Gode dager i Kiev, tross alt

Lille Ira vår er blitt syk. Da jeg kom ned hit sist torsdag hadde søster Tanja litt feber, eller temperatura, som de kaller det her. Nå har hun nok smittet barnet vår. Lille Irisjka våkner varm som en ovn, og er slapp og tung i kroppen. Hun liker langsomme, rolige leker, og slett ikke «sport», som vi kaller det, når hun får trent seg litt. Dårlige, ukrainske bleier har også gjort henne litt sår. På toppen har hun tenner som trenger seg frem. Det er mer skriking og ulykkelig gråt, enn vanlig.

Men mama Olia og hennes mor, babusjka, gjør alt i menneskelig makt for at barnet likevel skal ha det behagelig. De lager bleier i «sovjetisk stil», uten at jeg på bloggen skal gå inn på hva det er for noe. Det er betraktelig mer arbeid for de voksne, men Ira er ikke rød lenger. Og enda hun er litt syk, så har hun ikke mistet appetitten. Hun spiser grøt og morsmelk til det kommer opp igjen av seg selv.

Mor til Olia gjør mye mer enn man kunne forvente av henne. I dag morges kom hun inn klokken seks eller hva det var, etter en urolig natt for oss, og tok med seg lille Ira, så Olia og jeg fikk sove noen timer. Barneoppdragelsen er annerledes her, mindre dill, og veldig klare meldinger fra voksne til barn om at slik skal det være. Ira vår er en viljesterk ung kvinne på seks måneder, hun kan holde hele min slekt som gissel, men babusjka i Kiev har levd hele livet sitt med to svært viljesterke døtre, en meget viljesterk mann, og nå viljesterke barnebarn nummer to. Et spebarn er ingen match. Ira kan hyle så mye hun vil, nå skal hun skifte klær og i vognen, og så skal hun bysses i søvn. Sånn er det bare. Og sånn ble det.

Olia våknet meget lykkelig etter noen timer sammenhengende søvn på morgenkvisten. Hun fikk også trukket seg fra noen eksamener, og dermed lettet litt av presset på egn skuldre. Forgårs var hun også hos frisøren, og betalte en skammelige sum av 35 griven (hryvnaer er korrekt norsk navn på valutaen, men det bøyes griven i flertall, stort sett, så det er det vi sier, den ukrainske h er for oss g, også), 5 av dem var tips. Delt på tre kan man se hvor lav timelønn for denne frisøren må være. Men for Olia var det deilig, den tiden hun bodde her og var oversetter, ergret hun seg over at frisørene tjente mye bedre enn henne, nå fikk hun sin revansj.

Gjennom dagen tar babusjka seg av Irina store deler av tiden. Det er alltid hun som går tur med henne, for eksempel. Og ofte tar hun vognen inn på sitt rom, og vugger barnet i søvn i den. Olia og jeg kan drive med vårt. Og enda oftere kan jeg drive med mitt. Olia trengs som reddende engel med sitt magiske bryst, som vi kaller det, noen ganger.

I dag reiste vi til handlesenteret Arsjan, for eksempel, Olia og jeg. Det var som å være kjærester igjen. Det er uvant å gå, uten å ha barn og barnevogn å tenke på. Olia viste noen boligblokker de holdt på å bygge. Hun hadde ringt og forhørt seg om kjøp av leilighet der, det kunne være både lurt og nødvendig, når den lille familien vår etter hvert blir for stor. Vi bor jo ganske oppå hverandre, hunden Mike og katten Pudrik, søster Tanja og barnet Tais, Olia, Ira og jeg, og babusjka, i en tre roms leilighet. Men det blir nok ikke noe kjøp med det første. Olia syntes de var frekke i telefonen, med en potensiell kunde, og hun stoler ikke på at pengene er trygge, om hun betaler dem inn noe sted. Ikke liker hun det politiske og økonomiske systemet i Ukraina, heller. Hun vil ikke betale penger til oligarker (uten at hverken hun eller jeg har undersøkt hvem som står bak dette byggeprosjektet).

Det er store problemer i Ukraina om dagen, veldig store problemer. Men ikke alt er nattsvart. Leonid Bershedsky har en tekst på Bloomberg view, der han skriver om forsøkene på å reformere den ukrainske økonomien, og at det finnes dem som reelt forsøker å få det til. Det er imidlertid veldig langt frem. Olia sier de kommunale avgiftene i Kiev nå beløper seg til 3000 UAH (hryvnaer). Det er så høyt at det er vanskelig å tro, tatt i betraktning at pensjonene vel fremdeles telles i hundre, og gjennomsnittslønnen ut i fra hva jeg vet, er godt under dette. Men som en tidligere kollega av meg sa det, han var fra Odessa, ukrainere har alltid hatt høyere utgifter enn inntekter, regnskapet har aldri gått opp, men de lever og får det til på et vis, likevel.

På kjøpesenteret Arsjan har de en egen butikk i to etasjer med sjokolade fra Roshen. Det er firmaet til Porosjenko, presidenten, navnet har han fra sitt eget navn. Det er jo litt spesielt, vår statsminister skal vel ikke eie aksjer en gang, for ikke å komme i konflikt mellom statlige og egne interesser. Dit er det langt frem for Ukraina. Porosjenko lovet at han skulle sete businessen sin om han ble valgt til president. Man kan knapt holde det mot ham, at det ikke har skjedd. Men Olia og jeg får oss ikke til å kjøpe sjokoladen hans, enda så innbydende og vakkert innpakket den er.

Så viser Olia at hun godt skjønner forskjellen på menn og kvinner, og det elsker jeg henne for. – Sett deg her, du , kjøp deg en kapputsjino (jeg må nesten skrive det på russisk, siden det er det det er, her), så skal jeg handle i mens. 

