Dyster morgen dagen før fredsavtalen

Det er ingen god morgen i Ukraina i dag heller. Dagen begynner med dronefoto av russisk artilleri rundt byen Debaltseve. Amerikanerne er på ny tøft ute, og melder at det er russiske, regulære styrker. Merk at tyskere og franskmenn i sammenligning tier stille, de har forhandlet frem fredsavtalen og har større interesse enn USA i at den skal holde. De amerikanske reaksjonene er som vanlig skarpe i kantene, «dette er ikke i ånden av fredsavtalen som ble undertegnet i Minsk», er en av uttalelsene.

Selvsagt er det ikke det. Men jeg har av og til følelsen av at verden og Ukraina her har havnet i et dataspill med programmeringsfeil. Det er ikke mulig å bryte eskaleringen, det blir bare verre og verre. Og det kan ikke annet enn å bli verre og verre, fordi hver av partene reagerer på det de mener er overgrep og provokasjoner fra den andre siden. Nå er problemet at separatistene i øst vil ta byen Debaltsevo før midnatt, da fredsavtalen trer i kraft. Debaltsevo er en by de færreste hadde hørt om så sent som for et par uker siden. Det bor 25 000 mennesker der, de fleste evakuert. I stedet er det noen tusen ukrainske soldater som har forskanset seg der. Disse er omringet.

Meldinger fra forhandlingene i Minsk natt til torsdag går ut på at statusen til Debaltsevo opptok 8 av de 16-17 timene forhandlingene tok. Putin mente byen var omringet, Porosjenko at den ikke var det. Hollande skal ha støttet Putin. Det skal vel strengt tatt også realitetene på bakken. Putin og opprørerne krever at denne byen skal over til dem, og sier den vil falle uansett, siden den er omringet. Så sier Porosjenko at den ikke er omringet. Og så blir dette diskusjonen. Stakkars Merkel.

Hvorfor er denne lille, ukjente byen plutselig blitt så viktig? Det er fordi jernbanen og hovedveiene mellom byene Donetsk og Lugansk går gjennom den. Hvis opprørerne ikke kontrollerer den, så vil de ikke kunne reise fra Donetsk til Lugansk uten å reise gjennom Ukrainsk-kontrollert territorium, eller kjøre en betydelig omvei. At dette i det hele tatt blir diskutert viser hvor fullstendig skrudd Ukraina nå har blitt. Det er en liten stasjonsby for lokaltoget, regionstoget, ingen har tenkt på at de reiser gjennom «noe annet» når de reiser gjennom den. Nå skal plutselig det ene – Debaltsevo – være Ukraina, mens på begge sider skal det være noe annet – republikkene Donetsk og Lugansk. Mellom dem skal det ikke være noen effektiv kommunikasjon mulig. Man skal være fiender, legge hindringer i verden for hverandre, ødelegge.

Opprørerne i Øst-Ukraina og Kreml som støtter dem vet dette. De vet at de trenger Debaltsevo skal Donetsk og Lugansk få noe effektivt styre, og en levedyktig økonomi. Den første fredsavtalen fra september viste at det ikke ville gå, når Ukraina stenger dem av. Det ukrainske regimet vet også dette. Så de holder på Debaltsevo med nebb og klør, kaller det sitt «Stalingrad». Opprørerne er nødt å ta byen før kvelden. De klarer det ikke alene, dermed kommer forsterkninger fra Russland – og man har enda en forverring.

For de prinsipielle i Norge og Vesten er dette materialet ingen problemer å orientere seg i. Debaltsevo er en ukrainsk by, russerne har ikke noe der å gjøre. De skal trekke seg vekk derfra, og også fra Lugansk og Donetsk, før man kan begynne å diskutere Krim. Ukrainerne forsvarer sitt land, mens Russland er i fremmed land.

Slik argumenterte Serbia i det tidligere Jugoslavia også. Slik kan Assad argumentere når han bomber i Syria, Ghaddafi når han bombet Libya, slik kan Hussein og Irak snakke når de begår overgrep i Kurdistan, slik så gamle tyrkere på armenerne. Alt dette er gudskjelov atskillig verre konflikter. Jeg tar det med for å vise et poeng at man kan ikke bare argumentere med at «dette er landet til sentralmakten», og så kan sentralmakten gjøre som den vil. Overgrepene i de her nevnte konfliktene er langt verre. Men synet disse skrekkregimene hadde på sine opprørske regioner, sine opprørske grupper, minner om det enkelte i Ukraina har for Donbass. Det er bare å gå til ukrainske medier, ukrainske politikere, se på hvordan de snakker, se hva de gjør.

