjer.

Det har vært varslet hele tiden.

Jeg ser mange er overrasket og oppgitt av at Russland setter i gang denne offensiven nå, nå «som det går så dårlig med økonomien», nå «som oljeprisen er så lav» og «sanksjonene virker så godt». For Russland er forholdet til Ukraina viktigere enn økonomi. Det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Sanksjoner og lav oljepris kan gjøre det vanskeligere å leve i Russland, men det vil ikke endre russisk politikk i Ukraina.

Jeg undres på hva som skal til før dette begynner å gli inn.

Den mer eller mindre selvutnevnte presidenten i DNR, folkerepublikken Donetsk, som de kaller seg, Aleksandr Zakartsjenko, han hadde et møte med studenter fra universitetet i Donetsk, i går. Der sa han ganske klart i fra hva man nå hadde i vente. Det skulle være slutt på fredssamtaler, nå skulle de ta det området Donetsk oblast en gang besto av. De hadde fått nok av de ukrainske styresmaktene. Som en finte sa han at de ville ta Slaviansk først, og at de skulle vente med Mariupol.

Selvfølgelig tar de Mariupol først. Og det store problemet for de ukrainske styresmaktene er at de fint lite kan gjøre med det. De står helt uten penger, de er i ferd med å gå konk. De har ikke råd til å betale lønninger, langt mindre til å utstyre en moderne hær skikkelig.

Den vestlige verden kan være knallhard i retorikken. Men den kan også fint lite gjøre. Meget sannsynlig visste de nok også litt av hva som var i vente, siden møtet i Astana, Kasakhstan, ble avlyst.

Dødstallene i Ukraina har for lengst kommet over 5000. Regimet i Kiev minnes bare dem som dør på deres side. De har også blod på hendene. De har også sendt grad-raketter og bombefly. Så når Porosjenko kaller angrepet på Mariupol en «forbrytelse mot menneskeheten», så slår det tilbake også på den ukrainske hær, som brukte samme taktikk når de var på offensiven, og «skulle ta Donetsk».

Et raskt blikk på sosiale medier og på vanlige medier gjør det smertelig tydelig at partene er helt uforsonlige. De snakker ikke med hverandre, hører ikke på hverandres argumenter, er ikke interessert i sannheten. Det er pinlig den samme retorikken som blir brukt, på begge sider, avhengig av hvem som har stått for angrepet, og hvem som rapporterer det. Døde sivile blir et propagandavåpen, barn og eldre og syke er best.

Det er så vondt og fælt. Og det kommer til å fortsette lenge ennå.

Godt nytt år

Veldig lenge har jeg tenkt å skrive et innlegg for hvordan forskjellige årsjubileum for Maidan-protestene i Kiev ikke har vært så mye å feire. Først i november, mot månedskiftet til desember, da utsendinger fra EU og Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, var i intense forhandlinger om Ukrainas tilknytning til unionen. Den gang ble det ikke noen avtale. EU-landene reagerte med sjokk og vantro – noe påtatt, får man si, forhandlerne hadde jo sett hvor det bar, – og deler av Ukrainas befolkning reagerte med å gå ut i gatene. Det begynte som demonstrasjoner pro Europa, men utviklet seg raskt til en demonstrasjon mot Ukraina som det den gang var, mot korrupsjon og vanstyre. Det endte med at Janukovitsj forlot presidentposten, skremt vekk og forlatt, er vel det riktigste å si, og et nytt regime basert på medlemmer fra de viktigste opposisjonspartiene overtok. Siden har det gått nedover. Ukraina har mistet landområder og inntekter, flere tusen menneskeliv er tapt, landet er i borgerkrig, med seperatster støttet av Russland, og den økonomiske situasjonen er enda verre enn den var. Å ønske godt nytt år i Ukraina kan høres ut som sarkasme.