Dermed kan jeg ta opp nettbrettet, og lese videre i Richard Sakwas bok, Frontline Ukraine, som jeg liker så godt, og som provoserer meg så veldig. Med alt som er hendt, og alt som er sagt og gjort i den snart halvannet år lange krisen. Denne gangen var det kapittelet om krigen i Donbass, en krig som i Sakwas versjon ikke ligner den vi har kunnet følge i norske medier. Her opptrer ikke Russland i rollen som aggressor. Her er det Kiev, som samler fotballpøbler – og når det ikke nytter, hæren og frivillige bataljoner – for å slå ned et opprør som ikke er så altfor ulikt det som brakte dem selv til makten. Igjen er det denne Avakov, som jeg skrev om i går, den utrolige innenriksministeren, som gjør seg gjeldende. Men det er veldig mange andre navn og hårreisende utsagn og beslutninger, få av dem på russisk side. Det er vanskelig å ta Sakwa i faktafeil.

En kilde som går igjen i dette kapittelet er Keith Gessen, Why not kill them all. I London review of books. Den skulle gjøre regimet i Kiev vanskeligere å like, og kanskje gjøre det vanskeligere for folk å hevde at dette er et russisk initiert opprør, nesten til og med at det er pro russisk. Sakwa argumenterer i hvert fall med at russerne motvillig blir dradd inn, og at russiske styrker først for alvor og utvilsomt er med i august 2014, da opprørerne er under sterkt press, og ser ut til å tape, mot voldsomme ukrainske angrep. Chris Nineham har en gjennomgang av boken på en nettside jeg ikke kjenner og ikke vil gå god for, men som det ikke skulle være noe å si på her.

Etter et par timers handling kommer Olia ut, også hun lykkelig. Hun har fått handlet helt i fred, uten at noen har forstyrret henne. At jeg også har hatt det fint er helt som det skal være. Nå finner vi en marsjrutka, 5 griven koster de nå, ikke 3,50, som i sommer, men de bringer oss like greit dit vi skal, uansett. Og i norske penger er det under to kroner.

Så skiller vi lag. Olia for å gå hjem til barnet, jeg for å gå ned til Pervak for en businesslunsj og noen øl, og for å skrive denne bloggposten. Det er gode dager i Kiev. Tross alt.

Iskald vår

I dag kom snøen til Kiev. Det er så vidt en varmegrader ute, skyet, grått, trist. Ingen trær har blader på. Inne er det imidlertid så varmt at det er ubehagelig. Regimet har bestemt at det er på tide å fyre opp sentralvarmen, virkelig fyre opp, så vi må gå i t-skjorte og kortbukse, og lukke opp vinduer så godt vi kan. – Da det var iskaldt om vinteren, da hadde de varmen bare litt på, sa moren, – men nå som det egentlig er varmt, skal den opp til det maksimale.

Det er virkelig deprimerende tider. Innenriksministeren i Ukraina, Arsenal Avakov (Ja, det er han, han ble parlamentsmedlem samme år, og har dermed sluppet unna anklagene, ukrainsk stil, og ingenting forandret med Maidan), har uttalt at de bare burde ha sprengt bygningene i Donetsk og Lugansk, der opptøyene startet, sprengt dem bort, og separatistene med dem, og med det kvittet oss med problemet. Uttalelsen falt i et intervju på TV-kanalen 1 + 1, det er kanalen til Kolomoiskij, oligarken som har tjent mest på det som bare i hermetegn kan kalles «revolusjonen», og som har finansiert de mest voldelige bataljonene i krigen mot Donbass, og nylig tok med seg en del mann herfra for å forsøke å raide businesslokalet til Ukrnafta, her i Kiev. Vestlige medier skriver ikke om slikt, russiske gjør det, og vi i vest kan avfeie dette som «russisk propaganda».

Jeg føler for å legge til side min kulturelle oppdragelse, og si fuck off til all denne «russiske propaganda». Denne Avakov er innenriksminister i Ukraina, han er et svin, en ultranasjonalist, han skal være innenriksminister for hele landet, men behandler og omtaler folket i Donbass og andre russiskvennlige områder, som var de udyr. Det er langt, langt, langt verre enn noe Putin noensinne har sagt, eller gjort, så hvordan «det vennlige vesten» får Russland til å være trusselen, er meg en gåte.

Alltid aktive Simon Ostrovsky har vært og laget film igjen, for Vice news. Den stiller spørsmålet om Vesten skal forsyne Ukraina med våpen. Vesten er USA, Europa vil gudskjelov ikke være med på slik galskap, utenom England, da, og andre land godt i lommen på USA. Sannelig dukker ikke innenriksminister Avakov opp i denne filmen også. – De kan dra til Helvete, sier han, om innbyggerne sine i Donbass, som sier de ikke frykter amerikanske våpen, for de ender uansett i opprørernes hender, som så mye annet utstyr ukrainerne har sendt østover, for å krige. Ostrovsky intervjuer folk i en diger lagerhall, de reparerer tanks, angivelig alle sammen kapret fra ukrainsk side, ingenting fra Russland, sier de.

Men vi hører ikke på dem, vi hører heller på NATO-generalene, og haukene i den amerikanske kongressen, som sier det er Russland som har invadert Ukraina, at det er russisk mannskap og utstyr, akkurat som Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i 2003. Det finnes en kjekk film på YouTube, fra The Chicago council of global affairs, det er en Friedman som snakker, og han sier litt av hvert om amerikansk politikk, til allmenn munterhet i forsamlingen, og det som burde være sjokk for resten av verden. Her er amerikansk utenrikspolitikk uten innpakning, her er den utilslørt, «vi dominerer havene, så vi kan angripe alle, ingen kan angripe oss, og det er fint», «vi finansierte både Irak og Iran så de kunne svekke hverandre, ikke moralsk riktig, men smart», «Russland og Tyskland sammen vil være en trussel mot oss, så det må vi unngå». Det siste var svar på spørsmål om IS og radikal islam, så det sier sitt.

