Litt om Ukrainas økonomi dager før Minsk-møte med mulig fredsavtale

Det jobbes intenst med å smi sammen en fredsløsning for Ukraina. At Merkel er så tungt inne, og at Putin engasjerer seg, gjør at det kan se bedre ut for dette initiativet, enn det forrige. Det kan være et genuint forsøk denne gangen. Man står på kanten av stupet, og stirrer ned i avgrunnen. Så det er mange som bør være interesserte i å la være å kjøre på i samme stil, som den som har brakt oss dit vi er.

Det gjelder også Russland. De er ikke interessert i full frontal konflikt med hele den vestlige verden. De er ikke interessert i krig med Ukraina. De vil ikke ha det som i fjor, og som dette året har begynt, år etter år. De har ingen interesse av å bli hatet av alle. Men de har politiske mål de vil nå. Og de vil strekke seg svært langt for å nå dem. Det har de vist ettertrykkelig.

For Ukraina er det håpløst. Jeg sjekket valutakursen mot norske kroner i dag. Det var 0,3. Første gang jeg reiste til Ukraina, i 2007, var kursen omtrent den samme, vi regnet ikke om fra kroner til hryvna, 1 til 1, kalte vi det. Etter finanskrisen pleide kursen å ligge på 0,8. I sommer strevde min kone og jeg å venne oss til at kursen var halvert. En businesslunsj til 50 hryvna kostet 25 kroner, ikke 40 eller 50, som det pleide å være. Nå koster den 15, om da ikke prisene har steget.

Det egen katastrofe, selvfølgelig. Ukrainsk hryvna er den valutaen som har gjort det dårligst i år, som i fjor, mener jeg å ha sett. På et par dager nå i uken falt kursen 50 % mot dollar. Sentralbanken gav opp å forsøke å stabilisere.

Krigen i øst koster ukrainsk økonomi omtrent 5-7 millioner dollar til dagen, i følge president Porosjenko. Før jul la de på en ekstra skatt på folket, ganske som man gjorde det i gamle dager, folket måtte betale for elitens kriger, mens de privilegerte slapp unna. Krigen i øst er ikke elitens krig, vil man kanskje hevde. Mon det. Sjekk opp mobiliseringsviljen i det ukrainske folket, snakk med dem. Det er ganske langt unna krigsretorikken til Verkhova rada, parlamentet og politikerne.

Folk flest er interessert i å overleve på et vis, ha det noenlunde greit. Det har blitt mye, mye vanskeligere nå, enn det var før alt dette satte i gang. Og da var det så ille at det ble tilløp til revolusjon. Folk har ikke fått det bedre, men verre. Politikerne i den ukrainske regjeringen og det ukrainske parlamentet er langt på vei de samme, som også systemet er det samme, inkludert råttent spill, skiftende allianser og korrupsjon. Økonomien har blitt betydelig verre. Krigen i øst er det siste Ukraina trenger, men problemene stikker dypere enn som så. Og det finnes ingen kvikk løsning, som folk i vesten virker til å tro, om bare Ukraina vender seg mot Europa, og skyver unna Russland.

Det er tegn på at Ukraina er i ferd med å kollapse. De går tom for penger, og det finnes ingen vestlige velgjørere til å fylle på. De vakler politisk, med anstrengt forhold mellom president og statsminister, mellom parlament og regjering, mellom de som egentlig skal samarbeide. Opposisjonen er knust, den er ikke problemet her. Avstanden mellom politikere og folket er like stor som den alltid har vært.

På toppen er Ukraina i ferd med å tape en krig mot russisk-støttede opprørere. Likevel oppfører politikerne i Kiev seg som om de fortsett har kontrollen, fortsatt kan forhandle, og nekte å forhandle. Retorikken er knallhard, og uforsonlig. Noen av de vanskeligste å overtale i fredsforhandlingene, er Kiev. De forholder seg ikke til realiteter. Forhåpentligvis og antageligvis er tonen en annen, når kameraene er skrudd av. «Vi vil ikke vurdere et tilbud som ikke garanterer Ukrainas suverenitet og integritet», sier Jatseniuk. Og sier med det at han ikke vil vurdere situasjonen som den er.

Anatagelig snakker Jatseniuk for det Ukraina som vil bli, og der han kommer til å søke makt. Han kan da bli husket som den uforsonlige, den som stod opp for Ukrainas rettigheter, mens Porosjenko vil bli dolket som den gjorde innrømmelser, og sa fra seg kontrollen over Donetsk og Lugansk. For det er dette som ligger i fredsavtalen som vil bli diskutert, og må bli innført onsdag. Donetsk og Lugansk må få reelt selvstyre, under betingelser som gjør det mulig for de politiske enhetene og folket som bor der å overleve. Disse områdene vil ikke gå inn under Kievs fulle kontroll igjen, og Kiev er ute av stand til å tvinge dem. Så Kiev må bare finne en avtale som gjør at de bruker minst mulig penger på dem, og som sparer menneskeliv.

Alternativet er fortsatt krig, og Ukrainas ruin. Dit er man for øvrig på god vei.