Hvorfor sanksjoner ikke virker

26. januar har Leonid Bershidsky (engelsk skrivemåte) en artikkel i Bloomberg views som utmerket formulerer hva som er problemet med de vestlige sanksjonene mot Russland, og i det hele tatt de vestlige reaksjonene på krisen i Ukraina. Han sier direkte at disse reaksjonene vil føre til at flere ukrainere vil bli drept.

Samme dag har Shaun Walker en reportasje i the Guardian. Den handler om hvordan regimet i Kiev har stengt av grensene til Donbass, og den selvutnevnte folkerepublikken der. Å stenge av vil si at verken folk eller varer får slippe inn. Det gjelder også livsviktige medisiner. Om du har noe godt humør du vil bli kvitt, kan du oppsøke Shaun Walker på Twitter, og se på de pro ukrainske reaksjonene på artikkelen. Shaun Walker svarer godt selv når han skriver «disse menneskene vil etterlate en døende på gaten fordi det er overfallsmannens feil«.

Det gjelder også noen av mine ærverdige kommentorer her på bloggen. Det å peke på at sanksjonene mot Russland ikke fører frem og ikke vil føre frem, blir forvekslet med å forsvare Russland og dets handlinger. Det å mene at Ukraina og deres vestlige partnere må finne en fredelig løsning med Russland, der Russland får noen av ønskene sine oppfylt, blir forvekslet med å legitimere Russlands mål og igjen deres handlinger. Det å kritisere Ukraina blir forvekslet med å kritisere offeret for et overgrep.

Ta dere tid til å lese de to artiklene jeg har lenket til. I teksten til Bershidsky står det ganske uttrykkelig at Ukraina hadde det sosiale og finansielle ansvaret for utbryterregionene, altså at de skulle utbetale lønninger og pensjoner. Det har de ikke gjort. Dette er noe som ikke akkurat har kommet frem i våre «frie» og «uavhengige» vestlige medier. Det har heller ikke stått at flyplassen i Donetsk skulle overleveres opprørerne, men det er en annen sak. Ukraina har altså ikke overholdt avtalen som skulle sikre våpenhvile, og hadde heller aldri til hensikt å gjøre.

Det stiller vel kanskje de sterke reaksjonene til vestlige styresmaktene om at «de pro russiske opprørerne hadde brutt våpenhvileavtalen» i et litt annet lys? Det er klart det er forskjell på å la være å utbetale pensjoner og å bombe boligstrøk, som opprørerne gjorde i Mariupol, men disse forulempede vestlige styresmaktene og deres hylekor har ingen fornuftig forklaring på hvordan gamle folk i Donetsk skal få pensjonen sin, eller leger få lønningene sine, eller pasienter sine medisiner. «Russland har skylden», sier man, og lukker øynene og holder seg for ørene.

Vel, så kan man si at Russland har skylden. De har generert opprøret, og de støtter dem, med våpen og utstyr og rådgiving og det som trengs. Men la oss ta en titt på situasjonen for folket i Donbass, det er jo blant de tingene som blir temmelig underkommunisert i våre frie og uavhengige vestlige medier. De valgte en president, Janukovitsj, som kom fra deres område, og representerte dem. Denne presidenten ble kastet etter gatedemonstrasjoner. Det nye regimet som har kommet i stedet verken representerer dem eller respekterer dem. Tvert i mot har de sendt inn bomber og gradraketter, holdt tilbake lønninger og pensjoner, og også stengt grensene, også for livsviktige medisiner. Er det ikke temmelig forståelig at dette folket ikke er all verdens interessert i å vende tilbake til Kiev?

Det er bare å se hva pro ukrainsk side selv sier. Det er ikke russisk propaganda, det er ukrainsk media og vestlige medier, pro ukrainske killder. De går uhyggelig langt i å mene at folket som er igjen i Donbass nå er såpass pro russiske at de ikke er så mye verdt, de som er for Ukraina har flyktet for lenge siden.

