Gode dager i Kiev, tross alt

Lille Ira vår er blitt syk. Da jeg kom ned hit sist torsdag hadde søster Tanja litt feber, eller temperatura, som de kaller det her. Nå har hun nok smittet barnet vår. Lille Irisjka våkner varm som en ovn, og er slapp og tung i kroppen. Hun liker langsomme, rolige leker, og slett ikke «sport», som vi kaller det, når hun får trent seg litt. Dårlige, ukrainske bleier har også gjort henne litt sår. På toppen har hun tenner som trenger seg frem. Det er mer skriking og ulykkelig gråt, enn vanlig.

Men mama Olia og hennes mor, babusjka, gjør alt i menneskelig makt for at barnet likevel skal ha det behagelig. De lager bleier i «sovjetisk stil», uten at jeg på bloggen skal gå inn på hva det er for noe. Det er betraktelig mer arbeid for de voksne, men Ira er ikke rød lenger. Og enda hun er litt syk, så har hun ikke mistet appetitten. Hun spiser grøt og morsmelk til det kommer opp igjen av seg selv.

Mor til Olia gjør mye mer enn man kunne forvente av henne. I dag morges kom hun inn klokken seks eller hva det var, etter en urolig natt for oss, og tok med seg lille Ira, så Olia og jeg fikk sove noen timer. Barneoppdragelsen er annerledes her, mindre dill, og veldig klare meldinger fra voksne til barn om at slik skal det være. Ira vår er en viljesterk ung kvinne på seks måneder, hun kan holde hele min slekt som gissel, men babusjka i Kiev har levd hele livet sitt med to svært viljesterke døtre, en meget viljesterk mann, og nå viljesterke barnebarn nummer to. Et spebarn er ingen match. Ira kan hyle så mye hun vil, nå skal hun skifte klær og i vognen, og så skal hun bysses i søvn. Sånn er det bare. Og sånn ble det.

Olia våknet meget lykkelig etter noen timer sammenhengende søvn på morgenkvisten. Hun fikk også trukket seg fra noen eksamener, og dermed lettet litt av presset på egn skuldre. Forgårs var hun også hos frisøren, og betalte en skammelige sum av 35 griven (hryvnaer er korrekt norsk navn på valutaen, men det bøyes griven i flertall, stort sett, så det er det vi sier, den ukrainske h er for oss g, også), 5 av dem var tips. Delt på tre kan man se hvor lav timelønn for denne frisøren må være. Men for Olia var det deilig, den tiden hun bodde her og var oversetter, ergret hun seg over at frisørene tjente mye bedre enn henne, nå fikk hun sin revansj.

Gjennom dagen tar babusjka seg av Irina store deler av tiden. Det er alltid hun som går tur med henne, for eksempel. Og ofte tar hun vognen inn på sitt rom, og vugger barnet i søvn i den. Olia og jeg kan drive med vårt. Og enda oftere kan jeg drive med mitt. Olia trengs som reddende engel med sitt magiske bryst, som vi kaller det, noen ganger.

I dag reiste vi til handlesenteret Arsjan, for eksempel, Olia og jeg. Det var som å være kjærester igjen. Det er uvant å gå, uten å ha barn og barnevogn å tenke på. Olia viste noen boligblokker de holdt på å bygge. Hun hadde ringt og forhørt seg om kjøp av leilighet der, det kunne være både lurt og nødvendig, når den lille familien vår etter hvert blir for stor. Vi bor jo ganske oppå hverandre, hunden Mike og katten Pudrik, søster Tanja og barnet Tais, Olia, Ira og jeg, og babusjka, i en tre roms leilighet. Men det blir nok ikke noe kjøp med det første. Olia syntes de var frekke i telefonen, med en potensiell kunde, og hun stoler ikke på at pengene er trygge, om hun betaler dem inn noe sted. Ikke liker hun det politiske og økonomiske systemet i Ukraina, heller. Hun vil ikke betale penger til oligarker (uten at hverken hun eller jeg har undersøkt hvem som står bak dette byggeprosjektet).

