Flybilletter til Ukraina i en skjebnetid for landet og Europa

Det går under radaren her i Norge, men det har vært hektisk aktivitet blant dyktige og kunnskapsrike skribenter denne uken. De har en tøff oppgave, de skal imøtegå hele USAs, NATO og EUs propagandaapparat, det som har fått den vestlige verden med på at folket i Ukraina valgte vesten fremfor Russland, men at Russland ikke lar dem få lov til det, og bruker alle midler inkludert militærmakt for å hindre at det nye Ukraina skal bli en suksesshistorie. Vi i Vesten ønsker bare at Ukraina skal lykkes i dette prosjektet sitt, vi står klare til å ta i mot dem med åpne armer. Sammenlignet med oss står Russland klar til å ta i mot Ukraina, som en ulv med åpen munn.

I vår versjon et det sånn det er. Å argumentere for noe annet er å være offer for Russlands ondsinnede propaganda, den som helt ulikt vår propaganda farer med løgner og fornektelser for å nå politiske mål. I regionavisene i Norge stod det forleden at Ukraina hadde nedsatt en komite for å avsløre russisk propaganda, det er jo noe av det mildere Ukraina har gjort for å vinne informasjonskrigen, som de kaller den. Russiske medier blir sensurert, russiske journalister får ikke jobbe i landet, det er ikke informasjonskrig, men informasjonsblokade. En av «løgnene» den ukrainske komiteen hadde avslørt, var at et bilde som angivelig viste en ukrainer som isbadet i det som så ut som et hakekors saget ut i isen, det var en forfalskning. Dette var en ortodoks kristen som badet i et vanlig kors. Resten var lagt til i Photoshop.

Det var selvsagt bra av den ukrainske komiteen å avsløre dette, og enda bedre av Stavanger Aftenblad. Bergens tidende og danske politikken å skrive om det, men dette bildet var i anstendighetens navn et bilde lagt ut på Facebook, og siden andre sosiale medier. Det blir som om utlendingene skulle hente ut klipp fra kommentarfeltet i nettavisene, og la dette stå som eksempel på «norsk propaganda».

Mine lesere må korrigere meg om jeg tar feil, men jeg har ikke sett noen norske medier ta tak i den ganske mye mer alvorlige forfalskningen som ble gjort på vår side, altså med Ukraina og USA. Dette var ikke en bajas på sosiale medier, ikke en gang en betalt bajas, som opplyste Putin-bashere er så opptatt av finnes overalt, dette var et ukrainsk parlamentsmedlem. Han ville gjerne vise for et amerikansk kongressmedlem at det var russiske stridsvogner i Ukraina, at han like godt fant noen bilder på Google. Disse tok han med til USA, altså han sendte dem over, og kongressmedlemet reagerte som han skulle, han tok til orde for at USA skulle sende våpen til Ukraina for å hjelpe dem mot «invasjonen».

Problemet var bare at bildene var fra 2008, og viste russiske tanks i Georgia.

Om dere tror dette var et engangstilfelle, og at USA selvsagt ikke seriøst vil vurdere å sende våpen til Ukraina på et så tynt grunnlag, så kan dere uhygge dere med denne lengre artikkelen fra der Spiegel. Jeg er vettskremt av den. Det må jeg få lov til å si. Russland kjenner jeg, skjønner jeg og har kontroll på. Kanskje tar jeg feil, kanskje blir jeg lurt av russisk desinformasjon, slik som så mange hevder om oss som mener at Russland har et poeng i Ukraina, kanskje vil historien vise at Putin var så demonisk og Russland så imperialistisk som hele verden i USAs fold nå er forpliktet til å mene. Jeg tror ikke det. Jeg tror Russland mener det de sier når de vil ha Krim under sin kontroll, og et Ukraina med selvstyre i regionene, slik at de ikke ender opp i EU og NATO, slik som resten av Europa. For meg gir dette mening. Jeg synes det er et rimelig mål, særlig siden folket i de berørte områdene er helt med på at slik må det være. Det er ingen som vil lide overlast i en slik verdensorden.

