Demp retorikken mot Russland

Kanonene er ute til støtte for Russland før fredsforhandlingene. Nå snakker jeg ikke om de militære kanonene, de har virket i månedsvis, og bidratt til lite annet enn å gjøre vondt verre. Jeg snakker om de intellektuelle kanonene. De som vet hva de snakker om når det gjelder Russland og omverdenen, de som har studert landet og språket, de som har levd der, de som kan det. Det står uhyggelig mye på spill, som jeg har skrevet mange ganger før, og brushodene som skal «statuere eksempel» og «få Putin til å endre kurs», de må snart forholde seg til realitetene, og ikke bare prinsippene.

Storbritannias tidligere ambassadør til Russland, Tony Brenton, har en tekst i the Telegraph som han kaller: I have looked Putin in the eyes, and he won’t back down. Brenton har engasjert seg i konflikten lenge, og har holdt på meningen at «sanksjoner ikke vil virke», og at Vesten må se på denne konflikten fra Russlands synspunkt, for å kunne løse den. For dette har han fått mye kjeft, som også jeg har fått. Argumentet går på at Putin er en aggressiv og imperialistisk diktator. Om vi ikke stopper han nå, vil han bare fortsette og fortsette. Det er lett å finne dekning for et slikt standpunkt i synsingen, ikke i forskningen. Russland oppfatter NATO og EU som ekspansjonistisk, og når vi ser hvordan disse organisasjonene har utviklet seg de 25 årene etter Sovjetunionens fall, så vil man se at det er en oppfattelse russerne har dekning for. EU og NATO har slukt hele Øst-Europa. Nå er det «hit, og ikke lenger».

Hadde EU og USA gjort hjemmeleksen sin, så hadde de visst dette. Da ville ikke EU gått inn i forhandlinger med Ukraina, ledet av Janukovitsj, der alternativet var EU eller Russland, Vest eller Øst, de ville ikke kunne få begge deler. Ukraina var på dette tidspunktet i en desperat økonomisk situasjon, jeg tror det er Reuters som har skrevet svært godt om hva som da egentlig foregikk. I Norge har ikke denne debatten vært synlig i det hele tatt, jeg har i hvert fall ikke registrert den, men i Tyskland har man skjønt at avtalen man her tilbød Ukraina, vilkårene i den, de var Døden. EU undervurderte helt hvor prekær den økonomiske situasjonen var i Ukraina, og hvor hardt og sterkt presset fra og avhengigheten til Russland var. For EU var det – som så ofte ellers – et spørsmål om «prinsipper», om å sette fri Julia Timosjenko, få inn et par symbolsaker. Det fulgte ingen penger med EU-avtalen. De skulle komme «i fremtiden».

Janukovitsj kunne ikke si ja til denne avtalen. Det var kanskje hans eneste fornuftige avgjørelse i hans lange og elendige presidenttid, han måtte velge Russland som tilbød billig gass og rene penger, betingelser som gjorde at Ukraina kunne overleve.

Vi vet alle hva som skjedde. Mange ukrainere løp ut i gatene i Kiev, nærmere bestemt til Maidan-plassen i sentrum, og vestlige statsledere løp som hodeløse høns for å støtte dem. Det var en stor feil. Fremdeles sirkulerer bilder av Victoria Nuland, viseutenriksminister i USA, som sammen med USAs ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt, deler ut småkaker og brød til demonstrantene og opprørspolitiet. Det er tjenestemenn høyt oppe i det amerikanske systemet. Man kunne forestille seg russerne gjøre det samme, sende ambassadøren og viseutenriksministeren for å dele ut småkaker og brød til demonstranter og politi i et vestlig land, flittig fotografert av journalister og fotografer fra Russia Today og andre russiske medier. Man ville tro det hadde klikket for dem. Det er kun USA som kan gjøre slikt, må vite.