For dem som ennå ikke vil tro at USA har geopolitiske interesser i Ukraina, for dem som ennå holder på den mening at NATO og EU respekterer og forholder seg til Ukrainas suverenitet og selvbestemmelsesrett, mens Russland og Putin kynisk bare vil ha Ukraina i sin interessesfære, så er tiden kanskje inne for å ta en titt på Wolfowitz-doktrinen, den som sier at USA skal være den ledende supermakten i verden, og at de ikke igjen skal tillate at det vokser opp en rival, som Sovjetunionen var. For USA er det mye viktigere å svekke Russland, enn å hjelpe Ukraina. Ukraina er bare en brikke i dette spillet. Og det gjør meg fly forbannet.

Derfor er det meget vanskelig for USA å akseptere en løsning i Ukraina, som Russland kommer styrket ut av. Derfor er ikke USA så veldig interesserte i den våpenhvilen som nå er avtalt, Merkel-stuff, kalte Victoria Nuland det, viseutenriksministeren som i sin berømte fuck EU samtale, fortalte ambassadør Pyatt at USA ønsket Jatseniuk ved makten i Kiev. Jatseniuk er noe av det mest Russlands-fiendtlige du kan finne, med ham kan du være helt sikker det aldri vil bli bygget bro mellom de ulike folkegruppene i Ukraina, med ham vil landet aldri, aldri, aldri kunne fungere.

Derfor sender også USA våpen, USA og England, etter at våpenhvilen trådte i kraft, en avtale som uttrykkelig sier at utenlandske våpen og soldater skal ut av Ukraina. Det er også oppsiktsvekkende at de hjelper nettopp med våpen, til verdens 9’de største våpeneksportør. Ukraina kan selv lage sine våpen. Så hvilken melding er det USA vil sende? En bønn om mer krig? Provosere russerne akkurat nok til at sanksjonene kan fortsette? Spesielt var det, å se president Porosjenko stå foran et fly merket US air force, og snakke om ukrainsk «selvstendighet».

Nicolai Petro har en kommentar i the Guardian, Hvordan løse et problem som Ukraina, og han sier ganske riktig og ganske betimelig at det er på tide å ta den ekstreme nasjonalismen landet er styrt av, på alvor. Regimet i Kiev er slett ikke pro vestlig, det er langt i fra liberalt, det er mest av alt kjennetegnet av å være ultraukrainsk, og antirussisk. Det er et meget, meget, meget stort problem når en meget stor del av landets befolkning er russere, og en enda større del identifiserer seg med Russland, dets språk, kultur og historie. 

Sensuren i Ukraina nærmer seg det absurde. Ikke bare er russiske medier forbudt, men alt som fremstiller Russland i et positivt lys, laget etter 1991. Det er ganske utrolig at et land kan bygge sin nasjon, på å være så fiendtlig mot sine egne røtter. Og det er enda mer utrolig at vi i Vesten støtter dette prosjektet.

Det er en iskald vår i Kiev. Nedover fra høydene med klosteret Lavra og tilhørende park, gikk jeg mot elven, for å krysse broen med metroen, og gå til Hydropark. Langs veien var reklameplakater, antirussiske, pro ukrainske, og det var et militaristisk Ukraina, med soldater i uniform og i militære kjøretøy. I treningsanlegget hørte jeg som vanlig utelukkende russisk språk. Det er et sykt land, og nå er det blitt gjort enda sykere. Den kalde våren og snøen, og den kunstig høye innetemperaturen, er betegnende for et land som ikke passer inn i bildet vi ønsker å ha av det, etter at vi i vest inviterte dem inn i vår interessesfære, og la press på for å få dem ut av Russlands.

Et annerledes Kiev

Det var akkurat som vi var kjærester igjen, da Olia møtte meg i ankomsthallen i Borispol, flyplassen i Kiev. De første gangene gjorde hun alltid det, men etter at vi ble gift, har vi spart de pengene når hun har reist ned før meg. Hun var også spent og forelsket, hadde sovet urolig og drømt, om meg og mitt, og da jeg ble sittende og tenke, som jeg så ofte gjør, i taxien, spurte hun om jeg elsket henne, eller om jeg tenkte på noen annen.

Langt i fra. Jeg tenkte på den tragedien Russland, og Ukraina, var blitt, og hvor plent umulig det er å trenge gjennom i vesten med hva dette går i. Det er så mye enklere i vår versjon, der Putin er en kynisk diktator, og at han nå gjør alt han kan for å skape et dysfunksjonelt Ukraina. Vi i Vesten er som alltid på den gode siden. Vi vil gjerne støtte offeret mot overgriperen, men det er fordømt vanskelig, for vi vil ikke gå inn i full krig, og overgriperen har atomvåpen. Hvilke argumenter skal jeg bruke? Hvordan skal jeg få det sagt.

Det tenkte jeg på der i bilen. Olia godtok den forklaringen. Hun har vært i Kiev halvannen uke nå. Hun ser landet sitt, kulturen sin og identiteten sin bli revet i stykker, og hun bor i et land som nå er i ferd med å gjøre Russland til en fiende. Det er hennes kultur og identitet, hun er registrert ukrainer i passet, men hun hører til de som identifiserer seg fullt og helt med et stor-Russland, og er stolt og patriotisk over alt russisk. Det gjelder altså russisk kunst og kultur, vitenskap, og den slags prestasjoner, hun har svært lite til overs for det nye regime, som gjør alt russisk til en fiende, og dyrker en ukrainsk nasjonalisme det er ganske utrolig at vi kan slutte opp om.