Jeg har hittil vært ytterst forsiktig med å argumentere på denne måten, for det er med på å lage en etnisk konflikt der det ikke skulle være noen. Men parallellene til Jugoslavia er for tydelige til ikke å få øye på, og det er folk som har vært begge steder som skriver det først. I posten jeg ikke ble ferdig med i går, og som denne posten på en måte er forlengelsen av, så skriver Steinar Bryn (fra Nansen fredssenter) og Hedda Langemyr (leder i Norges fredsråd) i Dag og Tid:

All erfaring fra blant annet Vest-Balkan tilsier at hver dag som går uten våpenvile, vil forlenge forsoningsarbeidet og redusere Ukrainas muligheter til å bil en fungerende stat med samlet lojalitet fra sine innbyggere.

Det er ganske åpenbart. Men feilene blir likevel gjort, fordi begge sider vil hevne det de kaller uakseptabel oppførsel fra motparten, begge vil vinne seire, begge er vettskremte for hva motparten vil finne på, om han nå får litt for mye. Man kan tenke seg at Debaltsevo hadde vært en by i Bosnia, bosnisk side, og så skulle serbisk side ha den, fordi krigens gang hadde gjort at det var de som kontrollerte den da våpenhvilen inntraff. Hadde man ikke da sett praktisk på det, bosnisk side må ha den, fordi de trenger den? Jugoslavia kunne vestmaktene dele opp som de ville, for de hadde ingen jevnbyrdig motpart. De problemene som vitterlig var der også, ble glattet over, få i Vesten vet eller bryr seg om hvordan det egentlig går i disse nye republikkene, vi fikk gjort ende på krigen og volden, så får det være greit.

Bryn og Langemyr skriver det slik:

I Kosovo og Bosnia-Hercegovina, der NATO-bombing ble fulgt opp med en sterk internasjonal tilstedeværelse, har vi ikke greid å bygge opp multietniske demokratier. Statene preges ennå av dyp segregering mellom folkegruppene – som et frivillig apartheid.

Nå er Ukraina på vei mot samme sted. Og man gir heller gass, enn å bremse. EU innfører nye sanksjoner fra mandag av, sanksjoner de vil ta bort om fredsavtalen holder, mens USA allerede er tilbake i sin gamle helt-skurk og anti-Russlands retorikk.

Samtidig som den pro russiske siden gjør seg klar til å bruke alle midler for å overta Debaltsevo, kriger ukrainsk side også ut i fra havnebyen Mariupol. Det er ikke bare opprørerne som forsøker å vinne noen landområder før våpenhvilen skal tre i kraft. Disse kampene blir utkjempet av den ultranasjonale Aidar-bataljonen, beryktet for sine overgrep og sine nazistiske symboler. Dette er folk som hater russere og jøder, særlig russere, og vil ha dem bort fra ukrainsk land. Lederen for Pravij sektor, sammenslutningen av høyreekstreme og ultranasjonale partier og bevegelser, Dmitrij Jarosj, uttaler at hans soldater aldri kommer til å respektere noen våpenhvile. De vil kjempe videre, ut i fra sine egne mål.

Disse gruppene har tunge våpen, og de bruker dem. Norske og vestlige medier var veldig opptatt av flyplassen i Donetsk, og den «heroiske» kampen de underlegne ukrainske styrkene kjempet derfra, «kyborger», ble de kalt, for de kjempet som menneskeroboter. Få vestlige medier nevner at det var fra flyplassen mange av bombene og grad-rakettene som drepte sivile i Donetsk, kom fra. Det var dette som var de ukrainske stillingene, det var herfra bombene kom. Så når de blir intervjuet som helter, skal man huske at de har liv på samvittigheten, uskyldige liv, drept fordi de var så uheldige å bli født i Donetsk.

Samme dag som fredsavtalen ble underskrevet i Minsk dukket det opp en reportasje på BBC, kalt The untold story of the Maidan masacre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s