Godt nytt år

Veldig lenge har jeg tenkt å skrive et innlegg for hvordan forskjellige årsjubileum for Maidan-protestene i Kiev ikke har vært så mye å feire. Først i november, mot månedskiftet til desember, da utsendinger fra EU og Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, var i intense forhandlinger om Ukrainas tilknytning til unionen. Den gang ble det ikke noen avtale. EU-landene reagerte med sjokk og vantro – noe påtatt, får man si, forhandlerne hadde jo sett hvor det bar, – og deler av Ukrainas befolkning reagerte med å gå ut i gatene. Det begynte som demonstrasjoner pro Europa, men utviklet seg raskt til en demonstrasjon mot Ukraina som det den gang var, mot korrupsjon og vanstyre. Det endte med at Janukovitsj forlot presidentposten, skremt vekk og forlatt, er vel det riktigste å si, og et nytt regime basert på medlemmer fra de viktigste opposisjonspartiene overtok. Siden har det gått nedover. Ukraina har mistet landområder og inntekter, flere tusen menneskeliv er tapt, landet er i borgerkrig, med seperatster støttet av Russland, og den økonomiske situasjonen er enda verre enn den var. Å ønske godt nytt år i Ukraina kan høres ut som sarkasme.

Hjemme hos oss på Ganddal er det imidlertid gode dager. Vårt kjære, lille barn vokser opp til å bli en levende reklame for morsmelk, god og trinn, svær og sterk. Hun har fabelaktig fremgang, lærer nesten hver dag nye triks, er oppmerksom når vi snakker med henne, og ser også ut til å forstå et par ord og setninger. Lynende intelligent, kaller vi henne, allerede på god vei til å overgå sin far og sin mor, sier vi.

Også fjoråret stod i en vanskelig kontrast for oss med barnet som vokste i magen, og gledene ved det og med fødselen og livet, sammenlignet med alt som skjedde nede i Ukraina, vårt andre hjemland. Alt dette ser ut til å fortsette. Konflikten i Ukraina ser bare ut til å bli mer og mer fastlåst, jeg har helt mistet troen på at det går an å få til noen fornuftig løsning der nede, og også mistet troen på at man kommer noen vei med å diskutere. Også diskusjonen blir bare mer og mer stivnet, mer og mer fastlåst. Det er helst beskyldninger fra begge sider, og man lar seg heller provosere enn påvirke av motparten.

Jeg har ikke tid til å følge så nøye med lenger heller. I hvert fall ikke til å skrive om hva jeg finner. Det å ha et barn krever mye mer tid enn jeg var forberedt på, for en stor del er det slutt på tiden jeg hadde for meg selv og med mitt. Når jeg er hjemme må jeg ta meg av barnet, så min kjære Olia får en avlastning, og skulle barnet sovne eller være rolig der på kvelden, må jo Olia og jeg også få litt tid for hverandre. Det tar seg ikke ut å koble seg på nettet og se på nyheter fra verden, når det er så mye som kreves av meg hjemme.

Det føles ikke som noe offer. Det er et privilegium.

Ellers har jo starten av året vært preget av de avskyelige hendelsene i Paris. Mange er de som etterpå har erklært seg å være Charlie, endatil på fransk, enda de verken har lest magasinet eller kan språket. Det klikker for oss i Vesten og i Norge når det er noe som har med ytringsfrihet å gjøre. Det er blitt et ord man kan bruke for å blokkere – ikke åpne – for diskusjon. Jeg er glad det finnes nettradio, og jeg kan høre på BBC World Service, i det minste, når norske medier blir på sitt aller mest navlebeskuende, og Vebjørn Selbekk enda en gang hentes frem fra glemselen han hører hjemme i.

I England ble nettopp fotballspilleren Mario Balotelli straffet for å ha repostet et bilde på instagram, med påskriften «Super Mario, jumps (eller om det var runs) like a black man and collects coins like a jew«. Jeg er ikke så sikker på om den uttalelsen der er så mye mer krenkende enn det vi forlanger muslimene skal finne seg i. Vi vil ha ytringsfrihet om religion, men ikke om rase og nasjonalitet, enda religionen for mange er langt viktigere enn nasjonaliteten, og det derfor oppleves langt mer fiendtlig og vondt når religionen blir krenket, enn rasen og nasjonaliteten.

