Ekteskapsbyråene og andre problemer i Kiev

I går fikk jeg konjakk, ukrainsk konjakk fra Koblevo, drukket i shotglass, som man gjør det her. Jeg hadde også noen øl på zjrankel-drankel, favorittpuben fra i sommer og fotball-VM, og øl til maten, ved siden av konjakken. Olia hadde vært litt sint på meg den morgenen, så det ville moren reparere. Derav konjakken. Det gjorde at jeg ble sittende og se humorklipp fra veldig tidlig 80-tall, not the 9’o clock news, og populærmusikk fra samme tiår, i stedet for å skrive blogg. Det tar jeg igjen nå, på morgenen dagen etter, for jeg hadde mye å skrive om.

Rett over gaten der vi bor er det en 24-timers restaurant, eller om man skal kalle det kafé. Den kombinerer retro Sovjet og USA, veggene er tapetsert med gamle utgaver av sovjetiske aviser, av plateomslag fra 60-tallet, og rundt der, stol, bord og duk er plastikk som i gamle amerikanske filmer, og sikkert i virkeligheten, jeg har aldri vært der, og de spiller amerikansk 60-talls musikk. Til gjengjeld viser de gamle sovjetiske filmer på gamle TV-apparater hengende på veggen. Fargene er rødt, gult, oransje og hvitt, som man kunne gjette. Gamle bøker har de også i bokhyllene, og fargestifter og bordbrikker med oppgaver man kan løse, ved hjelp av blyantene og fargestiftene som står rundt omkring i kopper. Alle retter er fotografert i plastikkmenyene man får utdelt. En businesslunsj koster 49 UAH, og for det kan man velge mellom 6 kombinasjoner av to retter, en liten salat og en liten middagsrett, pluss drikke. Øl kostet 23 UAH. Delt på 3 får man det i norske kroner, urimelig rimelig måltid.

Dit gikk Olia og jeg denne skjærtorsdagen, som ikke er skjærtorsdag i Ukraina, men en helt vanlig dag. Vi fant en plass nede i kjelleren, inne i kroken, bestilte mat, og snakket ut etter at Olia hadde vært så sint den morgenen. Det var ikke så mye jeg som var problemet, men andre ting som gnager og plager, og så var det en liten ting fra meg som fikk begeret til å flyte over, og så fløt det over meg, enda det ikke jeg var som hadde fylt det opp. Ingen sak for meg å se det, selvfølgelig. Det er enkelt å skjønne at Olia er plaget over forholdene familien hennes lever under, og det skyldes ikke engang bare problemene med krisen som nå farer så stygt med landet, men også vanlige, menneskelige problemer som at det er slitsomt for moren å oppdra et lite barn og passe en hund og en katt, mens barnets mor og Olias søster, er på jobb hele dagen. Når de heller ikke har penger til å leve romslig, aldri kan betale seg ut av problemer eller unne seg noe ekstra, så er det tøft.

Olia har mailkonto på Mail.ru. Denne morgenen hadde hun etterlatt siden åpen på nettbrettet mitt. Det var nyhetsoverskrifter fra Kiev, forsiden på Mail.ru er noe a’la vår gamle Startsiden, nyheter, været, alt som kan være interessant. Så kan man logge inn, og lese mailene sine. Jeg tror også siden registrerer hvor man befinner seg. Nyhetene var ganske annerledes hjemme i Norge, enn her i Kiev. Der var det ofte et eller annet om barnehjem, og vinklet helt annerledes enn i norske medier. I Kiev var det også nyheter jeg ikke har funnet andre steder. Det er ikke sjelden at Olia kommer med et eller annet hun har lest på Mail.ru, som jeg ikke har fått med meg, men så går det en stund, og så følger andre nyhetsmedier opp.

Blant mange saker denne gangen var en om pensjonsreform. Det var en del russiske ord i artikkelen jeg ikke skjønte, og ordboken på iPaden strakk ikke til for å forklare dem. Men det var en reform som ikke ville være til pensjonistenes fordel. Det kunne man også vente, i tråd med kravene fra IMF, kutte i statlige utgifter og balansere budsjettene. Det har et godt ord i det engelske austerity, jeg vet ikke om det finnes en god oversettelse til norsk. «Streng disiplin», er kanskje det beste.

De ukrainske pensjonene er så lave at det vil være hjerteløst å kutte dem ytterligere. Særlig nå, som prisene ellers går opp, og staten også må kutte i energisubsidiene. Det finnes imidlertid andre måter for staten å kutte pensjonsutgiftene på, enn å kutte i den månedlige utbetalingen. De kan for eksempel høyde pensjonsalderen. I Ukraina er det også slik at det er forskjell på kvinner og menn, den forskjellen kan utjevnes. Så vidt jeg vet er pensjonsalderen for kvinner nå fem år lavere enn for menn.

Artikkelen det var lenket til fra Mail.ru snakket om en innstramming som bare skulle gjelde dem med pensjon over 1500 UAH i måneden. Gjennomsntittspensjonen i Ukraina oppgis å være 1523. Delt på 3 er vi nede i 500 NKR. Det er tiåringer hos oss som vil være misfornøyde med en sånn månedslønn. Tiåringen skal ha pengene til gøy, når alt annet er dekket, og vel så det. For den ukrainske pensjonisten skal pengene strekke til for livets opphold.