USA har kjørt denne konflikten knallhardt. De vil gjerne ha Ukraina ut av Russlands interessesfære, og inn i deres. Det at Ukraina «selv må få bestemme sin skjebne» er selvsagt noe stort tull. Ingen små og svake stater bestemmer egen skjebne, de må forholde seg til en omverden der stormaktene bestemmer. Lille Norge hadde aldri fått vår frihet om ikke mektige Storbritannia hadde godkjent den. Som liten stat kan vi ennå ikke manøvrere uavhengig av EU og NATO, langt i fra, vi er nødt til å være lydige. Riktignok kunne vi ha en folkeavstemning der vi bestemte ikke å være med i EU. Men vi lever under EUs regler og forordninger uansett. Og vi er med i NATO, og gjør som USA sier i sikkerhetsspørsmål. Det er ikke aktuelt for Norge å la være å delta i sanksjonene mot Russland, for eksempel. Det var heller ikke noe egentlig valg om vi ville være med på å krige i tidligere Jugoslavia, Afghanistan og Libya. Vi fikk vridd oss unna Irak, så da må vi være på det andre.

Ukraina har hatt status som «nøytralt» land, og det er allment kjent at de har vært under russisk innflytelse, et land de deler historie og kultur med. Et land kan ikke bare endre status fra å være «nøytralt» til å velge side i geopolitikken, sånn uten videre, og i alle fall ikke så tvilsomt som det skjedde i Ukraina, med rett og slett å skremme vekk presidenten, og så sette sammen et nytt styre som øyeblikkelig vil endre alt Ukraina hittil har stått for og vært. Det er ikke sånn verden fungerer. Hadde Ukraina hatt skikkelige rådgivere – og nå tenker jeg ikke på deres egne rådgivere, deres politikere og rådgivere kan man ikke vente noe av, det har de ettertrykkelig bevist – så hadde de fått beskjed om at det for dem ikke finnes en vei mot vest. De er nødt til å være landet i mellom, broen mellom Europa og Russland, et nøytralt land som ikke velger side, fiender med ingen, venner med alle. Som et slikt land hadde Ukraina hatt en fremtid.

I stedet reiser John Kerry, Jo Biden, John Mc Cain, CIA-sjefen, alt som er av høyerestående amerikanere, representanter for statsmakten, senatorer, de reiser til Kiev, langt inn i regjeringskontorene, og etterpå går ukrainske styrker til krig mot pro russiske «separatister», som de kalles, i det som kalles en «Anti terror operasjon». Parallelt innfører verden – ledet av USA – kraftige sanksjoner mot Russland. Man kan lure på hva råd de amerikanske tjenestemenn har gitt sine nye ukrainske venner. Men man trenger ikke lure på at dette provoserer Russland, og ikke bare eliten i Moskva, men alt som er av russere. Det er ikke tilfeldig at russere som ser på USA som fiender har økt fra 4 til 44 prosent i løpet av krigen, og de som har et negativt forhold til USA fra cirka 40  til over 80 prosent.

Det er ikke uten grunn at Ukraina gikk til krig i eget land, og at sanksjoner ble innført. Russland hadde rappet til seg Krim, og det var opptøyer i flere pro russiske byer, opptøyer som var stimulert og kanskje dirigert fra Russland. Russland var overgripere. Ukraina var offeret.

I USAs verden er det da slik at offeret skal beskyttes, offeret skal tas. Og så setter man i gang. Det er kraftige sanksjoner, kraftig press, USA, NATO og EU bruker i samarbeid alt de har av diplomatiske og økonomiske virkemidler, alt så nært som å sende våpen eller gå til krig. Det er det Ukraina som må gjøre. Alene.

Resultatet har vært aldeles katastrofalt. Den fortvilte økonomiske situasjonen som gjorde Janukovitsj desperat for et drøyt år siden, er nå betraktelig forverret. Ukraina har tatt opp milliarder av dollar i lån, penger den vanlige ukrainske borger ikke har sett stort til, og som det ikke er så lett å si hva som er skjedd med, annet enn at er vekk. Ukraina har også mistet Krim, og mistet kontrollen over store deler av Donbass. Tusenvis av liv er gått tapt, det offisielle tallet fra FN er noe over 5000, tysk etterretning operer med ti ganger høyere tall. Antall flyktninger var halvannen million for noen måneder siden. Jeg vet ikke hvor mange det er nå. Det gamle hat-elsk forholdet mellom Ukraina og Russland er erstattet med nasjonalistisk hat, langt ute i det høyreekstreme og ufyselige for mange, og slekts- og vennskapsbånd er brutt og gjort umulige. Ukraina har også mistet sin russiske handelspartner, og fått betydelige problemer med sin russiske energiforsyning, og de er ikke i nærheten av å få erstattet verken handelspartneren eller energiforsyningen med noen annen. EU og USA kan gjennom IMF gi lån til Ukraina, men de kaster ikke penger etter dem. De kjøper ikke varer for å være snille.