Jeg vil i den forbindelse servere dere en liten video, fra 29. april, fra den sterkt pro ukrainske TV-kanalen Hromadske, der en kar ved navn Bogdan Butkevitsj uttaler at det er mennesker i Donbass som trenger å bli drept. Her står han ikke noe tilbake for de gamle tyske nazistene og spørsmålet om jødene. Tankene går også til Sovjetunionen, der Stalin og hans regime tok det med kjølig ro da det døde noen millioner ukrainere (og russere og andre) under sultkatastrfofen på 30-tallet, «dette var jo mennesker som var kritiske og opprørske i utgangspunktet».

I kommentarene til Shaun Walker ser man også pro ukrainsk side ikke ser ut til å ta det særlig tungt om mennesker i Donbass lider og dør. Det er kun når de blir drept av separatistenes egne bomber. Da piler de frem, de ukrainske politikerne, og holder minnemarkeringer og tar med seg deler av en sprengt marsjrutka til Sveits (Porosjenko, Davos). At de selv har bombet noen busser, skoler og sykehus, tier de stille med, i likhet med våre frie og uavhengige vestlige medier.

Skal man så bare akseptere at russerne får ture frem som de vil i Ukraina og sine andre nærområder? Her vil jeg henvise til teksten av Bershidsky, lenket til øverst. Han forklarer meget fornuftig hvordan russerne tenker. Det gir full mening, og det er mulig å forholde seg til. Han argumenterer også med at Russland ønsker seier i Ukraina, og fremfor alt å hindre et NATO-medlemskap. Det kan mine kommentatorer si meg i mot så mye de vil om at er russisk propaganda og tomt hjernespinn, like fullt kommer Russland til å gjøre alt som trengs for å hindre at det skjer.

Jeg vil også henviste til hva Mikhail Barabanov skriver i Moscow Defence Brief, gjengitt også i artikkelen til Bershedsky, at om Russland nå begynner å trekke seg tilbake fra Ukraina, så vil sanksjonene fortsette uansett. Mine kritikere vil sikkert hevde at jeg på ny med det er offer for russisk propaganda, jeg vil da bare tenke en tanke om ikke Barabanov har helt rett? Selv med full tilbaketrekning vil ikke Russland bli tatt inn i det gode selskap igjen, i alle fall ikke så lenge Putin er leder, og med det har ikke Russland noe annet valg enn å gå på.

Bershedsky henviser også til et annet godt poeng. Da Russland var i atskillig større økonomiske vanskeligheter på 90-tallet, så hindret det dem ikke i å delta for i konfliktene i nærområdene. Det vil de også gjøre i Ukraina, fordi det finnes politiske mål som er viktigere enn penger. Ingen sanksjoner vil heller kunne gi Russland de samme problemene, som de fikk da amerikanske rådgivere fikk vippet dem over i markedsøkonomien på 90-tallet, og en håndfull kjeltringer stakk av med landets nasjonale ressurser – til applaus fra Vesten og USA.

Så kan man spørre seg hvorfor russerne er skeptiske til oss? Russland fikk nettopp nedgradert gjelden sin til «søppelstatus» av S & P. Ganske spesielt, når gjelden er 11 prosent av nasjonalbudsjettet. Til sammenligning er den greske gjelden 180 %. Det førte til en tilnærmet revolusjon, revolusjon gjennom valg, i det landet.

Reaksjonene på Russlands oppførsel og krisen i Ukraina er som før: mer sanksjoner. Ukraina får ture frem som de vil, det er ikke skygge av kritikk, ikke engang når de nekter hjelpesendinger og hjelpeutstyr å komme inn i Donbass, også fra vestlig side. Det er uttalt politikk at de vil gjøre forholdene verst mulig for de som bor i den nye og selvutnevnte folkerepublikken, «slik at de skal ønske seg tilbake til Ukraina».

Nå har det kommet noen ekstra, delikate problemer til sanksjonshysteriet. De rammer Russland, og de rammer Ukraina enda verre. Begge deler kan Vesten fint leve med. Problemet er at det rammer også Europa, som sliter veldig med den økonomiske veksten. Det greske folket har sagt at de gidder ikke dette, de har stemt inn Tsapiras, som i mai angivelig uttalte at «Europa ikke burde anerkjenne Nazi-regimet i Kiev», og som allerede har rukket å ta en telefon til Brussel, for å påpeke at grekerne ikke har tenkt å stille seg bak en ensidig og kollektiv fordømmelse av Russland. Særlig grelt blir det at mens den russiske, ukrainske og europeiske økonomien sliter med veksten, og valutaen faller, så styrker amerikansk økonomi og den amerikanske dollaren seg. Den politiske og økonomiske eliten har ingen problemer med det, de vil alltid klare seg. Men folket som står uten jobb vil vise fingeren til hele systemet – som grekerne nå nettopp har gjort.