Det er store problemer i Ukraina om dagen, veldig store problemer. Men ikke alt er nattsvart. Leonid Bershedsky har en tekst på Bloomberg view, der han skriver om forsøkene på å reformere den ukrainske økonomien, og at det finnes dem som reelt forsøker å få det til. Det er imidlertid veldig langt frem. Olia sier de kommunale avgiftene i Kiev nå beløper seg til 3000 UAH (hryvnaer). Det er så høyt at det er vanskelig å tro, tatt i betraktning at pensjonene vel fremdeles telles i hundre, og gjennomsnittslønnen ut i fra hva jeg vet, er godt under dette. Men som en tidligere kollega av meg sa det, han var fra Odessa, ukrainere har alltid hatt høyere utgifter enn inntekter, regnskapet har aldri gått opp, men de lever og får det til på et vis, likevel.

På kjøpesenteret Arsjan har de en egen butikk i to etasjer med sjokolade fra Roshen. Det er firmaet til Porosjenko, presidenten, navnet har han fra sitt eget navn. Det er jo litt spesielt, vår statsminister skal vel ikke eie aksjer en gang, for ikke å komme i konflikt mellom statlige og egne interesser. Dit er det langt frem for Ukraina. Porosjenko lovet at han skulle sete businessen sin om han ble valgt til president. Man kan knapt holde det mot ham, at det ikke har skjedd. Men Olia og jeg får oss ikke til å kjøpe sjokoladen hans, enda så innbydende og vakkert innpakket den er.

Så viser Olia at hun godt skjønner forskjellen på menn og kvinner, og det elsker jeg henne for. – Sett deg her, du , kjøp deg en kapputsjino (jeg må nesten skrive det på russisk, siden det er det det er, her), så skal jeg handle i mens. 

Dermed kan jeg ta opp nettbrettet, og lese videre i Richard Sakwas bok, Frontline Ukraine, som jeg liker så godt, og som provoserer meg så veldig. Med alt som er hendt, og alt som er sagt og gjort i den snart halvannet år lange krisen. Denne gangen var det kapittelet om krigen i Donbass, en krig som i Sakwas versjon ikke ligner den vi har kunnet følge i norske medier. Her opptrer ikke Russland i rollen som aggressor. Her er det Kiev, som samler fotballpøbler – og når det ikke nytter, hæren og frivillige bataljoner – for å slå ned et opprør som ikke er så altfor ulikt det som brakte dem selv til makten. Igjen er det denne Avakov, som jeg skrev om i går, den utrolige innenriksministeren, som gjør seg gjeldende. Men det er veldig mange andre navn og hårreisende utsagn og beslutninger, få av dem på russisk side. Det er vanskelig å ta Sakwa i faktafeil.

En kilde som går igjen i dette kapittelet er Keith Gessen, Why not kill them all. I London review of books. Den skulle gjøre regimet i Kiev vanskeligere å like, og kanskje gjøre det vanskeligere for folk å hevde at dette er et russisk initiert opprør, nesten til og med at det er pro russisk. Sakwa argumenterer i hvert fall med at russerne motvillig blir dradd inn, og at russiske styrker først for alvor og utvilsomt er med i august 2014, da opprørerne er under sterkt press, og ser ut til å tape, mot voldsomme ukrainske angrep. Chris Nineham har en gjennomgang av boken på en nettside jeg ikke kjenner og ikke vil gå god for, men som det ikke skulle være noe å si på her.

Etter et par timers handling kommer Olia ut, også hun lykkelig. Hun har fått handlet helt i fred, uten at noen har forstyrret henne. At jeg også har hatt det fint er helt som det skal være. Nå finner vi en marsjrutka, 5 griven koster de nå, ikke 3,50, som i sommer, men de bringer oss like greit dit vi skal, uansett. Og i norske penger er det under to kroner.

Så skiller vi lag. Olia for å gå hjem til barnet, jeg for å gå ned til Pervak for en businesslunsj og noen øl, og for å skrive denne bloggposten. Det er gode dager i Kiev. Tross alt.

