Propagandakrigen – eller når generalene får føre ordet

I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Den ble første gang feiret i Russland, på det som for dem var siste dagen i februar, 28. februar, 1913. Norge kom to år etter, i 1915. I dag er Russland det landet i verden som har flest senior kvinnelige businessledere. 40 % av disse er kvinner, i Russland, skyhøyt over verdensgjennomsnittet på 22 %. Sverige, som skal være så likestilt, og er så i mot Russland, for tiden, de har 28 %. Tyskland har 14 %, og ligger nede mot bunnen.

Det er noe å tenke på, når vi ler av russerne og deres tradisjoner med å feire kvinnedagen. Der går ikke damene i tog, og arrangerer politiske møter, der er det damenes dag, og det er forventet at mannen tar med seg hjem en flott gave. Gjerne blomster eller undertøy. Vi rister på hodene over dette i Norge, men tradisjonen med å feire en internasjonal kvinnedag har altså sine røtter i Russland, og det finnes flere kvinnelige businessledere i Russland, enn hos oss.

Med dette vil jeg ikke underslå at Russland er et land med svært tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det er så godt som ingen kvinner i politikken, for eksempel, og den høye representasjonen kvinner i businesslivet, skyldes nok dessverre også at kvinner tar ansvar, mens en god del menn er lite å samle på.

I går skrev jeg litt om den nesten utrolige artikkelen i Der Spiegel, der NATO-general Philip Breedlove skremmer tysk etterretning og tyske politikere med aggressiv krigsretorikk mot Russland, mens deres statsleder, Angela Merkel, går en ytterst vanskelig balansegang for å mekle fred mellom Putin og Porosjenko. Hun trenger ikke USA og NATO å mekle med i tillegg. I dag forsøker Breedlove å rydde opp, gjennom en uttalelse gjengitt i Reuters. Den uttalelsen beroliger ikke meg. Breedlove sier vel egentlig akkurat det samme, han klarer ikke å justere autopiloten, Russland forsøker å forvirre med desinformasjon og propaganda, og at NATO setter sammen informasjon fra 33 medlemsstater og partnere, så det er ikke alltid alt stemmer med informasjonen til hver enkelt.

Det han sier at NATO-ledelsen forbeholder seg retten til å plukke ut informasjonen som til enhver tid passer dem best, og så si det frem som om det var sannhet. I motsetning til Russland, som «forvirrer med desinformasjon og propaganda». Vi husker ikke så veldig godt, her i Vesten, og særlig i USA husker man ingenting, men det var vel en historie om noe masseødeleggelsesvåpen og Irak, en gang for ikke altfor lenge siden, i 2003, og det gjorde at USA gikk til ulovlig angrep på Irak, støttet av en rekke NATO-land og andre land, ført bak lyset av løgnen. Vi vet hvordan det gikk, regimet til Saddam Hussein ble bombet sønder og sammen. USA oppløste hæren og andre institusjoner med for sterke bindinger til det gamle regimet, og så var det vel noe med at de flyttet makten over fra sunnier til shiaer, og å forsyne med våpen, ganske mange milliarder dollar i våpen, og så endte det forsyne meg med at Irak sluttet å fungere som stat, og den vanvittige Islamske stat har fått store områder å kontrollere.

Så kan vi se litt hvordan det har gått andre steder, der amerikansk etterretning og NATO har kunnet plukke informasjon som det passer dem. I Libya er bildet mistenkelig likt det i Irak, statsmakten har sluttet å fungere, den islamske stat kontrollerer store områder. I Afghanistan er det ikke noen Islamsk stat, men en statsmakt som ikke fungerer har de også. Og hva er det egentlig som foregår i Jemen, og hvilken rolle har USA i det? Hva er det egentlig de prøver på i Syria?

Hvis vi hadde en statsmakt og en militærmakt vi kunne stole på, så hadde det jo vært veldig greit når de sa Russland er en stor trussel. For da måtte vi jo tro det. Nå har vi NATO-generaler som skummer gjennom etterretningsrapporter fra 33 land, og plukker ut de som høres mest skremmende ut.

Så har vi Victoria Nuland, viseutenriksministeren, som overalt i Russland er husket som «Mrs. Fuck EU», etter uttalelsen i den lekkede telefonsamtalen med den amerikanske ambassadøren i Ukraina, Fuck EU, nå vet vi at hun mener det. Den uavhengige tidligere presidentkandidaten, Ron Paul, har en nettside han kaller Ron Paul institute for peace and prosperity. Der går han gjennom uttalelsene til Breedlove, som de er gjengitt i Der Spiegel, og sannelig har han litt krutt om Nuland også. Hun var med den amerikanske delegasjonen til sikkerhetskonferansen i München, nettopp den som var den ytterst krevende uken, der Merkel reiste verden rundt for å tvinge frem en våpenhvile, fordi alternativet er virkelig skremmende. Merkel og tyskerne skjønner det, Nuland og amerikanerne skjønner det ikke. Jeg klipper og limer fra Ron Pauls side, dette er uttalelsene til Nuland:

While talking to the Europeans this weekend, you need to make the case that Russia is putting in more and more offensive stuff while we want to help the Ukrainians defend against these systems…

Dette ligner jo mistenkelig mye på det vi har lest i norske medier også i det siste. Har vi ikke fått en følelse av at nå går russerne helt berserk, at de bare pøser inn med våpen, at det er den russiske hæren som er der, at den ukrainske hæren er forsvarsløs, og etter det vil baltikum og det meste av Europa være forsvarsløst. Det er ren, skjær propaganda, og det er fra vår side, fra NATO, og det er propaganda i den hensikt å få USA til å kunne sende våpen til Ukraina, og la ukrainerne kjempe mot det USA og NATO sier er Russland, med amerikanske våpen.

Jeg er skremt og provosert av dette. Skremt av hvor farlig det er, hva man risikerer. Ukraina er fortapt, det er på full fart mot å bli Europas svar på Irak, Libya, Afghanistan, you name it, et land der statsmakten ikke fungerer, der økonomien er i kaos, og der forholdene er lagt til rette for at væpnede grupper kan herje rundt med litt for tunge våpen til at de lar seg kontrollere. På ukrainsk side kjemper noen og tjue væpnede grupper av uklar opprinnelse sammen med regjeringsstyrkene, på opprørernes side er det ikke godt å si hvor mange grupperinger som står sammen. Foreløpig er det nokså klart hvem som er på lag. Det var det til å begynne med i Libya og Syria også.

Jeg er også skremt og provosert over at vestlige medier underslår disse problemene. At de mer eller mindre fungerer som mikrofonstativ for generalene, krigsherrene, kan man kalle dem, for å bruke litt retorikk. Det er skremmende hvor identisk budskapet i mediene våre er med budskapet NATO-generalene har. Det er skremmende at nettopp slik var det også i 1914, da krigsretorikken, våpenopprustning og mønstre man ikke klarte å bryte ut av, førte til en forferdelig krig man etterpå hadde store problemer med å forklare poenget med.

Situasjonen i Ukraina er ikke under kontroll, og man skal gjøre alt man kan for å roe den ned, heller enn å fyre den opp. Når det bygger seg opp til krig og konflikt, lønner det seg ikke å la generalene snakke fritt. Det skulle historien ha lært oss.