Det går ikke rundt. Kommunale avgifter var forrige måned på nærmere 3000 UAH, nesten det dobbelte av pensjonsutbetalingene. Olia sa størrelsen på denne summen hadde noe å si med hvor mye strøm, vann og gass man brukte, så det kan være mulig å spare seg ned til lavere summer. Prisen på mat her nede er ikke så mye lavere enn i Norge. Lokalprodusert mat, som poteter, er billig, ned mot 2 kr kiloen, men all importert mat koster omtrent det samme som I Norge. Så det blir å spise poteter, kål og kyllingkjøtt, i alle slags variasjoner og kombinasjoner. I tillegg må man spe på lønnen, eller pensjonen. For lønnsarbeidere må man dra inn litt i bestikkelser, få inn litt ekstra ut over den offisielle lønnen, pensjonistene må hente varer fra grønnsakshagen og selge på torget.

Slik går livene deres med. Det er å stå fra tidlig morgen til sent på kveld og selge varer. Grønnsakshagene er også gode for egen matauk.

– De snakker engelsk, og oversetter, eller noe slikt, sa Olia, der vi satt på kafeen vår og spiste vår businesslunsj. Jeg bet meg ikke merke i hva hun sa, og skjønte ikke hva hun mente. Jeg var mest opptatt av gjestene ved siden av oss, den ene i full militæruniform, og med to stjerner på kragen. Full av pondus. De var en gruppe på fire, der han var hovedpersonen, og han hadde damen, som alltid en elegant ukrainsk kvinne, fullt innforstått hva det innebar å være damen hans. Da kan man ikke tillate seg annet enn plettfritt utseende og oppførsel. De to andre var småfeite, og i skinnjakke.

Etter en stund skjønte jeg hva Olia hadde ment. Det var en som snakket amerikansk på bordet bortenfor denne gruppen på fire. Jeg vil ikke kalle det engelsk, så amerikansk som det var. Det var en halvgammel, slesk type, som satt med jakken på, og en latterlig caps, hvit, og med lyn og fartstriper, kort bukkeskjegg og bart, rødmusset, permanent solbrent. Overfor ham satt to vakre ukrainske kvinner rundt 30, eller yngre. Den ene var lyspærer, den andre mørkhåret. Den mørke snakket engelsk og russisk, den andre utelukkende russisk. Amerikaneren snakket så høyt at man hørte hvert hans ord.

Dette er også en side ved Ukraina. Det er landet med flest ekteskapsbyrå, det var det i hvert fall da jeg var i Odessa for noen år siden. Odessa er verdensledende i faget, ærverdige Shaun Walker i The Guardian har skrevet bok om emnet, Odessa dreams. Den kommer opp litt nede på listen, når man søker Ukraine på Kindle, som jeg tilfeldigvis gjorde denne morgenen. En annen bok som kommer opp er Bang Ukraine – How to sleep with Ukrainian girls.

Det er så skammelig. Hun lyse så ut som hun kjedet vettet av seg, og fremmet seg over skjebnen hvilket land og liv hun er født inn i, som må utholde selskapet til en sånn motbydelig type, fordi han har penger, og hun ikke har det. – My first wife couldn’t cook, sa han, – she tried to boil water, she burned it. Han skrøt hemningsløst av seg selv, og hvordan han hadde forsøkt å ta seg av datteren, som ikke ville ha noe å gjøre med stefaren. Han hadde gitt henne gaver, en bil, stereoanlegg, walkman, julegaver. En gang hadde hun bedt ham om 100 dollar, han hadde gitt henne 150.

Den lyse damen gav seg til å løse oppgavene på bordbrikken. Kontrastfylt nok var det filmen Moskva slezy ne verit, som gikk over TV-skjermen. Moskva tror ikke på tårer. Det er en klassiker hele den russiskspråklige verden kjenner, og den inneholder en vidunderlig kjærlighetshistorie, midt i drømmen til alle unge, russisktalende kvinner. Uhyggelig langt unna den kjærlighetshistorie. Denne lyse skjønnheten fra Ukraina nå var viklet inn i, og nå prøvde å komme seg ut av.

Jeg betalte og gikk. Olia hadde gått noe før meg, hun hadde bestilt mindre mat, ingen øl, og hun ville hjem og se til hvordan det gikk med vår lille Ira. Jeg gikk også hjem, og ble sendt ut for å handle. Jeg handlet en liten pakke libero-bleier, til prisen vi får en tre ganger større pakke bleier i tilsvarende kvalitet i Norge. Så var det poteter, epler og appelsiner, rikelig av alt, 2 og 3 kg, og 225 UAH til sammen. Sånn om lag 75 kroner. Til sammen, inkludert bleiene, en femtedel av den ukrainske gjennnomsnittspensjonen.

Det var herfra jeg gikk til Zjankel-drankel, hadde meg et par øl, og sjekket nyheter og leste videre i Sakwas bok om krisen i Ukraina.

Trygt hjemme ventet litt problemer for meg også, i-lands problemer. Både mobiltelefonen og nettbrettet fra Sony lar seg ikke lade. Mobilen var levert inn, men lot seg ikke reparere. Det betyr at heller ikke nettbrettet lar seg reparere. Så må jeg klare meg med andre telefoner og nettbrett, til jeg får kjøpt ny når neste utgave kommer.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s