Hjemme hos oss på Ganddal er det imidlertid gode dager. Vårt kjære, lille barn vokser opp til å bli en levende reklame for morsmelk, god og trinn, svær og sterk. Hun har fabelaktig fremgang, lærer nesten hver dag nye triks, er oppmerksom når vi snakker med henne, og ser også ut til å forstå et par ord og setninger. Lynende intelligent, kaller vi henne, allerede på god vei til å overgå sin far og sin mor, sier vi.

Også fjoråret stod i en vanskelig kontrast for oss med barnet som vokste i magen, og gledene ved det og med fødselen og livet, sammenlignet med alt som skjedde nede i Ukraina, vårt andre hjemland. Alt dette ser ut til å fortsette. Konflikten i Ukraina ser bare ut til å bli mer og mer fastlåst, jeg har helt mistet troen på at det går an å få til noen fornuftig løsning der nede, og også mistet troen på at man kommer noen vei med å diskutere. Også diskusjonen blir bare mer og mer stivnet, mer og mer fastlåst. Det er helst beskyldninger fra begge sider, og man lar seg heller provosere enn påvirke av motparten.

Jeg har ikke tid til å følge så nøye med lenger heller. I hvert fall ikke til å skrive om hva jeg finner. Det å ha et barn krever mye mer tid enn jeg var forberedt på, for en stor del er det slutt på tiden jeg hadde for meg selv og med mitt. Når jeg er hjemme må jeg ta meg av barnet, så min kjære Olia får en avlastning, og skulle barnet sovne eller være rolig der på kvelden, må jo Olia og jeg også få litt tid for hverandre. Det tar seg ikke ut å koble seg på nettet og se på nyheter fra verden, når det er så mye som kreves av meg hjemme.

Det føles ikke som noe offer. Det er et privilegium.

Ellers har jo starten av året vært preget av de avskyelige hendelsene i Paris. Mange er de som etterpå har erklært seg å være Charlie, endatil på fransk, enda de verken har lest magasinet eller kan språket. Det klikker for oss i Vesten og i Norge når det er noe som har med ytringsfrihet å gjøre. Det er blitt et ord man kan bruke for å blokkere – ikke åpne – for diskusjon. Jeg er glad det finnes nettradio, og jeg kan høre på BBC World Service, i det minste, når norske medier blir på sitt aller mest navlebeskuende, og Vebjørn Selbekk enda en gang hentes frem fra glemselen han hører hjemme i.

I England ble nettopp fotballspilleren Mario Balotelli straffet for å ha repostet et bilde på instagram, med påskriften «Super Mario, jumps (eller om det var runs) like a black man and collects coins like a jew«. Jeg er ikke så sikker på om den uttalelsen der er så mye mer krenkende enn det vi forlanger muslimene skal finne seg i. Vi vil ha ytringsfrihet om religion, men ikke om rase og nasjonalitet, enda religionen for mange er langt viktigere enn nasjonaliteten, og det derfor oppleves langt mer fiendtlig og vondt når religionen blir krenket, enn rasen og nasjonaliteten.

Bare det å bruke ordet «rase» skal man være ytterst forsiktig med. Men det er ikke så lett å finne noe annet ord, når man snakker om rasisme. Mitt poeng er at det er makten i samfunnet som bestemmer grensene for ytringsfriheten, og i våre sekularisterte, vestlige samfunn, så får ikke religionen den respekten religiøse mener skulle være selvsagt. Det er også svært sterke krefter som ønsker samfunnet enda mer sekularisert. De bør imidlertid ikke slippe unna bare med å bruke ytringsfriheten som argument, de må argumentere skikkelig, og gjerne ta tak i diskusjonen om hvorfor religiøse følelser kan krenkes på det groveste, mens nasjonale ikke er det. Jeg har ikke sett spor av noen debatt over hvorfor bajasene i Charlie Hebdo er helter, mens Mario Balotelli er skurk – han som selv er svart, oppdratt i jødisk familie og heter Mario. Skal det være lov å si «sprenger bomber som en muslim» men ikke «samler penger som en jøde»?

