En fryktelig krig i Ukraina

Det var jo ganske ventet. Fredsavtalen i Minsk var ytterst skjør, og basert på en rekke forhold som egentlig ikke var gjensidig anerkjent, og som ikke var reelt holdbart. Ukrainsk side anerkjenner jo ikke Donetsk-republikken, som heller ikke det internasjonale samfunnet gjør det, og det blir jo derfor litt spesielt å gå inn og gjøre avtaler med dem. Særlig når det gjelder avtale om hvilke grenser og rettigheter denne republikken skal ha. De grensene den endte opp med, gjorde at den ble værende uten havn, og uten forbindelser med Krim, et annet område som har blitt ytterst problematisk bare det siste året.

Bare det siste året. For ett år siden var det fremdeles slik at noen døde i Kiev vakte ramaskrik. Med rette, det er sånn det skal være. Men skriket gikk på at daværende president Janukovitsj måtte trekke seg. Da han ble jaget bort var det en kort stund med euforisk glede. Det var imidlertid ikke innledningen til en ny og bedre fremtid for Ukraina, det var tvert i mot nå problemene virkelig begynte.

Og det har fulgt en vei med verst tenkelige scenarier. Ukraina er i borgerkrig, det er de facto, og den ene parten i krigen er sterkt støttet av Russland, så sterkt at det bortsett fra krigserklæringen er dekning for å si at også Ukraina og Russland de facto er i krig.

Det er noe som har gått riv, ruskende galt. Og det er ingenting som tyder på at det skal gå noe bedre, fremover.

Problemene er enorme. Og det er mange forhold som tilsier at dette skal eskalere, få ting som tilsier at dette snart vil gå bedre. Ukrainsk side har forsøkt å lamme områdene som er rappet fra dem, ved å stenge forsyningene dit. Det gjelder strøm, gass, vann, transport av mennesker og varer, de ignorerer at områdene eksisterer og at det bor folk der. Det gjelder Krim, og det gjelder Donbass. Russland er sterke nok til å gjøre noe med det. Og det er akkurat det som skjer.

Det har vært varslet hele tiden.

Jeg ser mange er overrasket og oppgitt av at Russland setter i gang denne offensiven nå, nå «som det går så dårlig med økonomien», nå «som oljeprisen er så lav» og «sanksjonene virker så godt». For Russland er forholdet til Ukraina viktigere enn økonomi. Det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Sanksjoner og lav oljepris kan gjøre det vanskeligere å leve i Russland, men det vil ikke endre russisk politikk i Ukraina.

Jeg undres på hva som skal til før dette begynner å gli inn.

Den mer eller mindre selvutnevnte presidenten i DNR, folkerepublikken Donetsk, som de kaller seg, Aleksandr Zakartsjenko, han hadde et møte med studenter fra universitetet i Donetsk, i går. Der sa han ganske klart i fra hva man nå hadde i vente. Det skulle være slutt på fredssamtaler, nå skulle de ta det området Donetsk oblast en gang besto av. De hadde fått nok av de ukrainske styresmaktene. Som en finte sa han at de ville ta Slaviansk først, og at de skulle vente med Mariupol.

Selvfølgelig tar de Mariupol først. Og det store problemet for de ukrainske styresmaktene er at de fint lite kan gjøre med det. De står helt uten penger, de er i ferd med å gå konk. De har ikke råd til å betale lønninger, langt mindre til å utstyre en moderne hær skikkelig.

Den vestlige verden kan være knallhard i retorikken. Men den kan også fint lite gjøre. Meget sannsynlig visste de nok også litt av hva som var i vente, siden møtet i Astana, Kasakhstan, ble avlyst.

Dødstallene i Ukraina har for lengst kommet over 5000. Regimet i Kiev minnes bare dem som dør på deres side. De har også blod på hendene. De har også sendt grad-raketter og bombefly. Så når Porosjenko kaller angrepet på Mariupol en «forbrytelse mot menneskeheten», så slår det tilbake også på den ukrainske hær, som brukte samme taktikk når de var på offensiven, og «skulle ta Donetsk».

Et raskt blikk på sosiale medier og på vanlige medier gjør det smertelig tydelig at partene er helt uforsonlige. De snakker ikke med hverandre, hører ikke på hverandres argumenter, er ikke interessert i sannheten. Det er pinlig den samme retorikken som blir brukt, på begge sider, avhengig av hvem som har stått for angrepet, og hvem som rapporterer det. Døde sivile blir et propagandavåpen, barn og eldre og syke er best.

Det er så vondt og fælt. Og det kommer til å fortsette lenge ennå.

Reklamer