Maidan-markeringer i Kiev og Moskva

I går var det store markeringer i Kiev og Moskva på årsdagen for en av de begivenhetsrike dagene på Maidan i fjor. Uavhengighetsplassen – Maidan nezavisimosti – i sentrum av Kiev er nå kjent av alle, etter demonstrasjonene som veltet regimet til Janukovitsj der i fjor. Det var fredag 21 februar som var siste dagen. Lørdag morgen, 22 februar, var president Janukovitsj vekk. Han var stukket av, bokstavlig talt jaget bort, etter at opprørspolitiet og sikkerhetsvaktene hadde gitt opp å forsvare ham. I dagene som fulgte tok – ikke demonstrantene på Maidan, – men en håndfull politikere i parlamentet, makten, og den har de og deres grupperinger etter et presidentvalg og et parlamentsvalg langt på vei klart å beholde.

Her er det en kamp om historien. De som tok makten vil gjerne ha det til at det var et folkelig opprør som veltet en korrupt, kriminell og voldelig leder, en president som brukte snikskyttere i spesialpolitiet til å skyte egne, ubevæpnede innbyggere. De som mistet den mener at dette var et organisert kupp, voldelige demonstranter jaget bort en lovlig valgt president, og fikk satt inn et høyreekstremt, fascistisk regime, som har gått til krig mot egne innbyggere i Donbass.

Kampen om historien gjaldt også på årsdagen for Maidan-protestenes avslutning, eller hva vi skal kalle det. Det er seierherrene som skriver historien, lærer vi på skolen, men her er det ennå ikke klart hvem seierherrene er, og det er forskjellig syn på dette etter hvor man befinner seg i verden. I Kiev er det pro Maidan som står for historieskrivingen. Der dyrkes Maidan på en måte som får sentimentale hjertet til å svulme. Det blir ikke holdt igjen, de døde kalles «de himmelske hundre», det blir tent et lys for dem på stedet de døde, det er blomster og bilder, det har vært det i månedsvis, de som døde på Maidan blir brukt som superhelter, og til å legitimere det nåværende regimet statsprosjekt.

Minnemarkeringen i går var en del av det. Det var en verdig markering. Folk møtte opp frivillig, i titusenvis, de tente lys og gråt, og Mozarts requiem ble spilt på plassen. Man skal ha steinhjerte for ikke å bli grepet. Og nettopp det var poenget. De døde på Maidan skal ikke ha dødd forgjeves, gode krefter skal stå sammen for å vinne denne kampen. Patriotiske slagord hadde god klangbunn på en markering som den.

I Moskva var det en helt annen form for markering av dagen. Der ble det busset inn folk fra Putin-vennlige områder i omegn, alle beredt til å gå i tog og rope slagord, frivillig, eller for 300 rubler i betaling, som avisen Novaja Gazeta kan melde om man fikk. Det er en regimekritisk avis. Demonstrasjonen ble stor i Moskva også, 35000 stykker, er et tall jeg har sett, men selv om dette tallet nok er reelt, så er det altså blitt så stor, som følge av at Kreml har lagt forholdene til rette, og vel så det, for at så mange skulle komme. Man ville gjerne ha en reell match av demonstrasjonene i Kiev.

«Vi vil aldri glemme, aldri glemme», var et av slagordene der. «Vi er ikke MaiDown», et annet, med en referanse som på russisk er tydelig til Downs syndrom, og ikke til det engelske ordet for «ned». Russiske statsmedier dekker og fotograferer, og de finner frem til personene som stod i rekkene til Berkut, opprørspolitiet, der på Maidan, og har personlige beretninger om hvordan de og deres kamerater ble banket opp, kastet Molotow-cocktails etter, og i det hele tatt i denne versjonen var offer, ikke overgripere.

Vestlige medier var på plass begge steder. I Kiev rapporterer de hva de ser, i Moskva er de kritiske, og rapporterer hva de ser, og hva som ligger bak. Det etterlates et inntrykk av at demonstrasjonene i Moskva var «statsregissert», mens den i Kiev var genuin. Det underslås at markeringen i Kiev også var statsregissert, planlagt og organisert av staten (men altså uten tiltak for å få opp deltakertallet, ingen gratis busser, ingen betaling), mens demonstrasjonene i Moskva også var et uttrykk for hva et overveldende flertall av russere tenker og føler. De ble nok betalt, mange av demonstrantene, og de fikk gratis bussing, men de hykler ikke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s