Hjemme i leiligheten var også mottakelsen mye bedre enn ventet. Det var flere retter satt frem, som vanlig bare til meg, oksekjøtt, kylling, kål, tomater og agurk i lake, på russisk vis, en spesiell salat jeg aldri hadde prøvd før, i hvert fall ikke kunne kjenne igjen, potetmos, dressing, hvitvin og cognac. Moren beklaget bare at hun ikke hadde tid til å handle inn skikkelig, hun hadde det så travelt.

Hun har ansvar for et barn på fem år, hund og katt, datteren (Olias søster) er på jobb fra tidlig formiddag til sent på kveld. Det er ikke rart de blir slitne. Nå som også Olia er på besøk, med vårt lille barn, skjønner jeg godt at overskuddet ikke var all verden for å sørge for en velkomst for meg. Men der tok jeg altså feil, jeg ble mottatt som en konge, som så mange ganger før, og temmelig uforståelig for en bly nordmann og Rogalending.

Vi ble sittende litt og snakke, moren og jeg. Olia ammet barnet. Det tok ikke lang tid før det brast ut av moren, denne gangen, nå har vi hatt nok revolusjoner. Og så ramset hun opp alt som hadde steget i pris. Alle kommunale avgifter, strøm, gass, vann, og prisene, alt utenom lønningene, kunne hun sagt. Det er krav fra IMF, kutt i subsidiene, et av tiltakene regimet i Kiev har klart å gjennomføre. Med det stiger prisene.

Energisubsidiene er det lett å være i mot, så det er forståelige krav IMF har her. Men det rammer så veldig vanlige folk, i et system som er laget slik at lønningene og velstanden er lav, men energiprisene er også lave, så folk får det til å gå rundt. Når energiprisene stiger, og lønninger ikke gjør det, blir det tøft. Hos IMF er kravet at staten skal balansere sine utgifter, så lønningene går heller ned enn opp, for alle offentlige ansatte og pensjonister.

Mor til Olia er ikke kvalifisert til pensjon. Faren døde for tidlig, og selv hadde hun ikke opptjente rettigheter, så hun føler ikke de lave pensjonsutbetalingene. De er uansett null.

– Hvordan er det med varer, er det varer i butikkene, spurte jeg. Jeg husket bilder fra Arsjan, supermarkedet vårt, med tomme hyller og varemangel, for få måneder siden. – Det er varer nå, men det var en stund det var helt tomt, svarte hun, før hun leende fortsatte: Gud a meg, det er 90-tallet om igjen.

Det er skrekken. Ukraina har hatt 3 revolusjoner bare i min levetid, oppløsningen av Sovjetunionen, oransjerevolusjonen, og nå. Hver gang har det gått fra vondt til verre, med 90-tallet som et høydepunkt, eller lavmål – inntil nå.

Dette får de færreste med seg i vesten. Vi ser på graden av demokrati, de som hykler demokrati, derfor var vi veldig glade på Ukrainas vegne, på 90-tallet, etter oransjerevolusjonen, og nå. Særlig den første og den siste, de to vi har likt best og støtte mest, har vært katastrofale for Ukraina. De har ikke vært i nærheten av å levere som lovet, og om vi i Vesten bare hadde satt oss litt inn i forholdene her nede, så ville vi skjønt at noe annet var ikke å vente.

Jeg skriver denne posten på Pervak restaurant, min gamle favoritt. Både min kone og hennes mor gav mg klar beskjed om at det har vært skyting her i nærheten, og de ville ikke ha meg i retning sentrum. Jeg har ikke hatt anledning til å sjekke opp hva demme skytingen var for noe. Jeg ser den amerikanske kongressen med overveldende flertall stemmer for å sende våpen til Ukraina, våpen til Ukraina, verdens 9’de største våpeneksportør.

Jeg er så skremt av disse tingene, og så fortvilet over at Russland og Ukraina så spektakulært ødelegger for seg selv, for mange, mange år fremover. Det er ikke så gøy lenger, i Kiev, som det var. Realitetene trenger seg på. Og de er svært dystre, selv her, hvor det ikke engang er krig.

Da vi kom inn i taxien, der på flyplassen, spurte Olia taxisjåføren, nå, fortell nå hva du synes om de som kriger i øst, nå skal du høre Eivind, fortell nå. – Debili, sa taxisjåføren, i ett ord, som knapt skulle være nødvendig å oversette. – De er åndssvake, betyr det. – Her sloss slaver mot slaver, bror i mot bror.

Det er det dette dreier seg om. Det er en hjerteskjærende dyp tragedie.

På vei til Kiev

Det var ekkelt å høre årsaken til flystyrten i Alpene for to dager siden. De har WiFi på Sola, der hørte jeg BBC, og der var akkurat pressekonferansen, der det ble offentliggjort at styrten var en villet handling, kapteinen var stengt ute av andrepiloten, denne satt inne i cockpiten, svarte ikke på anrop eller på banking eller på noe, pustet bare, og koblet ut de automatiske systemene, og sendte flyet inn i fjellveggen med nesten 150, uskyldige, passasjerer ombord.

Det er grusomt. Og jeg kjente faktisk litt dødsfrykt, der jeg satt, og ventet på boarding, med Lufthansa, samme selskap som eier German Wings, eieren av flyet som styrtet. Mitt liv er for dyrebart nå, min lille Ira og Olia, det går ikke, jeg tenkte faktisk på det at nå ville det være mye mer forferdelig, om jeg så flyet gikk nedover, og jeg skjønte det kunne være slutten. Det ville ikke være til å holde ut.

