I dag reiste de. Min datter og min kone. Olia hadde pakket koffertene straks reisen var klar, de har stått i stuen lenge. Lille Irina har ikke skjønt så mye av hva som skal skje, at hun skal ut og fly, og se Kiev for første gang.
I Kiev venter Babusjka veldig. Hun har ikke sett sitt barnebarn, barnet som er litt norsk, litt ukrainsk, litt svensk, litt russisk, litt dansk, litt bulgarsk, når vi tar med alt Olia og jeg stammer fra. Min fars linje er bare Norge og Jæren, mens mors far var mer svensk enn norsk, og mors mor hadde danske aner i slekten. Når Olia forklarer sin slekt, klarer jeg ikke helt å holde styr på det.
De reiste mens jeg var på jobb. Mor kom og hentet dem, klokken halv elleve, fra mor har jeg fått melding om at de var helt klare, og at alt gikk fint med å kjøre dem til flyplass. Fra dem selv har jeg ikke hørt noe, enda de skal være landet nå.
Jeg savner dem enormt. Der kom det også melding, «jeg er hjemme», «alt er supert», kort og greit og overlykkelig på russisk. Det er sikkert enormt stort for henne, tenk å vise frem datteren for første gang for familien, og slik en vidunderlig datter som vi har. Jeg skulle så gjerne vært der selv, men jeg har ennå noen arbeidsdager frem til påske, og må være hjemme frem til den.
Nå er det kjekt å tenke på at Olia har en koffert full av gaver, hun har kjøpt det meste av garn som er å oppdrive, så søster Tanja kan få strikke, og hun har vel noen klær også, vil jeg tro. Irina klarer seg sikkert kjempefint, med mange som er ivrige etter henne, tante Tanja, søskenbarn Tais og selveste babusjka, pluss både hund og katt. Det er bare glede der nede nå. Og om Irina skulle gråte, blir huset snudd på hodet for å få henne til å slutte med det.
De kommer til å ha en flott tid sammen. Olia reiser hjem 10. april, mens jeg må reise hjem når påsken slutter, etter å ha reist ned når den begynner. Jeg gleder meg veldig.
En helt grei blogg 