Advertisements

Iskald vår

I dag kom snøen til Kiev. Det er så vidt en varmegrader ute, skyet, grått, trist. Ingen trær har blader på. Inne er det imidlertid så varmt at det er ubehagelig. Regimet har bestemt at det er på tide å fyre opp sentralvarmen, virkelig fyre opp, så vi må gå i t-skjorte og kortbukse, og lukke opp vinduer så godt vi kan. – Da det var iskaldt om vinteren, da hadde de varmen bare litt på, sa moren, – men nå som det egentlig er varmt, skal den opp til det maksimale.

Det er virkelig deprimerende tider. Innenriksministeren i Ukraina, Arsenal Avakov (Ja, det er han, han ble parlamentsmedlem samme år, og har dermed sluppet unna anklagene, ukrainsk stil, og ingenting forandret med Maidan), har uttalt at de bare burde ha sprengt bygningene i Donetsk og Lugansk, der opptøyene startet, sprengt dem bort, og separatistene med dem, og med det kvittet oss med problemet. Uttalelsen falt i et intervju på TV-kanalen 1 + 1, det er kanalen til Kolomoiskij, oligarken som har tjent mest på det som bare i hermetegn kan kalles «revolusjonen», og som har finansiert de mest voldelige bataljonene i krigen mot Donbass, og nylig tok med seg en del mann herfra for å forsøke å raide businesslokalet til Ukrnafta, her i Kiev. Vestlige medier skriver ikke om slikt, russiske gjør det, og vi i vest kan avfeie dette som «russisk propaganda».

Jeg føler for å legge til side min kulturelle oppdragelse, og si fuck off til all denne «russiske propaganda». Denne Avakov er innenriksminister i Ukraina, han er et svin, en ultranasjonalist, han skal være innenriksminister for hele landet, men behandler og omtaler folket i Donbass og andre russiskvennlige områder, som var de udyr. Det er langt, langt, langt verre enn noe Putin noensinne har sagt, eller gjort, så hvordan «det vennlige vesten» får Russland til å være trusselen, er meg en gåte.

Alltid aktive Simon Ostrovsky har vært og laget film igjen, for Vice news. Den stiller spørsmålet om Vesten skal forsyne Ukraina med våpen. Vesten er USA, Europa vil gudskjelov ikke være med på slik galskap, utenom England, da, og andre land godt i lommen på USA. Sannelig dukker ikke innenriksminister Avakov opp i denne filmen også. – De kan dra til Helvete, sier han, om innbyggerne sine i Donbass, som sier de ikke frykter amerikanske våpen, for de ender uansett i opprørernes hender, som så mye annet utstyr ukrainerne har sendt østover, for å krige. Ostrovsky intervjuer folk i en diger lagerhall, de reparerer tanks, angivelig alle sammen kapret fra ukrainsk side, ingenting fra Russland, sier de.

Men vi hører ikke på dem, vi hører heller på NATO-generalene, og haukene i den amerikanske kongressen, som sier det er Russland som har invadert Ukraina, at det er russisk mannskap og utstyr, akkurat som Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i 2003. Det finnes en kjekk film på YouTube, fra The Chicago council of global affairs, det er en Friedman som snakker, og han sier litt av hvert om amerikansk politikk, til allmenn munterhet i forsamlingen, og det som burde være sjokk for resten av verden. Her er amerikansk utenrikspolitikk uten innpakning, her er den utilslørt, «vi dominerer havene, så vi kan angripe alle, ingen kan angripe oss, og det er fint», «vi finansierte både Irak og Iran så de kunne svekke hverandre, ikke moralsk riktig, men smart», «Russland og Tyskland sammen vil være en trussel mot oss, så det må vi unngå». Det siste var svar på spørsmål om IS og radikal islam, så det sier sitt.