Det er en farlig verden vi lever i. Muslimer på ville veier reiser ned til Syria, Jemen og en god del flere land som sliter med freden og stabiliteten, der får de krigstrening og lærer seg å drepe. Høyreekstreme og galninger reiser til Ukraina og gjør det samme. I den vestlige verden har vi en nesten Marxistisk tro på at demokratiet er alle staters mål, og at alle stater før eller siden vil ende opp som demokratier, og forbli det. Således har Ukraina nå fått en vanskelig start, og vi må forsvare dem, mens håpet er at problemene skal føre til at også Putin blir veltet, og at vi får et ordentlig demokrati også i Russland.

Kanskje burde vi være like påpasselige med at land som en gang var demokrati, vil slutte å være det. Om demokratiet ikke kan garantere sikkerhet og et minstemål av velstand, så vil et strengt og autoritært regime være å foretrekke. Det er ikke min mening jeg her formulerer, det er fasiten fra historien.

Det haster forferdelig med å få slutt på krigen og krisen i Ukraina. Men for alle parter, Ukraina, Russland og vi i Vesten, virker det som om det viktigste er å forsterke den. Russland med stadig å forsyne opprørerne med våpen og utstyr, Ukraina med hatretorikk og ditto handling, og Vesten med å stille helt urealistiske krav og følge opp med sanksjoner. Med det går det hodestups mot avgrunnen.

Hvem vil bryte ut av dette? Hvem vil ta initiativet og foreslå noe som kan gi reelt håp om fred og et minstemål av stabilitet? Jeg er deprimert, og svarer – INGEN.

Advertisements

12 comments on “Hvorfor sanksjoner ikke virker

  1. Karsten Herold sier:

    EU/USA sier at de vil at Russland skal trekke seg ut av/slutte å støtte separatistene i øst.

    Hva er det egentlig Russland/Putin sier om en løsning på situasjonen? Ikke diverse tolkninger, kommentatorer etc, men hva sier de rent konkret om en løsning på konflikten?

    • esalen sier:

      Det er noe av problemet, Russland og Putin sier absolutt ingenting. Jeg leste et sted jeg ikke kan finne igjen at Merkel til og med hadde spurt Putin uoffisielt, langt unna alle mikrofoner og all offentlighet, om hva han og Russland egentlig ønsket i Ukraina, og han hadde også der benektet enhver involvering i konflikten. Man kan jo spørre seg hvordan internettet og enkelte kommentatorer hadde snappet opp denne samtalen, hvis den var så uoffisiell, men det ble altså fremstilt som en sannhet, og som en forklaring på hvorfor forholdet mellom Russland og Tyskland, og Putin og Merkel, har kjølnet sånn. Putin og Merkel har jo tidligere hatt gode relasjoner, da Merkel er Øst-tysker og snakker russisk, og Putin som kjent i mange år var stasjonert i Øst-Tyskland, og snakker flytende tysk. Men nå er forholdet altså surnet.

      Men når det gjelder spørsmålet ditt er vi altså på vei tilbake til den gode, gamle kremlologi, da man ikke fikk ut eller ikke kunne stole på informasjonen man fikk fra Kreml, og derfor måtte gjette seg til hva som var politikken.

      Tidligere har forresten særlig utenriksminister Lavrov uttalt at Russland ønsker en føderalisering av Ukraina. Det må vel kanskje være det nærmeste man kommer en offisiell linje. Men en føderalisering går ukrainerne selv beinhardt i mot, og det har jo også blitt vanskeligere nå å få til, etter alt som er hendt. Lavrov og Russland snakker ikke så mye om føederalisering lenger, heller, nå er det helst «fred» og «trekke tilbake våpnene» det går i.

