Krisen i Ukraina: En perfekt storm

På russisk er ordene for tvilsom og bemerkelsesverdig ganske like. Det ene er Zamnitelnyj, det andre Zamitsjatelnyj, om jeg nå klarte å få stave dem korrekt. I dag var det en vakker vårdag på Ganddal der vi bor, den første i kortbukse og den første på terrassen. Så når vår herlige datter lå på stellebordet, og jeg ville ha med min også herlige kone ut på tur med henne, så sa jeg i dag må du bare være med, det er en veldig tvilsom dag der ute.

Sånn kan det gå når man ikke behersker språket helt skikkelig. I Ukraina er det mange språk. To av dem er store, russisk og ukrainsk. Russisk er klart størst. Nå rykker det vel i stolen hos mange, i Ukraina bor det jo flest Ukrainere, ukrainsk er statsspråket, mange oppgir seg å ha ukrainsk som morsmål, og førstespråk. Jeg har lurt litt på disse undersøkelsene som viser at ukrainsk skal være så dominerende, jeg hører jo aldri noe annet enn russisk når jeg er der nede. Kanskje er det fordi vi bor i sentrum av Kiev, og sentrum av Kiev er russiskdominert, mens de ukrainskspråklige bor i utkanten, har jeg tenkt? Det kunne jo være mulig, men det er jo litt rart, for jeg hører bare russisk samme hvor jeg er i Kiev, og i utkanten av Kiev, og på datsjaen vår, utenfor Kiev.

Nikolai N. Petro har gjort en studie, Ukraine’s ongoing struggle with its Russian identity heter den, dere kan se andre artikler av Petro her, og også få informasjon om hvordan dere skal få lest tekstene uten å måtte betale. Dere kan også lese om språksaken i Ukraina i kapittel 3 i Richard Sakwas bok, Frontline Ukraine, som jeg har lenket til nederst, en lenke til Google Books. Det står at 17 % av Ukrainas befolkning regner seg som russere, men opp til 80 % bruker russisk som primærspråk i sin daglige kommunikasjon. Det rimer bedre med hva jeg har registrert, og hva min kone sier, «alle snakker russisk», sier hun, utenom de helt i vest, kanskje. Petro siterer en studie fra 2012 der 60 % av avisene, 83 % av tidsskriften og 87 % av bøkene er på russisk.

Så det er vel vel og bra? Problemet er altså Grunnloven av 1996, der de ukrainske nasjonalistene vant frem, og gjorde ukrainsk til det eneste nasjonalspråket. Russisk ble redusert til et språk bare for personlig kommunikasjon. Grunnloven skriver – tilsynelatende vakkert – at den frie utvikling, bruk og beskyttelse av russisk og språk til andre minoriteter er garantert. Det er jo ganske spesielt, å kalle et språk «nasjonal minoritet» når 80 % snakker det. Og de fine ordene fri utvikling, bruk og beskyttelse betyr ikke annet enn at man kan snakke det fritt på gaten og hjemme. Når det gjelder, så er det kun ukrainsk som er tillatt.

Min ukrainske kone og jeg giftet oss i Kiev i 2009. Rett før vi skulle inn og vies, sa hun raskt til meg «just say yes, whatever they ask», det var ikke noen øving og instruksjoner på forhånd. Jeg syntes den gang det var morsomt og eksotisk, jeg skrev en lang post om det, vi giftet oss og hadde det gøy, og har levd lykkelig siden. Men siden har jeg tenkt på det, denne vielsen foregikk på ukrainsk, et språk ingen av oss bruker, og som jeg ikke kunne. Er det ikke rimelig at man skal få gifte seg på sitt eget morsmål, når man bor i sitt eget land? Hva rører det seg i hodene på de 20 prosentene som snakker ukrainsk til vanlig, og vil tvinge språket sitt ned over resten av de 80 prosentene som bor i samme land?

Bryllup er en ting, verre kan det bli når det gjelder dokumenter, kontrakter, valgsedler og alt det staten og maten kommuniserer med deg med, og så skal det være på et språk du egentlig ikke kan? I guidebøkene har det stått som en morsomhet hvordan alle dokumentene er skrevet på ukrainsk, men man snakker om dem og diskuterer dem på russisk. Morsomt er det kanskje, når man ikke bor der, men det vitner om et sykt, sykt land.