For dem som ennå ikke vil tro at USA har geopolitiske interesser i Ukraina, for dem som ennå holder på den mening at NATO og EU respekterer og forholder seg til Ukrainas suverenitet og selvbestemmelsesrett, mens Russland og Putin kynisk bare vil ha Ukraina i sin interessesfære, så er tiden kanskje inne for å ta en titt på Wolfowitz-doktrinen, den som sier at USA skal være den ledende supermakten i verden, og at de ikke igjen skal tillate at det vokser opp en rival, som Sovjetunionen var. For USA er det mye viktigere å svekke Russland, enn å hjelpe Ukraina. Ukraina er bare en brikke i dette spillet. Og det gjør meg fly forbannet.

Derfor er det meget vanskelig for USA å akseptere en løsning i Ukraina, som Russland kommer styrket ut av. Derfor er ikke USA så veldig interesserte i den våpenhvilen som nå er avtalt, Merkel-stuff, kalte Victoria Nuland det, viseutenriksministeren som i sin berømte fuck EU samtale, fortalte ambassadør Pyatt at USA ønsket Jatseniuk ved makten i Kiev. Jatseniuk er noe av det mest Russlands-fiendtlige du kan finne, med ham kan du være helt sikker det aldri vil bli bygget bro mellom de ulike folkegruppene i Ukraina, med ham vil landet aldri, aldri, aldri kunne fungere.

Derfor sender også USA våpen, USA og England, etter at våpenhvilen trådte i kraft, en avtale som uttrykkelig sier at utenlandske våpen og soldater skal ut av Ukraina. Det er også oppsiktsvekkende at de hjelper nettopp med våpen, til verdens 9’de største våpeneksportør. Ukraina kan selv lage sine våpen. Så hvilken melding er det USA vil sende? En bønn om mer krig? Provosere russerne akkurat nok til at sanksjonene kan fortsette? Spesielt var det, å se president Porosjenko stå foran et fly merket US air force, og snakke om ukrainsk «selvstendighet».

Nicolai Petro har en kommentar i the Guardian, Hvordan løse et problem som Ukraina, og han sier ganske riktig og ganske betimelig at det er på tide å ta den ekstreme nasjonalismen landet er styrt av, på alvor. Regimet i Kiev er slett ikke pro vestlig, det er langt i fra liberalt, det er mest av alt kjennetegnet av å være ultraukrainsk, og antirussisk. Det er et meget, meget, meget stort problem når en meget stor del av landets befolkning er russere, og en enda større del identifiserer seg med Russland, dets språk, kultur og historie. 

Sensuren i Ukraina nærmer seg det absurde. Ikke bare er russiske medier forbudt, men alt som fremstiller Russland i et positivt lys, laget etter 1991. Det er ganske utrolig at et land kan bygge sin nasjon, på å være så fiendtlig mot sine egne røtter. Og det er enda mer utrolig at vi i Vesten støtter dette prosjektet.

Det er en iskald vår i Kiev. Nedover fra høydene med klosteret Lavra og tilhørende park, gikk jeg mot elven, for å krysse broen med metroen, og gå til Hydropark. Langs veien var reklameplakater, antirussiske, pro ukrainske, og det var et militaristisk Ukraina, med soldater i uniform og i militære kjøretøy. I treningsanlegget hørte jeg som vanlig utelukkende russisk språk. Det er et sykt land, og nå er det blitt gjort enda sykere. Den kalde våren og snøen, og den kunstig høye innetemperaturen, er betegnende for et land som ikke passer inn i bildet vi ønsker å ha av det, etter at vi i vest inviterte dem inn i vår interessesfære, og la press på for å få dem ut av Russlands.

Et annerledes Kiev

Det var akkurat som vi var kjærester igjen, da Olia møtte meg i ankomsthallen i Borispol, flyplassen i Kiev. De første gangene gjorde hun alltid det, men etter at vi ble gift, har vi spart de pengene når hun har reist ned før meg. Hun var også spent og forelsket, hadde sovet urolig og drømt, om meg og mitt, og da jeg ble sittende og tenke, som jeg så ofte gjør, i taxien, spurte hun om jeg elsket henne, eller om jeg tenkte på noen annen.