      • Karsten Herold sier:

        Vanskelig (og frustrerende?) å forholde seg til en forhandlingsmotpart som vegrer å si hva han vil ha? Vanligvis beror dette vel på at man misstenker at ens ønske egentlig vil være totalt uakseptabelt for motparten, eller? Så tror du at Putin tror (veldig innviklet!!!) at en ønske om å holde Ukraina utenfor NATO, ville være totalt uakseptabelt for Merkel/Obama? Eller hvorfor tror du at han ikke vil si noe om hva han rent konkret ville/vil oppnå med engasjementet sitt i Østukraina?

      • esalen sier:

        Ja, det er ganske tydelig at det er mange toppolitikere som er veldig frustrert over Russlands oppførsel, og Putins strategi. De ser seg åpenbart tjent med å holde kortene tett til brystet. Det er jo også det ekstra problemet at Russland offisielt benekter enhver involvering, slik at når EU og USA krever at russerne skal trekke tilbake styrkene sine, så svarer russerne at de har ingen styrker i Ukraina. De benekter det åpenbare.

        Noe av problemet er at det ikke finnes tillit mellom partene. Det er for mange avtaler som er blitt ignorert – fra begge sider, merk det -, og for mange krav og ønsker og enigheter som ikke har vært reelle. USA og EU vil si som min ærverdige kritiker Jens, at spørsmålet om NATO ikke er på agendaen, og at det ikke er noen umiddelbare planer om å ta Ukraina med i alliansen. Men NATO har vedtak med en formulering om at Ukraina skal bli med «på sikt» (enda et briljant kompromiss forfattet av Merkel, som med det formulerte et vedtak også aggressive Polen og Lithauen kunne være med på, de er jo veldig ivrige på at NATO skal være «tøffe mot Russland», og ville ikke være med på et vedtak som ikke forpliktet til medlemsskap for Ukraina og Georgia, den gang), og nye Ukraina har vedtak at de skal bort fra den gamle nøytralitetsstatusen landet hadde. Garantier fra NATO er det ingen grunn til å stole på, de er det bare å vedta seg bort fra, så Russland vil ganske tydelig lage sin egen «garanti», ved å beholde kontrollen og innflytelsen i Ukraina, gjennom å dra Donbass ut av Kievs kontroll. Det er samme mønster som i andre tidligere Sovjetrepublikker, eller tidligere deler av det gamle russiske imperiet, som kanskje er riktigere å si, Sovjetunionen var jo en stor ulykke også for Russland.

        Merkel vil bare være glad til for å slippe Ukraina i NATO, bare legge den ballen død, mens USA jo vil være den største og sterkeste, så der er jeg usikker. Men det er hypotetiske spørsmål, for det er ikke disse tingene som blir diskutert.

  2. Karsten Herold sier:

    Var russerne like «hemmelige» med hva de ønsket/med sine krav i de tidligere konfliktene i «randstatene»?

    • esalen sier:

      I de konfliktene var den russiske deltakelsen åpenlys, og den vestlige verden trakk seg også unna. Så det var ikke nødvendig å gjøre noe hemmelig. I Georgia var den offisielle russiske begrunnelsen at de skulle «beskytte russiske liv» i Sør-Ossetia og Abkhazia, noen av disse russerne hadde fått sitt statsborgerskap i forbindelse med konflikten, så litt urent trav var det der også, selvfølgelig. Men alt er på en helt annen skala i Ukraina. Forferdelig, spør du meg.

  3. Erland sier:

    Det er mange som har meninger om det som skjer. Og i en uoversiktlig situasjon som den vi har i ukraina nå, er det fristende for mange – som kanskje ikke vet så mye, å ha bastante meninger. Jeg vet ikke om jeg jeg skal ha tillitt til skribenter i Bloomberg Views eller andre steder. Godt voksen som jeg er, er jeg kritisk til det meste. Men Bershidsky sier altså at sanksjonene mot Russland fører til at flere ukrainere blir drept. Wow. Det minner meg litt om de som mente at Norge, i 1940, mente at Norge burde kapitulere for å spare norske liv.