Hva general Phillip Breedlove, NATO og USA driver på med, derimot, det skjønner jeg meg ikke på i det hele tatt. Det er å hisse til krig, og de vet det, og de gjør det likevel. Jeg leste artikkelen på ny, og det slår meg, det er ikke Putin og Russland det har vært vanskelig å få til en fred med, det er USA og NATO. Merkels reise til USA, og til Canada, forut for møtet i Minsk, var slett ingen formalitet. Det var for å holde på plass en svært brysom, svært mektig og svært ignorant partner. Det er også en partner som har avlyttet telefonen hennes, må man huske, og det meste ellers som er å avlytte og overvåke i EU, og resten av verden, slik Snowden-avsløringene viste.

Nå sender sannelig meg USA og England soldater til Ukraina, for å trene ukrainske, frivillige soldater, til å «forsvare seg selv». Det er også en reell trussel om at de skal sende våpen, dødelige våpen, som i NATOs orwellske newspeak kalles forsvarsvåpen, i motsetning til NATOs fiender som har en bemerkelsesverdig evne til bare å lage angrepsvåpen. Det er ikke opprørerne som har bombet storbyene Donetsk og Lugansk i månedsvis, må man huske, og det er slett ikke Russland, det er ukrainske regjeringsstyrker, og de løst organiserte og lite kontrollerte frivillige bataljonene som støtter dem.

Disse bataljonene består av mange tvilsomme elementer. Før Europamesterskapet i fotball i 2012 ble det vist en britisk dokumentar som rystet mange. Det var polske og ukrainske fotballpøbler, der ukrainerne var klart verst, med utildekkede nazi-symboler og utilslørt rasisme, både i ord og handling. Miljøet var voldsforherligende, vi så de trente i skogen, med balaklava, militærklær, og helst på slag og kamp. Den gang ble det ikke kalt propaganda. Ble serien også premiert?

Nå er disse fotballpøblene utstyrt med maskingevær, bombekastere og annet tungt militært utstyr. Bruken av nazi-symboler er ikke redusert, rasismen er den samme, om ikke den er blitt sterkere, og rettet mot russere, og de ukrainerne som er så skitne i blodet sitt at de har foreldre fra Donbass.

Dette blir underkommunisert i vestlige medier nå. Vi kaller det russisk propaganda at det skal være så mye fascicsme og nasjonalisme i ukrainsk politikk. Det passer ikke inn i vår historie. Vi sier i stedet at ingen av de høyreekstreme partiene fikk plass i nasjonalforsamlingen. Så det kan ikke være så ille. Men partiet Svoboda fikk 4,7 % av stemmene. Det er mer enn vårt SV. Sperregrensen i Ukraina er på 5 %. Partiet Høyre sektor, som vel mer er en militant organisasjon, enn et politisk parti, de deltok også, og fikk mellom 1 og 2 % et sted. Det ekstreme høyre i Ukraina er som venstresiden i Norge.

For dem som tror at NATO har situasjonen under kontroll, kan det være interessant å lese dette intervjuet med Noam Chomsky. Det har også kommet en interessant bok, Frontline Ukraine, av Richard Sakwa. Den er anmeldt her, i Sunday Morning Herald, og her, av Johnatan Steele, i The Guadian. I New York Times er det leserbrev av Samuel Charap og Bernhard Sucher, hvorfor sanksjoner ikke vil virke (How Sanctions will backfire). Det er i det hele tatt mange tekster, og mye aktivitet, som tilsier at vår oppfatning av hva som foregår i Ukraina, hva som står på spill, og hvem som har skylden, ikke helt samsvarer med alle dataene som kommer inn. I naturvitenskapene lærer man at man ikke skal se bort fra målinger som ikke passer med konklusjonene, om du ikke selv avslører svakhetene med forskningen din, så er det garantert andre som vil gjøre det, før eller siden. I storpolitikken gjelder visst ikke disse reglene, heller ikke i medienes dekning av den.

