Debaltsevo er falt – nå kan fredsarbeidet begynne

Jeg vil begynne denne posten på en annen måte. I Russland sitter nå opposisjonspolitikeren, Aleksej Navalnyj, i retten. Han risikerer 10 års fengsel, for anklager som virker ganske ulne, og som han selv og hans støttespillere hevder er politisk motivert. Det dreier seg om underslag og annen økonomisk kriminalitet, fra tiden han var involvert i russisk business, jeg mener det skal dreie seg om salg av noe tømmer, men har ikke sjekket dette på en stund, eller fulgt med så nøye i det siste. Det går nemlig under radaren. Hva som skjer i Ukraina er så mye større og viktigere, at all vestlig medieoppmerksomhet går dit, og russiske medier underraporterer – mildt sagt – hva som skjer med Navalnyj. Navalnyj er svært aktiv selv på nettet og i sosiale medier, det vil si, hans støttespillere er det, siden Navalnyj har husarrest og nettforbud, men de sier heller ikke egentlig om saken, annet enn at det er rent oppspinn, og en effektiv måte for russiske styresmakter å sette en stopper for en mulig rival på vei opp.

Det er ikke første gang rettssaker og rettsavgjørelser mot Navalnyj og hans menn, går for seg mens det koker som verst i Ukraina. Russiske myndigheter har gjort mye på hjemmebane, vel verdt å kritisere, mens den vestlige verden har hylt opp om hva Putin og Russland angivelig gjør i Ukraina, og planlegger å gjøre ellers. For de som ønsker regimeskifte i Russland, og det er jo en del, så har dette gjort utsiktene for å få ønsket oppfylt, vanskeligere. Navalnyj har mindre, ikke mer støtte nå. Putin har mer, ikke mindre. Videre har russernes skepsis til EU og USA økt, flere ser på USA som en fiende. Jeg mener å ha sett tall som sier 80 % av alle russere nå har et negativt syn på USA. Så mye for at sanksjoner skal få det russiske folket til å vende seg mot regimet, «når de ser hva konsekvenser Putins politikk får for deres levestandard». Det russiske folket støtter Putin, det støtter politikken hans, og de er sterkt i mot sanksjonene EU og USA har innført, det er ingen tegn på noe nivå at det er noen bevegelse her. De gamle Putinkritikerne er blitt sintere, mer forbannet og desperate i kritikken, de gamle støttespillerne støtter like sterkt, eller sterkere, noen nøytrale har begynt å støtte.

Politikken til USA og EU i Ukraina har vært en total fiasko. De har ikke lykkes i noen ting, annet enn å få inn et mer vestlig-vennlig regime. Dette var et langsiktig mål for dem, som de nok litt uventet nådde, allerede etter Maidan. Men dette vestvennlige regimet har ikke hjulpet verken Ukraina, EU eller USA. Det eneste er at regimet i Ukraina nå er åpent anti-Russland. Det ble ikke med i den eurasiske unionen til Putin, og forsøker heller å bringe restene av et noenlunde fungerende land over mot EU og NATO, uten noe egentlig håp om å kunne bli med i noen av dem på lang, lang tid.

Det er en tragedie. Prisen for dette makkverket av geopolitikk er skyhøy. Valutafallet gjør at gjennomsnittslønnen i Ukraina nå er nede i $60, i måneden, folkens, ikke i timen, som den kan være hos oss, av og til. Minstelønnen er $46, og er vel fortsatt på vei nedover, ettersom valutaen fremdeles faller mot dollar. Ukraina er for lengst blitt Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittlig inntekt, det skjedde i sommer, når kursen mot norske kroner var 0,5. Nå er den altså 0,3.

Alt dette ville naturligvis ikke skjedd, om det ikke var for Russland. Russland har både en finger og en knyttneve med i hva som har skjedd. «Om Russland bare hadde latt regimeskiftet gå sin gang etter Maidan, og ikke annektert Krim og støttet opprørerne i øst med våpen og ledelse, så kunne dette gått bra», er argumentasjonen. Men Russland er nå som de er. Ingen skal komme her og si at denne krisen ikke var varslet. I oktober 2013 skrev Shaun Walker en artikkel i the Guardian, der russiske styresmakter skisserer opp mange av de konsekvensene som nå har skjedd, om EU fortsetter å presse på i Ukraina. Reuters har også noen innsiktsfulle artikler om emnet, der de skriver ganske usjenert at den europeiske forhandlingsdelegasjonen var uforberedt på hvor ille det egentlig stod til i Ukraina, og hvor desperat Janukovitsj var etter penger. Landet stod allerede da i fare for å falle fra hverandre. Likevel forsøkte europeerne å tvinge frem et valg, Ukraina måtte velge vestlig eller østlig retning, EU eller Russland. Med Russland ville det følge penger. Med EU fremgang og velstand «på sikt».