    • esalen sier:

      Det er forskjell mellom det som skjedde i Norge og resten av Europa mellom 1939 og 1945, og det som skjer i Ukraina nå. Hvis det virkelig var slik at det var en overgriper og en overgrepet, så er det klart man må ta kampen opp, og kjempe med de midler man har. Men i retorikken vi ser fra Kiev og pro-ukrainere, så er det vel så store overgripere der, som det er på russisk side. Jeg har vært forsiktig med å sammenligne med andre kriger og konflikter, siden hver krise er sin egen, og må analyseres på sine egne betingelser. Således var det illustrerende med amerikaneren som på Twitter beskyldte Hellas for å være inkonsekvente, når det nye regimet der, Syriza, støtter det Russland har gjort på Krim, men ikke det Tyrkia har gjort på Kypros. Han ble ganske raskt satt på plass, med at dette kan snus rundt. Russland blir fordømt og utsatt for sanksjoner, mens Tyrkia ser ut til å slippe unna reaksjoner.

      Uansett, hvem er det som kjemper på sin hjemlige jord i Donbass? Ukrainerne som kjemper der er så godt som utelukkende fra Vest-Ukraina, mobiliseringen går svært dårlig i de østlige og sørlige delene, forståelig nok, mens patriotene i vest gladelig reiser østover for å «forsvare ukrainsk land». Opprørerne kommer fra Donbass. Det er de som kjemper på egen jord. Det er deres hus og leiligheter og arbeidsplasser som blir bombet. Opprørerne er støttet av Russland. Men selv om man tar Porosjenkos ord som sannhet, at det er 9000 russiske soldater som kjemper, så vil russerne fremdeles være i klart mindretall. Hva Kiev vil gjøre med Donbass virker ikke på meg stort mer redelig enn hva Moskva vil gjøre. For folket i Donbass venter ikke noe godt, samme hvem som vinner krigen. Jeg er hjertens enig med dem, når de sier «ingen bryr seg om oss». Det er sannheten.

      Så vet du jo godt at det er ikke så mange år siden Ukraina selv var under russisk herredømme, under Sovjetunionen, og før det under det russiske imperiet. Det betydde ikke at russerne kunne ture frem som de ville, at de hadde noen rett til å gjøre, for Ukraina var jo den gang russisk land. Det er ikke så hårreisende forskjell fra sånn Donetsk er ukrainsk land, nå. Jeg synes ikke det er noe pent når en folkegruppe i en stat flyr over mot en annen folkegruppe i samme staten. Når det følges opp med hatretorikk og ytringer som går langt over grensen for rasisme, så blir det enda verre. Da synes jeg det vestlige Ukraina burde konsentrere seg om å bygge opp sitt eget land, i stedet for å sende sine unge menn i krigen. Det er ingen ulevelig situasjon for Ukraina om de østlige delene av landet får autonom status, det er for meg et bedre alternativ enn krigen.

  4. Erland sier:

    Litt leit at det ikke går an å gå tilbake og rette feil…

  5. Erland sier:

    Regimet i Kiev har altså stengt grensene til Donbass, og har ikke betalt pensjoner osv.

    Det høres nesten ut som om du ikke er klar over at det er krigstilstand i disse områdene? Det ser ut til at du glemmer at Russland er en agressor i Donbass. Ukraina er jo, som vi er enige om, et fattig land. Det er også et land med ikke særlig velutviklede demokratiske instutisjoner, eller tenkemåter.. Dette har de dorsåvidt til felles med Russland. Men det overrasker meg at du bruker dette som et argument mot Ukraina. Sett fra deres side ( om det lar seg gjøre for deg), er situasjonen slik at en overlegen nabostat har invadert dler av landet. Det er et overgrep, en voldtekt. Jeg syns ukraina stort sett har klart denne prøven. Å holde hodet kaldt i, eller etter, en voldtekt som dette, er ikke lett. Ukraina har sagt mye dumt, det er sikkert. Men på bloggen din har du vært ivrig i å fremheve hvor sprøtt, fascistisk, og splittet, det ukrainske folket er. Dette er noe jeg vet, og er enig med deg i. Ukraina er både splittet,nsprøtt og fascistisk. Men jeg er faktiak litt overrasket og stolt over hvor edrulig ukraina har vært i denne konflikten.

    Som veldig mange sier; Krigen med Russland har vært en pusher for nasjonsbyggingen i ukraina. Ingen av oss vet, men jeg tror at hatet mot Russland i dag er mye større enn før. Krigen har skapt fronter, klare fronter. Flere har tatt stiiling. Dette er ting som er vanskelig å måle, og helt umulig nå – men det synes innlysende. Jeg tror altså at mange som stemte på Janukovich sist, ikke gjør det lenger. Jeg er ganske så sikker på at russlands invasjon i ukraina fikk mange til å tenke litt.