Som vanlig var det grundig sikkerhetskontroll på flyplassen. Men nå begynner det å bli premieteit. Da jeg stod i kø for å levere bagasjen, så satte jeg fra meg håndbagasjen, støttet mot et lite bord som stod der, ellers tippet den bare. Den ville sikkerhetspersonalet fjerne, sikkert som følge av «bombetrusselen». Jeg hadde en kartong med eplejuice, den måtte jeg drikke opp før sikkerhetskontrollen. Ellers er det for farlig,

Alt dette må vi gå gjennom, fordi det en gang ble avslørt et terrornettverk i London, som ville sprenge et fly ved å mikse sammen forskjellig flytende sprengstoff, smuglet inn på flyet i colaflasker. Neglklipperhysteriet skyldes 11. September, på grunn av terroren der, får ingen lenger lov å ta med neglsaksen ombord.

Samme hendelse er det også som gjør at tilgangen til cockpiten er stengt. Pilotene skal ikke kunne bli forstyrret, flyet ikke bli kapret av passasjerer, uansett hvor gode de er til å sloss med bare nevene, og strikkepinner, som fremdeles er lov å ta med. Hvis en av pilotene bestemmer seg for å kapre flyet, enn si styrte det, som her, og som med flyet fra Malaysia Airlines i fjor, så er det fritt frem. Enten kan de to pilotene samarbeide, eller så kan den ene låse ute den andre, i forbindelse med et toalettbesøk, eller noe slikt, som her.

Det er så mange eksempler her i verden at sikkerhetssystemene nettopp er det som fører til ulykkene. Man kan jo tenke seg den fortvilte situasjonen, flyet styrter nedover, døren er låst. Og døren er laget slik at det er umulig å bryte seg inn.

Det går antagelig ikke lenge før dørene er utstyrt med kodelås. Og med all teknologien som i dag finnes, skulle det være mulig å overstyre en pilot det har klikket for. Og dette med «Svarte bokser», skulle det ikke være mulig å vite hva som skjer i real time, ikke når man eventuelt finner en boks som fysisk må være i flyet, et system eldre enn jeg? Dette vil det bli endring på. Dessverre er det slik at vi mennesker er fantastisk opptatt av å gjenta den aller siste ulykken. Derfor sørger vi for å gjøre den umulig, samtidig som vi legger til rette for andre. Nå er det bortimot umulig for vanlige passasjerer å være terroririster. For syke mennesker innenfor systemet, er det ennå rikelig med muligheter.

Dagen før avreise

Det er ikke noe særlig når et fly styrter rett før man selv skal ut å reise med fly. Jeg er generelt veldig trygg i fly, og skulle om noe ønsket at man var mindre hysteriske når det gjelder sikkerheten, særlig dette med terrorsikkerheten, som gjør at enhver reisende må fornedre seg til å bli terrormistenkt og behandlet som en idiot når man skal ut og fly. Jeg hadde ikke brydd meg om å reise med folk som tok med seg både vann og cola, shampoo, kremer, til og med kniver, om det skulle være, tidligere var det jo ingen som reagerte om man hadde med seg både kniv og sverd på fly, mange gjorde det, og det gikk helt fint. Akkurat som det går veldig fint når folk har med seg kniver og suvenirsverd og alle slags skarpe gjenstander både på buss og båt og tog.

Men det var litt guffent med dette flyet som styrtet. Og at de ikke klarer å finne ut hvorfor, i hvert fall vil de ikke gå ut med det. Det var en Airbus 320,  samme type som styrtet i Asia i romjulen, og nå styrtet det med German Wings, over Frankrike, på et fly fra Barcelona til Dusseldorf. Det ble litt for nært, når jeg selv skal fly Lufthansa. Og nå som jeg har et barn og en kjær kone, så ble det litt ekstra viktig at det ikke skjer noe tull. Mitt fly går fra Stavanger til Frankfurt, og videre til Kiev.

I Kiev har det ordnet seg litt. Jeg var rett og slett litt ute av meg, når Kolomoiskij sendte noen av leiesoldatene sine til å okkupere hovedkvarteret til UkrNafta, midt i sentrum av Kiev. De hadde kalasjnikover,  ikke noe småtterier, og de monterte selv opp stålgjerder rundt bygningen. Det var snakk om at Kolomoiskij hadde 2000 soldater til å sende, skulle det bli noe tull. Det er ikke noe særlig, når man har kone og barn i denne byen, og selv skal reise dit.

Men i dag kom nyheten at Porosjenko hadde gitt Kolomoiskij sparken, som guvernør i Dnjepropetrovsk, og satt inn sin egen mann, Valentin Reznitsjenko. Det kan se ut som Porosjenko og statsmakten vant kampen mot oligarken denne gangen, og at de mener alvor med de nye reformene og den nye måten å styre landet på. Det er veldig positivt, og man må omfavne alt som er positivt i dette landet nå. Dog skal man være realistiske. Kolomiskij mistet posten sin som guvernør etter et langt møte med Porosjenko, flott fotografert i høyoppløselige bilder, litt for striglet og sterilisert til å ha stått så mye på spill som det gjorde, eller burde.

Sannsynligvis har det skjedd noen forhandlinger under bordet. Ukraina er avhengig av å vise til resultater i kampen mot korrupsjon og i reformer av det politiske og økonomiske systemet, da kan de ikke ha guvernører og oligarker løpende fritt med egne hærstyrker. Hvis Ukraina klarer å vise noen resultater, vil pengene fra IMF strømme, og de vil kunne strømme videre til oligarkenes lommer. Kanskje har Kolomoiskij skjønt at han må gi seg her, for å oppnå større fordeler siden.