Bare det å bruke ordet «rase» skal man være ytterst forsiktig med. Men det er ikke så lett å finne noe annet ord, når man snakker om rasisme. Mitt poeng er at det er makten i samfunnet som bestemmer grensene for ytringsfriheten, og i våre sekularisterte, vestlige samfunn, så får ikke religionen den respekten religiøse mener skulle være selvsagt. Det er også svært sterke krefter som ønsker samfunnet enda mer sekularisert. De bør imidlertid ikke slippe unna bare med å bruke ytringsfriheten som argument, de må argumentere skikkelig, og gjerne ta tak i diskusjonen om hvorfor religiøse følelser kan krenkes på det groveste, mens nasjonale ikke er det. Jeg har ikke sett spor av noen debatt over hvorfor bajasene i Charlie Hebdo er helter, mens Mario Balotelli er skurk – han som selv er svart, oppdratt i jødisk familie og heter Mario. Skal det være lov å si «sprenger bomber som en muslim» men ikke «samler penger som en jøde»?

Ytringsfriheten er ikke så enkel som bedreviterne og forståsegpåerne i mediene får seg til å belære oss med. Særlig skulle jeg sett noen gå til skikkelig angrep på Voltaires angivelige «jeg er uenig i det du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det» (som ikke engang er sagt av Voltaire). Det er ingen som er i nærheten av å mene noe slikt. De aller fleste vil gjøre sitt ytterste for å få sine meningsmotstandere til å holde kjeft, og de færreste er villige til å gå ned i lønn eller risikere det minste ubehag for å forfekte et upopulært standpunkt. Vi liker oss best i koret. Vi forsvarer retten til å si noe når også resten av samfunnet eller resten av venneflokken forsvarer det samme.

I Ukraina forsøker begge sider i konflikten å vinne sympati med terrorangrepet i Frankrike. De som støtter separatistene og er i mot regimet i Kiev, legger ut fullt av poster med spørsmål som «Hvor var Charlie», i forbindelse med brannen og dødsfallene i Odessa i mai, og ved forskjellige bombeangrep i Donbass. Det var også et bombeangrep mot en pro-russisk avis i Kharkov, nokså samtidig med angrepet mot Charlie Hebdo. Disse folkene er også veldig opptatt av at president Petro Porosjenko deltok i støttemarkeringen i Paris, samtidig som kampene i Donetsk-området tiltok i styrke, eller «samtidig som han bombet Donetsk», som det ble formulert.

Den pro-ukrainske siden er ikke stort bedre. Da en buss ble rammet av en bombe i en mindre by i Donetsk-regionen, døde et tosifret antall sivile, og regimet i Kiev arrangerte minnemarkering, der det stod på ukrainsk og fransk «jeg er – og så navnet på denne byen», både Porosjenko og statsminister stod der med ansiktet i triste folder. Det kunne jo vært en fin gest, om det ikke var for at de selv var ansvarlig for bomber som dreper sivile på akkurat samme måte, og de velger denne, fordi det var bombe som antagelig kom fra opprørerne.

Sånn har for lengst forferdelige dødsfall blitt mest av alt et propagandavåpen i denne konflikten som gjør meg så vondt. Pro-russisk side har funnet bilder av en fireåring som blir gravlagt, foreldrene og et lite gravfølge står fortvilte rundt kisten. Da er det ukrainerne som dreper. Så finner ukrainerne noen drepte der separatistene har skylden, og har minemarkeringer for dem. Begge sider fortsetter kampene for fullt. Og det er ikke noen som ser ut til å bry seg om de sivile som er uskyldige offer i denne den mest vanvittige av konflikter.

Min kjære datter er halvt norsk og halvt ukrainsk. Cirka. Hun er litt svensk og enda litt mindre dansk også, min bestefar hadde tre svenske besteforeldre, min mormor litt danske aner. Min kone er ganske mye forskjellig, slekten hennes har aner fra Odessa og Lvov, og litt også fra Bulgaria, og litt fra Russland, og hva som har vært hva i skiftende grenser og skiftende regimer opp gjennom historien, det er ikke lett å holde orden på. Nå har det plutselig blitt uhyre viktig om man er ukrainsk eller russisk, og det skaper hat og vold om man støtter den ene eller andre siden, eller er for nøytral og avmålt. Det er ikke til å fatte og begripe at det har blitt slik. Det kunne gått på så mange måter annerledes.

Men nå har det endt i konflikt. Og konflikt er dessverre i sin natur selvforsterkende. Det som skjer nå vil være ødeleggende for årevis fremover.

Gudskjelov at vi har vår lille Irina, og kan glede oss i henne og alt hun gir og tar fra oss. Det hjelper, når nyhetene fra verden ikke bringer noe godt med seg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s