Hvem var Boris Nemtsov?

Det er fremdeles mye som skjer og mye å skrive om når det gjelder Ukraina. Det er nesten daglige slåsskamper i parlamentet deres, hvor akutt den økonomiske krisen er viser seg på stadig nye måter, det er store problemer med gassleveringen, siden Russland bruker dette som et pressmiddel, og Ukraina ikke har penger til å betale. Det er også usikkert om våpenhvilen vil holde, det er faretruende troppeoppsamling rundt havnebyen Mariupol, og det er stadige trefninger ellers i kampområdet også. Og i det hele tatt er situasjonen veldig langt i fra løst, veldig langt fra å være stabil og oversiktlig. Jeg vil likevel spandere enda en post på drapet i Mosvka for en knapp uke siden, og omsider få skrevet det jeg hadde tenkt om hvem Boris Nemtsov egentlig var.

Kanskje har pausen gjort godt. Jeg kjente ikke til Boris Nemtsov før han ble drept, og det ble plutselig svært mye informasjon om ham. Jeg så at han hadde vært betydelig på 90-tallet. Det er en periode jeg har skrevet oppgave om, og har tilgang på en del bøker fra. Jeg er nødt til å ha registrert ham. Særlig hvis han var aktuell som president i stedet for Putin, noe som tidlig ble gjort til et poeng.

I et par bøker fra tidlig på 2000-tallet er Nemtsov nevnt i svært få referanser. Så betydningen må ha vært noe begrenset. Det passer jo til vervene han hadde. Han var visestatsminister, og han var guvernør i Nizjnyj Novgorod. Det er posisjoner man skal følge godt med for å vite hvem har, selv nå i dag. Man skal gjøre svært mye ut av seg, for å bli bemerket i posisjoner som det. Det skal Nemstov ha gjort.

I en bok jeg har, står det fyldig om ham. Den heter Conversations in Russia, og er fra 2003. Forfatteren intervjuer en rekke sentrale personer i Russland i perioden, for med det å gi et bilde av hvilke utfordringer Putin står overfor. Intervjuobjektene blir gruppert, og Nemtsov er i gruppen med ultraliberale. I mitt hode er ikke det noekvalitetstegn. I Norge er vi skeptiske til folk som vil selge flytoget. Det er ingenting. De ultraliberale i Russland vil selge absolutt alt.

*

Beklageligvis fikk jeg ikke skrevet posten ferdig i første forsøk. Jeg fortsetter 10. mars, etter at en rekke tsjetsjenere er arrestert og stilt for en rett for mordet, en av dem har innrømmet medvirkning, og sagt «Allah er stor», en av dem har angivelig sprengt seg selv i luften, og tre av dem nekter å ha noe med drapet å gjøre, en hevder sågar å ha alibi. Så det er ikke løfterikt. At det er tsjetsjenske muslimer som har stått for drapet, og at det skal ha noe med Nemstovs svært begrensede støtte til Charlie Hebdo å gjøre, det er den løsningen som vil passe Kreml aller best, og derfor virker litt for søkt til å være troverdig. Påtalemakten vil ha lettere for å overbevise retten om at de har funnet de skyldige, enn de vil kunne overbevise verden om det.

Det skulle imidlertid ikke forstyrre min lille gjennomgang av hvem Boris Nemtsov var, så jeg fortsetter med den, med de kildene jeg hadde tilgjengelig og hadde tenkt å bruke, da jeg skrev posten.

Det var altså denne boken jeg hadde, Conversations of Russia. I den havner Nemtsov i gruppen ultraliberale, det vil si nyliberale i russisk versjon, ubegrenset frihet for markedskreftene. Da intervjuene ble gjort, på begynnelsen av 2000-tallet, var fasiten allerede nokså klar. Det kapitalistiske prosjektet i Russland hadde vært en økonomisk katastrofe, som hadde revet bort tryggheten under det russiske folk, senket levestandarden, senket brutto nasjonalprodukt, men gjort en liten gruppe priviligerte usannsynlig rike. Nemtsov var visestatsminister en kort periode fra 1997, med ansvar for økonomiske reformer. Det var noe som krasjet inn i rubelkrisen i 1998, der Russland stod i fare for å gå konkurs, og hadde gjort det uten det som ikke kan kalles annet enn bistand fra IMF og Vesten. Den gang likte vi Russland, kan vi ta med i en sidebemerkning, den gang de var så langt nede at de ikke ville greie seg uten vår hjelp.

I selve konversasjonen klarer imidlertid Nemtsov seg bra. Han svarer helt skikkelig, tar selvkritikk, sier «ikke alt vi gjorde var helt riktig», «vi må lære av våre feil», og det er i det hele tatt ikke noe man kan ta ut her og kritisere, annet enn slik man kritiserer politiske syn annerledes enn ens eget. Han tar ikke til orde for hodeløs privatisering, for en svak statsmakt, for markedskrefter alene, men argumenterer for sitt liberale syn, og at man selv som liberaler må ta hensyn til at Russland er som det er.

Så jeg følte ikke jeg fikk helt tak på Nemtsov ved å lese om ham i bøkene jeg hadde tilgang på. Mitt syn ble raskt farget av at en av mine favoritter, Leonid Bershidskij, skrev udelt positivt om ham i denne artikkelen (for senere artikler Bershidskij har skrevet om Nemtsov, så har han en ny tekst 2. mars og 9. mars). Bershidskij er uforbeholdent positiv til Nemtsov. Han har det kraftfulle poenget at det at Nemtsov ble drept, viste at han hadde rett, det gav argumentene hans større gyldighet. Bershidskij skriver også om personlige møter med Nemtsov, han kaller ham en briljant fysiker, veltalende, smilende, vinnende, og at han var populær. Bershidskij – som selv er økonom – er også positiv til Nemtsovs forsøk på å reformere og liberalisere den russiske økonomien, som var i dype problemer etter arven fra Sovjetunionen og de grå funksjonærene som forvaltet den. I teksten til Bershidskij er det ikke spor av noe negativt om Nemtsov, og ikke spor av håp til at drapet på ham kan lede til noe godt.

Dessverre må jeg nå gå igjen…

*