Uansett er det godt at regimet i Kiev viser handlekraft, og kan vise for folket sitt og for verden at de er i stand til å få til ting. De arresterte også to andre høyerestående embetsmenn, også det litt for striglet til å være helt troverdig, direkte på TV, og midt under det som angivelig skulle være et regjeringsmøte. Det var litt Nord-Korea og Sovjetunionen over det der, litt for mye å vise, heller enn å gjøre. Putin har jo også et og annet å lære verden, når det gjelder denne måte å føre politikk på.

Men det er gode nyheter. Kolomoiskij har roet ned hæren sin. Kiev ser ut til å få kontrollen over hærstyrkene på sin side av grensen, innen det området de selv kontrollerer, og det er ikke så verst bare det. På telefonen på Skype virket Olia sliten og trett, og gledet meg til jeg skulle komme ned. Det hadde veldig menneskelige årsaker, likt i alle land, det er slitsomt å være mor til et lite barn. Den lille familien hennes der nede har det travelt nok med egne plikter, de har jo også et lite barn, som nå blir seks år, og dermed ikke er så veldig lite lenger.

Det skal bli veldig kjekt å se dem igjen. Og selv om det har vært vel mange flyulykker de siste par årene, og litt vel normale fly det har skjedd med, så er flyreiser fremdeles helt trygt, og reisene med Lufthansa er mer behagelige enn Norwegian og AirBaltic, så jeg er glad jeg reiser med dem.

 

Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Frontline Ukraine: Maidan og Krim

I denne posten har jeg tenkt å ta for meg hvordan Richard Sakwa beskriver Maidan-demonstrasjonene, februarrevolusjonen og Russlands annektering av Krim. Det er kapittel 4 og 5 i boken hans, Frontline Ukraina – Borderland of crisis. Her bruker han imidlertid de samme kildene som vi alle har hatt tilgang til, og skriver veldig mye av det samme som jeg allerede har skrevet, og har like lite dekning for å uttale seg om de mest kontroversielle og ukjente tingene, som oss andre. Her er ikke noe sjokkerende nytt, ikke noen aha-opplevelser, og ikke så mange slående formuleringer og briljante sammenhenger som i de tre første kapitlene.

Særlig Maidan-kapittelet ser ut til å være skrevet litt i hastverk, boken kom jo ut i november i fjor, så noen steder har det gått fort i svingene. For eksempel går ikke summen av antall drepte politifolk de enkelte dagene og sammenlagt opp, noe som ser ganske rart ut, siden tallene står i samme avsnitt, like under hverandre, og det ikke akkurat er krevende regning å se at dette er galt.

Men jeg skal ta det grundigere, bare ikke i dag, i morgen.

I mens kan dere jo kose dere med dette intervjuet med Sakwa, fra 9. mars i år. Noen av uttalelsene hans er ganske oppsiktsvekkende, som at Jatseniuk er den farligste mannen i Europa, og han er klar på at Minsk-II-avtalen bare er en begynnelse, og at Kiev må presses for å gjøre forholdene akseptable i Donbass (her skal jeg være forsiktig med å oversette, siden den engelske siden er en oversettelse fra tysk, og med dobbel oversettelse kan man komme feil ut med hva Sakwa opprinnelig sa). Sakwa mener en videre deling av Ukraina er sannsynlig, og at regimet i Kiev heller forsterker problemene, enn å løse dem.

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

Dystert, skummelt og usikkert i Ukraina og Russland

Torsdag var det fotballkamp på Olympiastadionet i Kiev mellom hjemmelaget Dynamo Kiev og engelske Everton. Stadionet ligger i gangavstand fra der vi bor, og der min kone og vårt nå er på besøk hos hennes familie, og det var spesielt å se kampen og vite jeg kunne sett den live, om jeg hadde hatt anledning til å reise ned sammen med dem. Det var en praktkamp, Dynamo Kiev vant 5 – 2, og det gjorde de med noen spektakulære mål. På tribunen satt også president Petro Porosjenko, og klappet, smilte og lo, mens Dynamo Kiev satte inn den ene scoringen etter den andre.

Det var deilig å få en pause fra problemene for en stund. Ukraina har denne evnen til å dekke helt over problemene, som turist og som gjest og som tilskuer kommer man ikke på hvor vanskelig det er. Folk smiler og er hyggelige, idrettslivet og kulturlivet ser ut til å fungere, samfunnet ser ut til å fungere, alt går sin gang, alt ser vanlig ut. Tenk hadde Ukraina vært som det så ut, hvilket flott land det ville vært. 5 – 2 smadret de Everton i en fotballkamp der det ikke var problemer av noen slag, verken på banen, eller blant publikum.

For ganske nøyaktig ett år siden var det avslutningsseremoni for OL i Sotsji. Den gang var det Russlands president, Vladimir Putin, kameraene stadig søkte å fange opp. Mon hva han tenkte på? Han også klappet og smilte. Men Putin er nå en gang mer lukket av seg, det ser ut til å være meningen at det skal være vanskelig å vite hva han føler (mens ingen skal være i tvil om at Porosjenko koste seg på fotballkamp!). I dag vet vi etter dokumentaren Krim – Veien til hjemlandet,  som ble vist på russisk TV, at planen om å ta kontrollen over Krim allerede var iverksatt. Putin var tilskuer til avslutningsseremonien. Men han hadde nok helt andre ting i hodet.

Også Porosjenko hadde nok andre ting enn fotball å tenke på, der han satt og koste seg med en etterlengtet ukrainsk seier. Det var en sak som ble best kommentert hos Leonid Bershidsky, i en artikkel i Bloomberg News, kalt Ukraine’s Oligarchs at war (again), men vil man ha en saftigere propagandautgave kan man også gå til Russian Today, som har valgt overskriften Oligarch governor raids oil company HQ in Kiev. For balansens skyld tar vi også med den ukrainske versjonen, i Kyivpost, som valgte den lengre og mer kontrollerte tittelen: Lawmakers want Kolomisky fired after outburst involving his attempt to hold on to old firm.