Nå har man vel sklidd over fra å være optimist til å bli naiv for å tro på en slik fremgang og velstand. Ukraina har en god del å ta igjen for å nå opp til velstanden de hadde i 1991, da landet sprang ut som en egen stat fra Sovjetunionen. De har vel noenlunde samme BNP nå, som på 80-tallet, under Sovjetunionen. Og er på vei ned mot Brezjnev-tiden. Den gang var dog rikdommen eller fattigdommen nokså likelig fordelt. Nå har Ukraina en del avsindig rike, og en ganske stor overklasse som har forsynt seg grovt og kvalmt av fellesverdiene, folk flest har det mye verre nå enn den gang. Det er innbilning og propaganda å tro noe annet.

Det hardt prøvede ukrainske folket har fått en tøff start på dette siste forsøket på å slå inn på en ny, og bedre vei. Enda en gang har de måttet velge inn udugelige politikere i parlamentet, enda en gang har de fått en president som får kjenne på forbannelsen ved dette vervet i Ukraina. Oppgaven er helt umulig. For å nå dit er du nødt til å være veldig rik, og ha skaffet deg rikdommen med de midler som er nødvendig å bruke for å bli rik i Ukraina, og du er nødt til å ha forbindelser med andre rike og mektige i landet, noen av dem ærlige nok, noen av dem oligarker, og noen rene kriminelle. Porosjenko er ikke den verste de kunne få, han er kanskje den beste presidenten Ukraina har hatt, skjønt, det sier ikke stort, men Porosjenko er president en periode der oppgaven er enda mer umulig enn den pleier å være. Han er avhengig av et parlament som krever hard motstand og ingen kompromiss i møte med opprørerne i øst, og mektige Russland, og han er avhengig av velviljen til internasjonale donorer, som USA og EU, og deres finansinstitusjoner. Han står også uten ressurser til å følge opp politikken parlamentet krever av ham. Han må også passe seg litt for det som blir kalt en Maidan nummer to, at folket reiser seg også mot ham, for det er jo ikke så mye i Ukraina som er forandret, i alle fall ikke til det bedre. Han må også passe seg for at statsmakten ikke forvitrer, som det ble så godt formulert om Russland på 90-tallet, det er vel ting som tyder på at Porosjenko ikke har full kontroll over alle ting en president skal ha full kontroll over. Hæren er bare en av disse tingene, en av disse institusjonene.

Slik har Porosjenko måttet gjøre en ynkelig figur, gjentatte ganger. Han har stått i Davos med en gjennomhullet metallbit fra en drosjebuss, en marsjrutka, han har stått i München og viftet med 6 russiske pass, angivelig fra russiske soldater på ukrainsk område. Alt mens han har tigger om våpen og hjelp fra det internasjonale samfunnet, våpen og hjelp han vet godt ikke kommer.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

4 comments on “Debaltsevo er falt – nå kan fredsarbeidet begynne

  1. Agandaur sier:

    Hei kunne du linket til det bildet av Poroshenko, siden jeg har ikke funnet det.

    • esalen sier:

      Hvis du sikter det bildet der de sitter og ser på en turistbrosjyre, så har jeg tatt den delen av teksten min ut av hovedposten. Det sirkulerte på Twitter, men jeg kjenner ikke opprinnelsen til det, og jeg kan ikke finne det på noen ukrainske sider, så det kan være manipulert. Jeg klarte heller ikke finne datoen for når det skulle være tatt. Jeg legger teksten jeg klippet ut fra posten under her i kommentaren, og to eksempler på Twitter-meldinger der bildet ble brukt. Jeg legger også ved et bilde av Porosjenko omgitt av ukrainske soldater, etter retretten fra Debaltsevo. Det er fra hans egen konto, så det skal være autentisk.

      Et lavmål var kanskje et bilde som sirkulerte på sosiale medier kort tid tilbake. Der sitter Porosjenko i militærdrakt, som han ofte lar seg fotografere i, og studerer kart sammen med noen karer. Tankene går kanskje til Kim sung il, i Nord Korea, som også villig lar seg fotografere mens han «instruerer» sine eksperter innen alle felt. Problemet med bildet i Ukraina er at det ikke akkurat er et militærmakt Porosjenko og hans menn studerer, det er et turistkart av typen man får gratis på hoteller.

      • Agandaur sier:

        Tusen takk for et godt svar og for bildene. Godt og se at du verifiserer ting og gidder og redigere vekk ting som kan være usikkert noe som gjør deg i mine øyne til en god kilde.

  2. Dan sier:

    Takker for denne og enig med Agandaur her!
    Dette med fredsarbeid får jeg heller referere til min post om hva putin ønsker å oppnå i Ukraina.
    Debaltesvo har falt, men fredsarbeidet virker å være litt så som så. Man har utveksler fanger og det har vært mindre kamper i frontene, men litt bekymring att de nå går for neste by. Vet ikke helt hvilken kilder jeg skal stole på. Synes de ukrainske militære uttalelsene ikke alltid er til å stole på, så tar ting med en klype salt akkurat der, men reportere har jo rapportert att tunge skyts var på vei.
    Ser forøvrig valutane har forverret seg enda mere nå, så ikke bra tegn. Skal svare litt på dette med priser i den andre posten som jeg ikke har besvart enda.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s