Jeg skriver ikke dette for å kaste dritt på Ukraina, som enkelte av mine kritikere later til å tro av og til, det er for å få de samme kritikerne og andre til å forstå at det er en grunn til at befolkningen på Krim, i Donbass og i området rundt Odessa og Kharkov, har problemer med det nye regimet i Kiev, og ikke føler det som en hjelp når dette regimet sender tanks og gradraketter for å «frigjøre dem». Jeg har utmerket godt fått med meg at Russland er på lag med opprørerne, og at de med det sender våpen og soldater inn i fremmed land, jeg synes ikke det er greit heller. Men jeg tror ikke vi hjelper noen om vi nå sørger for å forlenge og forsterke krigen og krisen, i håp om at Ukraina skal bli som det før var, bare bedre.

Det er ikke realistisk. Det sier jeg ikke fordi jeg ikke heier på Ukraina, min familie bor der, jeg hater at vi i Vest har lukket øynene for alle problemene som er i landet, vandret inn, og fått det til å eksplodere i en krise som savner sidestykke i min levetid.

Man gjør det lett for seg å definere Russland som en ond makt, og Putin som en tyrann, ganske i tråd med hvordan USA har definert alle sine fiender, og deres statsledere. Det vil si, ingen Sovjetisk statsleder, ikke engang Stalin, får gjennomgå som Putin gjør nå. Han fremstår som den personifiserte ondskap. Jeg så en collage av ledende vestlige tidsskrift og aviser, alle med et manipulert bilde av Putin på forsiden, og med overskrifter som ikke står noe tilbake for det jeg nettopp har skrevet. Putin lyver alltid, han vil seg selv godt og andre vondt, Russland er ikke til å stole på, de vil alltid ha mer makt, mer land.

Det er i denne forbindelse jeg flere ganger har gjort oppmerksom på oppslutningen Putin har i hjemlandet. Også til provokasjon for enkelte lesere. Det er ikke fordi jeg er glad for at Putin sitter trygt, heller ikke fordi jeg støtter politikken hans, eller noen annen grunn, enn den at når så mange russere støtter ham, så kan det være fordi han gjør noe de synes er bra. Dette har jeg sagt i det private, dette har jeg skrevet på bloggen, og det vanligste jeg blir møtt med er at russerne er offer for Putins propaganda. Det russiske folk er ført bak lyset, i motsetning til oss, som er våkne og oppvakte, og evner å se saken fra begge sider.

Kan tro.

Kapittel 3 i Sakwas bok heter Ukraine Contested, eller Det omstridte Ukraina, på norsk. Det viser på en svært overbevisende måte hvordan det i Ukraina bygger seg opp til en perfekt storm, hvordan mange vonde og destruktive krefter virker sammen og mot hverandre både i Ukraina og geopolitisk, og hvor alle faresignaler blir ignorert, bagatellisert eller oversett. Det er Ukraina selv, landet som på de 25 årene de har vært selvstendige ikke har klart å bli rikere enn de var da de forlot Russland og Sovjetunionen i 1991, de har fått det verre. Årsakene er sammensatte, udugelig styre, korrupte politikere, oligarker, maktkamp, sløsing. Det er nesten ufattelig hvor dårlig det har gått i landet, tatt i betraktning potensialet det har, med en godt utdannet befolkning, god tilgang på data og Internett, tilgang på teknologi, tilgang på ressurser, 30 % av all svartjord i verden, og en god del fabrikker og verft som bygger avanserte og til dels verdensledende byggverk. På noen måter er Ukraina et u-land, på andre måter absolutt ikke.

I 2004 hadde Ukraina også en revolusjon. Den gang feiret vi også. Jeg hørte til dem som var begeistret. Den gang gikk protestene mot valgjuks, Donetsk-baserte Janukovitsj måtte i skam gi fra seg presidentvervet han trodde han hadde vunnet, den vestvendte og det man vel må kalle nasjonalistiske Jusjtsjenko, vant, nasjonalistisk med det at han var sterkt pro ukrainsk kultur, og ukrainsk språk. Det la grunnlag for en del problemer. I regjeringen til Jusjtsjenko satt damen med fletten, Julia Timosjenko, som statsminister, og som leder for Nasjonalt råd for Forsvar og Sikkerhet satt en kar ved navn Petro Porosjenko. Begge røk da samarbeidet med Jusjtsjenko brøt sammen etter bare åtte måneder. Beskyldningene haglet, live på radio, og på grunn av Wikieleaks har vi fyldige beretninger om hva som skjedde, og hva amerikanerne så, gjorde og mente. Som en kuriositet kan jeg nevne at navnet Porosjenko kommer opp noe sånt som hundre ganger disse årene, og får vel stempelet kriminell, korrupt, oligark, av amerikanerne den gang.