Langt i fra. Jeg tenkte på den tragedien Russland, og Ukraina, var blitt, og hvor plent umulig det er å trenge gjennom i vesten med hva dette går i. Det er så mye enklere i vår versjon, der Putin er en kynisk diktator, og at han nå gjør alt han kan for å skape et dysfunksjonelt Ukraina. Vi i Vesten er som alltid på den gode siden. Vi vil gjerne støtte offeret mot overgriperen, men det er fordømt vanskelig, for vi vil ikke gå inn i full krig, og overgriperen har atomvåpen. Hvilke argumenter skal jeg bruke? Hvordan skal jeg få det sagt.

Det tenkte jeg på der i bilen. Olia godtok den forklaringen. Hun har vært i Kiev halvannen uke nå. Hun ser landet sitt, kulturen sin og identiteten sin bli revet i stykker, og hun bor i et land som nå er i ferd med å gjøre Russland til en fiende. Det er hennes kultur og identitet, hun er registrert ukrainer i passet, men hun hører til de som identifiserer seg fullt og helt med et stor-Russland, og er stolt og patriotisk over alt russisk. Det gjelder altså russisk kunst og kultur, vitenskap, og den slags prestasjoner, hun har svært lite til overs for det nye regime, som gjør alt russisk til en fiende, og dyrker en ukrainsk nasjonalisme det er ganske utrolig at vi kan slutte opp om.

Hjemme i leiligheten var også mottakelsen mye bedre enn ventet. Det var flere retter satt frem, som vanlig bare til meg, oksekjøtt, kylling, kål, tomater og agurk i lake, på russisk vis, en spesiell salat jeg aldri hadde prøvd før, i hvert fall ikke kunne kjenne igjen, potetmos, dressing, hvitvin og cognac. Moren beklaget bare at hun ikke hadde tid til å handle inn skikkelig, hun hadde det så travelt.

Hun har ansvar for et barn på fem år, hund og katt, datteren (Olias søster) er på jobb fra tidlig formiddag til sent på kveld. Det er ikke rart de blir slitne. Nå som også Olia er på besøk, med vårt lille barn, skjønner jeg godt at overskuddet ikke var all verden for å sørge for en velkomst for meg. Men der tok jeg altså feil, jeg ble mottatt som en konge, som så mange ganger før, og temmelig uforståelig for en bly nordmann og Rogalending.

Vi ble sittende litt og snakke, moren og jeg. Olia ammet barnet. Det tok ikke lang tid før det brast ut av moren, denne gangen, nå har vi hatt nok revolusjoner. Og så ramset hun opp alt som hadde steget i pris. Alle kommunale avgifter, strøm, gass, vann, og prisene, alt utenom lønningene, kunne hun sagt. Det er krav fra IMF, kutt i subsidiene, et av tiltakene regimet i Kiev har klart å gjennomføre. Med det stiger prisene.

Energisubsidiene er det lett å være i mot, så det er forståelige krav IMF har her. Men det rammer så veldig vanlige folk, i et system som er laget slik at lønningene og velstanden er lav, men energiprisene er også lave, så folk får det til å gå rundt. Når energiprisene stiger, og lønninger ikke gjør det, blir det tøft. Hos IMF er kravet at staten skal balansere sine utgifter, så lønningene går heller ned enn opp, for alle offentlige ansatte og pensjonister.

Mor til Olia er ikke kvalifisert til pensjon. Faren døde for tidlig, og selv hadde hun ikke opptjente rettigheter, så hun føler ikke de lave pensjonsutbetalingene. De er uansett null.

– Hvordan er det med varer, er det varer i butikkene, spurte jeg. Jeg husket bilder fra Arsjan, supermarkedet vårt, med tomme hyller og varemangel, for få måneder siden. – Det er varer nå, men det var en stund det var helt tomt, svarte hun, før hun leende fortsatte: Gud a meg, det er 90-tallet om igjen.