BBC World Service i dag (programmet blir fjernet om en måned, da vil lenken ikke virke) var temaet spørsmålet om man skal forsyne Ukraina med våpen. Det er rene skjære galskapen, nå ser det ut som USA i lag med Polen og noen baltiske land Ukraina for alltid. Nå er det på tide de argumenterer skikkelig, hvordan i all verden 3 milliarder dollar i våpen til Ukraina skal kunne stanse den russiske krigsmaskinen. Det vil bare gjøre nederlaget vondere. Det vil bare forlenge lidelsene. Man sier det vil «øke kostnadene for Putin», men det er kostnader han ikke vil bøye unna for å ta. En av deltakerne i programmet sa helt klart hva som er problemet, og hva som er løsningen. Ukraina må gå inn og ta en nøytral status. Det har vært et hodeløst eventyr å forsøke noe annet.

I artikkelen til Tony Brenton, nevnt og lenket til i starten av posten, blir det tegnet et bilde som ikke helt ligner på det av den kyniske, demoniske tyrannen vi ellers finner i vestlige medier om Putin. Pro russere på sosiale medier har laget en collage på sosiale medier, «Western media are not biased», og så er det forsider på en rekke toneangivende vestlige aviser og tidsskrift, alle med en demonisert Putin og en skummel overskrift på forsiden. Topp- eller bunnmålet ble nådd da Pentagon (eller om det var CIA) «lekket» en rapport fra 2008, og Putin i tillegg til alt det andre syke på sinnet, også hadde Asberger. Igjen, enn om russiske medier hadde forsøkt noe lignende, en «psykiatrisk» rapport om en statsleder de som skriver rapporten aldri har møtt.

I motsetning til alle andre som uttaler seg om Putin, så har Brenton møtt Putin, forhandlet med ham, og kjenner ham. Der får man et annet syn på Putins psykologi, og hans mål og ambisjoner, det er mål og ambisjoner som passer bedre med hva som faktisk har skjedd. Putin er interessert i Russlands beste, han er selvoppofrende, knallhard, godt forberedt, og arbeidsom. Man kan godt være uenig i hans syn på hva som er Russlands beste, men det er ikke lett å ta ham i å sette personlig vinning høyere enn landets. Det er slik de sier de som hater ham. Det er ikke lett å peke på eksempler. Putin har ingen skandaler og skampletter på sin historie. Det er ingen som har noe på ham. Det er ikke lett å ta ham.

Brenton skriver at Putin har ambisjoner om å gjenopprette Russlands storhet, og at han er dypt mistroisk til vesten. Begge deler er helt tydelig i Putins og Russlands politikk. Putin er i følge Brenton heller ingen risiko-tager, her skiller han seg fullstendig fra Hitler, som han av og til sammenlignes med av folk som neppe kan kjenne verken Putin eller Hitler særlig godt. Det er en sammenligning som fører helt på ville veier, og som kan gjøre spørsmålet om å forsyne Ukraina med våpen aktuelt, Hitler lot seg jo ikke stoppe før han fikk våpen mot seg. – Guns must be stopped with guns, som noen engelskspråklige skriver. – You can’t stop a fire with fire, sa de på World Have Your Say i dag. Det passer bedre.

Putin vet at han har den russiske eliten og det russiske folket med seg i sin politikk. Russerne ønsker og forventer at Putin skal beskytte russiske interesser, Ukraina skal ikke inn i NATO, Russland skal ikke bøye seg for USA. Avslutningen på artikkelen hans siterer jeg i sin helhet:

On the other hand, he certainly doesn’t want war. And he doesn’t want to add broken-backed East Ukraine, still less other parts of the former Soviet Union, to Russia’s already substantial economic woes. Merkel and Hollande face a hideously difficult job. And Vladimir Putin is keen that it should be so. But the last thing he wants is to make it impossible.

Sånn snakker en som har innsidekunnskap. Man skulle begynne å høre på dem, og skru ned volumet på dem som hyler om all urett Russland har begått og hvor feil det er det som skjer i Ukraina. Retorikken bør gå fra å hamre på Russland og Putin, til å forberede en løsning som nå vil gjøre vondt for Ukraina, EU og USA. Veien de har slått inn på fører ikke frem, og det er på tide å begrense nederlaget.