Jeg har også tidligere skrevet om Kolomoiskij, og varslet om ham. Han finansierer den ukrainske hæren, det vil si, de frivillige bataljonene i den, og får for det enerett på energiforsyningen til den, og betydelige skattefordeler (business Kolomoiskij er involvert i, skattes mildere enn konkurrentenes). Det enkleste for å finne tidligere bloggposter om Kolomoiskij, er å skrive inn «kolom» i søkefeltet på bloggen, og så kommer alle innleggene opp. Det er klart det har vært en fare at en kar som har utstyrt og finansiert flere bataljoner, deriblant Ukrainas aller mest kampvillige, også vil bruke hærstyrkene mer for egen interesse enn for landets. Nå skal han ha uttalt at har 2000 soldater klar til å gå inn i Kiev, skal det bli problemer med de ukrainske styresmaktene.

Det kommer neppe til å skje. Porosjenko har rett og slett ikke maktmidler til å ta opp kampen mot Kolomoiskij, enda Kolomoiskij har gjort svært åpent opprør. Betegnende nok har verken Porosjenko eller statstminister Jatseniuk uttalt noe som helst om saken. Ved siden av å være oligark med sterke interesser i bankvesenet, media, metallurgi, olje, kjemisk industri og flere flyselskap, så er han også guvernør i Dnjepropetrovsk, utpekt av staten ved Porosjenko. Det tar seg ikke ut at en statlig guvernør ikke retter seg etter statlige instrukser, og bruker vold og militærmakt for å beholde kontrollen over viktige selskaper som Ukrtransnafta (olje- og gassrørledninger) og Ukrnafta (olje- og gassprodusent). Dessverre er det ikke stort President Porosjenko kan gjøre, da ressursene Kolomoiskij kontrollerer kan måle seg med statsmaktens, også når det gjelder militære ressurser. Dessuten var Kolomoiskij viktig for å slå ned det gryende opprøret i Dnjepropetrovsk, det som ingen klarte å slå ned i Donetsk og Lugansk, og det er ikke sikkert Porosjenko vil ha så lett for å finne noen erstatning for Kolomoiskij i posisjonen han har. Maktkampen mellom oligarkene dominerer fremdeles ukrainsk politikk. Nå er det bare satt enda mer på spill.

Så Kolomoiskij kan være ganske trygg på at han får beholdt både den politiske og økonomiske makten sin. Det vil ikke bli nødvendig å sende noen soldater til Kiev, budskapet er skjønt. Jeg og andre kan reise trygt ned i påsken. Det vil ikke bli krig og opptøyer, ikke nå, ikke i Kiev.

Men i øst begynner våpenhvilen å gå opp i limingen. Det var enorme problemer med den, det var ikke for ingenting at Merkel måtte reise i skytteltrafikk rundt i verden for å få alle med på laget, og til slutt bruke 16 timer forhandlinger i Minsk for å presse noe alle parter kunne skrive under på, ned på papiret. Men noen skrev under med hånden, og ikke med hjertet. Det var indre motsetninger i avtalen, det var bevisst laget uklarheter, for noe kompromiss var ikke mulig å få til. Vi har allerede vært gjennom problemet med Debaltsevo, transportknutepunktet mellom Donetsk og Lugansk, som ukrainsk side insisterte på å ha kontroll over, opprørernes side på at var omringet og ville falle. Våpenhvilen rakk ikke engang å komme i gang før opprørerne fullførte oppgaven, og erobret byen.

Våpenhvilen overlevde dette. Kanskje var det fordi partene visste hvor det bar, og særlig frankrikes president, Hollande, skal ha presset på for å få Porosjenko til å gå med på at byen var omringet og tapt, og måtte gis til opprørerne. Ukraina hadde ikke midler til å fortsette krigen, og forsøke å få den vesle byen tilbake. De måtte akseptere nederlaget.

Men det var bare midlertidig. De har lenge hatt økonomisk boikott over de opprørskontrollerte områdene, og lenge lagt hindringer i veien for grensepasseringer, slik at vanlige folk ikke får det til, og det blir problemer å få tilført varer og tjenester. Videre er det lagt hindringer i veien i bank- og pengesystemet i disse regionene, og jeg har ikke klart å finne ut om pensjonsutbetalingene har startet igjen, etter å ha vært stanset i månedsvis tidligere. Alt dette er Kievs ansvar, i henhold til våpenhvileavtalen.

Alt dette lar seg imidlertid håndtere på et vis. Grensene mot Russland er åpne, og der kan det skje en viss økonomisk aktivitet, de kan få matvarer og andre livsnødvendige varer derfra, og de kan kanskje få solgt noen av varene de selv produserer. Russiske styresmakter er stadig etter Tyskland og Frankrike om å legge press på Kiev for å få dem til å få orden på banksystemet, noe de er forpliktet til, men ikke ser ut til å ha noen vilje med. Her kan ikke Russland gjøre så mye, siden det er ukrainsk valuta som skal brukes, hryvna.

Nå har det imidlertid dukket opp et problem som har det i seg at hele fredsavtalen skal falle. Med i avtalen er økt selvstyre til utbryterregionene. Dette skal inn i den ukrainske konstitusjonen. Men det ukrainske parlamentet – der disse utbryterregionene ikke er representert, merk det, USA, No taxation without representation, husker dere kanskje, nå er det et parlament og en president utbryterregionene ikke anerkjenner, og ikke har deltatt i valget om, som forvalter deres politiske og økonomiske liv – snek nettopp inn en listig mine i vedtaket. De vedtok at endringene i konstitusjonen kun skulle bestemmes etter at utbryterregionene har gjennomført nyvalg organisert av Kiev, med valgobservatører fra OSSE, med full grensekontroll langs hele den ukrainsk-russiske grensen, og med alle våpen trukket tilbake. Det vil si bare etter at opprørsregionene har gitt fra seg all makt.