Det er skrekken. Ukraina har hatt 3 revolusjoner bare i min levetid, oppløsningen av Sovjetunionen, oransjerevolusjonen, og nå. Hver gang har det gått fra vondt til verre, med 90-tallet som et høydepunkt, eller lavmål – inntil nå.

Dette får de færreste med seg i vesten. Vi ser på graden av demokrati, de som hykler demokrati, derfor var vi veldig glade på Ukrainas vegne, på 90-tallet, etter oransjerevolusjonen, og nå. Særlig den første og den siste, de to vi har likt best og støtte mest, har vært katastrofale for Ukraina. De har ikke vært i nærheten av å levere som lovet, og om vi i Vesten bare hadde satt oss litt inn i forholdene her nede, så ville vi skjønt at noe annet var ikke å vente.

Jeg skriver denne posten på Pervak restaurant, min gamle favoritt. Både min kone og hennes mor gav mg klar beskjed om at det har vært skyting her i nærheten, og de ville ikke ha meg i retning sentrum. Jeg har ikke hatt anledning til å sjekke opp hva demme skytingen var for noe. Jeg ser den amerikanske kongressen med overveldende flertall stemmer for å sende våpen til Ukraina, våpen til Ukraina, verdens 9’de største våpeneksportør.

Jeg er så skremt av disse tingene, og så fortvilet over at Russland og Ukraina så spektakulært ødelegger for seg selv, for mange, mange år fremover. Det er ikke så gøy lenger, i Kiev, som det var. Realitetene trenger seg på. Og de er svært dystre, selv her, hvor det ikke engang er krig.

Da vi kom inn i taxien, der på flyplassen, spurte Olia taxisjåføren, nå, fortell nå hva du synes om de som kriger i øst, nå skal du høre Eivind, fortell nå. – Debili, sa taxisjåføren, i ett ord, som knapt skulle være nødvendig å oversette. – De er åndssvake, betyr det. – Her sloss slaver mot slaver, bror i mot bror.

Det er det dette dreier seg om. Det er en hjerteskjærende dyp tragedie.

På vei til Kiev

Det var ekkelt å høre årsaken til flystyrten i Alpene for to dager siden. De har WiFi på Sola, der hørte jeg BBC, og der var akkurat pressekonferansen, der det ble offentliggjort at styrten var en villet handling, kapteinen var stengt ute av andrepiloten, denne satt inne i cockpiten, svarte ikke på anrop eller på banking eller på noe, pustet bare, og koblet ut de automatiske systemene, og sendte flyet inn i fjellveggen med nesten 150, uskyldige, passasjerer ombord.

Det er grusomt. Og jeg kjente faktisk litt dødsfrykt, der jeg satt, og ventet på boarding, med Lufthansa, samme selskap som eier German Wings, eieren av flyet som styrtet. Mitt liv er for dyrebart nå, min lille Ira og Olia, det går ikke, jeg tenkte faktisk på det at nå ville det være mye mer forferdelig, om jeg så flyet gikk nedover, og jeg skjønte det kunne være slutten. Det ville ikke være til å holde ut.

Som vanlig var det grundig sikkerhetskontroll på flyplassen. Men nå begynner det å bli premieteit. Da jeg stod i kø for å levere bagasjen, så satte jeg fra meg håndbagasjen, støttet mot et lite bord som stod der, ellers tippet den bare. Den ville sikkerhetspersonalet fjerne, sikkert som følge av «bombetrusselen». Jeg hadde en kartong med eplejuice, den måtte jeg drikke opp før sikkerhetskontrollen. Ellers er det for farlig,

Alt dette må vi gå gjennom, fordi det en gang ble avslørt et terrornettverk i London, som ville sprenge et fly ved å mikse sammen forskjellig flytende sprengstoff, smuglet inn på flyet i colaflasker. Neglklipperhysteriet skyldes 11. September, på grunn av terroren der, får ingen lenger lov å ta med neglsaksen ombord.