Det har vært kamper også i det ukrainske parlamentet denne uken. Noen har foregått med tørre never, noen har vært mer siviliserte, altså med huing og buing og skriking mot talerne. Årsaken er at datoen for avgjørelsen om hjelpepakken fra IMF nærmer seg. Det er ennå ikke formelt avgjort, selv om Lagarde allerede har vært ute med en pressemelding om at hjelpen kommer, og at den skal være på $ 17,5 milliarder. 11 mars skal den endelige avgjørelsen falle. I henhold til IMFs egne statutter skal ikke Ukraina få hjelpepakken, de er ikke kvalifisert. Pengene skal gå til investeringer og oppbygging av landet, ikke til å finansiere oppbygningen av militærvesenet og forsvinne i krig og uro. Det er også bare så som så Ukraina oppfyller de andre prinsippene, som omlegging av økonomien, og en del ting rundt det. Få skriver noe særlig om det, så det er vanskelig å vite nøyaktig hva det gjelder om, og nøyaktig hva Ukraina gjør og ikke gjør. Ut i fra det jeg kan lese meg til, virker det rimelig kaotisk. Her er en lengre artikkel i Bloomberg, om noen av problemene, og om Ukrainas finansminister, som for sikkerhets skyld er fra USA og har bakgrunn i det amerikanske utenriksdepartementet. Eller, hun var inntil nylig amerikansk statsborger, like før hun fikk ministerposten, faktisk, fikk hun det ukrainske passet, men hun har ukrainske foreldre som emigrerte til USA, der hun har bodd hele sitt liv, så godt som.

Uansett, det er mye nerver i spill like før avgjørelsen om hjelpepakken. Ukraina er desperat avhengig av den, og de bruker nå desperate metoder for tilsynelatende stabilisere valutaen og holde inflasjonen i hvert fall visuelt i sjakk. De har innført restriksjoner på valutavekslinger, og satt fast kurs på 27 hvrynva per dollar, sånn cirka. På svartebørsen må du betale mye mer for dollaren du vil ha, om du har hryvna å veksle. Det er ventet at samme hva utfallet blir 11 mars, så vil hryvnaen falle. Om de får pengehjelpen, vil de forsøke å slippe hryvnaen fri, og den vil falle som en sten. Om de ikke får pengehjelpen, er det ikke godt å si hvordan landet skal unngå konkurs, og med det måtte restrukturere gjelden.

Dette er vanskelig stoff, vanskelig å forklare. Ukrainas sentralbanksjef, Valeria Gontareva, forsøker å forklare dette til parlamentet, i dette klippet som er lagt ut på Youtube.

Han som går opp ved siden, og roper og snakker til henne, er Oleg Lyasjko, lederen av det radikale partiet. Det var et parti jeg ikke nevnte, i min lille gjennomgang av høyreekstreme, nasjonalistiske eller fascistiske partier. Det er jo litt belastet hva man skal kalle dem, man vil ikke bli kalt en russisk propagandist. De fikk nå i hvert fall 7,45 % av stemmene i forrige valg, om Lyasjkos politiske karriere og tvilsomme fortid kan dere jo selv lese på den enkleste kilden av alle, engelsk Wikipedia. Hva han står og roper, er «skam, skam, skam». Og sentalbanksjefen fikk altså ikke lagt frem sitt budskap i nasjonalforsamlingen.

Jeg forklarte min kone hvordan det fungerer i Norge, når sentralbanksjefen vår sier noe. Hele landet lytter med andakt. Det er tema i alle debattprogrammer med respekt for seg selv, alle aviser setter sine dyktigste kommentatorer på saken, de politiske partiene lytter og diskuterer, seg i mellom, og innad i partiene, og næringslivet og akademia stiller med alt som får lov til å komme.

Til dette landet er det min kone og jeg skal reise ned, nå i slutten av mars. Det er sjelden man kan sitte med flybilletten et par uker frem i tid, og likevel ikke vite hva land man kommer til å reise til. Det kan gå alvorlig galt. Det er kritisk viktig at våpenhvilen holder, og man skulle legge om retorikken, for å passe til det. Dette er ikke tiden for å sende våpen og soldater, og arrangere militærøvelser og marsjer. NATO-generaler som snakker om at situasjonen eskalerer, skulle hatt seg en smekk om kjeften. Den eskalerer på grunn av dem. Vår egen Jens Stoltenberg sitter der som øverste leder, travelt opptatt av å ødelegge ettermælet sitt. «Det er ikke samme Putin, som vi forhandlet med da vi satt i regjering, og fremforhandlet delelinjen i nordområdene», har han sagt, eller noe i samme mening. Det er ikke bare han som er forandret.