Putin innrømmer ordre om Krim 23 februar i trailer til ny dokumentar

En kort post i dag, jeg rekker jo ikke å skrive de lange. Dagene går med til å lese nyheter og bakgrunnsstoff om Ukraina. Nå har jeg også kjøpt boken Frontline Ukraine, av Professor Richard Sakwe, og vil ha lest et kapittel i den hver dag. I dag var det kapittelet om den ukrainske staten, utviklingen av den. Sakwe har noen slående gode formuleringer, stor innsikt, og rik fagkunnskap. Han setter frem to teorier om statsprosjektet i Ukraina. Det ene er et monokulturelt, eller hvordan man skal skrive det på norsk, Sakwe kaller det monoistisk. Denne gruppen ønsker å bygge et Ukraina som er som andre nasjonalstater, ensrettet og eget, med ett språk og én kultur, og med en sterk ukrainsk identitet. Det andre er pluralistisk. Denne gruppen ønsker et Ukraina som tar hensyn til at det bor mange forskjellige folkegrupper her, det er et tospråklig land, og det finnes ingen ukrainsk identitet alle i landet kan samles om. Jeg ser jeg er helt i den andre gruppen, jeg ser Ukraina slik. Og jeg er skremt av dem som ser Ukraina slik den første gruppen gjør det. Den første gruppen har en vestlig orientering, og ser seg selv som en del av Europa, mens den andre gruppen orienterer seg mot øst, og føler fellesskap med Russland og russisk kultur. Det har vært store spenninger mellom disse to statsprosjektene, gjennom hele Ukrainas korte historie som selvstendig stat. Med Maidan og det som har fulgt siden, har spenningene fått virke fritt og rive i landet på verst mulige måte, fordi vestlige og russiske interesser også møtes i landet, og begge frykter den andre som stormakt.

Det er svært mye interessant å lese om dette. Sakwe argumenterer for at hele det ukrainske statsprosjektet er umulig, slik det blir forsøkt bygget, siden disse to gruppene har mål for staten som er helt uforenlige, og det har revet staten fra hverandre fra første stund. Det har heller ikke blitt adressert, hver av sidene tar ikke hensyn til den andre, og de som til enhver tid har makten, kjører over motparten.

For et år siden vant de som ønsker et monokulturelt Ukraina for ukrainere en voldsom seier, med Maidan. Den andre siden ble feid vekk, med Janukovitsj. Og nasjonalistiske ukrainere fikk Vesten veldig med på laget, siden den andre siden ble sett på som et ondt, truende og udemokratisk Russland, nedarvet også hos oss som en fiende. Det nye regimet gikk straks i gang med prosjektet sitt, og innførte blant annet på ny ukrainsk som eneste offisielle språk i landet (Sakwe skriver at det til og med gjelder på valgseddelen, så russiskspråklige ukrainske statsborgere som ikke kan skikkelig ukrainsk, sliter med å lese valgseddelen og instruksjonene), en lov som ble bagatellisere hos oss i vest, «siden de uansett gikk tilbake på den».

Sakwe sammenligner også med Balkan, både i forbindelse med første verdenskrig, der hendelser på Balkan trakk hele Europa inn i en storkrig, og krigene i tidligere Jugoslavia på 90-tallet. Det er skremmende mange likhetstrekk, den voldsomme nasjonalismen, blandingen av nasjonaliteter, og de uklare og skiftende grensene som har vært. Han peker også på at etter freden i 1815, så var det ikke mer krig i Europa før verdenskrigen i 1914 (med noen unntak, Krim-krigen og den tysk-franske krig i 1870-71). Også den gang trodde man at man hadde tegnet opp kartet ordentlig og varig, og at man nå skulle klare å holde fred.

Den gang gikk det ikke. Og det er ikke sikkert det går nå heller, selv om det ennå er grunn til å både håpe og tro at man unngår større krig enn den vi allerede ser. Det er noen forferdelige mekanismer i sving. Russland opptrer fullstendig uredd. Etter alt presset vi har lagt på dem, så går sannelig Putin ut på russisk TV, vel vitende at dette vil bli spredd på et blunk til hele verden over internettet, at han planla og gav ordre om å ta Krim allerede 23 februar, dagen Sotsji-OL ble avsluttet, to dager etter Janukovitsj var vekk, før det er dekning for å si det var «folkets vilje» på Krim.

Og på ny er haukene i vest og i Ukraina på hogget. Her viser Putin og Russland sitt sanne ansikt, han løy da, lyver nå, vi må stanse ham, og vi må stanse ham med et språk som han forstår, makt. Men kanskje er det slik at Putin reagerer som han gjør, nettopp for å vise at han ikke vil la seg stanse av makt eller trusler om makt. England og USA annonserer soldater til Ukraina, det er NATO-marsjer med stridsvogner i Estonia, Narva, det russiske området, like ved grensen. Putin vil – eller må, alt etter hva man velger – vise at han ikke er redd, at han ikke viker tilbake, at han ikke er svak.

Og så må USA og NATO vise at de heller ikke er svake. De må finne på noe nytt, for å vise at de heller ikke trekker seg. Så har vi det gående, og har hatt det gående siden alt sammen startet. Slik var det også vi endte opp med første verdenskrig.

De gledelige nyhetene i dag kommer fra Kiev, fra president Porosjenko. Han uttaler at opprørerne nå trekker våpen tilbake fra frontlinjen, at våpenhvilen overholdes. For dette skulle han gjerne fått fredsprisen, for min del. Det er et sjelden eksempel på at noen uttaler seg deeskalerende, at de snakker konflikten ned. Jeg er svært glad for det. Det skulle fått mye oppmerksomhet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s