Samme hendelse er det også som gjør at tilgangen til cockpiten er stengt. Pilotene skal ikke kunne bli forstyrret, flyet ikke bli kapret av passasjerer, uansett hvor gode de er til å sloss med bare nevene, og strikkepinner, som fremdeles er lov å ta med. Hvis en av pilotene bestemmer seg for å kapre flyet, enn si styrte det, som her, og som med flyet fra Malaysia Airlines i fjor, så er det fritt frem. Enten kan de to pilotene samarbeide, eller så kan den ene låse ute den andre, i forbindelse med et toalettbesøk, eller noe slikt, som her.

Det er så mange eksempler her i verden at sikkerhetssystemene nettopp er det som fører til ulykkene. Man kan jo tenke seg den fortvilte situasjonen, flyet styrter nedover, døren er låst. Og døren er laget slik at det er umulig å bryte seg inn.

Det går antagelig ikke lenge før dørene er utstyrt med kodelås. Og med all teknologien som i dag finnes, skulle det være mulig å overstyre en pilot det har klikket for. Og dette med «Svarte bokser», skulle det ikke være mulig å vite hva som skjer i real time, ikke når man eventuelt finner en boks som fysisk må være i flyet, et system eldre enn jeg? Dette vil det bli endring på. Dessverre er det slik at vi mennesker er fantastisk opptatt av å gjenta den aller siste ulykken. Derfor sørger vi for å gjøre den umulig, samtidig som vi legger til rette for andre. Nå er det bortimot umulig for vanlige passasjerer å være terroririster. For syke mennesker innenfor systemet, er det ennå rikelig med muligheter.

Dagen før avreise

Det er ikke noe særlig når et fly styrter rett før man selv skal ut å reise med fly. Jeg er generelt veldig trygg i fly, og skulle om noe ønsket at man var mindre hysteriske når det gjelder sikkerheten, særlig dette med terrorsikkerheten, som gjør at enhver reisende må fornedre seg til å bli terrormistenkt og behandlet som en idiot når man skal ut og fly. Jeg hadde ikke brydd meg om å reise med folk som tok med seg både vann og cola, shampoo, kremer, til og med kniver, om det skulle være, tidligere var det jo ingen som reagerte om man hadde med seg både kniv og sverd på fly, mange gjorde det, og det gikk helt fint. Akkurat som det går veldig fint når folk har med seg kniver og suvenirsverd og alle slags skarpe gjenstander både på buss og båt og tog.

Men det var litt guffent med dette flyet som styrtet. Og at de ikke klarer å finne ut hvorfor, i hvert fall vil de ikke gå ut med det. Det var en Airbus 320,  samme type som styrtet i Asia i romjulen, og nå styrtet det med German Wings, over Frankrike, på et fly fra Barcelona til Dusseldorf. Det ble litt for nært, når jeg selv skal fly Lufthansa. Og nå som jeg har et barn og en kjær kone, så ble det litt ekstra viktig at det ikke skjer noe tull. Mitt fly går fra Stavanger til Frankfurt, og videre til Kiev.

I Kiev har det ordnet seg litt. Jeg var rett og slett litt ute av meg, når Kolomoiskij sendte noen av leiesoldatene sine til å okkupere hovedkvarteret til UkrNafta, midt i sentrum av Kiev. De hadde kalasjnikover,  ikke noe småtterier, og de monterte selv opp stålgjerder rundt bygningen. Det var snakk om at Kolomoiskij hadde 2000 soldater til å sende, skulle det bli noe tull. Det er ikke noe særlig, når man har kone og barn i denne byen, og selv skal reise dit.

Men i dag kom nyheten at Porosjenko hadde gitt Kolomoiskij sparken, som guvernør i Dnjepropetrovsk, og satt inn sin egen mann, Valentin Reznitsjenko. Det kan se ut som Porosjenko og statsmakten vant kampen mot oligarken denne gangen, og at de mener alvor med de nye reformene og den nye måten å styre landet på. Det er veldig positivt, og man må omfavne alt som er positivt i dette landet nå. Dog skal man være realistiske. Kolomiskij mistet posten sin som guvernør etter et langt møte med Porosjenko, flott fotografert i høyoppløselige bilder, litt for striglet og sterilisert til å ha stått så mye på spill som det gjorde, eller burde.