Det vil ikke skje. Dermed fyrer partene opp stemningen med anklager og beskyldninger, russerne er rabiate, hele poenget er jo at disse områdene skal få selvstyre, får de ikke det, er ingenting oppnådd, og ukrainerne er kompromissløse på at områdene er deres, og skal være under deres fulle kontroll. Her er det ikke så lett for Tyskland og Frankrike å utøve press, som det er når det gjelder bankvesenet, for dette er ikke like klart nedtegnet i Minsk-protokollene. Et tilbakevendende problem er for eksempel statusen til Debaltsevo, transportknutepunktet, Kiev insiterer på at den skal være deres, selv om den er tapt, og viser til Minsk-II-avtalen, der det finurlig er tegnet slik at det er et tolkningsspørsmål hvilken side Debaltsevo hører til.

Så dermed bærer det mot ny oppblussing av krigen, om ingen denne gangen har vett til å bryte med den negative spiralen vi har havnet i. Europa og USA kan ikke finansiere Ukrainas krig til landet er utpint, forgjeldet og fortapt, det er galskap, men det er en galskap vi ser ut til å foretrekke fremfor å la Russland få viljen sin.

Og som om ikke dystre utsiktene var nok, så er det skumle nyheter som kommer ut også fra Russland. Her er det imidlertid vanskelig å vite hva som egentlig foregår, så lukket som landet er, og verre er det blitt, med denne konflikten her. Spekulasjonene går i om Putin kanskje ikke har så god kontroll over makten som han liker å gi inntrykk av. Det er noe foruroligende med drapet på Nemtsov, og så dette forsvinningsnummeret, nesten 10 dager, uten forklaring. Min søster gjettet at han hadde tatt Botox, og så hadde det ikke gått helt bra, og så måtte man vente til alt var i orden igjen, før man viste ham frem. Det er en forklaring å håpe på.

Det er også spekulasjoner som går på at det foregår en maktkamp også innad i Russland. Putin har utstyrt en del personer med stor makt, store ressurser, inkludert våpen. En av disse er Kadyrov, i Tsjetsjenia. Andre er de ulike krigsherrene i Donbass. Noen av dem synes ikke Putin går langt nok, at han er for mild og forsiktig. Jeg synes disse spekulasjonene er vanskelige å orientere seg i. Det er mange som hiver seg på og skriver i vei om alt som er negativt for og om Russland, noen av dem gjør det skikkelig, og vet hva de snakker om, andre skriver i vei overbevist om at de har skjønt det, uten at de ser ut til å ha dekning i fakta for denne overbevisningen. I disse spekulasjonene mangler faktaopplysningene. Det er svært få som vet hva som rører seg i de indre maktsirklene i Kreml.

Avslutningsvis vil jeg dele noen lenker fra Carnegie (Endowment for International peace), de har svært mange artikler som dekker Ukraina-krisen, og som tilbyr kunnskap og innsikt fra fagpersoner. Der vil dere se mye av det samme synet som jeg gjør rede for her, og fremheving og poengtering av mange av de samme konfliktlinjene. Jeg ble oppmerksom på siden ganske nylig, og det er tilfeldig at de har en artikkel kalt How the EU sleepwalked into a conflict with Russia omtrent samtidig som vi diskuterte det samme, her på bloggen.

 

 

Irina og Olia har reist til Ukraina

I dag reiste de. Min datter og min kone. Olia hadde pakket koffertene straks reisen var klar, de har stått i stuen lenge. Lille Irina har ikke skjønt så mye av hva som skal skje, at hun skal ut og fly, og se Kiev for første gang.

I Kiev venter Babusjka veldig. Hun har ikke sett sitt barnebarn, barnet som er litt norsk, litt ukrainsk, litt svensk, litt russisk, litt dansk, litt bulgarsk, når vi tar med alt Olia og jeg stammer fra. Min fars linje er bare Norge og Jæren, mens mors far var mer svensk enn norsk, og mors mor hadde danske aner i slekten. Når Olia forklarer sin slekt, klarer jeg ikke helt å holde styr på det.

De reiste mens jeg var på jobb. Mor kom og hentet dem, klokken halv elleve, fra mor har jeg fått melding om at de var helt klare, og at alt gikk fint med å kjøre dem til flyplass. Fra dem selv har jeg ikke hørt noe, enda de skal være landet nå.

Jeg savner dem enormt. Der kom det også melding, «jeg er hjemme», «alt er supert», kort og greit og overlykkelig på russisk. Det er sikkert enormt stort for henne, tenk å vise frem datteren for første gang for familien, og slik en vidunderlig datter som vi har. Jeg skulle så gjerne vært der selv, men jeg har ennå noen arbeidsdager frem til påske, og må være hjemme frem til den.

Nå er det kjekt å tenke på at Olia har en koffert full av gaver, hun har kjøpt det meste av garn som er å oppdrive, så søster Tanja kan få strikke, og hun har vel noen klær også, vil jeg tro. Irina klarer seg sikkert kjempefint, med mange som er ivrige etter henne, tante Tanja, søskenbarn Tais og selveste babusjka, pluss både hund og katt. Det er bare glede der nede nå. Og om Irina skulle gråte, blir huset snudd på hodet for å få henne til å slutte med det.

De kommer til å ha en flott tid sammen. Olia reiser hjem 10. april, mens jeg må reise hjem når påsken slutter, etter å ha reist ned når den begynner. Jeg gleder meg veldig.