Den sterke retorikken mot Russland har gjort Putin sterkere, ikke svakere. Før denne krisen begynte hadde en kar som Navalnyj noe på gang. Han er vel fremdeles regnet som Russlands viktigste opposisjonspolitiker, han er en folk i vesten har satt sin lit til. Han har bygget seg opp gjennom gode argument, god aktivitet på sosiale medier, og solid kunnskap om hva som foregår blant den jevne russer og i maktens korridorer i Russland. Han er blitt forsøkt tatt hånd om av systemet, gjennom rettssaker og hva virkemidler makten i Russland har til rådighet, men som advokat og skrivefør har han ikke latt seg knekke, men har slått tilbake og brukt urettferdigheten mot ham til å vise frem urettferdigheten i systemet som sådan. Demonstrasjonene han fikk organisert i Moskva var en plage for Putin og hans menn, og tross han var under arrest og siktet for underslag, så gjorde han det godt i valget til å bli borgermester i hovedstaden Moskva.

Nå har Navalnyj problemer. Det tar seg ikke ut å kritisere Putin, nå som han og den russiske staten er sånn under press fra utlandet. Navalnyj og hans menn har sågar vært med å foreslå navn til listen over sanksjoner, noe som vel ikke er altfor langt unna å være landsforræderi. Det er i alle fall ikke noe som er egnet til å samle oppslutning. Navalnyj har også fått litt problemer med å manøvrere blant sine internasjonale støttespillere, siden han i likhet med det store flertall russere mener at annekteringen av Krim var helt rett. Ideen om at sanksjonene skal lede til press mot Russland, og kanskje et regimeskifte, er ikke stort mer realistisk enn at kinesernes sanksjoner mot oss, skal lede til press mot regjeringen slik at vi på en eller annen måte kommer kineserne i møte. Det skjer bare ikke.

I går var det en uvanlig kraftig eksplosjon i Donetsk. Det spekuleres i om det var en kjemisk fabrikk som gikk i luften, eller om det var en ballistisk rakett kraftigere enn de vanlige grad-rakettene som blir brukt. Siden eksplosjonen var i Donetsk, en by separatistene kontrollerer, og blir ivrigst rapportert i russiskvennlige medier, så kan man kanskje gå ut i fra at raketten kom fra pro ukrainsk side. Men ukrainerne blånekter, slik det har vært gjennom hele konflikten, beskyldninger og motbeskyldninger. En vestukrainer la ut en video av seg selv der han taler mot mobiliseringen Ukraina har satt i gang. Det fattige landet bruker visstnok 5 % av sitt magre brutto nasjonalbudsjett på militæret. Et av argumentene den vanlige ukraineren bruker i videoen, er at det er rart å bli mobilisert til en krig som ikke kalles en krig, men en «anti terror operasjon», og der landet som kalles fienden, «Russland», ikke formelt er noen fiende, det finnes ingen krigserklæring, og personer i det ukrainske maktapparatet har fremdeles blomstrende handel med denne såkalte fienden, i følge denne mannen. Ryktene går om at denne mannen nå er under arrest, og at det venter ham en fengselsstraff.

Hvem vet hva som er sant. Det er galskap hele greiene. Nå gjelder det å få en ende på den. Og den eneste toppolitikeren som ser ut til å oppriktig ha et ønske om å lykkes i det, er Angela Merkel. Hun har jobbet knallhardt de siste dagene, og flydd til Kiev, Moskva, Berlin og Washington, før hun skal til Minsk på onsdag. Det er et enormt ansvar som hviler på henne. Man skulle ikke gjøre det vanskeligere, med å fyre opp retorikken og forsterke fiendebildene. Det er sterkt og vanskelig nok som det er. For svært mange i den vestlige verden er den eneste riktige løsningen er at Russland trekker seg helt ut av Ukraina og ikke blander seg i ukrainsk politikk eller krenker Ukrainas grenser mer. Det er et alternativ som ikke er på agendaen. Skal det tvinges gjennom, vil det kreve mer enn Vesten er villig til å ofre. Angela Merkel skjønner dette. Derfor går hun for kompromiss. Og derfor er det reelt håp om fred på onsdag.

Det vil hjelpe om man så på Russland og Putin som land man måtte forholde seg til, og sparte seg for sammenligner med Hitler og Nazi-Tyskland – særlig når det er Tyskland og Angela Merkel som er håpet for at det skal gå an å få til noe.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s