Sannsynligvis har det skjedd noen forhandlinger under bordet. Ukraina er avhengig av å vise til resultater i kampen mot korrupsjon og i reformer av det politiske og økonomiske systemet, da kan de ikke ha guvernører og oligarker løpende fritt med egne hærstyrker. Hvis Ukraina klarer å vise noen resultater, vil pengene fra IMF strømme, og de vil kunne strømme videre til oligarkenes lommer. Kanskje har Kolomoiskij skjønt at han må gi seg her, for å oppnå større fordeler siden.

Uansett er det godt at regimet i Kiev viser handlekraft, og kan vise for folket sitt og for verden at de er i stand til å få til ting. De arresterte også to andre høyerestående embetsmenn, også det litt for striglet til å være helt troverdig, direkte på TV, og midt under det som angivelig skulle være et regjeringsmøte. Det var litt Nord-Korea og Sovjetunionen over det der, litt for mye å vise, heller enn å gjøre. Putin har jo også et og annet å lære verden, når det gjelder denne måte å føre politikk på.

Men det er gode nyheter. Kolomoiskij har roet ned hæren sin. Kiev ser ut til å få kontrollen over hærstyrkene på sin side av grensen, innen det området de selv kontrollerer, og det er ikke så verst bare det. På telefonen på Skype virket Olia sliten og trett, og gledet meg til jeg skulle komme ned. Det hadde veldig menneskelige årsaker, likt i alle land, det er slitsomt å være mor til et lite barn. Den lille familien hennes der nede har det travelt nok med egne plikter, de har jo også et lite barn, som nå blir seks år, og dermed ikke er så veldig lite lenger.

Det skal bli veldig kjekt å se dem igjen. Og selv om det har vært vel mange flyulykker de siste par årene, og litt vel normale fly det har skjedd med, så er flyreiser fremdeles helt trygt, og reisene med Lufthansa er mer behagelige enn Norwegian og AirBaltic, så jeg er glad jeg reiser med dem.

 

Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Frontline Ukraine: Maidan og Krim

I denne posten har jeg tenkt å ta for meg hvordan Richard Sakwa beskriver Maidan-demonstrasjonene, februarrevolusjonen og Russlands annektering av Krim. Det er kapittel 4 og 5 i boken hans, Frontline Ukraina – Borderland of crisis. Her bruker han imidlertid de samme kildene som vi alle har hatt tilgang til, og skriver veldig mye av det samme som jeg allerede har skrevet, og har like lite dekning for å uttale seg om de mest kontroversielle og ukjente tingene, som oss andre. Her er ikke noe sjokkerende nytt, ikke noen aha-opplevelser, og ikke så mange slående formuleringer og briljante sammenhenger som i de tre første kapitlene.

Særlig Maidan-kapittelet ser ut til å være skrevet litt i hastverk, boken kom jo ut i november i fjor, så noen steder har det gått fort i svingene. For eksempel går ikke summen av antall drepte politifolk de enkelte dagene og sammenlagt opp, noe som ser ganske rart ut, siden tallene står i samme avsnitt, like under hverandre, og det ikke akkurat er krevende regning å se at dette er galt.

Men jeg skal ta det grundigere, bare ikke i dag, i morgen.

I mens kan dere jo kose dere med dette intervjuet med Sakwa, fra 9. mars i år. Noen av uttalelsene hans er ganske oppsiktsvekkende, som at Jatseniuk er den farligste mannen i Europa, og han er klar på at Minsk-II-avtalen bare er en begynnelse, og at Kiev må presses for å gjøre forholdene akseptable i Donbass (her skal jeg være forsiktig med å oversette, siden den engelske siden er en oversettelse fra tysk, og med dobbel oversettelse kan man komme feil ut med hva Sakwa opprinnelig sa). Sakwa mener en videre deling av Ukraina er sannsynlig, og at regimet i Kiev heller forsterker problemene, enn å løse dem.