    Det har ingenting med om disse områdene i donbass er «ukrainske» eller «russiske». Poenget er at Russlands aggresjon, Russlands arrogante herre-mentalitet i denne konflikten, har ført til at flere har våknet. Det har bare blitt en boost for Ukraina.

    Det tenker du ikke på. Du tenker ikke på ukrainas nasjonalisme som en kraft? Ukraina bør gi seg, sier du glatt.

    Det er litt absurd for meg å lese det du skriver. Hvis ukraina skulle «gitt seg», ville det ført til en ond byll i ukraina. Det er umulig, det er ikke noe alternativ. Det at du stadig vekk foreslår at ukraina skal «gi seg», forteller meg at du egentlig ikke har greie på dette.

    • esalen sier:

      Det er helt relevante poeng du kommer med her, Erland. Det er også ytterligere et argument, som du unnlater å nevne, og det er at Kiev ser på pengeoverføringer til Donetsk-regionen som pengeoverføringer til oligarkene som bor der. Få av pengene vil nå ned til folket som bor der, og Kiev vil uansett få skylden for alt som går galt. Ukrainian Week skriver en del om dette, jeg har brukt mye tid i det siste på å pløye gjennom gamle artikler derfra. Det er også en del av det som gjør at jeg er blitt så dypt pessimistisk om hvordan dette kommer til å gå, enda verre enn før.

      Det er ingen tvil om at hatet til Russland er mye større enn før. Men dette er ikke av det gode, som du sikkert vil være enig i, det pleier sjelden å gå bra å bygge opp nasjonalstater og nasjonalfølelse på hat mot andre nasjonaliteter og stater. Det gjelder særlig når denne nasjonaliteten er en betydelig del av befolkningen i ditt eget land. At Ukraina på veldig mange måter er avhengige av Russland økonomisk gjør ingenting bedre. Det er svært usunt det som skjer.

      Janukovitsj har mistet mye støtte, selvsagt, han har blitt personen det er lov for alle å hate. Ingen vil stemme på ham. Men det er ikke så altfor mange som stemmer på det nye regimet heller. Valgdeltakelsen i parlamentsvalget i høst var lav, under 50 % i områdene som opprørerne nå henger opp kart over og kaller «Novaja Russia»*, ned mot 1/3 i flere av dem. Valgdeltakelelsen i landet som helhet var like over 50 %. Både blokken til Porosjenko og det nye partiet til Jatseniuk fikk med denne valgdeltakelsen litt under halvparten av stemmene, sammenlagt, hver for seg mellom 22 og 23 %, mener jeg å huske. Det er ikke imponerende tall, og langt fra den «enheten» man forsøker å fremstille det som, i vestlige og ukrainske medier. Her kommer også at den gamle russiskorienterte siden ikke fikk tid til å bygge opp nye partier, etter at kommunistpartiet ble forbudt og Regionspartiet til Janukovitsj ble rammet av kaos og splittelse. At den pro ukrainske siden kontrollerte samtlige medier er også et poeng, propagandaen er sterk og nasjonalistisk.

      Jeg vet godt at det er politisk umulig for Ukraina å gi seg. Porosjenko har blitt valgt til president på et program om hard kamp mot det de kaller separatistene, og parlamentet er sterkt nasjonalistisk, som mediene også er det, og stemningen i folket, de delene av det som ikke bor i de berørte områdene. Stemmene som tar til orde for en mer moderat linje har liten gjennomslagskraft. Jeg synes ikke det er noe godt tegn. Det vil føre til mobilisering av unge ukrainske menn, som blir sendt ut i krigen for å sloss, og for å bli bombet og skutt på. I kampene vil flere sivile bli drept, og enda flere miste sine eiendeler. Det er en stor og dyp og forferdelig tragedie. Russland er aggressor, sier du, og underslår at ganske mange av dem som sloss på opprørernes side selv er ukrainere. De utgjør jo faktisk flertallet. Så det er også et indre ukrainsk problem, dette her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s