Det har endret seg. Porosjenkos syn på Janukovitsj også. Porosjenko var med å danne partiet hans, Regionspartiet, partiet som nå i forbindelse med Maidan ble oppløst, mer eller mindre i skam. Det er i det hele tatt mye å sperre opp øynene over, når man leser hva som skjedde i ukrainsk politikk i årene etter Oransjerevolusjonen, eller når som helst. For eksempel ble Janukovitsj statsminister fra 4. august 2006 til 16 desember 2007, mens Jusjtsjenko var president, knappe to år etter Oransjerevolusjonen, der det ikke bare var rettmessige beskyldninger om valgjuks og skittent spill, men Jusjtsjenko vel også ble forgiftet, av leiren til Janukovitsj. Heltinnen i vesten, Tymosjenko, ser ut til å ha kommet på kant med de fleste, og ble beskyldt for både det ene og det andre, rikelig referert til i Wikileaks, eller Cablegate (det er rett og slett oligarker som besøker den amerikanske ambassaden, og baksnakker de andre, særlig Firtasj drev med det, litt overraskende, kanskje, når det var nettopp han som ble arrestert i Østerrike i fjor, av amerikanerne, og betalte en klekkelig kausjon på godt over hundre millioner dollar, for å slippe fri).

Om det skjedde mye tull med de som hadde makten etter Oransjerevolusjonen, Jusjtsjenko gikk vel av som president med spektakulært lite oppslutning, folk var møkka lei ham og hans, så ble det enda verre da Janukovitsj overtok i 2010. Her har også jeg undervurdert hvor store problemene var. Jeg visste det var ille, men ikke så håpløst og så omfattende. Han utvidet presidentens fullmakter, det visste jeg, Janukovitsj flyttet makt fra parlamentet til presidenten – seg selv – og han brukte den til å berike seg selv, og forfølge sine fiender. Jeg trodde det å forfølge sine fiender var en lang tradisjon i Ukraina, men det begynte altså med Janukovitsj og fengslingen av Timosjenko. Før det var det akseptert at medlemmer i parlamentet var imune for loven. Man forfulgte ikke hverandre.

Janukovitsj har sin bakgrunn fra Donbass, Donetsk. Han ble innsatt som guvernør der, etter anbefalinger fra Ahmetov (dette er informasjon vi har fra Firtasj, som sier det til den amerikanske ambassaden, lekket i Wikileaks). Makt og økonomi er sterkt blandet sammen i Ukraina, og aller sterkest i Donbass. Politikerne lager lovene som gjør at de selv tjener penger. Et eksempel er Pavlo Lazarenko, formann i Dnepropetrovsk oblast, på 90-tallet, han reiste rundt til businessmennene i oblasten, og fortalte dem at de skulle gi ham 50 % av fortjenesten, så skulle han garantere at de forble businessmenn og at businessen ble suksessfull. Lazarenko ble senere visestatsminister og statsminister, og manipulerte hvordan gassimporten foregikk. Det var på denne tiden Julia Timosjenko – på et blunk ble den største gassimportøren i Ukraina. Lazarenko flyktet til USA, der han senere ble arrestert for utpressing og hvitvasking av penger. Timosjenko slapp unna straff, hvorfor og hvordan er det ingen som har gitt noen sikker forklaring på.

Alt dette skriver jeg for å vise hvor kaotisk situasjonen her.

Jeg har funnet boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraine, på Google Books. Den ser ut til å ligge ganske åpen. I hvert fall er mange av sidene tilgjengelige, og mine kritikere har ingen unnskyldning for ikke å selv sjekke kildene mine, i stedet for å fare med tøys om at jeg er «offer for russisk propaganda» og mener «utrolige ting», og hva det nå er påstått om meg. Denne krisen blir ikke løst av at vi ignorerer kjensgjerningene. Det kan tvert i mot være den har oppstått på grunn av det.