Ytringsfriheten er ikke så enkel som bedreviterne og forståsegpåerne i mediene får seg til å belære oss med. Særlig skulle jeg sett noen gå til skikkelig angrep på Voltaires angivelige «jeg er uenig i det du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det» (som ikke engang er sagt av Voltaire). Det er ingen som er i nærheten av å mene noe slikt. De aller fleste vil gjøre sitt ytterste for å få sine meningsmotstandere til å holde kjeft, og de færreste er villige til å gå ned i lønn eller risikere det minste ubehag for å forfekte et upopulært standpunkt. Vi liker oss best i koret. Vi forsvarer retten til å si noe når også resten av samfunnet eller resten av venneflokken forsvarer det samme.

I Ukraina forsøker begge sider i konflikten å vinne sympati med terrorangrepet i Frankrike. De som støtter separatistene og er i mot regimet i Kiev, legger ut fullt av poster med spørsmål som «Hvor var Charlie», i forbindelse med brannen og dødsfallene i Odessa i mai, og ved forskjellige bombeangrep i Donbass. Det var også et bombeangrep mot en pro-russisk avis i Kharkov, nokså samtidig med angrepet mot Charlie Hebdo. Disse folkene er også veldig opptatt av at president Petro Porosjenko deltok i støttemarkeringen i Paris, samtidig som kampene i Donetsk-området tiltok i styrke, eller «samtidig som han bombet Donetsk», som det ble formulert.

Den pro-ukrainske siden er ikke stort bedre. Da en buss ble rammet av en bombe i en mindre by i Donetsk-regionen, døde et tosifret antall sivile, og regimet i Kiev arrangerte minnemarkering, der det stod på ukrainsk og fransk «jeg er – og så navnet på denne byen», både Porosjenko og statsminister stod der med ansiktet i triste folder. Det kunne jo vært en fin gest, om det ikke var for at de selv var ansvarlig for bomber som dreper sivile på akkurat samme måte, og de velger denne, fordi det var bombe som antagelig kom fra opprørerne.

Sånn har for lengst forferdelige dødsfall blitt mest av alt et propagandavåpen i denne konflikten som gjør meg så vondt. Pro-russisk side har funnet bilder av en fireåring som blir gravlagt, foreldrene og et lite gravfølge står fortvilte rundt kisten. Da er det ukrainerne som dreper. Så finner ukrainerne noen drepte der separatistene har skylden, og har minemarkeringer for dem. Begge sider fortsetter kampene for fullt. Og det er ikke noen som ser ut til å bry seg om de sivile som er uskyldige offer i denne den mest vanvittige av konflikter.

Min kjære datter er halvt norsk og halvt ukrainsk. Cirka. Hun er litt svensk og enda litt mindre dansk også, min bestefar hadde tre svenske besteforeldre, min mormor litt danske aner. Min kone er ganske mye forskjellig, slekten hennes har aner fra Odessa og Lvov, og litt også fra Bulgaria, og litt fra Russland, og hva som har vært hva i skiftende grenser og skiftende regimer opp gjennom historien, det er ikke lett å holde orden på. Nå har det plutselig blitt uhyre viktig om man er ukrainsk eller russisk, og det skaper hat og vold om man støtter den ene eller andre siden, eller er for nøytral og avmålt. Det er ikke til å fatte og begripe at det har blitt slik. Det kunne gått på så mange måter annerledes.

Men nå har det endt i konflikt. Og konflikt er dessverre i sin natur selvforsterkende. Det som skjer nå vil være ødeleggende for årevis fremover.

Gudskjelov at vi har vår lille Irina, og kan glede oss i henne og alt hun gir og tar fra oss. Det hjelper, når nyhetene fra verden ikke bringer noe godt med seg.